




Dan Burke and Thomas Dimuzio - Upcoming Events (No Fun Productions cd)
Jason Crumer - Ottoman Black (Hospital Productions cd)
Josh Lay - Poison Drinker (Sentient Recognition Archive cd-r)
Dead Macines & John Wiese - General Assurance (Helicopter lp)
Tovahaunted - Tovahaunted (Tovinator en sides lp)
Den lille støysendingen fra bloggen er tilbake etter et lengre opphold og jeg skal ta for meg et knippe nye utgivelser med noise og psykedelisk undergrunns crude.
Vi begynner med Dan Burke og Thomas Dimuzios Upcoming Events som består av materiale spilt inn live i november 2004 og senere bearbeidet av Thomas Dimuzio. Femten spor på en snau time hvor duoen rekker over en rekke innfall og utfall rundt dagens støyvirkemidler. De benytter behandlet gitar, found sounds, sampling, laptops og feedback til å skape en variert suppe som plasker rolig fremover med en viss intensitet uten at jeg helt kjenner det griper. Tidvis blir det litt flatt og fragmentert. Likevel, det finnes svært gode ting her, som det ti minutter lange åpningssporet Deregulation som spinner opp en sirkel av dronende intensitet i fall mot støynirvana. Spor åtte Umbrella Sanctions er også en godbit - en krautfantasi over rocklidelse spent opp mot høye og lave synthtoner spillende over maskiner som går på halv fart. Truende og vakkert. Når jeg tenker meg om så rettferdiggjør dette sporet alene et innkjøp. Dessuten snakker vi tross alt om No Fun Productions, Carlos Giffionis deilige label. Sjekk ut http://www.nofunproductions.com/ og bli klok og støyhip.
Vi holder oss i New York og går til en annen liten kremlabel. Domink Fernows Hospital Productions har sluppet en rekke fine utgivelser med støy og undergrunns black metal de siste årene og leverer med Jason Crumers Ottoman Black en trettifem minutters sær og vrien støyskive av høy klasse. Ottoman Black er ekstremt intens; i stemning og ikke bare lydbilde, en smerteodysse` med vonde hektende bilder og skremmetaktisk opp-og nedtoning av lyd. Lyden av fysisk avstraffelse blandet med tunge harshnoise skrell og mer underdanige og oppbyggende sløyfer flettes sammen til et sydende og stinkende stykke menneskelighet. Ottoman Black renser og løfter, vil du tilgi?
Josh Lays Poison Drinker er mindre harsk og sint enn Ottoman Black. Bak et utrolig cover skjuler en cd-r seg med to spor med tilsammen tjuefem minutters knugende dronerier med skarpe gitar og støyklør, holdt godt under kontroll. Resultatet er en sublim lek med og blanding av doom, noise og droner som tåler mange repetisjoner på spilleren. En hevende deig av radiostøy, synth, gitarer og effekter i lag-på-lag med knurrende maskiner i bunn. Josh Lay er til daglig trommeslager i doomavantverstingene Cadaver in Drag som du også bør høre.
Samarbeid mellom Dead Machines (John og Tovah Olson) og John Wiese bør alltid sjekkes ut. To ledende artister i dagens avantrock/noise univers som synes å bringe ut det aller beste i hverandre når de samler troppene. Hvem kan vel glemme den moderne klassiker Failing Lights fra 2005? Også på den helt ferske General Assurance er det fenomenale saker som leveres. En lavmælt dypt avantgardistisk øvelse. Lange strekk av nær stillhet og drypp av lyd former en vals over sjeler i vandring på side en - du vil bare ikke at det skal ta slutt! Side to starter med en større nærhet og mer rumlende og svakt knurrende støt av radioaktiv støy, før vi sendes over i et stille landskap; hvem står det borte blant betongruinene og blør sakte mens hun spiller på horn ? General Assurance er formløs og fri. Den blåser små hull av varm luft inn i et psykedelisk svirrende maleri av lengsel etter kosmos. General Assurance har høy temperatur uten bruk av rifftaktikk overhodet, den bare er.
Avslutingsvis tar vi med Tovahaunteds en sides lp på Tovah Olsons egen label Tovinator. Tovahaunted er et samarbeid mellom Tovah og den sprelske feminine duo Pocahaunted. Tovah er støylady på egne ben og i samarbeid med hubby John Olson i Dead Machines. Pocahaunted har sluppet løs på verden en stabel vinyl , cds og kassetter med vokale industridroner. Musikken de lager sammen skreller seg frem over en plateside på gråspraglete vinyl. Utholdende sanseløs friksjon og smergelvokal, hektet opp på en industriell drone. Transe oppnås fort og holdes - som en langstrakt forblåst høstdag på Mars. Musikken er fri, den er seg selv og den tar ikke hensyn - den velter frem. Tovah Olsons støyfantasier går opp i en høyere enhet med Pocahaunteds ordløse vokalbad. Iskaldt og likevel varmende for kropp og sjel.