Opphavet til uttrykket Paisley Underground kom etter sigende fra Michael Quercio i bandet The Three O'Clock. The Paisley Underground ble samlebetegnelsen på et knippe band fra California som spilte en sterkt sekstitalls inspirert rockmusikk. Medlemmene i disse bandene plukket opp instrumentene samtidig med at punken kom, men la sin elsk på en ganske så variert miks av sekstitalls musikk. Både sunshine pop, psychedelia, garage rock og folk rock fant veien inn i denne miksen. Band som Beach Boys, The Seeds, Doors, Buffalo Springfield, The Velvet Underground og The Mamas And The Papas var avgjørende inspirasjonskilder. Også senere navn som The Soft Boys og Big Star hadde gjort inntrykk. I et åttitall som etter en svært kreativ start på tiåret (postpunk, industri) hadde sporet av med new romantics og hvit og kjip dansepop var The Paisley Underground deilig oppfriskende. Den andre vesentlige "bølgen" fra østkysten av USA på denne tiden var selvsagt Black Flag, Minutemen, Meat Puppets, Husker Du og alt annet som kom ut på den etterhvert hyperaktive SST labelen. The Paisley Underground var den uskyldige og storøyde gjengen med respekt for rockhistorien, antitesen til dette fant man i den karrige og nådeløse punkavantgarden på SST.
Hvilke band var det så snakk om ? De sentrale gruppene i The Paisley Underground var The Bangles (opprinnelig The Bangs) The Dream Syndicate, Green on Red, The Long Ryders, nevnte The Three O'Clock (tidligere The Salvation Army), True West og ikke minst The Rain Parade med avleggere. I løpet av noen få år ga disse bandene ut en rekke fine plater dypt plantet i en amerikansk rocktradisjon. Disse gruppene var mye omtalt i norsk rockpresse på denne tiden (Puls, senere Beat) og de fleste av bandene besøkte også Oslo når de var på sitt mest energiske og kreative.
I denne artikkelen skal jeg ta for meg noen av mine favorittplater fra denne epoken.
Jeg begynner med det kraftigste rockbandet i The Paisley Underground, nemlig The Dream Syndicate, og tillater meg å sitere (dvs publisere på nytt) en omtale av deres mesterverk som jeg gjorde for en tid tilbake.
Et eller annet sted i "arkivet" har jeg et stykke papir som bekrefter at The Days Of Wine And Roses var årets lp for meg i det herrens år 1982. Og det er jaggu 29 år siden.
The Days Of Wine And Roses var debutalbumet til The Dream Syndicate, etter at bandet året før hadde sluppet en ep på Down There Records. The Dream Syndicate var bandet til en platebutikkansatt yngling i Los Angeles ved navn Steve Wynn, og han lykkes med å samle et helvetes bra band. I tillegg til Steve på gitar og sang bestod bandet av Karl Precoda på gitar, Kendra Smith på bass og Dennis Duck på trommer. Precoda var mer enn noe annet en god gammeldags guitar-slinger, med drøye løp, rå fuzz og generell rock i bunn. Kendra ble senere "kjent" gjennom Opal, sammen med David Roback fra Rain Parade. Donald Dunn hadde vært sentralt medlem i helt der ute støy/improv/diy kollektivet Los Angels Free Music Society på siste halvdel av syttitallet. I sannhet et heidundrende kollektiv av kreative, sære sjeler.
The Days Of Wine And Roses ble spilt inn i løpet av tre netter i september 1982, under oppsyn av produsent Chris D. Chris Desjardins var hovedmannen i The Flesh Eaters, som året før hadde gitt ut albumet A Minute To Pray, A Second To Die. Både ..Roses og A Minute.. står igjen som noe av det aller beste som ble utgitt på åttitallet. Begge skivene ble utgitt på salige Slash records, labelen som vokste ut av fanzinen med samme navn. Slash skulle virkelig sette spor i hjernen på en rockhungrig sjel på første halvdel av åttitallet. Band som The Blasters, Germs, Violent Femmes, Fear, Green On Red, Los Lobos, X og Rank And File var en stor del av soundtracket til undertegnede.
Før jeg roter meg helt bort; The Days Of Wine And Roses er et nær perfekt rockalbum. Ni spor med en ganske unik blanding av singer/songwriter melodistyrke og punkete storm und drang sleng; en rå rockform med føttene i Crazy Horse, Velvet Underground og det sene syttitallets punkboom i Los Angeles. Dessuten var Steve Wynn en stor fan av The Fall. De fleste låtene sklir avgårde i midttempo, med en intens Wynn i vokal storform. Enkelte kjappere punkere får vi også, av disse er det tittelsporet som gjør størst inntrykk. Men, jeg har alltid likt de seige dragerne aller best; Tell Me When It's Over, Halloween og ikke minst Too Little, Too Late - hvor Kendra synger.
The Days Of Wine And Roses står igjen som en nær perfekt sammensmelting av rock-som rock ala Velvets og Crazy Horse på den ene siden og punkens råskap og energi på den andre siden. Albumet ble reutgitt av Rhino i 2001. Her har de hatt den gode smak på sin side og slengt med den første ep'en, et par rehearsels og ikke minst de to sporene fra Wynns tidlige band 15 Minutes. Vil du ha vinyl og ikke er avhengig av originalutgivelser så utgis Roses på nytt i disse dager.
Etter utgivelsen av Roses gikk hypen høyt, gitarband var atter inn igjen og bandet ble signet til A&M. Bandet gikk i studio med Sandy Pearlman (Blue Oyster Cult et al) som produsent og ble der. Der Roses ble spilt inn på tre åtte timers økter, brukte bandet 5 måneder med syv dagers uker og fjorten timers dager på The Medicine Show. Det sjokkerende er at resultatet var et nytt fantastisk album. Riktignok med mer av en corporate sheen på produksjonen, men likevel umistelig.
Jeg så The Dream Syndicate live på Ratz i Oslo i 1984. En syk oppvisning i tung, overstyrt rock med et band i oppløsning på scenen. Wynn og Precoda var ikke venner, for si det pent. Men for et raseri og musikalsk tordenskrall vi var vitne til.
Wynn lagde to gode album til med en ny utgave av The Dream Syndicate (Out Of The Grey og Ghost Stories), før han satte igang med en solokarriere. Han har utgitt en haug soloplater, noen gode, andre halvslappe. Men har du anledning til å se mannen live så ta den. Han har det fortsatt.
The Rain Parade - Emergency Third Rail Power Trip (Enigma LP 1983)
The Rain Parade - Explosions in the Glass Palace (Enigma MLP 1984)
The Rain Parade ble til i etterkant av at studentene David Roback(vokal, gitar) og Matt Piucci (gitar, vokal) hadde etablert The Moving Sidewalks og fått med seg bror Steven Roback (bass, vokal), Will Glenn (keyboards og fiolin) og Eddie Kalwa på trommer. Etter navneskiftet til The Rain Parade og utgivelse av debutsingelen What She's Done to Your Mind i 1982 var det klart for debutlp'en Emergency Third Rail Power Trip i 1983. Dette albumet har siden fått en velfortjent status som en senalders psychedeliaklassiker. Emergency.. er full av sval, imøtekommende poprock pakket inn i et tidløst lydbilde med sterk påvirkning fra psychedelia ca 1968.
Etter dette forlot David Roback The Rain Parade, men bandet skulle faktisk nå sine største høyder på minilp'en Explosions In The Glass Palace som dukket opp året etter. Soundet her er ørlite barskere, en dråpe Crazy Horse har blitt tillagt den psychedeliske miksturen. Høydepunktene er åpningsporet You Are My Friend og den syv minutter lange karusellpsychiske avslutteren No Easy Way Down. Etter dette signet bandet for Island og ga ut sin tredje plate Crashing Dream og live albumet Beyond The Sunset før det hele var over i 1986. Disse to siste utgivelsene er også verdt å ha, men når ikke de store høydene vi kan oppleve på de to første platene.
Opal - Fell from the Sun (Rough Trade 12" EP 1984 )
Opal - Happy Nightmare Baby (SST LP 1987)
Etter å ha forlatt The Rain Parade dannet David Roback Clay Allison sammen med Kendra Smith (bass) fra The Dream Syndicate og Keith Mitchell (trommer). Bandet skiftet snart navn til Opal og slapp i 1984 den magiske 12-tommeren Fell From The Sun. På Fell From The Sun samles de to sporene fra den singelen man rakk å utgi under navnet Clay Allison samt to nye spor. Musikken er en saktegående vals av lavtempererte velvetdroner, med Kendra Smiths lakoniske stemme som et teppe av stillstand over det hele. Utsøkt musikk som peker fremover mot det David Roback skulle gjøre senere i bandet Mazzy Star sammen med Hope Sandal. Etter en ny ep ( Northern Line) i 1985 slapp bandet sitt eneste album i 1987. Happy Nightmare Baby fortsetter der Fell From The Sun slapp, men legger til noen avstikkere i mer rockaktig terreng. Det tas også noen større utflukter rent lydmessig. Men i all hovedsak er plottet det samme; sakte musikk med smule melodier, wahwah gitar, orgel og lun stemning. Punketterkommere som hippies ?
Midt i den påfølgende turneen sluttet Kendra Smith i bandet. I 1989 ble samleplaten Early Recordings utgitt. Her samles de to første Ep'ene samt diverse uutgitt materiale.
