Haust - Ride The Relapse (Fysisk Format cd)

Den eminente platesjappa Tiger i Oslo har gitt undertegnede utallige lykkestunder med sine kompetente og gode råd om band og utgivelser innen spesielt hardcore og metall. Må derfor si at spenningen var stor da jeg dunket et ex av Tigers første utgivelse på egen label, Fysisk Format, inn i spilleren.

Haust (tidenes beste norske bandnavn?) banker til med 13 låter på drøye 23 minutter. Haust spiller en fin mix av metall (type sort), punkrock og støyete undergrunnscrude med et særlig driv og autoritet. Musikken blir aldri masete - bare tung og deilig støyende.

Haust er visstnok fra Notodden og ble stiftet i 2003 som et blackmetalband. I 2008 er de et band som har beveget seg langt vekk fra alle klare sjangerbetegnelser og kun fremstår som en svært løfterikt gjeng som det skal bli fint å følge videre.

På ettersommeren kommer de to neste utgivelsene på Fysisk Format. Da er det henholdsvis Kaospilot og Snøras som kommer med nye cder. Mitt kjennskap til disse to bandene gjør at jeg får K til å holde på hatten min og glede meg stort til disse er i hus.

Teddy Thompson - A Piece Of What You Need (Verve Forecast cd 2008)

Det er ingenting i veien med genene til Teddy Thompson - gutten er sønnen til selveste Richard og Linda Thompson. Richard og Linda har sammen med andre, hver for seg og som duo lagd noen av de fineste platene som er utgitt på denne kloden overhodet - og det er faen ikke noen overdrivelse.

Teddy (fint navn - samme som bikkja til bestemora mi gitt, det var ei kul typisk syttitallsbikkje) er født i London i 1976 og spilte i bandet til Richard allerede på tidlig nittitall. Han har også spilt på flere av Richards plater, men den største fortjenesten i forhold til foreldrene er utvilsomt bidragene på mor Lindas siste plater. Her har Teddy (komponist, sang) vært helt sentral og skal en ha en stor del av æren for at denne flotte sangerinnen er tilbake med plateutgivelser.

Unge Thompson debuterte som soloartist i 2000 og er nå ute med sitt fjerde soloalbum. Tidligere utgivelser har vært bra og den rendyrkede countryskiva Upfront & Down Low fra 2007 var en ganske hyppig gjest i min cdspiller, men det er først med nye A Piece Of What You Need at alt virkelig klikker på plass. Denne plastbiten er rett og slett en nydelig vel gjennomført samling perfekte pop-rock låter, fint produsert, spilt og sunget. Elleve nye Thompson-låter har hatt godt av Marius de Vries (Bjørk, Madonna, Robbie Robertson, Rufus Wainwright med flere) produksjon som er passe pushy og moderne uten at det klassiske poprock konseptet lider.

Åpningsporet The Things I Do er ruslecountryrock med løft, In My Arms er trommeintro og handclaps før en uimotståelig melodi med stenk av femtitall type Buddy Holly går rett i fletta på deg og Don't know What I Was Thinking er en latterlig fengende poplåt med en trist, trist tekst om anger og oppbrudd. Og sånn fortsetter det - ikke et dårlig spor på denne glimrende skiva.

I det hele tatt - Teddy Thompson folkens.

Tyngre enn en veldig tung ting, del 2

Jeg fortsetter denne lille subjektive gjennomgangen av anbefalte artister og utgivelser i det utvidede metalbegrepet jeg diskuterte i forrige del av denne artikkelserien.

Angelblood

Kjernen i Angelblood består av Dave Nuss (No Neck Blues Band) og kunster/musiker Rita Ackerman. Angelblood bader rundt i forskjellige uttrykk, alt med base i en ganske dement psychedelisk freerock metalvariant som bør være interessant for krautrockere og proggere så vel som for metalhoder.

Anbefalt;
Angelblood (Captain Trip cd 2000)
Masses Of Daggers (Captain Trip cd 2001)
Labia Minora (Captain Trip cd 2004)
Mambo Mange (Locust lp 2007)


The Angelic Process


Metaldroneduo fra Macon, Georgia, USA som nylig ble oppløst. Deres utgivelser preges av en mektig, sødmefylt, dronende metalbliss ala Nadja, Jesu og sågar My Bloody Valentine. Utgivelsene deres de åtte årene gruppa holdt på har ofte vært i små opplag og vanskelig tilgjengelig. Får du øye på noen av gruppas arbeider bør du snappe dem til deg kjapt. Drømmedoom.

Anbefalt;
We All Die Laughing (Decaying Sun cdep)
Weighing Souls With Sand (Profound Lore cd)

Ash Pool


Dominick Fernow er en av dagens mest interessante støymusikere. I tillegg til voldsomme støyutblåsninger under artistnavnet Prurient er han også den ene halvdelen av blackmetalduoen Ash Pool. Fra sitt tilholdsted i New York kverner Ash Pool ut en ond, hektende, punkete blackmetal spedd ut med noiseattack og en underliggende nesten melankolsk hang til melodi. Dette gjør musikken merkelig fengende på en "popmåte" som er sjelden.

Anbefalt;
Genital Tomb (Tour De Garde kassett 2006)
Black Bondage In The North (Paragon 7" 2007)
World Turns On Its Hinge (Hospital Productions cd/Paragon lp 2007)

Barbara


Doomsinspirert, tunge saker fra Israel er ikke hverdagskost. Barbara er en duo fra guds utvalgte folk som spiller en black metalinspirert (hmmm) proggete tung rock med bruk av trommer og bass. Tenk Hella krysset med Darkthrone eller kanskje Ruinsinspirert doom. Ikke lett å beskrive men fint å høre på. Særlig siste cd'en er verdt en investering. Første utgivelsen er et liveopptak fra 1999.

Anbefalt;
A Blessing From The Angel Of Death (Heart & Crossbone cd 2003)
Peger (Heart & Crossbone cd 2007)

Baroness


Ganske rett frem tung metal fra Georgia, USA. Bandet fikk et gjennombrudd i fjor etter signering til Relapselabelen med den fine fullengderen Red Album, etter et par cdep'er og mye buzz i metalkretser. På Red Album fant de virkelig formen og blander postrock, Melvinsbrutalitet og moderne metalcore med mer tradisjonelle metalgrep.

Anbefalt;

First (Hyperrealist cdep 2004)
Second (Hyperrealist cdep 2005)
Red Album (Relapse cd 2007)

Benighted Leams

Opprinnelig et soloprosjekt for Alex Kurtagic som etter hvert har fått hjelp av en bassist. Dette prosjektet startet i 1996 i UK og ga ut noen ekstremt vridde og perverse blackmetalplater. Noe av en endelig løsning på kombinasjonen blackbuzz, bitter stemning og superråtten lyd. Overraskelsen var derfor stor når sistealbumet Obombrid Welkins var tung, godt produsert blackmetal med kraftful lyd og stort trøkk.

Anbefalt;

Ferly Centesms (Supernatural Music cd 2004)
Obombrid Welkins (Supernatural Music cd 2006)

The Heads - Dead In The Water (Rooster cd)

The Heads slapp sin første 7" i 1994 og utviklet (innviklet?) seg etterhvert til å bli et spacerock band for denne vår tid. Med base i hjembyen Bristol, England har de skutt flere fine album ut i atmosfæren. Typisk nok har de også sluppet en serie superlimiterte (type 100 ex) cd'rs med diverse studio-outakes og lignende. Ryktene har gått om at gruppa på disse utgivelsene er enda drøyere enn på de "ordinære" utgivelsene sine. Den første av disse superlimiterte utgivelsene jeg fikk labbene på var da Dead In The Water ble reutgitt i en deilig dobbel vinylutgave ifjor. Og det er drøye spacejams som serveres. Dead In The Water er nå også utgitt i en ordinær cd versjon.

Bak et drøyt stilig cover - en reproduksjon av Jaws-plakaten - skjuler det seg fire lange blytunge jams - psykedeliske utblåsninger med" alt over på rødt her nede i den møkkete kjelleren vår" stil. Som det står på innercoveret; "Recorded in our rehearsal room, live to minidisc through one mic". Stort sett instrumental musikk med noen snippets av radioopptak av den typisk odde varianten.

Liker du Acid Mothers Temple, Monster Magnet når de river seg løs eller kanskje jeg skal tørre å nevne mektige Hawkwind ? Og i tillegg har god tid og liker å synke inn i gitartransedens - da er denne for deg baby.

Når jeg først skriver noen ord om The Heads ville det være feigt å ikke nevne tre andre album fra denne fine gruppa som du bør høre snarest mulig. Får du fatt i At Last (Sweet Nothing cd), Under Sided (Sweet Nothing cd) eller Under The Stress Of A Headlong Dive (Invada cd) så rask de til deg.

Space is deep indeed.

Soggy - Soggy (Memoire Neuve LP)

Sjekk det coveret. Det sier mye. Soggy var et fransk band som opererte ca 1980 til 1982 og noen av medlemmene spilte på syttitallet i et band kalt The Hardfuckers - det sier vel resten. Soggy spilte tung protometalinspirert hardrock. En slags crash mellom Stooges, MC5, Blue Oyster Cult, Dictators og Kiss. En rampete (eller hva K?) røff rock med et enormt sug og trøkk.

Band det viskes om i samler og hipstermiljøer fra den gang da kan ofte fremstå som mildt overvurdert når man omsider får lagt vantene på innspilt musikk. Historiske overdrivelser koblet med litt søplete innspillingsforhold, dustete produksjon osv ødela ofte for band som ikke fikk ut sitt fulle potensiale på innspilt lyd. Så er ikke tilfelle med Soggy. Denne lp'en låter kanon; frisk, tung og passe rølpete. Bandets energi kommer fint frem og dette er på alle vis en gavepakke til oss som elsker dum, rett frem hard rock med manglende fintfølelse. Bandet gjør en versjon av "I Wanna Be Your Dog" - men hey! it's alright selv om vi har hørt den låta en zillion ganger før. Passer igrunnen bra når du har en vokalist som ser ut som Iggys snørrete lillebror med den Rob Tyner afroen.

Memoire Neuve har tatt ansvar og gjenutgitt denne i en super deluxe utbrettutgave med topp kvalitet på vinylen og en stor Soogy plakat. Begrenset til 500 ex. Vær rask !

Den nødvendige musikken - og det er min subjektive oppfatning del 3

Tretten skiver er så langt lagt godt til rette i Lydfrabaksidens kanon og vi følger opp med syv nye nødvendigheter.


The Fall - Hex Enduction Hour (England, Karma LP 1982)

"Always different and always the same" var salige John Peels beskrivelse av sitt favorittband The Fall. The Fall er bandet til Mark E. Smith som har spydd ut eder og arbeiderklassegalle fra sin beske nordengelske kjeft siden 1978. Senest for en måneds tid siden kom det en ny fin The Fall lp. Det er minst ti nødvendige utgivelser i The Fall-katalogen men i mine øyne er Hex Enduction Hour den største klassikeren Mark og kompani har produsert. Dette var gruppas femte lp og hadde mer trøkk og muskler i lydbilde og produksjon enn de tidligere slippene. Tung, insisterende rockmusikk med Smith's lett uforståelige snøvling fremst i lydbildet. Det smeller fra start av med The Classical, et beist av en monoton rocklåt med klar inspirasjon av Cans motorikk. Hip Priest er nesten åtte minutters sakte vals over et hektende gitartema og Who Makes The Nazis er erketypisk Smith. The Falls besetning på Hex.. er vel også den mest klassiske av alle, med Marc Riley og Craig Scanlon på gitarer og keyboards, Steve Hanley på bass og de to trommeslagerne Paul Hanley og Karl Burns.



Lydia Lunch - Queen Of Siam (USA, Ze Records LP 1980)

Queen Of Siam var Lydia Lunch's første soloalbum, etter at å ha vært en svært ung men sentral aktør i New Yorks No Wave-bølge på siste halvdel av syttitallet, med band som Teenage Jesus & The Jerks og Beirut Slump. Queen Of Siam er mer melodiøs og imøtekommende enn Teenage Jesus' kantete og antimelodiske no wave varianter, men ikke mindre truende og tiltrekkende av den grunn. På Queen Of Siam gjør hun også versjoner av to amerikanske bigband klassikere, Gloomy Sunday og Spooky, selvsagt på sitt sedvanlige anklagende vis. Utrolig at Lydia kun var enogtyve år når denne ble utgitt. En klassisk New York rock lp som hører hjemme i enhver seriøs platesamling.



Ame Son - Catalyse (Frankrike, BYG LP 1970)

Tre av de fire medlemmene i Ame Son spilte i Daevid Allen's (tidligere Soft Machine og senere Gong) Bananamoon fra 1967 til 1969. Catalyse må regnes som et av de første "seriøse" franske rockalbum og koker opp en psykedelisk, jazzete gumbo med lange improvisasjoner og god hippie følelse. Gitar, bass, fløyte og sang er ingridiensene. Lp'en ble innspilt i London og Paris høsten 1969 og utgitt på den legendariske (hovedsaklig) free-jazz labelen BYG Actuel. Drømmerock for frie sjeler nå som da.


Lard Free - Gilbert Artman's Lard Free (Frankrike, Vamp LP 1973)

Lard Free var Gilbert Artmans gruppe og spilte en progpåvirket avstemt og påholden jazzinspirert musikk på dette deres første av tre album. Mange har album nummer to (I'm Around About Midnight) og tre (III-Spirale Malax) som sine Lard favoritter. Det er nok riktig at gruppa ble mer vågal og "ferdig" i uttrykket på disse senere lp'ene, hvor elektronikk og krautrock stikker dypt som inspirasjonskilder. Alle tre albumene er uansett nødvendig og jeg har alltid hatt et ekstra godt øye til denne debuten. Seks spor med instrumentalmusikk påvirket av både King Crimson og Soft Machine men likevel med et europeisk jazzavtrykk. Hør for eksempel det fine saksofonspillet over en stadig hissigere elektronisk puls på det nesten ni minutter lange nøkkelsporet 12 Ou 13 Juillet Que Je Sais D'elle. Alle Lard Free albumene er reutgitt flere ganger (inludert et fjerde slipp med tidligere uutgitt materiale), senest på Captain Trip i år.



Akritas - Akritas (Hellas, Polydor Lp 1973)

Akritas eneste lp er regnet som en av de beste greske rockalbum noensinne og inneholder typisk klassisk progressiv rock av sin tid, med storøyd inspirasjon fra Gentle Giant, ELP, Frank Zappa og flere. Et konseptalbum med sammenhengende, korte låter. Den deilige middelhavsmilde stemningen som preger mye av syttitallsmusikken fra Italia, Hellas og Spania er til stede her i fullt monn.




Killdozer - Twelve Point Buck (USA, Touch & Go Records LP 1989)
Killdozer - For Ladies Only (USA, Touch & Go Records 5x7" 1990)

Killdozer ga ut sin første lp i 1983, den suverent titulerte Intellectuals Are The Shoeshine Boys Of The Ruling Elite. Dermed var stemingen satt for en ståkete rockmusikk med uvanlige låtstrukturer og sinthumoristiske tekster brølt ut i fullt alvor av vokalist Michael Gerald. I tillegg til Gerald bestod bandet av Bill og Dan Hobson. Sitt kreative høydepunkt nådde gruppa med den glimrende posthardcore/pre-grunge lp'en Twelve Point Buck som i tillegg til å ha mitt all-time favorittomslag inneholder sterk, tung rock som låter like fint nå nesten tyve år etter.

Killdozer var også noen jævler på coverlåter og ni av dem er samlet på For Ladies Only, den limiterte boksen med fem 7" , utgitt i 1990. Her serverer de versjoner av blant annet Hush (Deep Purple), Take The Money And Run (Steve Miller Band), Funk # 49 (James Gang) og American Pie (Don McLean). Snakk om å rive ned for å bygge opp.

XYX og Hiroshima Rocks Around spiller skarp punkete rock på S-S Records

Gutta bak den kule fanzinen Z-Gun - 2 nummer så langt, nødvendig postForced Exposure rocklesning for alle med hang til obskure 7", uprodusert rock og generell crude - har også en ganske så fin label hvor de utgir "sånne" skiver som du og jeg må ha. Fikk virkelig fot etter å ha nispilt den barske lp'en til gruppa Nothing People - Anonymous (S-S records). Kul rock, passe produsert og full av godlåter som enhver luftgitarist vil kose seg med.

Lykken var derfor temmelig stor og spenningen til å ta og føle på da to 7" fra S-S dalte ned i postkassa. Skikkelig "det kiler i tissen og jeg må på do hele tida" stemning.

Først ut er gruppa XyX med Sistema de Terminacion Sexual (7" S-S Records). XYX er fra Monterrey, Mexico og spiller fire låter med " overblown bass and drums and really cool fucked vocals" for å sitere S-S hjemmesiden. Kompakt og trykkende rock, punk etter post-punk om du forstår. Deilig.

Deretter har vi Hiroshima Rocks Around med The Matter of Facts (7" S-S Records). To vindskeive, slamrende rock låter med typisk sen åttitalls left of center us rock påvirkning - tenk midtperiode Buttholes Surfers. Og dette kommer fra Italia.

Så kult at de finnes denne type ting i vår digitale tid. Jammen om ikke undergrunnsrocken lever i beste velgående.