Den nødvendige musikken, del 18 - Osamu Kitajima

Med dette melder denne serien seg på igjen, etter en lang periode i utlendighet. Her forsøker jeg å lage en liten alternativ populærmusikalsk kanon, hvor lite kjente og glemte mesterverk fra utkanten av den breie rocksynseautostradaen kommer frem i lyset. Jeg mener, hvor mange best of all times lister med Beatles, Stones og Dylan orker vi å lese ? Og nå har jaggu Radiohead også begynt å dukke opp.... Tidlgere utgaver av denne serien kan leses andre steder på bloggen, men her har du uansett en liten oppsummering av de titlene jeg har omtalt så langt:

• Chris Bell - I Am The Cosmos (USA, innspilt 1973-76 ? utgitt 1992, Rykodisc cd)
• Ferial Confine - The Full Use Of Nothing (England, kassett 1985, LP Fusetron 1999)
• Agitation Free - Last (Tyskland,1976, reutgitt på Spalax cd)
• Airway - Live At Lace (USA, 1978, reutgitt 2007, Harbinger Sound Cd)
• Picchio Dal Pozzo - Picchio Dal Pozzo (Italia, 1976, Vinyl Magic Cd)
• Picchio Dal Pozzo - Abbiamo Tutti I Suoi Problemi (Italia,1980, RerMegacorp Cd)
• Picchio Dal Pozzo - Camere Zimmer Rooms (Italia, innspilt 1977-80, utgitt 2001, Cuniform cd)
• A.R. &  Machines - Echo (Vest-Tyskland, 2LP Polydor 1972)
• Moolah - Woe Yeh Demons Possessed (USA, LP Druidstone 1974, reutgiv EM Records cd 2005)
• Groundhogs - Split (England, EMI LP 1971, div reutg på cd)
• Baris Manco - Dunden Bugune (Tyrkia, LP 1971, reutg cd )
• Double Leopards - Halve Maen (USA, 2LP 2003, Eclipse, reutgiv 2cd Eclipse)
• Alexander "Skip" Spence - Oar (USA, LP Columbia 1969, reutg Sundazed cd 2000)
• The Fall - Hex Enduction Hour (England, Karma LP 1982)
• Lydia Lunch - Queen Of Siam (USA, Ze Records LP 1980)
• Ame Son - Catalyse (Frankrike, BYG LP 1970)
• Lard Free - Gilbert Artman's Lard Free (Frankrike, Vamp LP 1973)
• Akritas - Akritas (Hellas, Polydor Lp 1973)
• Killdozer - Twelve Point Buck (USA, Touch & Go Records LP 1989)
• Killdozer - For Ladies Only (USA, Touch & Go Records 5x7" 1990)
• Richard Youngs - Advent (Skottland, No Fans Records LP 1990)
• Henry Cow - Western Culture (England, Broadcast LP 1979)
• Monks - Black Monk Time (USA/Tyskland, Polydor LP 1966)
• Monks - Dem0 Tape 1965 (USA, Tyskland cd 2007)
• Wolf Eyes - River Slaughter (USA, Hospital Productions 2LP 2006)
• Dead Machines & John Wiese - Failing Lights (USA, Rococo Records LP 2005)
• Yatha Sidra - A Meditation Mass (Tyskland, Brain Lp 1973)
• Cabaret Voltaire - Red Mecca (England, Rough Trade lp 1981)
• Tortoise - Millions Now Living Will Never Die (USA, Thrill Jockey cd 1996)
• Sonny Sharrock - Black Woman (USA, Vortex lp 1969)
• The Adverts - Crossing The Red Sea With The Adverts (England, Bright lp 1978)
• Fushitsusha - Untitled aka live 1 (Japan, PSF PSFD-3/4 2lp 1989, 2xcd 1991)
• Fushitsusha - Untitled aka live 2 (Japan, PSF PSFD-15/16 2xcd 1991)
• Norman Howard & Joe Phillips - Burn Baby Burn (USA, ESP-Disk cd, 2007, innspilt 1968)
• Zweistein - Trip-Flip Out-Meditation (Tyskland, Philips 3xlp 1970/Captain Trip 3xcd 2007)
• Little Feat - Dixie Chicken (USA, Warner Bros LP 1973)
• Hijokaidan - The Last Recording Album (Japan, Alchemy cd 2004)
• Keith Fullerton Whitman - A Bogan Apocalypse (USA, Heavy Tapes C-60 kassett)
• Heather Leigh - Cuarto + Vocal Recordings (USA, Wish Image cd-r 2002)
• Drive Like Jehu - Yank Crime (USA, Interscope Records cd 1994)
• Jaques Berrocal, Dominique Coster, Roger Ferlet - Musiq Musik (Frankrike, Futura lp 1973, reutgitt på cd av Fractal)
• Sun Ra And His Astro Infinity Arkestra - Strange Strings (USA, Saturn Research LP 1966)
• The Fall - Slates (England, Rough Trade 10" 1981)
• Anthony Braxton - 3 Compositions of New Jazz (USA, Delmark LP 1968)
• Renaldo And The Loaf - Songs For Swinging Larvae (England, Ralph Records LP 1981)

Fet liste ikke sant ? Lista blir ikke mindre fet av dagens utvalgte, nemlig Osamu Kitajimas klassiske Benzaiten (Island LP) fra 1974. Kitajima er med på den legendariske nurse with wound listen. For de uinnvidde dreier det seg altså om listen som fulgte med NWWs første lp, hvor Stapleton og co listet opp sine obskure favorittartister. Denne listen er et evig skattkammer for den nyskjerrige lytter, og en uovertruffen veileder til syttitallets avantgarde, krautrock, improv og outprog.

Benzaiten er vel en av de mest lyttevennlige sakene som har blitt kanonisert av avanthipstere i forlengelsen av denne listen, og albumet serverer en fin lytteopplevelse i grenseland mellom progrock, lokal koloritt og tidlig new age. Alt i alt et ualminnelig vakkert stykke musikk med varig verdi for deg som liker de mer ekspanisve tildragelsene fra syttitallet; punken synes uendelig langt unna her...

Osamu Kitajima, debuterte i 1971 med en søt og vimsete folkpysch variant under aliaset Justin Heathcliff. Dette albumet er nyutgitt av Shadoks på både vinyl og cd, og skal fortsatt være mulig å få fatt i til en ok pris. Prøver du deg på originalvinylen må du nok imidlertid grave særdeles langt ned i lommeboka.

Debuten under eget navn kom så med Benzaiten i 1974. Albumet byr på en fin blanding av akustiske instrumenter, fløyte, elektrisk gitar & bass samt elektroniske elementer. Plata kan egentlig ikke sammenlignes med så mye annet - original og fin musikk for proghoder. Og for å sagt det; dette er langt unna speed og freakfyrster som de samtidige Les Rallisez Denudes og Flower Travellin' Band. Da heller noe nærmere Far out Family Band i et mindre kosmisk øyeblikk. Kitajima har fortsatt å utgi plater, etter hva jeg forstår i mer tradisjonelt new age terreng. Mannen bor i dag i L.A.

Fem favoritter akkurat nå

Noen korte betraktninger om skiver som fyller ører og hode på undertegnede just nå:

Franz K. - Sensemann (LP Philips 1972, reutgivelse OW 2011)

Flott nyutgivelse av denne krautrockperlen fra 1972. Franz K var en powertrio som på denne sin debut sendte ut to sidelange, drøye øvelser i politrock og anarkistisk gitardyrking. Høyt freakflagg på denne. Liker du tidlig Guru Guru er dette midt i blinken.

Andy Stott - We Stay Together (12" Modern Love 2011)

Genial musikk et sted mellom techno og house. Seks spor med dype løp og tung komprimert stemning. We Stay Together er mørkeromsfunk med skrudde dubelementer og hakkete industrielle vibber . Kan definitivt danses til, men pass deg ; du vil fryse, ikke svette.

The Hollies - Butterfly (LP EMI 1967)

The Hollies syvende lp (og andre i 1967) er poppsych av beste merke. Tolv spor som sender tankene tilbake til den gang det begav seg, og England regjerte popverdenen. Liker du popmusikk liker du denne. Etter dette albumet hoppet Graham Nash av og dro til USA. Men det er en annen historie.

Augustus Pablo - King Tubby Meets Rockers Uptown (LP Yard International 1976)

I & I har vært inne i en blytung dub periode i det siste. Og hva er vel bedre til å lindre dubsuget enn denne klassikeren fra 1976. King Tubby står ikke tilbake for Lee Perry. Disse to karene skapte en sjanger som den dag i dag har tung innflytelse på moderne musikk.

Corrupted - Garten Der Unbewusstheit (cd Nostalgia Blackrain 2011)

Jeg må si at gleden over et nytt Corrupted album ble betydelig dempet av nyheten om at Garten... er den siste utgivelsen hvor de sentrale medlemmene Havi (vokal) og Talbot (gitar) er med. De runder heldigvis av på verdig vis med et suverent album. Garten.. gir oss tre spor på en time, to urlange vrak og en kort snutt. Corrupted har etterhvert blitt et slags meditativt postdoom orkester, hvor lange ambiente strekk matches av blytunge overfall av gitarer og lei vokal.

Fantastisk.

Bobby Womack i Vinduet

Etter at Audun Vinger tok over som redaktør av Vinduet for noen år siden har dette litteraturmagasinet blitt obligatorisk lesning. Ikke nok med at det er flust med gode artikler om litteratur, det er også en solid dose musikkrelatert i stoff i hvert nummer. Likevel var det positive sjokket voldsomt da det seneste nummeret dukket opp med en formidabel artikkel om selveste Bobby Womack. Bobby, min store og underkjente soulhelt, selveste stemmen av kjærlighet, tvil og tro, smerte og elendighet. Bobby er i sannhet den største mannlige soulstemmen noensinne.

Bobby Womack har en lang og tråklete historie full av opp- og nedturer, både karrieremessig og på det personlige plan. I dag er vel Bobby glemt av alle andre enn de som brenner for soulmusikken. Artikkelen i Vinduet er skrevet av Øyvind Pharo. Pharo er en mann med virkelig bakgrunn for egne meninger. Mannen dukket opp på min radar rundt 1980 da han skrev engasjert og kunnskapsrikt om blues, soul og annen amerikansk musikk i salige Puls.



Dermed fikk jeg også anledning til å skrive noen ord om tidenes beste soulalbum, Bobbys geniale The Poet 2 fra 1984. The Poet 2 var oppfølgeren til hans suverene comeback (nettopp) The Poet fra 1981. The Poet 2 er rett og slett et av de mektigste stykker svart musikk jeg noen gang har hørt. Bobby Womack hører hjemme der opp sammen med Robert Johnson, Miles Davis, Albert Ayler, John Coltrane, Aretha Franklin, Sam Cooke og Curits Mayfield.

The Poet 2 består av ni skinnende perler. Fem av sporene er skrevet sammen med Bobbys svirebror Jim Ford. Ford er mannen bak albumet Harlan County (opprinnelig utgitt i 1969) som omsider har fått den oppmerksomheten denne countrysoul perlen fortjener. The Poet 2 inneholder både uptempo, kåte saker og nedpå spor for hjemmehygge og rolige kvelder. Alt fremført med kraft og patos, og ikke minst Patti LaBelle. Patti er med på de tre første sporene på side 1, hvor to fantastiske stemmer tar tak i kjærlighetens mysterium. Resten av albumet følger opp, ikke minst med den usigelig triste I Wish I Had Someone To Go Home To - åttitallets største populærmusikalske øyeblikk ?

Stare Case - Lose Today ( De Stijl LP)

Jeg skal innrømme at interessen for American Tapes og Wolf Eyes sfæren har vært litt laber i det siste. En viss tretthet og manglende fornyelse har vært å spore, og det er lett å forstå. John Olson og kompani har stått i frontlinjen for amerikansk undergrunnsmurk i mer enn ti år nå. En uendelig strøm av utgivelser på vinyl, kassett, cd-r og gud vet hva har faktisk klart å mette en AmTapes bulemiker som undertegnede. Det er plusser og minuser med en kontinuerlig dokumentasjon av innfall og utfall, live gigs og øvinger. Fordelen er selvsagt at det dukker opp mange øyeblikk av spontan magi, og at man kan følge uviklingen av de forskjellige prosjektene nært. Baksiden er rett og slett at det kan bli for mye å svelge.

Det var derfor med kun mild interesse at jeg klasket noen nye utgivelser fra gjengen i spilleren her i sommer. En nytt prosjekt med Olson og Nate Young under navnet Stare Case? ja ok da. La oss høre. Og jøje meg! Her var det nye toner. Disse utgivelsene på Youngs label AA Records har knapt vært ute av spilleren siden de ankom. Og nå har vi også fått en vinyl lp med bandet.

Stare Case er langt unna støymusikkens sturm und drang. Lose Today er fem øvelser i mannevond minimalisme, drevet frem av kun bass, elektronikk og blås. I tillegg til Youngs leie vokal. Lose Today drives frem av mørke bassbevegelser; monotont og enkelt. Over dette flyter Olson med blås; en vindskjev sax ? Uansett drar han det hele inn i en mørk krok full av klaustrofobiske kjellervibber, før han jager mot freejazz lyset der borte hvor døra står på gløtt.

Nate Youngs vokal er et helt eget kapittel; svart som natten, men ren. Ondskapsfull, men sørgmodig. Langt fremme i lydbildet tar den tak i deg og nagler deg fast; hør her !

Stare Case er en formidabel fornyelse og vei videre for Young og Olson.

Feedback, bass, blås og stemme. At det er mulig. Årets ?

2 x Impulse

Under gjennomlesning av Ashley Kahns bok om jazzlabelen Impulse og John Coltrane, "The House That Trane Built - The Story Of Impulse Records" ble jeg inspirert til å plukke frem to godbiter fra en ualminnelig god katalog. Impulse eksisterte som egen label i perioden 1961 til 1977 og ble hjemmet til mange av de aller største i den amerikanske jazzen. John Coltrane, Pharaoh Sanders, Alice Coltrane, Archie Shepp og Keith Jarrett er bare et lite utvalg av de kjempene som slapp gylden vinyl på Impulse back in the day.

The House That Trane Built kan anbefales for de som ønsker en oversikt over labelens historie, selv om boka oppleves litt skissepreget og overfladisk gir den en ok oversikt over de viktigste artistene og utgivelsene. Som lyttegodis mens jeg leste boken hadde jeg to fine titler på rotasjon, nemlig Oliver Nelsons Blues And The Abstract Truth (1961) og Charlie Hadens Freedom Liberation Orchestra (1969).

The Blues and the Abstract Truth er en soleklar klassiker og albumet er regnet for å være Oliver Nelsons beste. The Blues.. ble spilt inn i februar 1961 med en fantastisk lineup. Hør bare; Freddie Hubbard, Eric Dolphy, George Barrow, Bill Evans, Paul Chambers og Roy Haynes. Albumet er en øvelse i blues, mer i følelse enn fullt ut i form; det er langt til deltaen og Chicago. Musikken minner om det Miles drev med ca Kind Of Blue, en kontrollert og arrangert modal jazz med nerve og hektende arrangementer (Bill Evans og Paul Chambers var da også med på Kind Of Blue). Lange strekk med enkle former og harmonier, med en sofistiklert tilnærming som skaper ro og et sug etter å høre det hele en gang til. Albumet er fin veiviser inn i det tidlige sekstitallets jazz, selv om dette er langt unna den firemusic og free jazz som så smått hadde begynt å boble hos folk som Ornette Coleman og som for alvor skulle sprenge seg vei utover på sekstitallet. The Blues... gir oss seks spor med progressiv postbop å flytte inn i. Har du ikke hørt dette før begynner du med åpningssporet Stolen Moments på repeat. Du vil raskt bli overbevist.

Charlie Hadens Liberation Music Orchestra er en helt annen skål. Albumet ble sluppet i 1969 og var Hadens første som bandleder. Han hadde da en lang periode bak seg som medlem av bandet til nettopp Ornette Coleman. Haden var med på Colemans epokegjørende albumrekke fra 1959 til 1961 (The Shape Of Jazz To Come, Change of the Century, This Is Our Music og Free Jazz: A Collective Improvisation) og hadde med det markert seg som en betydelig musiker innen avantgarde jazzen. På sin første utgivelse som leder lot han seg inspirere av sanger fra den spanske borgerkrigen. Tre av disse sangene er bundet sammen i et 20 minutter langt spor, "El Quinto Regimiento", "Los Cuatro Generales", og "Viva la Quince Brigada", som virkelig tøyer grenser. Arrangert av den unge løvinnen Carla Bley begynner det med nærhet til originalene og ender opp i frie improvisasjoner med et storband i fri flukt.

Carla Bley har med tre låter og bandet gjør også Ornette's "War Orphans" samt to spor av Haden. Hadens hyllest til Che Guevara ("Song For Che") er en nydelig bassøvelse.

Haden hadde med seg et stort orkester med mange størrelser; Gato Barbieri, Don Cherry, Dewey Redman, Michael Mantler, Roswell Rudd og ikke minst de to formidable trommeslagerne Paul Motian og Andrew Cyrille. Og lyden på platen er verdt noen ord; den er åpen, romlende og gir en følelse av, nettopp, frihet.

Radikale greier.

R.I.P Conrad Schnitzler (1937 - 2011)

R.I.P Con ! Du vil stå igjen som en av de største og mest singulære av alle krautkonger.

Vi feller en tåre og spiller Electronic Meditation (Tangerine Dream), Klopfzeichen (Kluster), Zwei-Osterei (Kluster), Rot, Blau, Gelb, Con og alle de andre mesterverkene.

Sir Douglas Quintet: The Mono Singles '68 to '72 (Sundazed cd 2011)

Hvor mange samleplater det eksisterer med Doug Sahm der ute er det vel knapt noen som vet. Til å være en såpass marginal skikkelse rent kommersielt er det rett og slett mer enn mange.

Kunsterisk er imidlertid liten tvil om at Doug Sahm, og da særlig med "hovedbandet" sitt Sir Douglas Quintet vil stå igjen som en av de store musikerne fra Texas de siste femti årene. Sahm ble født i 1941 og døde så alt for tidlig i 1999. For de av oss som aldri får nok av Doug og hans totale sammensmeltning av all god Texas musikk, fra blues, pop og country til soul, psychedelia, tex mex og rock'n roll, er selvsagt denne samlingen med alle a og b sider fra singelene bandet utga på Smash i perioden 1968 til 1972 uunværlig. Smash var en underlabel til Mercury og i denne perioden av livet sitt bodde Doug i California, etter sigende for å unngå den litt vel utflytende Texaslivsstilen han hadde lagt til seg.

The Mono Singles inneholder mange av SDQs mest kjente låter. Vi får den rett ut fantastiske og supersentimentale kryperen Be Real (en av undertegnedes favoritter når han kommer et stykke ned i ølen), Texas Me, hiten Mendocino (oppfølgeren til gjennombruddet She's About A Mover) og plenty andre godlåter.

Kremen for de av oss som har en solid Sahmhylle hjemme er imidlertid b-sidene av disse singelene. Her er det plenty godteri. Bluesen Westside Blues Again er deilig sløy, Dynamite Woman er texmex slik det skal spilles, It Didn’t Ever Bring Me Down er nydelig soulmusikk. Og rekken godlyd bare fortsetter. Alt leverert med totalkontroll på virkemidler og dyp, dyp forståelse for den amerikanske musikkarven. 22 spor - ingen overflødige.

Glem alle forestillinger om gampepop, reaksjonerære kugutter og urkjedelige singer/songwriters. Grav deg ned og inn i Dougs verden. Det er han jammen verdt.