I første del av denne lille artikkelserien tok vi for oss hvem og hva i The Paisley Underground, og rakk også å anbefale plater med The Dream Syndicate, The Rain Parade og Opal. Her i del to skal vi se nærmere på Green On Red.
Gravity Talks (Slash, 1983)
Gas Food Lodging (Enigma, 1985)
No Free Lunch (Mercury, 1985)
The Killer Inside Me (Mercury, 1987)
Green On Red oppstod i Tucsons punkscene og flyttet etterhvert til Los Angeles. Her ble de i etterhvert en del av Paisley miljøet. Green On Red var på alle vis Dan Stuart sitt band. Stuart er en særpreget sanger og låtskriver med en fin litterær åre i tekstene sine. Bandet var innledningsvis sterkt psychedelia inspirert, med svimlende Doorsorgel over newwave psychedelia. Etterhvert utviklet bandet seg i en mer tradisjonell roots rock/country rock hybrid, men fortsatte å lage gode, særpregede plater.
Green On Red oppstod i Tucsons punkscene og flyttet etterhvert til Los Angeles. Her ble de i etterhvert en del av Paisley miljøet. Green On Red var på alle vis Dan Stuart sitt band. Stuart er en særpreget sanger og låtskriver med en fin litterær åre i tekstene sine. Bandet var innledningsvis sterkt psychedelia inspirert, med svimlende Doorsorgel over newwave psychedelia. Etterhvert utviklet bandet seg i en mer tradisjonell roots rock/country rock hybrid, men fortsatte å lage gode, særpregede plater.
Bandets første fulle album, Gravity Talks (etter et par minialbum), er en klassiker og deres beste plate. Her dyrkes psychedeliainfluenser i kombinasjon med sterke sanger. Denne platen står igjen som en av de beste rockplatene som kom fra USA de første årene på åttitallet. Gravity Talks er en oppvisning i kreativ omgang med inspirasjonskilder fra rockens supernova (1965-1973), tilsatt ungdommelig raseri og pågangsmot. Dan Stuart markerer seg som en amerikansk stemme av kaliber. Plata ble sluppet på Slash og produsert av Chris D. (Chris D er mannen bak det formidable rockbandet The Flesheaters som i 1981 slapp en av tidenes beste rockalbum med A Minute To Pray, A Second To Die.) Gravity Talks er full av varige sanger som tittelsporet, 5 Easy Pieces og That's What You're For. Sentralt i lydbildet står Chris Cacavas orgel. Cacavas spiller nydelig; lange, snurrige bidrag som gir den tidligere omtalte psychedeliafølelsen.
Etter lange turer på veien var det klart for langspiller nr 2 i 1985. I løpet av disse to årene hadde mye skjedd. Musikken til bandet hadde utviklet seg i retning av skarpskodd countryrock, med vekt på rock. Tekstene til Stuart dreier seg om den amerikanske underverden og dens befolkning i de tunge Reagen årene. Drukkenbolter, psykopater, tapere og andre vandrere i skyggelandet. Jeg så Green On Red spille materialet fra Gas, Food, Lightning live i Oslo i 1984. Stuarts bitterhet over USAs utvikling under Reagen og hans empati med vanlige folk og livets tapere var genuin. En stor opplevelse. Gas, Food, Lightning ble sluppet på Enigma i 1985 og fikk fortjente, gode kritikker. Gitaristen Chuck Prophet IV hadde tatt plass i bandet og tilførte barskt gitarspill som spisset en rootsrock som lett kunne blitt traurig. Albumet avsluttes med en rørende versjon av We Shall Overcome, og dermed hadde gruppa levert sin andre innertier.
Etter utgivelsen av Gas, Food, Lightning ble bandet signet til Mercury. Første slipp på stort plateselskap ble den 24 minutter lange minilpen No Free Lunch. Her har bandet ryddet opp i lyden og spinner av syv sanger i et lett countryrock terreng. Beholdningen herfra er først og fremst åpneren Time Ain't Nothing og en deilig versjon av Willie Nelsons Funny How Time Slips Away. Ellers var dette på det jevne og en liten skuffelse etter de to foregående beistene.
Etter dette lille mellomspillet gikk bandet i studio med legenden Jim Dickinson i produsentstolen. Det gikk etter sigende hardt for seg i studio, med slåsskamper og genrelt dyster stemning. Og betydelig uenighet om resultatet av innspillingene; mesterverk eller søppel ?
The Killer Inside Me er oppkalt etter pulpforfatterens Jim Thompsons klassiske krimroman om en særdeles psykotisk purk og albumet er da heller ikke enkel lytting. Dickinson ryddet i lydbildet og tilførte blant annet kledelig soulkor på en rekke av låtene. Utfordringene lå delvis i Stuarts låtmateriale og delvis i hans vokal, som på dette tidspunktet synes vel påvirket av "slitet på veien"; det er å anta at baren åpnet vel tidlig i denne perioden. Albumet har aldri vært min favoritt i katalogen til Green On Red og skuffelsen var ganske solid i 1987 da denne ble innkjøpt. Faktisk som en av mine første cdkjøp, intet mindre. Da jeg plukket frem albumet i forbindelse med skriving av denne artikkelen ble jeg særdeles positivt overrasket; jøje meg - her har jeg gått rundt med feilaktige forestillinger i 24 år ! The Killer Inside Me er jo en knallplate, rett og slett. 11 tunge spor, fulle av levd liv og triste skjebner. Den tunge, livstrøtte tonen kler knallåter som den bistre åpneren Clarksville og de såre balladene We Ain't Free og tittelsporet. En varig plate dette også, den fortjener en plass i dine hyller.
Green On Red ble etter dette duoen Dan Stuart og Chuck Prophet IV. Sammen lagde de ytterligere tre plater under gruppenavnet før det hele imploderte tidlig på nittitallet. Chuck Prophet IV har etter dette etablert en ok solokarriere med en lang rekke album på samvittigheten. Han opererer i et ganske trad americanalandskap. Stuart har gitt lite lyd fra seg, med unntak av en soloplate og et par duoplater, hvorav en med Steve Wynn. Mer om denne i en senere del av denne primeren.
Green On Red har spilt noen konserter de siste årene med en tilnærmet original lineup. Bandet er fortsatt en bra konsertopplevelse.
Green On Red har spilt noen konserter de siste årene med en tilnærmet original lineup. Bandet er fortsatt en bra konsertopplevelse.
