Merzbow tapes

Merzbow - Collection 4 (Blossoming Noise c34 kassett)
Merzbow - Collection 5 (Blossoming Noise c40 kassett)
Merzbow - Normal Music (Blossoming Noise c48 kassett)
Merzbow - Flesh Metal Orgasm (Blossoming Noise c48 kassett)

Er den noen der ute som holder tritt med Merzbow ? Masami Akita har holdt et hypertempo i snart 30 år nå, med en uendelig strøm av utgivelser. Han nådde en topp med 17 (!) album i 2009. Og er vel oppe i snaut 1o hittil i år...Deretter kan vi jo legge til den legendariske Merzboxen fra 2000 på intet mindre enn 50 cder, hvorav nesten halvparten bestående av uutgitt materiale. Undertegnede er vel ikke den eneste som sliter med å fordøye alt sammen. Eller rettere sagt ; det er neppe noen forunt å sluke unna slike mengder drøy støy. Dermed blir Merzbow noe av et problem; hvordan plukke ut perlene i støystormen? Man blir litt lei og oppgitt rett og slett.

Men redningen er nær: Fire nye kassetter på den amerikanske labelen Blossoming Noise har de siste ukene vært en fin gjenoppdagelsesferd for undertegnede. Her reutgis tre kassetter fra 1981/1982 og en fra 1988. Vi møter vi det tidlige Merzbow som søkende og utfordrende improvstøysender (1981/1982) og som en analog støytornado (1988). Og det låter supert.

På Collection 4 og Collection 5 får vi en session fra 16 juni 1981 med Masami på tapes, preparert gitar, ring modulator og "støy", og Kiyoshi Mizutani på piano, fiolin, munnspill, gitar etc. Musikken er særdeles langt unna den støystormen Merzbow skulle piske opp etterhvert. Her serveres det en musikk nærmere elektro-akustisk improvisasjon, med lange strekk av melodiløs vandring og undring over dette og hint. Masami er på vei mot støyen - her har han tatt spranget og valgt bort låtstruktur og "spill" i tradisjonell forstand. Han søker effekt av lyd som lyd - og finner gull umiddelbart. Ja det er faktisk tett på sensasjonell musikk som møter oss på Collection 4 og Collection 5. Med skrapende toner som står og dirrer alene i tung luft skapes stemning av noe nytt. Nesten som et tidlig AMM på japansk jazztobakk. Flott, og samtidig pekes det frem mot det som skal komme.

Og allerede året etter, på Normal Music, var grepet strammet. Insisterende trommemaskin, grå flak av gneldregitar, rett ut i lufta trommer og teksturer av rein støy skaper en musikk et sted mellom The New Blockaders, Miles Davis ca Dark Magus og This Heat i dårlig humør. Sinte, fortvilte greier utgjytes. Men fortsatt veldig fint å lytte til ; original lyd fra unge menn på urolig vandring vekk fra alt som normalt kalles musikk (get it?).

Den siste utgivelsen minner oss om hvorfor vi elsker noise. Flesh Metal Orgasm er et opptak fra september 1988 hvor Merzbow består av kun Masami Akita. Kassetten ble opprinnelig utgitt på ZSF Products og består av to sidelange spor med ganske kraftig støy. Ikke fullt ut harsh noise, til det er for mye nyanser og dynamikk i lyden, men her har Akita definitivt funnet sin muse. I denne perioden legger mannen grunnlaget for de ufattelig kraftbombene han skulle slippe utover nittitallet.

En ny vei inn (igjen ?) til Merzbow ? Definitivt.

Lytt og klø !

Den nødvendige musikken del 17

Renaldo And The Loaf - Songs For Swinging Larvae (Ralph Records LP 1981)

Deilig musikalsk galskap fra den u(nder)kjente engelske duo Renaldo & The Loaf.

Renaldo (Brian Poole) og Ted the Loaf (Dave Janssen) var en tungt Residentsinspirert duo fra Portsmouth, England som slapp fire album i løpet av åttitallet.

I sin samtid ble de ofte sett på som Residents kopier. Etter min mening er det blodig urettferdig. Og når jeg etter ganske mange år returnerer til deres debutlp Songs For Swinging Larvae fra 1981 ble jeg overrasket over hvor godt musikken hadde tålt tidens tann. Ja jammen om ikke Renaldo & The Loafs musikalske innfall og utfall faktisk låter bedre enn noensinne i 2010!

Renaldo & The Loaf sikret seg platekontrakt med The Residents plateselskap Ralph Records gjennom å slippe en demotape i postkassa til de fantastiske fire. Og det er lett å høre inspirasjonen fra tidlig Residents. Musikken er ultraleken; korte melodisnutter med skrudde stemmer i et surrealisistisk terreng som bare er vennlig. Renaldo & The Loaf er aldri truende eller my(s)tiske som storebrødrene i Residents. De uttrykker seg hovedsaklig med synther og keyboards, dog fleskes det til med litt andre instrumenter her og der. De koser seg, gjør de! Mange av dagens alvorlige unge menn og kvinner i undergrunnen hadde hatt godt av å nilytte på denne musikalske galskapen. Det er lov å være bli'.

Høydepunkter ? Tja, det lange avslutninsgsporet Ted's Reverie er en drøy lek over Terry Riley ca In C, koblet med et besøk langt inne på asylet. Digg.

Oppsummert; Ultraleken avantrock med skrudde og uskrudde virkemidler.

GØY.

Bonnie 'Prince' Billy & The Cairo Gang - The Wonder Show of the World (Drag City LP)

Det har etterhvert blitt en solid stabel utgivelser fra Will Oldham. Fra debuten i 1993 med There Is No-One What Will Take Care of You under navnet Palace Brothers har vi vel nådd album nummer tyve med The Wonder Show of the World. Mannen står bak et knippe klassikere; utgivelser som det nevnte debutalbumet, Viva Last Blues (1995), I See A Darkness (1999) og Ease Down The Road (2001) er alle formidable. Oldham på sitt beste bærer den amerikanske musikkarven frem med stort mot og en total mangel på forstyrrende sentimentalitet. Mannen har utsøkt smak, det beviste han allerede på There Is No-One What Will Take Care of You hvor han gjorde en låt av tyvetallshelten Washington Phillips.

Siden årtusenskiftet har Oldham holdt seg til aliaset Bonnie `Prince`Billy og musikken har fått en stadig sterkere smak av country. Oldhams form kan være krevende - neddempet, litterær og full av sanger. Så mange sanger etterhvert at det kan bli vanskelig å trenge inn i en ny utgivelse fra denne kanten. Likevel viser det se at det alltid er verdt strevet, musikken åpner seg sakte og setter seg i strupen på deg og blir der. Så også denne gangen. På det nye fine albumet The Wonder Show of the World får vi dessuten hjelp av et aldeles fantastisk åpningsspor. Troublesome Houses er rett ut en av de aller beste sangene du kommer til å høre i 2010 og en umiddelbar klassiker. En nydelig melodi hekter deg opp via en smart og tvetydig tekst. Eller hva sier man til åpningsstrofen

"I once loved a girl, but she couldn't take that I visited troublesome houses."

Musikken er mørk, tvetydig antydende og bygger så fint opp om musikken. Jøje meg.

La meg ile til og si at resten av albumet også byr på fine sanger. Og totalt sett er The Wonder Show of the World kanskje Oldhams beste album på ti år. For alle gode formål er dette albumet en duoutgivelse med gitarist og sanger Emmett Kelly aka The Cairo Gang. Kelly har samarbeidet med Oldham før og mannen fører en ualminnelig proper gitar, dessuten synger han fin annenstemme bak Oldham.

Musikken på albumet er mindre countrydynket enn de senere Oldhamalbumene og er mer av en sofistikert "moden" oppdatering av hans tidligste skiver. Der Palace Music stoffet fra midten av nittitallet var en svært stillestående, nesten ambient form for singer/songwriter, er The Wonder Show of the World nærmere en amerikansk folktradisjon med helning mot det mest ute stoffet på David Crosbys If I Could Only Remember My Name.

Oldham har alltid vært en svoren tilhenger av "rett på " opptak og mange av platene hans har en god følelse av umiddelbarhet; han fikler ikke unødvendig med musikken. Dermed beholder han en intensitet og nerve som det er få andre forunt å oppnå.

Tekstene kretser rundt temaer som har opptatt mannen i det siste; familie, hun/han, barn, foreldre, vennskap. I en musikalsk setting som er tidvis nådeløst sparsommelig kommer hans evner som tekstforfatter godt frem. Oldham har ordet i sin makt og snakker pinlig godt og direkte til herrer som er too young to die and to old to rock'n'roll.

Nesten plagsomt.

Nothing People - Soft Crash (S-S Records LP)

Nothing People's tredje lp Soft Crash er en mørk vandring i åttitalls undergrunnsnoia parret med Velvetluktende dronerock.

Nothing People er mitt favorittband på den kule labelen S-S Records. S-S Records har spesialisert seg på vinyldingser med undergrunnsrock forankret i en protopunk-går-mot-Velvet-og-Chrome estetikk. Soft Crash er bandets tredje album siden debuten med Anonymous i 2008. Album nummer to, Late Night, var en nær perfekt rockopplevelse med sin sakte vals over nattlige (kremt) stemninger og huløyd paranoia over dette og hint. Ganske lun og innbydende; ikke spiss på noe vis - deilig er den.



Soft Crash er nærmere debutens Chromeinspirasjon og er mer truende enn Late Night, men ikke mindre hektende av den grunn. Soft Crash er 12 spor med undergrunnsrock av godt kaliber; klart forankret i klassisk wasted-smart rock med mildt "arty" ambisjoner - Nothing People er smarte uten snev av å være clever !

Tittelsporet er et lysende eksempel på bandet på sitt beste. Mørklagte gater manes frem med råtetrommer, synthslynger (analoge?) og lett hysterisk sang. Mektig.

Nothing People er noe så sjeldent som et originalt, hektende rockband som fortjener din fulle oppmerksomhet.

Nothing People flerrer hud.

Super blogg

Ved snusing rundt i bloggverden kom jeg over denne supre lille siden : http://bleakbliss.blogspot.com/

Her finner du materiale fra svære folk som Corrupted, Sissy Spacek, Hair Police, Prurient og en stabel andre.

Snakk om folkeopplysning !

Byron Coley

Den store helt Byron Coley er intervjuet i seneste nummer av web-blekka Perfect Sound Forever. Byron er mannen bak tidenes beste musikkfanzine Forced Exposure, som gjennom sine 18 utgivelser sprengte hull i skallen på alle som kom på skuddhold. I tillegg er mannen kjent fra The Wire, Spin, Arthur og selvsagt som bestis med undergrunnsonkel Thurston Moore. Intervjuet kan du lese her : http://www.furious.com/perfect/byroncoley.html.

Mens du leser kan du lytte til :

Kevin Drumm - Necro Acoustic (5 cdBox, Pica Disc 2010)
Mars - Mars (lp, NoMore 2008, inspilt 76-78)
Jandek - Ready for the House (lp, Corwood 1978)

En stabel plater

Bassekou Kouyate & Ngoni Ba - I Speak Fula (Outhere Records cd)
Ali Farka Toure & Toumani Diabate - Ali & Toumani (World Circuit cd)
Diverse reutgivelser på Monk Records
Frank Zappa - You Are What You Is (Barking Pumpkin Records 2lp 1981)/Ship Arriving Too Late to Save a Drowning Witch (Barking Pumpkin Records lp 1982)
Jazkamer - The Monroe Doctrine (March 2010 series cd)

Strie tider med lite rom for blogging om dagen! For å bevise at jeg ikke har lagt ned utstyret skal jeg som snarest minne dere på noen fine plater som har gitt undertegnede ro og uro i sjelen de siste ukene.

Jeg begynner i Afrika, faktisk. Jeg skal innrømme at jeg finner mye av den såkalte "moderne" worldmusikken ualminnelig trist. Mye av det vi får høre er ødelagt av glossy produksjon og kjip tilnærming til vestlige musikk. Andre ting lyder som popmusikk uten hekt, særpreg og egen identitet, på tross av et bitvis ukjent ytre for oss her på berget. Den musikken jeg virkelig har fått fot for er den fantastiske Etiopia serien med musikk utgitt på seksti og syttitallet før platebransjen ramlet sammen der nede. Dessuten er det mye digg på de diverse Nigeria samlerne og ikke minst Fela Kuti utgivelser. Og der glemte jeg jammen Tinaweren og ikke minst de fete gitarskivene på Sublime Frequencies (Omar Souleyman, Group Bombino, et al). Det var endel likevel gitt...

Uansett, Bassekou Kouyate & Ngoni Ba - I Speak Fula (Outhere Records cd) er en nydelig, sløy og bevisthetsutvidende lysfontene. Maliske Bassekou Kouyate og bandet hans Ngoni Ba benytter seg av diverse strengeinstrumenter (trelutt, strykere, bass) og lag på lag av vokal i skjønn harmoni. Det er jammen sjelden man hører så tvers igjennom vakker musikk full av substans og uten tegn til fabrikkerte følelser. Mye av det samme kan sies om Ali Farka Toure & Toumani Diabate - Ali & Toumani (World Circuit cd). Vi holder oss altså i Maili, og dette albumet ble det siste samarbeidsprosjektet mellom disse to kara (Touré døde av kreft i 2006). På dette albumet dominerer strengeinstrumentet kora sammen med bass og gitar. Ali Farka Toure synger den evige tradisjonsmusikken fra Mali med personlighet. Ali & Toumani er en super plate for bilkø folkens; sjela renses og tempen faller.

I følge bluesarkeologer er ikke veien lang fra Mali til den tidlige countrybluesen som veltet frem fra sørstatsdeltaen på tyvetallet. Og den tidlige bluesen har virkelig krabbet inn under huden og opp i tarmen på undertegnede den siste tida. Kombinasjonen av Robert Palmers bok Deep Blues og alle de fete utgivelsene på Monk Records (et underbruk av de italienske røvernes Get Back / Akarma labeler som har rotet rundt i et passe grått område mellom lovlige og ulovlige reutgivelser de siste tyve åra). Monkutgivelsene er supre., med god lyd og kul innpakning. Musikken er ubegripelig kraftfull - nesten farlig å lytte til; alt annet blir uviktig og lite relevant. Og kan få deg til å stille leie spørsmål av typen Hva skal jeg med plater utgitt etter 1940? Ikke bra ! Jeg anbefaler deg å raske fatt i alt du kan komme over fra Monk Records. Noen av mine favoritter er Skip James - Jesus Is A Mighty Good Leader, Blind Lemon Jefferson - I Want To Be Like Jesus In My Head, Blind Willie Johnson - If I Had My Way, I'd Tear The Building Down, Mississippi Sheiks - Sitting On Top Of The World (mer string band/country), Ma Rainey - Those Dogs Of Mine og ikke mindre enn fire utgivelser med Charley Patton.

Jeg har alltid likt Frank Zappa når han spilte med The Mothers Of Invention, ja egentlig alt han lagde frem til ca 1976. Jeg sluttet liksom å høre etter atden fantastiske Zoot Allures lpen var fordøyd. Men jammen om jeg ikke har fått ørene opp for senere Zappa også nå gitt. Jeg har endelig klart å se forbi en del av de mildt endimensjonale "satire"-variantene hans. Særlig glede har jeg hatt av det flotte studioalbumet You Are What You Is (Barking Pumpkin Records 2lp 1981). Her leveres 20 låter i en løs rockopera setting. Flott spill selvsagt, og alle Zappa elementer (doo-wop, pop, jazzrock, avant, osv) blandes til et gildt hele. Allerede i mai 1982 kom oppfølgeren Ship Arriving Too Late to Save a Drowning Witch (Barking Pumpkin Records lp 1982). Denne er mindre ambisiøs, seks låter på snaue trettifem minutter. Men kos åkke som. Særlig Valley Girl med Moon Unit Zappa på vokal er kul, og den tolv minutter lange Drowning Witch er suveren, kompleks og deilig smartass.

Vi avslutter med Jazkamers marsutgivelse, den beste av de fire første og månedlige utgivelsene bandet så langt har sluppet i sitt tolv utgivelser på tolv måneder prosjekt. The Monroe Doctrine (March 2010 series cd) er tredve minutter med drøy outrock, et sted mellom Death Unit og Lasse Marhaugs mer "tradisjonelle" støyutgivelser. Ett spor med høy utgang og bare økende kok og trøkk. Deilig, hektende musikk. Her treffer Marhaug, Hegre og kompani samfunnets rumpe med solid presisjon.