Johnny Cash – I Walk the Line / Get Rhythm (Sun Records 7» 1956)

1 mai 1956 slapp Sun Records Johnny Cash sin tredje singel. I Walk the Line/ Get Rhythm skulle vise seg å bli en av de mest mytiske og klassiske countrysinglene noensinne. I Walk the Line ble en smash hit og toppet countrylistene i 6 uker og nådde også 19 plass på poplisten.

Cash debuterte på plate i 1955 med Hey Porter / Cry Cry Cry i mai 1955 på Sun Records. Sam Phillips så tidlig særpreget og talentet i den unge Cash. I desember samme år slapp Sun oppfølgeren Folsom Prison Blues / So Doggone Lonesome, som nådde 4 plassen på Billboards countryliste. Cash var på vei – en lang og trøblete vei mot Cashs status som legende og en av de største i amerikansk musikkliv i det forrige århundret.

Johnny Cash var en urolig og monoman sjel, livet på veien var en løsning på rastløshet og grublerier. Cash var gift med Vivian og far til to døtre når han slo gjennom. I følge kolleger og andre artister var han nøye med å holde seg på den smale sti; ingen damer på si og ingen uautoriserte besøk i medisinskapet. Mannens gudfryktige oppvekst satt hardt i – men han ble selvsagt utsatt for fristelser der han reiste rundt fra show til show med en ung Elvis og fikk betydelig  oppmerksomhet fra det svake kjønn. Vivian var også engstelig for mannen sin, ville han klare å stå støtt i alle livets prøvelser? I ettertid vet vi selvsagt svaret; det ville han ikke. 

Men 1956 var Vivian og Johnnys tid og Cash har uttalt at I Walk the Line er hans første Vivian sang – en sang fra han til henne for å forsikre at ja, jeg er deg trofast. Han synger innledningsvis:

I keep a close watch on this heart of mine

 I keep my eyes wide open all the time

 I keep the ends out for the tie that binds

 Because you're mine, I walk the line

Og fortsetter;

I find it very, very easy to be true

 I find myself alone when each day is through

 Yes, I'll admit that I'm a fool for you

 Because you're mine, I walk the line

- Over boom-chicka-boom beatet som var hans merkevare. Enkelt og suggerende. Cash nærmest snakke synger over en mild upbeat rytme som bare går og går gjennom 2 minutter og 43 sekunder.

Versjonen som ble sluppet på singel var en variant som Phillips ”lurte” Cash til å spille inn. Den opprinnelige versjonen hadde mindre tempo og mer preg av ballade. Phillips skjønte hva han gjorde; kombinasjonen av Johnnys dype stemme, det insisterende budskapet og en hektende upbeat backing var uimotståelig.

Men er det Vivian han synger til?

Eller er det herren?

As sure as night is dark and day is light

 I keep you on my mind both day and night

 And happiness I've known proves that it's right

 Because you're mine, I walk the line

You've got a way to keep me on your side

 You give me cause for love that I can't hide

 For you I know I'd even try to turn the tide

 Because you're mine, I walk the line

Cash har senere uttalt at I Walk the Line var hans første gospel. Gospel ville imidlertid ikke Phillips ha noe av, det hadde han forsøkt å selge før og gitt opp. Cash gospelmusikk kom først ut i verden etter at han signerte for Colombia i 1958.

Det er lett å lese teksten som en gospel; herre jeg holder meg på din vei og svikter ikke. Men kan man stole på Cash her? Han var en mytemaker og lot ikke nødvendigvis sannheten stå i veien for en god historie. Sannheten ligger antaglivis på to plan – sangen er både en hyllest til Vivian og en beskjed til herren om at her gjør vi vårt beste;

I keep a close watch on this heart of mine

 I keep my eyes wide open all the time

 I keep the ends out for the tie that binds

 Because you're mine, I walk the line

Kort tid etter I Walk the Line ble en superhit startet problemene som skulle plage Cash gjennom et langt liv. Han oppdaget amfetamin og begynte å se skrått på damene. I sær den 15 år gamle Lorrie Collins. Hans mørke sjel var dypt forvirret av sine følelser for altfor unge Lorrie. Men ikke mer enn at da han hørte at hun hadde forlovet seg med teenageidolet Ricky Nelson strenet rett over til henne og visket ”Lorrie, don´t ever send a boy to do a man´s job”.

Han spøkte ikke.

Spykes - Winter Fist #2 (kassett, American Tapes 2013)

Spykes er John Olsons (Wolf Eyes, Graveyards, osv) soloprosjekt, som gjennom mange år har sendt små stjerneskudd av støyknirk ut i verden. Ofte utgitt på hans egen label American Tapes. Så også med Winter Fist # 2 som kom ut for kort tid siden, sammen med blant annet en 4 cdrs sak med arkivmateriale fra samme Spykes.

Spykes har alltid vært noe for seg selv i Wolf Eyes universet; et solopusterom for Olson med en vrien, sinustung støymusikk som har vært plaget og plagende. Lyden av at lite skjer i en melankolsk hjerne som helst vil slippe å tenke. Så også på denne nye utgivelsen, som kommer pakket inn en forvokst kassettboks med klassisk AmTapes cover.

Winter Fist #2 er ikke "ambient", men nærmere ro enn en total vegg av støy. Likevel er uttrykket ganske strengt og rett ut merkelig. Analog støy under klamme tepper av ensomhet.

Og som alltid vanedannende.

LaMonte Young, Terry Riley & Don Cherry, Birdcatcher, A.M. og Billy Bao

Strømmen av nye og gamle skatter på vinyl, kassett og cd synes ikke å ha noen ende. Og godt er det, selv om det skaper et element av fortvilelse når kaoset i samlingen når nye høyder; hvor f.. la jeg den tapen?

Men litt kaos stopper oss selvsagt ikke, løsningen kjenner vi alle - mer kaos. Her er noen av godbitene som har sørget før nettopp det i min samling.

Vi begynner med Terry Riley & Don Cherry - Live Køln 1975 LP(ingen label) som gir oss et formidabelt møte mellom to giganter. Cherrys ursåre og løftende trompet over Rileys klassiske stillestående orgelvarianter løfter minimalisme opp til en nær religiøs opplevelse. Det er vakkert og varig. En hemmelig minimalismeklassiker som endelig er ute på vinyl, dog i lite opplag og neppe helt legalt. Ser du denne må det ikke nøles!

Like heftig og fantastisk er LaMonte Young, Marian Zazeela & The Dream Syndicate LP (ingen label). LaMonte Young er notorisk underdokumentert på plate og hver eneste utgivelse tas i mot med jubel. Denne LPen inneholder to sidelange stykker. A-siden er et opptak fra 1963, “Day Of The Holy Mountain Part Two” aka “The Overday, 28 xi 63”, hvor LaMonte spiller sopranino i lange strekk og sirkler over selveste Angus MacLises "fallende" perkusjon og John Cale og Tony Conrads strengedroner. Et utrolig stykke musikk som bygger legenden rundt The Dream Syndicate ytterligere. Snur vi plastdingsen møtes vi av noe helt annet; "Ocean" er et opptak fra 1969, bestående av vokaldroner (LaMonte & Marian Zazeela) gjort ute, nærmere bestemt på stranda. Vokal løftes over lyden av bølger som treffer kysten. Det er et unikt opptak og flott lytting. Det blir ikke mindre kult av at opptaket antagelig er gjort av David Tudor, ref LaMontes diskusjoner med "David" om oppsett og bruk av mikrofoner. Nesten for mye rett og slett.

Birdcatcher - Trees dobbelkassett (PseudoArcana) er en relativt ny utgivelse fra den New Zealandske duo Anthony Milton (lap steel/banjo/elektronikk) og Bill Wood (lap steel/elektronikk), og en oppfølger til klassikeren The Sky Tied Down fra 2008. Oppskriften er  strekk av enslige lap steel toner bakt inn i skadd strøm, tåke og reverb. Hypnotisk spacenoise? Anthony Milton har vært med lenge og står bak mye fin musikk i grensesnittet mellom støy, stramme strenger og droner. Når vi først er innom Milton er det god grunn til å nevne hans nye lp A.M - Black Night Burning (Trensmat), som er en orgie i overstyrt gitar og elektronikk. Nesten hysteriske nivåer av gitardyrking sender stål ut av høytalerne og inn i ditt beske tryne. En real overhøvling slik vi husker det fra moderne japansk psychedelia/noise. Du må ha denne også.

Billy Baos - Buildings from Bilbao LP (Burka for everybody records) er en etterlengtet ny utgivelse fra Mattins noiserockensemble. Denne gangen er gruppa mindre attackerende og mer varierte enn tidligere. Det er solide saker, selv om jeg kjenner et lite savn ettter det ensporede fanatiske. På Buildings from Bilbao løses attacket opp med soundcollages, techno og annet. Dette gir et mindre fokusert Billy Bao, men lytt selv. Bandet gruser fortsatt det meste av det som utgis av rockmusikk.

Gullklumpen har landet

Og der datt den ned i postkassa; Grateful Dead Spring 1990 boksen, med 6 komplette show fra våren 1990 fordelt på 18 cder. Fantastisk innpakning og sikleverdig innhold. 1990 turneen var siste gangen bandet leverte gjennomgående gode konserter. En sniklytt viser at det låter formidabelt og at legendestatusen denne turneen har fått blant Deadheads er vel fortjent.

Her er det bare å grave seg ned og inn.

Fine skiver akkurat nå

Ikke mye tid til blogging om dagen gitt, men her er i alle fall noen skiver som gir stor glede i heimen akkurat nå.

En fenomenal samling med musikk fra Satoshi Sonodas virke på åttitallet har akkurat kommet ut på verdens beste plateselskap PSF. Mimi-Nuki; Secondary Works Of Satoshi Sonoda 1982-1989 er den andre samlingen med musikk fra denne kulthelten og skyggefiguren i den japanske undergrunnen. De ni sporene er stappfulle av prominente gjester som Masami Akita (Merzbow), Otomo Yoshihide, Tori Kudo og mange flere. Muskken er sterkt vanedannende og dessuten variert; alt fra vilter orkestermusikk til avantgarde ala japundergrunn og mer udefinerte greier. Alt fint og ultra lyttbart. Denne er nødvendig.

Grateful Dead går aldri av moten her i huset, og akkurat nå er det Road Trips Vol 2 No 2 som gjelder. Et fantastisk liveopptak fra 14 februar 1968 som viser bandet på vei fra den litt rudimentære debutplata og inn i den kosmiske tåka. Her får vi en uslåelig set list med formidable versjoner av blant annet Morning Dew, Dark Star, China Cat Sunflower, The Eleven og That's It For The Other One. Det er en uvøren, elektrisk garagevibb over materialet her; en ungdommelig kåtskap som senere skulle begraves i uhorvelige mengder drugs og rock and roll, uten at senere materiale er dårligere av den grunn. Grateful Dead er nemlig det største og beste rockorkesteret denne kloden har sett. Det finnes selvsagt en uhorvelig mengde liveutgiveler med bandet (100+) og det finnes gull i livekatalogen helt frem til enden i 1995.

There's A New Dawn med New Dawn fra 1970 er nå nyutgitt i en fin vinylutgave og dette er et klassisk psych album, med en knall kominasjon av kristen optimisme, ungdommelig å-gud-så-trist-jeg-er og fine harmonier dyppet i fuzzgitarer og kosmisk garagefeeling. Nydelige melodier og sound som peker fremover mot The Paisley Underground ala Three O'Clock. Denne må få plass i din psych/privat press hylle.

John Olson, Nate Young, Mick Connelly, Aaaron Dilloway

Fine intervjuer med Wolf Eyes kara på Pitchfork, av alle steder :

http://pitchfork.com/features/the-out-door/8841-the-wolf-eyes-issue/

Definitivt lesverdig.

2 x Dilloway på vinyl

Aaron Dilloway - Modern Jester (Hanson 2LP)
Spine Scavenger - Weighted Ghost (Cylindrical Habitat Modules LP)

Tidligere Wolf Eyes medlem Aaron Dilloway er en sann undergrunnshelt og musikkentusiast. Ved siden av å drive det fantastiske plateselskapet Hanson er han en særdeles aktiv artist med utgivelser i eget navn, aliaser og diverse samarbeidsprosjekter. Dilloway har et knippe klassiske album på samvittigheten, der særlig Infinite Lucifer, Chain Shot og Lip Synching To Verme er verdt å ta med seg.

Dilloway har med årene utviklet seg til å bli noe av mester med tape loops, post-noise lydarkitektur og hypnotisk repetisjonsmagi. Han har fjernet seg fra den punkinspirerte US-noisen han drev i Wolf Eyes og på tidlige soloutgivelser, og sakte men sikkert etablert seg som en særegen lydkunster. Faktisk en av de beste der ute. Derfor er det all grunn til å stille ørene på full tilt når mannen i løpet av kort tid serverer to nye vinylutgivelser, den ene sågår dobbel. Og begge disse platene vil få sin velfortjente plass på årets beste 2012 til liste.

Aaron Dilloway - Modern Jester (Hanson 2LP)
For noen uker siden dukket det opp en dobbel lp med tittell Modern Jester. Javel tenkte jeg, en vinyl utgave av Modern Jester kassetten er definitivt verdt å ta med seg. Men så viser det seg at Modern Jester i dobbelt vinylformat er noe langt mer ; den endelige form og versjon av hans arbeid med dette materialet. Kun et av sporene er hentet direkte fra kassettutgivelsen.

Modern Jester representerer en oppsummering og en vei videre - post noise, post industri, post avant. Modern Jester er en evig sammenrasende reise i elektrisitet, droner, vokale cut-ups, tåkehorn, feedback og friform ulyd. En mesterlig sammensveising og utblåsning med strekk av uhåndterbar skjønnhet, dypt psykedelisk og meget vanedannende.



Spine Scavenger - Weighted Ghost (Cylindrical Habitat Modules LP)
Weighted Ghost er tidligere utgitt på kassett og finner nå sitt endelige hjem på en fin vinylutgave. Spine Scavenger er et av Dilloways aliaser, og her er uttrykket mer minimalistisk enn på Modern Jester. Vi snakker synth; mørke, repeterende minimelodier som kryper sakte frem i ondt terreng. Merkelig intens og særdeles dyp; denne kan du flytte inn i.


Og det låter svinaktig bra.