Noen ganger tar man feil.
Som da The Black Crowes slapp sin første lp i 1990.
Kjip amerikansk boogie tenke jeg.
Så feil kan man ta og noen ganger har man likevel flaks;
jeg hørte "She Talks to Angels" på radioen.
Ble helt knekt. Ballade; trillende piano, løs feeling, nydelig rufsesound og klassiske melodilinjer.
Og selvfølgelig; Chris Robinson. Det tynne fugleskremslet hadde soul i pipene; sår og nær. Direkte linje til den unge Rod Stewart før Hollywood, Britt Ekland og "Do you Think I'm Sexy" sendte hele skiten i dass. Store hvite soulsangere begge to.
The Crowes fulgte opp debuten med lpen som blir stående igjen som deres bidrag til den klassiske rockmusikken -The Southern Harmony and Musical Companion. En nydelig skive med fullendt amerikansk rock, soul, country. Knusende rockere side om side med ballader hvor Robinson sementerer sin posisjon som en stor sanger. En ståpels versjon av Bob Marleys Time will Tell avslutter ballet perfekt.
Senere skiver var alltid frustrende ujevne, med fillers og litt kjedelige rocklåter. Men alltid var det noen øyeblikk å ta vare på, som regel når gutta tok den ned - da var soulen tilbake.
Tidlig på 2000 tallet var det slutt. Chris Robinson gikk solo og lagde i alle fall 2 ok soloskiver.
Skru frem til 2008 og bandet er tilbake. The Black Crowes nye heter Warpaint og er ute nå. Ikke heller denne gang er det perfekt, men skiva er der oppe blant de 3-4 best utgivelsene deres. Igjen er det balladene som knuser meg; særlig Oh Josefine og Locust Street. Melankolsk sødmefylt musikk som gir den gode "la meg ta brillene på, legge beina på bordet og la alle demoner fare"-følelsen som gir livet mening.
