Young Widows - Old Wounds (Temporary Residence cd)

Andre album fra Young Widows, bandet som oppstod i ruinene av hardcore truppen Breather Resist. Som den uopplyste dust jeg er skled første utgivelsen fra Young Widows meg hus forbi (jeg retter opp i dette as we speak; skriver mens jeg sykler til Tiger for anskaffelse av Settle Down City fra 2006).

Old Wounds er produsert av Converge gitarist Kurt Ballou og inneholder en miks av studio og liveinnspillinger. Denne vanskelige kombinasjonen er håndtert fint og Old Wounds fremstår som et sammenhengende stykke noiserock ala AmRep på sitt beste. Musikken er overraskende livat; seig og hektende. The Jesus Lizard og et Melvins på popdop kan være en peilepinne.

Åpningssporet Took A Turn fikk dumboørene til å reise seg; for et fett bassriff! Herligheten velter sakte fremover som et Killdozer helt på høyden ca 12 Point Buck. Resten av albumet fortsetter med totalt 11 spor med seig, enkel rifforama noiserock. Neppe essensielt sier du, og det kan du har rett i.

Men deilig er det.

Lytt også til:
Killdozer - 12 Point Buck (Touch & Go lp 1989)
The Jesus Lizard - Goat (Touch & Go cd 1991)

Today Is The Day - Willpower (AmRep cd 1994)

Tyngre enn en veldig tung ting del tretten

I Shalt Become

Legendarisk enmanns bm band fra USA som lenge så ut til å bli stående med det albumet som ble utgitt i 1998, men supergledelig nok dukket det opp nytt materiale i 2008. Musikken er typisk midtvesten USA funeral bm med svære flak av rustdryppende melankoli ganske renset for ondskap. Det spennes opp store, sakte og svale lydvegger ala Xasthur møter et My Bloody Valentine på downers. Lydbildet er typisk demoifisert; utgivelsene klassifiseres likevel av bandet som reele utgivelser selv om det stort sett er demoer som er oppgradert. Dette setter bare en positiv spiss på det hele; vi får den kjellerlyden vi elsker.

Anbefalt:
I Shalt Become - Wanderings (Moribund cd 1998)
I Shalt Become - In The Falling Snow (No Colours cd 2008)
I Shalt Become - Requiem (Moribund cd 2008)


Indian

Sludge/doom metaltrio fra Chicago som har sluppet tre album og en ep siden starten i 2003. Lyder som en kombinasjon av Isis, Melvins, Khanate og Mastodon. Har en sikker sans for saaakte tuungdoom og knusende metaldynamikk. Indians to siste album (opprinnelig kun tilgjengelige i ca fem minutter på vinyl) ble sluppet på en hendig cd tidligere i år.

Anbefalt:
Indian - Slights & Abuse/The Sycophant (Seventh Rule Recordings cd 2008)


Inquisition

Colombia duo, nå bosatt i Seattle som utgyter en ekstremt mørk black metal med noen sunne dråper trash og med en suveren sans for løpende melodilinjer i alt det svarte. Inquisition feirer tyve års jubileum i år men har bare klemt ut fire fullengdere, det første i 1998. Bandets seneste album er en suveren oppvisning i tung metal med truende bm stemning.

Anbefalt:
Inquisition - Magnificent Glorifiaction Of Lucifer (No Colours lp/cd 2004)
Inquistion - Nefarious Dismal Orations (No Colours picturedisc lp/cd 2007)


Isis

Isis er en av de store slagskipene innen dagens metal; en sakte, blytung doomstemning av postrockifisert, Neurosis-inspirert rock som sleper seg frem mot tunge klimaks med tekster om savn og sårhet. Aaron Turner (gitar, sang) er hovedmannen i bandet og en aktiv herre i flere sammenhenger. Han er med i de to metalliske supergruppene Old Man Gloom og Twilight i tillegg til å være eier av plateselskapet Hydra Head (hjem for band som Pelican og Jesu). Isis har laget flotte plater men skal passe seg litt for å ikke stivne i oppgåtte spor. Bandet har utgitt fire studiealbum siden starten i 1998, i tillegg kommer en haug limiterte liveutgivelser og annet snask.

Anbefalt:
Isis - Celestial (Escape Artist cd 2000)
Isis - Oceanic (Ipecac Recordings cd 2002)
Isis - Panopticon (Ipecac Recordings cd 2004)
Isis - In The Absence Of Truth (Ipecac Recordings cd 2006)


Jablavad

En manns ambient/black metal hybrid fra North Carolina opprinnelig startet som en worship til mektige Weakling. Dytter ut kresne små dingser i latterlige fattige opplag. Blander Black Flags gitargnelder, svære arrangementer og postrock med buzzete bm og generell grimness. Utvikler seg stadig og jeg er den lykkelige eier av en av 45 eksemplarene av Primland 2xcd, utgitt i en håndlaget treboks - intet mindre. Men fortvil ikke, disse to cd'ene reutgis i disse dager.

Anbefalt:
Jablavad - Dead As Duck (Ingen label cd-r/lp/tape 2006)
Jablavad - Black As Pitch (Ingen label cd-r/tape 2007)
Jablavad - Primland (Ingen label 2xcd 2008)


Jesu

Jesu ble dannet etter oppløsningen av Godflesh. I Jesu har Justin Broadrick (gitar, programmering, sang) med seg Diarmuid Dalton (bass) og selveste Ted Parsons fra Godflesh og Prong (trommer). Musikken til Jesu beveger seg sakte men sikkert mot lyset; postrock, metalbliss og (nesten) popmusikk synes å være Broadricks agenda these days. Jesu skinner vakkert og varig; Jesu bør tiltale mange. Bliss on Justin.

Anbefalt:
Jesu - Jesu (Hydra Head cd 2005)
Jesu - Conqueror (Hydra Head cd 2007)
Jesu/Envy - Split Album (Daymare Recordings cd 2008)

Hive Mind & Dead Brain - Unearthed Union 3 (Chonditric Sound Cassette)

Greh Holger aka Hive Mind er mannen bak labelen Chonditric Sound som i en årrekke har sendt ut noiseskudd i små opplag på ymse format. Særlig eggende og sikkelfremskapende er den legendariske 3" cd-r serien hvor noisedudes og dudettes viser frem noisens muligheter innenfor rammen av tyve minutter musikk.

Holgers soloprosjekt Hive Mind dyrker en tilkneppet dronende industrinoise med minimalistisk tilnærming til bevegelse; effekten blir at når det skjer litt skjer det mye. Dette konseptet ble stor musikk på klassiske Sand Beasts fra noen år tilbake.

På Unearthed Union 3 samarbeider Hive Mind med Tovah & John Olson som i denne anledning kaller seg Dead Brian. Musikken ble sendt tur-retur Hive Mind - Dead Brain for bearbeiding og knuging under mørke amerikanske skyer av mild angst. Resultatet er en psykedelisk noisesuppe som bakes om til en kake med smak av såvel Hive Minds statiske lek med minimalistiske sykler og (kanskje mest) Olsonsk hjemmelyd ala parets fellesbøl Dead Machine; ikke harshnoise, men godt analog og "mennesklig" punk-med-skateboard-og-Bartok-på-walkman- aktig.

Resultatet er en godt fengende liten noisedings som både kan ta over rommet dit på grusomt volum og være en bakgrunnskompis til oppvasken en torsdag ettermiddag.

Eller ikke.

Rock og skurr fra dypet

Mouthus - Days Trough The Combine (Our Mouth Record cd-r)
Black Time - Double Negative (In The Red LP)
US Girls - Gravel Days (Chocolate Monk cd-r)
The Anals - Commando Of Love (Sweet Rot Records 7")
Ducktails - 2 (Future Sounds Cassette)

Utrolig mye snadder dupper rundt på undergrunnens opprørte og lunefull hav, og her du en stabel nye utgivelser som på forskjellig vis har gjort undertegnede til en merket mann de seneste ukene. Er det noen fellesnevnere spør du? Tja, inspirasjonskildene er på mange måter "same as it ever was"; noise inn i rockbeaten gir oss noiserock, Spacemen 3, Suicide og minimal synth, punkrock og krautrock ala Ashra. Det er i alle fall ingen mangel på godsaker som tyter frem fra dypet, og jammen om ikke det trengs. Når hørte du sist en ok rockplate på en major label ?


Mouthus har med utgangspunkt i Brooklyn kvernet ut en stram, perkusjonstung musikk et sted mellom noise, krautrock og industriell rock siden starten av 2000-tallet. Duoen har levert noen svært gode utgivelser som rocknoise bomben Slow Globes og fjorårets forsiktige tilnærming til låter/sang virkemiddel på Saw A Halo. Deres nye minialbum Days Through The Combine (Our Mouth Record cd-r) oppleves ikke like sjelsettende og "viktig", mer av en tygging - men ikke av drøv! - på ideer de har bakset med før. Tre spor på 23 minutter med instrumental noiserock med tung "innestengt" perkusjon under drøye strekk av bortstemt gitar og industriell gnaging og tjas. Likevel; en psyko-derelisk utgivelse som hekter og kiler med sin sammensatte uforståelige elektroniske harv.


Black Time er en engelsk trio med tilholdssted i garasjen og inspirasjon fra Spacemen 3, punkrock og The Cramps. 16 låtet sparkes ut med en røff kjellerproduksjon som gir musikken kraft; de kjeder ikke selv om virkemidlene er urkjente. Tenk; et engelsk rockband som ikke suger ! Trodde de tider var over gitt..Double Negative (In The Red lp) er full av fine låter i tradisjonen etter de ovennevnte, og du kan gjerne legge til f eks The Gories gone avant-garage som et lite peilemerke. Dessuten; Black Time har kvinnelig trommeslager som synger på et spor, slik det skal gjøres. You ain't no punk you punk...


Megan Ramey aka US Girls har en fin lp ute på Siltbreeze (verdens beste plateselskap ca nå) og følger fint opp her med Gravel Days (Chocolate Monk cd-r). 8 spor med en basstone, grusete trommemaskiner og elektronikk over lukket sang og instrumentale partier et sted mellom Suicide på downers og kjellerband uten egenskaper. Et originalt og treffsikkert uttrykk med en anti-produksjon som nok en gang tar deg ut "dit". Dessuten inneholder Gravel Days en urdrøy versjon av Dave Clark Five's Bits and Pieces.

The Anals - Commando Of Love (Sweet Rot Records 7") er en tidsmaskin fra 1978 - "nyveiv" husker du ? The Anals (å skan' si) er en fransk duo som klemmer ut to fine spor med rock som vi engang kjente den. Gitar, trommer og synth bakser i vei med klemmende, firkantede gitarløp over lett høyspent sang; et sted mellom Gang Of Four ca Entertainment! og AmRep anspenthet ti år senere. Egner seg sterkt til repeat and repeat. Rock on 45!

Vi runder av med Ducktails - 2 (Future Sound cassette). Ducktails er først og fremst Matt Mondaline fra Northampton, Mass. Her serverer han ti spor med musikk (instrumental og med sang) inspirert av krautrock ala Harmonia og Ashra, lett indiefisiert melodipop uten sutring og med tapehissifisert undergrunnstemning.2 er hjemmelagd (spilt inn på 2 og 4 spor), lett tilgjengelig og din venn - Ducktails fenger! Denne gikk på nonstop repeat søndag ettermiddag mens dette ble skrevet.

Ignatz - 3 (Kraak K LP)

Tredje "offisielle" lp fra den belgiske einstøing og bluesgnager Miles Devens aka Ignatz er hans beste så langt. 3 foredler formen Devens har funnet, dog med en sterkere blueshelning enn før.

Ignatz utrykk er unikt i 2008 og låter som en sammensmeltning av hillbilly, tredvetallsblues og undergrunnsrock spilt inn på knitrete acetater sendt frem og tilbake i tiden mellom 1920 og 2008. Lydbildet er grumsete, nattlig og fullt av skurrete støv. Jeg tenker; er det spilt inn nå eller i 1932?

Devens har med 3 festet grepet om sin egen musikk. Han dyrker frem kjellerritualer og lonerpsych med enkle grep; overtstyrt gitar og vokal med skurr i skurr. Tekstene bygger oppunder stemningen av tap og ensomhet; låtene har navn som Two Nights a Day, The Trail og Dead By Noon.

Åpningen med The Water er meget sterk; en forheksende, irritert sonde av Jandeksk motløshet sendes mot hjernen din, pakket inn i grisete bluespill foret gjennom en lett defekt c60 kassett innspilt på en håndholdt kassettspiller (ca). De resterende syv sporene holder interessen oppe i spilletidens førti minutter og 3 er lett å sette på varig rotasjon - den spiser seg inn i skolten din.

Er det så "ekte" ? Tja, vi snakker selvsagt ikke om den desperasjonen som skriker mot deg fra fortiden når du blaster ut førkrigsblues ala Robert Johnson eller Charley Patton, det er tross alt EU 2008 og ikke Mississippi for sytti år siden. Men Devens er en talentfull musiker med et originalt utrykk.

Ignatz er nok et tilskudd til undergrunnens kjellerhelter og liker du 3 bør du snappe til deg 1 og 2 også.

The Sensational Alex Harvey Band del to av to

Etter at SAHBs tredje album The Impossible Dream nådde topp tyve i U.K. i 1974 var bandet virkelig i siget og 1975 skulle bli det store året for Alex og kompani. I 1975 var faktisk SAHB det største livebandet i U.K. målt etter omsetning og bandet gjennomførte to lange turneer og var i tillegg headlinere på Reading Festivalen det året.


I 1975 rakk bandet å slippe to album pluss en hitsingle. Ikke rart at tempoet og usunne vaner til slutt skulle ta rotta på gjengen. I april 1975 kom bandets fjerde album Tomorrow Belongs To Me (Vertigo Lp 1975). Også dette ble en solid hit og dundret rett inn på topp tyve. Og det var vel fortjent. Tomorrow Belongs To Me er et flott rockalbum, selv om det også denne gangen er noen litt slappe spor. Åpningen Action Strasse er en slesk og røskete rocker med hekt og drift, Snake Bite følger fint opp med funky gitararbeid ala tidlig Funkadelic og tredje sporet Soul In Chains er neddempet soulblues av god klasse. The Tale Of the Giant Snakeeater er en åtte minutters symfonisk tripp som synes konstruert for en livesetting men som også fungerer bra på plate. Etter et litt tullete intermesso med den korte Ribs and Balls får vi albumets og kanskje SAHBs totalt sett største høydepunkt, den enorme, tunge og dystre Give My Compliments To The Chef. Med illevarslende orgelstemning, truende oppbygging og klimaks viser den SAHBs evne til å skape en nesten filmatisk rockstemning. En klassiker. Så langt er Tomorrow Belongs To Me en knall lp men desverre faller det hele litt sammen mot slutten. Shark's Teeth og Shake That Thing er begge halvslappe låter som ikke er resten av utgivelsen verdig. Deretter løfter det seg igjen til slutt med tittelsporet, en fin ballade, og den avsluttende snutten To Be Continued.


Som nevnt utviklet SAHB seg til å bli et gedigent liveband. I front piraten Alex med krøllete, uflidd rocksveis, fangestripete t-shirt og en stor svart frakk kvernende ut sine karnevalske og teatralske fantasier i musikk og opptreden. Zal Cleminson var en glimrende gitarist og utkledd i grønn catsuite med klovnesminke som gjorde figuren vekselsvis komisk og ondt flirende, var han den perfekte match for Alex. Bassist Chris Glenn så ut som en bodyguard praktiserende mislykkende Elvis-moves og trommeslager Ted McKenna var en kraft-trommis som sammen med tangentprofessor og reel musikalsk leder Hugh McKenna holdt skiten sammen uansett hvilke sprell Alex og Zal måtte finne på. Albumet The Sensational Alex Harvey Band Live (Vertigo LP 1975) ble spilt inn 25 mai på Hammersmith Odeon i London og viser bandet i god form. SAHB spinner igjennom favorittene Fanfare, Faith Healer, Tomahawk Kid, Give My Compliments To The Chef og en lang versjon av Framed. I tillegg får vi U.K. top syv hiten av året, Delilah, en cover av Tom Jones svisken.

1975 ble avsluttet på triumferende vis med konserter hjemme i Glasgow. Etter tre hektiske år hadde bandet, og særlig Alex , behov for en pust i bakken. Vertigo presset imidlertid på for å få mer nytt materiale og bandet ble sendt inn i studio for å lage en ny plate. Gutta hadde ikke rukket å jobbe med mye nytt stoff og resultatet ble at de skramlet sammen det de hadde og supplerte med coverlåter.


The Penthouse Tapes (Vertigo LP 1976) solgte bra men er ikke i nærheten av de fem foregående albumene. Tre middelmådige SAHB originaler fyllles ut med syv coverlåter av svært blandet kvalitet. Høydepunktene er en rampete versjon Alice Coopers Schools Out og ikke minst en alle-kuene-er-løs versjon av The Osmonds Crazy Horses. Crazy Horses åpnet gjerne SAHBs liveshow i starten av bandets karriere og det er godt å ha den på plate. Ellers er det slette saker.


SAHB Stories (Mountain Records LP 1976) ble sluppet i juni 1976. SAHB Stories er ujevn og mer neddempet enn de beste SAHB albumene, men den inneholder klare høydepunkter i den store singelhiten The Boston Tea Party og ikke minst i versjonen av Jerry Reeds Amos Moses. The Boston Tea Party kombinerer et glimrende gitarriff med et luskende refreng som hekter seg fast som superlim. Amos Moses er vill og mystisk og sender deg rett til Lousiana.


Med Alex satt ut av spill med helseproblemer valgte resten av bandet å spille inn et album uten ham. SAHB (without Alex) - Fourplay (Mountain Records LP 1977) viser fire blide herrer på frontcoveret og en bakside med Alex svinebundet med lapp for munnen bak en stor kasse merket The Sensational Alex Harvey Band. Humoren til tross, Fourplay er ikke mye å skrive hjem om. Åtte slappe rett frem rocklåter som skriker etter Harveys galskap og lure vrier.


Siste sprell fra gjengen var albumet Rock Drill (Mountain Records LP 1978). Selv om Alex er tilbake på plass er Rock Drill lite mer enn en krampetrekning. Punken har tatt over og SAHB er old farts. Egentlig urettferdig og ikke så lite ironisk; Alex var mer punk alene enn hundre snotty guttunger med sikkerhetsnål på jakka tilsammen. Eneste formildende spor på Rock Drill er den skrudde Water Beastie.

Dermed gikk The Sensational Alex Harvey Band over til de evige jaktmarker og Alex Harvey døde i 1982 etter to kraftige hjerteinfarkt. Det skal også nevnes at Alex ga ut to soloalbum i henholdsvis 1979 og 1982. Men det er en annen historie.

Pocahaunted - Island Diamonds (Not Not Fun cd)

Blide jenter

Den kvinnelige droneduo fra Los Angeles lister seg på indianervis (kremt..) frem fra (asfalt)skogen med en reutgivelse av sitt beste slipp så langt. Island Diamonds ble opprinnelig utgitt som en begrenset vinyldings på Arbour og forsvant temmelig med en gang. Det er derfor god public service av Not Not Fun å gjøre denne tilgjengelig igjen.

Pocahaunted har ørten utgivelser på vinyl, kasset, cd-r og cd bak seg men det spørs om ikke Island Diamonds bør stå øverst på pallen (selv om buzzen om deres kommende lp er betydelig). På Island Diamonds får Bethany og Amanda hjelp av Bobb Bruno fra Polar Goldie Cats. Sammen skaper de et forheksende brygg. Pocahaunted stiger opp og frem med en stadig mer foredlet strøm av dubdronepop som utvikles uten å låse seg fast i kjedsomhetens galge. Pocahaunteds vokalerier blir bedre - ikke som i røffere eller mildere - mer som i en kontinuerlig tilstand av heving og utgraving av sanne idealer og ikke-rustne ideer.


Island Diamonds er drømmedubifisert, bassblyloddtung dronepop over fire spor (pluss to bonus) med svevende hemmelig vokalbabbel (uten ord men med mening?) av feminint svev og klebende erotikk - hengt opp på veggen av rytmebiffifisert abstrakt perkusjon med blikket på et heidundrende samrøre mellom Bill Laswells bassdubeksprimenter og Cocteau Twins ca Treasure. Island Diamonds er ikke vanskelig men heller ikke rett inn; det skapes stemninger over land og vann mer enn sanger - kan det kalles ordløse tonebassdikt?

Fint er det i alle fall.