En uventet rett venstre fra Matt Krefting.
Mitt første bekjentskap med Matt Krefting var da hans quiet music/ drone ensemble Son Of Man Flesh On Bone delte en lp med salige Double Leopards for noen år tilbake. De siste seks - syv årene har han vært aktiv i en rekke sammenhenger. Felles for de fleste av hans prosjekter har vært en interesse for droner, Nurse With Wound, Whitehouse og avantrock. I band som Duck, Son Of Earth og Believers har han etterhvert skaffet seg en fin katalog utgivelser med undergrunnsmusikk. Han er også med i det sykt oversette bandet til Scott Foust og Karla Borecky, Idea Fire Company.
Jeg må si at overraskelsen var stor da Kreftings første soloalbum I Couldn't Love You More datt ned i postkassa. Her er vi nemlig langt unna enhver form for avantgardistiske tilbøyeligheter og undergrunnsstuk. I Couldn't Love You More er et coveralbum hvor Krefting med band gjør storslagne versjoner av låter av The Band, Sir Douglas Quintet, Bill Fay, Jeff Simmons/Frank Zappa, John Martyn x 2, Richard Thompson, George Jones (Leon Payne), Van Morrison og Grateful Dead. Med andre ord en utsøkt seleksjon klassisk rock og americana.
Matt Krefting backes av venner og bekjente fra Believers og Sunburned Hand Of The Man, i tillegg er J. Masics (Dinamed på gitar. Albumet er produsert av Krefting sammen med John Townsend. Townsend ble introdusert for Krefting av Thurston Moore og folkene på Ecstatic Peace! Sammen har disse gitt I Couldn't Love You More et luftig, skjevt lydbilde duftende av våt jord og kjærlighet - kan jeg si det ? Dette er noe så sjeldent som et coveralbum det virkelig er verdt å ha. Matt Krefting er en vokalist med en "gammel" stemme, full av ru kraft og tja, sjel. Den type stemme som kunne bidratt i det salige The Band-soundet uten å dumme seg ut.
Og det 10 spor lange albumet starter med en cover av nettopp The Band. Sip The Wine av Rick Danko gjøres det på ingen måte skam på. En herlig løs stemning - og det beste av alt er sjokket over hvor godt Krefting synger, mannen har jo en klassisk rockstemme! Jøje meg, her har vi et talent tenkte jeg på vei ned i grøfta da denne ble blastet for første gang på biltur. Deretter følger Sir Douglas Quintets It's Gonna Be Easy med vindskeivt kor, godt drag og rølpete stemning. Og du verden så godt å høre gutta fra Sunburned Hand Of The Man (John Moloney, Phil Franklin, Ron Schneiderman og Rob Thomas) spille rett frem rocking' country med twang og fyllesleng.
Fra tjukkeste Texas går ferden videre til det høflige syttitalls England. Bill Fay lagde to klassiske singer-songwriter album tidlig på sytttitallet og I Hear You Calling er vakker i original og vakker er den her også. Låta passer fint inn i dette konseptet - sterke låter fra sterke personligheter fra den gang rock og popmusikk (også på store labeler!) dreide seg om melodier, organisk lyd og historiefortelling -og ikke som idag hvor det meste dreier seg om latterlige "beats" og selvskryt uten snev av ironi.
Lucille Has Messed My Mind Up husket jeg fra Zappas Joe's Garage, et soundtrack for mangt et fyllleslag i ungdommen. Krefting refererer til Jeff Simmons (tidligere gitarist for nettopp Zappa) original. Her synger mannen igjen fantastisk og bandet tilfører nødvendig desperasjon.
John Martyn døde i januar i år og det er godt å høre Krefting og kompani ta for seg to av hans store låter, Go Down Easy er smul og elskovstung og John The Baptist er drivende og forførende. Krefting gjør ikke skam på noen av dem. Særlig John The Baptist nyter godt av saft i frasparket og sykt bra sang fra Matt.
Richard Thompsons Calvary Cross er en av mine all-time favorittlåter og det er bare ikke mulig å nå opp til Thompsons sang i stikket og ikke minst hans sylskarpe gitareskapader på denne. Men Krefting gjør et godt forsøk og det låter løst og fint. Går det an å like avantrock, noise og George Jones har jeg spurt meg selv. Ja, har jeg mumlet og duppet ned i Georges uovertrufne melodrama. I kommentaren til Things Have Gone To Pieces fremholder Krefting George Jones som "one of music's great melodramatic voices" og det er helt presist. Her forvandles låten til et løssluppent allsangsdrama.
Avslutningsvis får vi en skjør og inderlig versjon av Van Morrisons Comfort You fra hans tilbake til Irland album Veedon Fleece fra 1974 og endelig Grateful Deads To Lay Me Down.
Knall låter, flott sang og passe løse arrangementer gjør dette til et nødvendig album.
Lytt også til:
Sir Douglas Quintet - The Complete Mercury Masters (Hip-O Select 5cd)
Bill Fay - Bill Fay/Time of the Last Persecution (Deram lps)
Van Morrison - Veedon Fleece (Warner lp)
George Jones - I Am What I Am (Epic lp)
