Jeg innrommer glatt at jeg lar mine lange sleipe platesamlerlabber raske til seg alt jeg kommer over nar disse to gutta er involvert. Den nye 7" LMJW spytter ut temmelig noyaktig 1o minutter og 2 sekunder harsk, grusete noise fordelt pa 2 sider av en singel som gar pa 33. Denne lyder sikkert fint pa 45 ogsa, men altsa - 33.
Herligheten er spilt inn av Lasse Marhaug og John Wiese i januar 2008 i "the best studio in Oslo" for a sitere coverteksten. Musikken gir et heftig, nesten lammende sug med vindtunnelkompresjon over lag pa lag av vinkelslipt ulyd. Heftig og ultrapsykedelisk lytting nar man ligger ved bassenget og stenger ute lyden av ultraond eurodisko fra sopleanlegget ved baren. De skulle bare visst...LMJW er et nydelig skudd fra to av dagens store innen den virkelige rocken. Svart opploftende, for meg finnes det faktisk ikke mer adrenalinsprutende lyd. Langt unna den negative og surmulende jeg-har-det-sa-miserabelt-uhu-stoyen som spyttes ut av mistilpassede valper i alle aldre.
Stoysingler er best ! Jeg har ikke hatt det sa goy med singler siden jeg i mitt prepubertale midtsyttitall blastet godbiter som The Ballroom Blitz, 48 Crash og Skweeze Me, Pleeze Me.
Dette er forst utgivelse pa labelen A Dear Girl Called Wendy, som truer med 7" med Vegas Martyrs, Dracula Lewis, Sissy Spacek og Mammal i 2009. Bring'em on!
Ps: Jeg beklager igjen uteblivelsen av de tre bokstavene, har tatt det opp med greske myndigheter som forelopig ikke har vist den helt store forstaelsen.
