Gullklumpen har landet

Og der datt den ned i postkassa; Grateful Dead Spring 1990 boksen, med 6 komplette show fra våren 1990 fordelt på 18 cder. Fantastisk innpakning og sikleverdig innhold. 1990 turneen var siste gangen bandet leverte gjennomgående gode konserter. En sniklytt viser at det låter formidabelt og at legendestatusen denne turneen har fått blant Deadheads er vel fortjent.

Her er det bare å grave seg ned og inn.

Fine skiver akkurat nå

Ikke mye tid til blogging om dagen gitt, men her er i alle fall noen skiver som gir stor glede i heimen akkurat nå.

En fenomenal samling med musikk fra Satoshi Sonodas virke på åttitallet har akkurat kommet ut på verdens beste plateselskap PSF. Mimi-Nuki; Secondary Works Of Satoshi Sonoda 1982-1989 er den andre samlingen med musikk fra denne kulthelten og skyggefiguren i den japanske undergrunnen. De ni sporene er stappfulle av prominente gjester som Masami Akita (Merzbow), Otomo Yoshihide, Tori Kudo og mange flere. Muskken er sterkt vanedannende og dessuten variert; alt fra vilter orkestermusikk til avantgarde ala japundergrunn og mer udefinerte greier. Alt fint og ultra lyttbart. Denne er nødvendig.

Grateful Dead går aldri av moten her i huset, og akkurat nå er det Road Trips Vol 2 No 2 som gjelder. Et fantastisk liveopptak fra 14 februar 1968 som viser bandet på vei fra den litt rudimentære debutplata og inn i den kosmiske tåka. Her får vi en uslåelig set list med formidable versjoner av blant annet Morning Dew, Dark Star, China Cat Sunflower, The Eleven og That's It For The Other One. Det er en uvøren, elektrisk garagevibb over materialet her; en ungdommelig kåtskap som senere skulle begraves i uhorvelige mengder drugs og rock and roll, uten at senere materiale er dårligere av den grunn. Grateful Dead er nemlig det største og beste rockorkesteret denne kloden har sett. Det finnes selvsagt en uhorvelig mengde liveutgiveler med bandet (100+) og det finnes gull i livekatalogen helt frem til enden i 1995.

There's A New Dawn med New Dawn fra 1970 er nå nyutgitt i en fin vinylutgave og dette er et klassisk psych album, med en knall kominasjon av kristen optimisme, ungdommelig å-gud-så-trist-jeg-er og fine harmonier dyppet i fuzzgitarer og kosmisk garagefeeling. Nydelige melodier og sound som peker fremover mot The Paisley Underground ala Three O'Clock. Denne må få plass i din psych/privat press hylle.

John Olson, Nate Young, Mick Connelly, Aaaron Dilloway

Fine intervjuer med Wolf Eyes kara på Pitchfork, av alle steder :

http://pitchfork.com/features/the-out-door/8841-the-wolf-eyes-issue/

Definitivt lesverdig.

2 x Dilloway på vinyl

Aaron Dilloway - Modern Jester (Hanson 2LP)
Spine Scavenger - Weighted Ghost (Cylindrical Habitat Modules LP)

Tidligere Wolf Eyes medlem Aaron Dilloway er en sann undergrunnshelt og musikkentusiast. Ved siden av å drive det fantastiske plateselskapet Hanson er han en særdeles aktiv artist med utgivelser i eget navn, aliaser og diverse samarbeidsprosjekter. Dilloway har et knippe klassiske album på samvittigheten, der særlig Infinite Lucifer, Chain Shot og Lip Synching To Verme er verdt å ta med seg.

Dilloway har med årene utviklet seg til å bli noe av mester med tape loops, post-noise lydarkitektur og hypnotisk repetisjonsmagi. Han har fjernet seg fra den punkinspirerte US-noisen han drev i Wolf Eyes og på tidlige soloutgivelser, og sakte men sikkert etablert seg som en særegen lydkunster. Faktisk en av de beste der ute. Derfor er det all grunn til å stille ørene på full tilt når mannen i løpet av kort tid serverer to nye vinylutgivelser, den ene sågår dobbel. Og begge disse platene vil få sin velfortjente plass på årets beste 2012 til liste.

Aaron Dilloway - Modern Jester (Hanson 2LP)
For noen uker siden dukket det opp en dobbel lp med tittell Modern Jester. Javel tenkte jeg, en vinyl utgave av Modern Jester kassetten er definitivt verdt å ta med seg. Men så viser det seg at Modern Jester i dobbelt vinylformat er noe langt mer ; den endelige form og versjon av hans arbeid med dette materialet. Kun et av sporene er hentet direkte fra kassettutgivelsen.

Modern Jester representerer en oppsummering og en vei videre - post noise, post industri, post avant. Modern Jester er en evig sammenrasende reise i elektrisitet, droner, vokale cut-ups, tåkehorn, feedback og friform ulyd. En mesterlig sammensveising og utblåsning med strekk av uhåndterbar skjønnhet, dypt psykedelisk og meget vanedannende.



Spine Scavenger - Weighted Ghost (Cylindrical Habitat Modules LP)
Weighted Ghost er tidligere utgitt på kassett og finner nå sitt endelige hjem på en fin vinylutgave. Spine Scavenger er et av Dilloways aliaser, og her er uttrykket mer minimalistisk enn på Modern Jester. Vi snakker synth; mørke, repeterende minimelodier som kryper sakte frem i ondt terreng. Merkelig intens og særdeles dyp; denne kan du flytte inn i.


Og det låter svinaktig bra.

Rockantikvaren : The Who - The Who Sell Out (Track Records LP 1967)

The Who Sell Out var The Who's tredje album og ble sluppet i desember 1967.  På The Who Sell Out serverer bandet en bunke frittstående sanger som er bundet sammen gjennom diverse reklamesnutter og offentlige annonseringer. Meningen var å skape inntrykk av at platen var et radioprogram på en engelsk piratradio. Coveret er da også en snedig reklameparodi hvor medlemmene i bandet er modeller i absurde reklamesettinger; Townshend med en overdimensjonert deodorant, Daltrey i et badekar med Heinz bønner, Moon med Medac fra en svær tube og ikke minst Entwistle i leopardantrekk med en blondine i den ene armen og en teddybjørn i den andre. Et klassisk cover.

Sell Out kom ut rett før jul i 1967 og er på mange måter en "overgangsplate" for bandet. Med denne platen tas første steg på veien  fra å være et poprock band  med knalle singelperler til et stort albumband med tunge konseptalbum og gedigne ambisjoner. For etter Sell Out serverte The Who serien Tommy (1969), Live At Leeds (1970), Who's Next (1971) og Quadrophenia (1973). En nesten uovertruffen rekke ambisiøse rockinnertiere.

Sell Out er som sagt kulminasjonen på noe som hadde vært og et glimt av det som skulle komme. Bandets første album, My Generation var et hodestups dykk ned i soul på 78 omdreininger koblet med modsestetikk og betydelige mengde ung "snotty" oppførsel. Oppfølgeren A Quick One var en litt rotete affære hvor alle medlemmene slapp til med låter, resultatet er da også særdeles ujevnt. Det er vi finner Entwistles snodige Boris The Spider, som ble et fast liveinnslag. Her finnes også Townshends første forsøk på rockopera; den ni minutter lange A Quick One, While He's Away.

Sell Out er full av varige sanger spilt av et ungt og fremadstormende band. The Who har her fått dreisen på sitt helt singulære og svingende rockrabalder; en jublende og samtidig sår rockmusikk med en glød det er få forunt å nærme seg. Her er selvsagt Pete Townshend den gale professoren som gjør det hele mulig og bandet er hans verktøy. På denne plate deler bandet ualminnelig broderlig på vokalen, i motsetning til ellers hvor Roger Daltrey stort sett er hovedvokalist. På Sell Out synger han lead på kun fire spor, Townshend synger også på fire spor og Entwistle på to. I tillegg deler Daltrey og Townshend på jobben på Relax.

På låtskriversiden har Townshend strammet grepet; han står alene for ni av de tretten sporene på platen. Åpningssporet Armenia City in the Sky er imidlertid skrevet av John "Speedy" Keene, senere kjent fra Thunderclap Newman. Keene delte leilighet med Townshend og jobbet også som sjåfør for ham. Armenia City in the Sky er et svimlende, psychedelisk mesterverk av en sang. En jublende popklassiker med en skrudd vokal fra Daltrey. I mine øyne er denne sangen en av de aller beste på platen. Det absolutte høydepunktet er imidlertid I Can See For Miles. Denne kjenner du selvsagt fra før, men jøje meg; spiller du denne på full spiker løftes du ut av tid og rom. I Can See For Miles er rett og slett en av de beste singlene som rocken har levert noensinne. Et psychedelisk mesterverk, og for en trommeslager Keith Moon var. Låten nådde niende plass i USA og tiende plass i England.

Ellers er Sell Out full av sterke spor dyppet i Townshend sedvanlige sårhet og med et kledelig anstrøk tidsriktig psykedelia; I Can't Reach You er en rett frem poplåt synget av Townshend, Our Love Was likeså og Rael (1&2) er mer dyp psychedelia sunget av Daltrey. Her dukker det også opp tema som senere skulle brukes om igjen på Tommy.

The Who Sell Out ble som best nummer 13 på salgslistene i England og nummer 48 i USA. Platen er reutgitt i flere varianter. I 2009 kom det en flott 2cds deluxe utgave med både stereo og monoversjon av albumet, samt en rekke bonusspor. En klassiker som dette bør imidlertid også kunne nytes på vinyl. Her foreligger det en reutgivelse på Lilith fra 2008.

Paisley Underground - En primer, del 2

I første del av denne lille artikkelserien tok vi for oss hvem og hva i The Paisley Underground, og rakk også å anbefale plater med The Dream Syndicate, The Rain Parade og Opal. Her i del to skal vi se nærmere på Green On Red.

Gravity Talks (Slash, 1983)

Gas Food Lodging (Enigma, 1985)

No Free Lunch (Mercury, 1985)

The Killer Inside Me (Mercury, 1987)

Green On Red oppstod i Tucsons punkscene og flyttet etterhvert til Los Angeles. Her ble de i etterhvert en del av Paisley miljøet. Green On Red var på alle vis Dan Stuart sitt band. Stuart er en særpreget sanger og låtskriver med en fin litterær åre i tekstene sine. Bandet var innledningsvis sterkt psychedelia inspirert, med svimlende Doorsorgel over newwave psychedelia. Etterhvert utviklet bandet seg i en mer tradisjonell roots rock/country rock hybrid, men fortsatte å lage gode, særpregede plater. 

Bandets første fulle album, Gravity Talks (etter et par minialbum), er en klassiker og deres beste plate. Her dyrkes psychedeliainfluenser i kombinasjon med sterke sanger. Denne platen står igjen som en av de beste rockplatene som kom fra USA de første årene på åttitallet. Gravity Talks er en oppvisning i kreativ omgang med inspirasjonskilder fra rockens supernova (1965-1973), tilsatt ungdommelig raseri og pågangsmot. Dan Stuart markerer seg som en amerikansk stemme av kaliber. Plata ble sluppet på Slash og produsert av Chris D. (Chris D er mannen bak det formidable rockbandet The Flesheaters som i 1981 slapp en av tidenes beste rockalbum med A Minute To Pray, A Second To Die.) Gravity Talks er full av varige sanger som tittelsporet, 5 Easy Pieces og That's What You're For. Sentralt i lydbildet står Chris Cacavas orgel. Cacavas spiller nydelig; lange, snurrige bidrag som gir den tidligere omtalte psychedeliafølelsen.

Etter lange turer på veien var det klart for langspiller nr 2 i 1985. I løpet av disse to årene hadde mye skjedd. Musikken til bandet hadde utviklet seg i retning av skarpskodd countryrock, med vekt på rock. Tekstene til Stuart dreier seg om den amerikanske underverden og dens befolkning i de tunge Reagen årene. Drukkenbolter, psykopater, tapere og andre vandrere i skyggelandet. Jeg så Green On Red spille materialet fra Gas, Food, Lightning live i Oslo i 1984. Stuarts bitterhet over USAs utvikling under Reagen og hans empati med vanlige folk og livets tapere var genuin. En stor opplevelse. Gas, Food, Lightning ble sluppet på Enigma i 1985 og fikk fortjente, gode kritikker. Gitaristen Chuck Prophet IV hadde tatt plass i bandet og tilførte barskt gitarspill som spisset en rootsrock som lett kunne blitt traurig. Albumet avsluttes med en rørende versjon av We Shall Overcome, og dermed hadde gruppa levert sin andre innertier.

Etter utgivelsen av Gas, Food, Lightning ble bandet signet til Mercury. Første slipp på stort plateselskap ble den 24 minutter lange minilpen No Free Lunch. Her har bandet ryddet opp i lyden og spinner av syv sanger i et lett countryrock terreng. Beholdningen herfra er først og fremst åpneren Time Ain't Nothing og en deilig versjon av Willie Nelsons Funny How Time Slips Away. Ellers var dette på det jevne og en liten skuffelse etter de to foregående beistene.

Etter dette lille mellomspillet gikk bandet i studio med legenden Jim Dickinson i produsentstolen. Det gikk etter sigende hardt for seg i studio, med slåsskamper og genrelt dyster stemning. Og betydelig uenighet om resultatet av innspillingene; mesterverk eller søppel ?

The Killer Inside Me er oppkalt etter pulpforfatterens Jim Thompsons klassiske krimroman om en særdeles psykotisk purk og albumet er da heller ikke enkel lytting. Dickinson ryddet i lydbildet og tilførte blant annet kledelig soulkor på en rekke av låtene. Utfordringene lå delvis i Stuarts låtmateriale og delvis i hans vokal, som på dette tidspunktet synes vel påvirket av "slitet på veien"; det er å anta at baren åpnet vel tidlig i denne perioden. Albumet har aldri vært min favoritt i katalogen til Green On Red og skuffelsen var ganske solid i 1987 da denne ble innkjøpt. Faktisk som en av mine første cdkjøp, intet mindre. Da jeg plukket frem albumet i forbindelse med skriving av denne artikkelen ble jeg særdeles positivt overrasket; jøje meg - her har jeg gått rundt med feilaktige forestillinger i 24 år ! The Killer Inside Me er jo en knallplate, rett og slett. 11 tunge spor, fulle av levd liv og triste skjebner. Den tunge, livstrøtte tonen kler knallåter som den bistre åpneren Clarksville og de såre balladene We Ain't Free og tittelsporet. En varig plate dette også, den fortjener en plass i dine hyller.

Green On Red ble etter dette duoen Dan Stuart og Chuck Prophet IV. Sammen lagde de ytterligere tre plater under gruppenavnet før det hele imploderte tidlig på nittitallet. Chuck Prophet IV har etter dette etablert en ok solokarriere med en lang rekke album på samvittigheten. Han opererer i et ganske trad americanalandskap. Stuart har gitt lite lyd fra seg, med unntak av en soloplate og et par duoplater, hvorav en med Steve Wynn. Mer om denne i en senere del av denne primeren.

Green On Red har spilt noen konserter de siste årene med en tilnærmet original lineup. Bandet er fortsatt en bra konsertopplevelse. 

Vinyl Finds

Jeg kommer sikkert sent til festen, men det er ikke mindre gøy av den grunn ; Vinylobsessives legger ut små innlegg med gjennomgang av sine siste erobringer på youtube. Og jeg er hektet. Det er gøy, man blir ivrig. Ikke bra.

Min favoritt er duden du ser nedenfor. Han har lagt ut over sytti innlegg og er god til å formidle både samler- og musikkglede.God underholdning for vinylfolket.