Steven Stapleton er et av de største geniene som har operert i det avantgardistisk-industrielle terreng de siste 30 år. Han har helt fra starten på slutten av 1970-tallet levert svært særpreget musikk og lydcollage, med et bredt spekter av inspirasjonskilder. I en liten samling artikler skal jeg ta for meg Nurse With Wounds historie og viktigste utgivelser. For Nurse With Wound er på alle vis et alias for Steven Stalpeton.Stapleton dykker ned i den europeiske rock og elektronikk og NWW blir til
Nurse With Wound ble startet i London i 1978 av de tre kameratene Steven Stapleton, John Fothergill og Herman Pathak. Ingen av de tre var musikere, det hindret dem imidlertid ikke i å sette i gang med innspilling av sitt første album sent i 1979. Etter noen utgivelser var det klart at den drivende kraften i gruppa var Steven Stapleton og Nurse With Wound har siden oppstarten vært hans gruppe og verktøy for å skape musikk. Selv om Stapleton på mange måter er en ensom ulv liker han å samarbeide med andre musikere og han har på mange NWW utgivelser samarbeidet med forskjellige artister som Jim Thirwell (Foetus), Andrew McKenzie (Hafler Trio) og mange flere.
Hans nærmeste samarbeidsparter og broder i ånden har siden av åttitallet vært David Tibet, som er kjernen i Current 93 på samme måte som Stapleton er det i NWW. Disse to har deltatt på hverandres plater ved svært mange anledninger, Stapleton ofte som lyd(øde)legger og produsent for C93, Tibet med vokale bidrag hos NWW. I dag består NWW av Stapleton og Colin Potter. Det er i studio til Potter at mange av de senere NWW utgivelsene har blitt til.
NWW har gjennom snart tretti år operert i undergrunnen, i utkanten av det etablerte musikkmiljøet, hele tiden med en kjerne av svorne tilhengere. I dag er NWW sin status høyere enn noensinne og gruppa har inspirert en lang rekke artister innen elektronisk musikk, droner og støy.
NWWs diskografi er omfattende, godt over 30 album og en haug singler, kassetter og splitt- utgivelser. Når man legger til at opplagene har vært små og utgivelsene ofte på små labeler og det faktum at Stapleton elsker å re-mikse og oppdatere materialet sitt i nye versjoner gjør at diskografien er rimelig uoversiktlig. Gledelig nok har det de siste åra vært reutgitt flere sentrale NWW titler samtidig som Stapleton har vært produktiv og utgitt mye nytt materiale. Etter tjue år uten å spille offentlig (etter noen katastrofale konserter i 1984) har det også vært flere konserter med NWW , blant annet i Wien og San Francisco.
Stapleton var en svoren platesamler allerede fra det tidlige sytti tall og hadde stor sans for det odde og uvanlige. Han var fan av den eksperimentelle tyske syttitalls rocken (krautrock) og var blant annet roadie for størrelser som Kraan, Guru Guru og Can. Stapleton bodde sågar en periode hos produsentlegenden Conny Plank i Tyskland i 1973. Den europeiske syttitalls rocken og tidlige elektroniske pionerer som Schaffer og Henry har hatt stor innflytelse på Stapleton. Aller størst påvirkning har nok likevel Faust og The Residents hatt. Ut av innflytelse fra disse artistene samt en stor interesse for surrealisme og det faktum at han er en dedikert ikke-musiker har han stått noen av de meste enestående og særegne utgivelsene som har kommet siden starten av åtti tallet. Disse perlene formelig skriker etter oppmerksomhet fra den eventyrlystne lytter.
Stapleton gyver løs og får????? i belønning
De tre musketerer får i 1979 tilgang til et studio gjennom en bekjent av Stapleton og gyver løs med dødsforakt. Fothergill med ny innkjøpt gitar, Pathak med en analog synth og Stapleton med hodet fullt av ideer. Eneste aber er at bekjenten til Stapleton har forlangt å være med på gitar og gir noen bidrag som Stapleton senere avfeier som ”sounds like fucking Santana”.
Stapleton hadde ingen tro på at musikken ville være salgbar og fant frem et coverfoto hentet fra et S/M blad for å skape ”shock value”. Til alles forbauselse solgte hele opplaget på 500 eksemplarer ut på 3 uker. ”Chance Meeting on a Dissecting Table of a Sewing Machine and an Umbrella” var første utgivelse på bandets egen label United Diaries. Mint kopier av første opplaget går i dag for mange tusen kroner på ebay.
Anmelderen i musikkavisen Sounds visste ikke hva han skulle si ; -genialt eller dilletantisk møl, kanskje begge deler – og belønnet platen med fem spørsmålstegn; fem stjerner var den gangen topp uttelling i Sounds.
The NWW- list ; platesamlere klør seg i hodet og fortviler
Vedlagt første lp’en lå den notoriske ”nurse list”, en alfabetisk liste med artister fra det tre medlemmenes platesamlinger. Over 250 artister som går fra det relativt kjente som Captain Beefheart, Zappa og Can, til det helt obskure som tyske Zweistein, engelske Ovary Lodge, svenske Forkledd Gud osv. Norge er også representert ved Min Bul og Terje Rypdal. Listen ble supplert i forbindelse med andre lp’en til bandet og har siden utgivelsen fått samlere av obskur 60 og 70 talls musikk til å klø seg grundig i skallen. Uansett er listen en ufattelig rik samling glimrende undergrunnsmusikk og har gitt undertegnede mange store musikalske opplevelser. Denne listen har sin egen kult og fortjener egen artikkel. Du finner fort en oversikt over artistene på nettet, f eks på hjemmesiden til platebutikken Ultima Thule, der brødrene Freeman også har listet utgivelser med de aktuelle artistene de tror har på virket Stapleton mest.
To samtidige utgivelser
Den andre og tredje NWW utgivelsen kom samtidig i 1980, begge på United Diaries. ”To the quit men from a tiny girl ” ble laget av Fothergill og Stapleton, Pathak var allerede på vei ut og bidro i realiteten svært lite på albumet.
Klimaet mellom Fothergill og Stapleton var ikke det beste under innspillingen av ”Tiny Girl”. Fothergill fikk viljen sin og bearbeidet musikken fra det Stapleton ønsket å beholde; en dundrene industriell kakafoni . Albumet er likevel klart hørbart og det er spesielt kult at den franske kultfiguren Jac Berrocal deltar.
Frustrert over uenighet og krangel satte Stapleton i gang med innspillingen av "Merzbild Schwet" alene. Her finner vår mann virkelig formen; to sidelange lydskulpturer med den store fortapte følelsen av total ensomhet, fjerne stemmer og vrengte striper av easy listening pakket sammen i en oppslukende helhet. En soleklar klassiker og en av mine favorittskiver fra det tidlige 80 tallet.
Merzbild Schwet
NWWs diskografi er omfattende, godt over 30 album og en haug singler, kassetter og splitt- utgivelser. Når man legger til at opplagene har vært små og utgivelsene ofte på små labeler og det faktum at Stapleton elsker å re-mikse og oppdatere materialet sitt i nye versjoner gjør at diskografien er rimelig uoversiktlig. Gledelig nok har det de siste åra vært reutgitt flere sentrale NWW titler samtidig som Stapleton har vært produktiv og utgitt mye nytt materiale. Etter tjue år uten å spille offentlig (etter noen katastrofale konserter i 1984) har det også vært flere konserter med NWW , blant annet i Wien og San Francisco.
Stapleton var en svoren platesamler allerede fra det tidlige sytti tall og hadde stor sans for det odde og uvanlige. Han var fan av den eksperimentelle tyske syttitalls rocken (krautrock) og var blant annet roadie for størrelser som Kraan, Guru Guru og Can. Stapleton bodde sågar en periode hos produsentlegenden Conny Plank i Tyskland i 1973. Den europeiske syttitalls rocken og tidlige elektroniske pionerer som Schaffer og Henry har hatt stor innflytelse på Stapleton. Aller størst påvirkning har nok likevel Faust og The Residents hatt. Ut av innflytelse fra disse artistene samt en stor interesse for surrealisme og det faktum at han er en dedikert ikke-musiker har han stått noen av de meste enestående og særegne utgivelsene som har kommet siden starten av åtti tallet. Disse perlene formelig skriker etter oppmerksomhet fra den eventyrlystne lytter.
Stapleton gyver løs og får????? i belønning
De tre musketerer får i 1979 tilgang til et studio gjennom en bekjent av Stapleton og gyver løs med dødsforakt. Fothergill med ny innkjøpt gitar, Pathak med en analog synth og Stapleton med hodet fullt av ideer. Eneste aber er at bekjenten til Stapleton har forlangt å være med på gitar og gir noen bidrag som Stapleton senere avfeier som ”sounds like fucking Santana”.
Gitarpålegg eller ikke, allerede på første utgivelse, ”Chance Meeting on a Dissecting Table of a Sewing Machine and an Umbrella” er en del av særtrekkene til åttitallets NWW på plass. Fothergills famlende grep på gitaren kan minne om Derek Bailey og innflytelsen fra den legendariske engelske improvgruppa AMM er tydelige. Lange strøk av industriell angst ala Kluster setter også sitt preg. Likevel fremstår musikken ekstremt personlig og som noe for seg selv i et UK hvor postpunken og viljen til å eksprimentere var stor.
Stapleton hadde ingen tro på at musikken ville være salgbar og fant frem et coverfoto hentet fra et S/M blad for å skape ”shock value”. Til alles forbauselse solgte hele opplaget på 500 eksemplarer ut på 3 uker. ”Chance Meeting on a Dissecting Table of a Sewing Machine and an Umbrella” var første utgivelse på bandets egen label United Diaries. Mint kopier av første opplaget går i dag for mange tusen kroner på ebay.
Anmelderen i musikkavisen Sounds visste ikke hva han skulle si ; -genialt eller dilletantisk møl, kanskje begge deler – og belønnet platen med fem spørsmålstegn; fem stjerner var den gangen topp uttelling i Sounds.
The NWW- list ; platesamlere klør seg i hodet og fortviler
Vedlagt første lp’en lå den notoriske ”nurse list”, en alfabetisk liste med artister fra det tre medlemmenes platesamlinger. Over 250 artister som går fra det relativt kjente som Captain Beefheart, Zappa og Can, til det helt obskure som tyske Zweistein, engelske Ovary Lodge, svenske Forkledd Gud osv. Norge er også representert ved Min Bul og Terje Rypdal. Listen ble supplert i forbindelse med andre lp’en til bandet og har siden utgivelsen fått samlere av obskur 60 og 70 talls musikk til å klø seg grundig i skallen. Uansett er listen en ufattelig rik samling glimrende undergrunnsmusikk og har gitt undertegnede mange store musikalske opplevelser. Denne listen har sin egen kult og fortjener egen artikkel. Du finner fort en oversikt over artistene på nettet, f eks på hjemmesiden til platebutikken Ultima Thule, der brødrene Freeman også har listet utgivelser med de aktuelle artistene de tror har på virket Stapleton mest.
To samtidige utgivelser
Den andre og tredje NWW utgivelsen kom samtidig i 1980, begge på United Diaries. ”To the quit men from a tiny girl ” ble laget av Fothergill og Stapleton, Pathak var allerede på vei ut og bidro i realiteten svært lite på albumet.
Klimaet mellom Fothergill og Stapleton var ikke det beste under innspillingen av ”Tiny Girl”. Fothergill fikk viljen sin og bearbeidet musikken fra det Stapleton ønsket å beholde; en dundrene industriell kakafoni . Albumet er likevel klart hørbart og det er spesielt kult at den franske kultfiguren Jac Berrocal deltar.
Frustrert over uenighet og krangel satte Stapleton i gang med innspillingen av "Merzbild Schwet" alene. Her finner vår mann virkelig formen; to sidelange lydskulpturer med den store fortapte følelsen av total ensomhet, fjerne stemmer og vrengte striper av easy listening pakket sammen i en oppslukende helhet. En soleklar klassiker og en av mine favorittskiver fra det tidlige 80 tallet.
Merzbild Schwet
