tirsdag 29. desember 2009
Sachiko - Golden Hypnos (Audiomer LP)
Sachiko - Golden Hypnos (Audiomer LP)
Nytt dronemesterverk fra Sachiko, en av de store femmes i den japanske undergrunnen.
Enhver gentleman venter til godt inn i det nye året før fjorårets beste utgivelser oppsummeres. For plutselig dukker det opp en rugg sånn helt på tampen. Og jammen om det ikke skjedde i år også. Ja faktisk dukket det opp to rugger sent i desember i år. Og begge er fra Japan; Sabu Orimos Wind Songs (SIWA LP) og Sachikos Golden Hypnos (Audiomer LP).
Her skal vi ta for oss Sachikos forskning på avantgardistisk taktikk og vri som har fått sin endelige forløsning på dronemesterverket Golden Hypnos.
Sachiko har lenge vært en av den japanske undergrunnens fremste skikkelser, med en solid cv fra helt sentrale band som Kousokuya og Overhang Party. Hun har de siste årene dyrket frem en solokarriere med svært særegne bevegelser og innsnirklinger av små tema tatt ut i endeløse reiser - mot støy, mot space, mot vokale himlinger. Alt levert med voldsom kraft og bitvis nesten lammende skjønnhet. Sjekk særlig ut hennes debutsolo album You Never Atone For...(cd 2006) og årets Zunya (cd 2009).
Der You Never Atone For... var fullstappet med dynamiske skift av smule toner i nestenambiente landskap i full konfrontasjon med voldlige støykaskader og Zunya er en nesten-full storm av elektrisitet fremstår Golden Hypnos som en konsentrert øvelse i en tanke og en ide.
Golden Hypnos består av tre spor. A siden er en´ lang dronende og mørk stemning, iscenesatt av slurende vokal over myke, langstrakte cellotoner og mørke bølger av dysterpsykedeliske drømmer ala John Cale/Tony Conrad/La Monte Young på et strømløst loft i New York City ca 1965. Sachiko får hjelp av Overhang Party kollega Rinji Fukuoka på vokal og cello på dette tåkete, ubevegelige stykke skjønnhet.
Over på den andre siden finner vi to musikkstykker, og her er energinivå og agressiviteten skrudd opp noen hakk. Vi er fortsatt i droneland, men her har uttrykket fått besøk av gneldrende, langstrakte toner av strenger og igjen er det lett å tenke Tony Conrad; tenk Early Minimalism Volume 1 og Four Violins.
Skru lyden opp på elleve og sitt helt stille.
søndag 20. desember 2009
Svale toner fra Real Estate
Real Estate - Real Estate (Woodsist LP)
Et fint nytt album med psykedelisk poprock for pleie av dine såre ører.
Real Estate er et firemanns band fra New Jersey hvor frontmann Martin Courtney (vokal, gitar) regjerer, med god hjelp av sin high school kompis Matthew Mondanile (gitar), Alex Bleeker (bass) og Etienne Pierre Duguay (trommer). Mondanile kjenner vi selvsagt fra hans eminente prosjekt Ducktails som har klemt ute en stabel utgivelser de siste par årene, senest den brillefine Landscapes (Olde English Spelling Bee LP).
Real Estates første album er en oppsamling av tre tidligere syvtommere, med tillegg av to hittil uutgitte spor. Vi får fire spor fra ep'n Atlantic City Expressway, to spor fra singelen Fake Blues og to fra singelen Suburban Beverage.
Real Estate spiller gitarpop med hjemmelagd følelse men langt unna garasje/punk sjargong. Bandet er langt nærmere åttitalls collage pop med lange, drømmende blikk mot Laurel Canyon ca 1971. Musikken er luftig, romantisk og direkte tiltrekkende. Låtene er myke vandringer i amerikansk klassisk syttitallsrock mikset med R.E.M. ca Murmur og The Feelies ca The Good Earth. Lyden er på ingen måte hi-fi, heller en garasje-mot-indie-estetikk. Dette kler musikken svært godt.
Alle de ti sporene er gode, men jeg elsker Let's Rock The Beach - dronete rytmer og fint gitarspill fra Mondanile. Andre høydepunkter er den lett countrrockifiserte åpneren Beach Comber, andresporet Pool Swimmers med bokstrommer og uendelige strekk av melankoli løst opp i drømmende vokallinjer og (igjen) fint gitarspill. Dessuten er Atlantic City en kort og kul instrumental. En sånn låt du vet, som ved første lytt høres ut som uvesentlig fyllmasse men som sakte suger deg inn ved gjentatt lytting. Og Fake Blues har et drivende riff og igjen super bokslyd på slagverket. Her synger Courtney langt nede i miksen til god effekt.
Real Estate er nok et bevis på den amerikanske ungdommen har funnet igjen den melodiøse åre og sansen for god rock og popmuskk, langt unna trender og realityhelvetet som regjerer denne kloden.
Real Estate er lyden av vår, lyden av løfter om en varm sommer. Real Estate er lyden av gode minner og nostalgiske glimt av lykke. Real Estate er for deg og meg.
tirsdag 15. desember 2009
Tom Waits del 2 - Closing Time
Tom Waits - Closing Time (Asylum 1973 LP)
Waits hadde signet med manager og label eier Herb Cohen i 1970 og spilte inn en rekke demoer for Cohens plateselskap Bizarre/Straight i 1971. Waits hadde da flyttet til Echo Park i L.A. hvor andre unge musikere som Glenn Frey, J. D. Souther, Jackson Browne, og ikke minst Frank Zappa også bodde. Mange av sangene som ble spilt inn på denne tiden tok Waits frem igjen på senere album. Disse innspillingene ble utgitt tidlig på nittitallet som The Early Years Volume 1 og 2, til Waits store irritasjon. På disse tidlige opptakene (Waits var 21) møter vi en fersk og uferdig artist, som likevel har en ubøyelig låtskriverklo med gode tekstlige anslag. Musikken er preget av de samme inspirasjonskildene som skulle prege de første to offisielle albumene til mannen, nemlig barrom, folk, Tin Pan Alley og ikke minst Randy Newman.
Tom Waits spilte inn sitt første album virkelige album i Sunset Sound Studio i Hollywood i 1972. Innspillingen av musikken som skulle bli til Closing Time ble til etter at diverse forsøk i studio i 1972. Closing Time ble utgitt på Asylum Records i 1973. Albumet er produsert og arrangert av Jerry Yester. Yester var tidligere med i Modern Folk Quartet og Lovin' Spoonful. Han produserte også blant annet albumene Goodbye and Hello og Happy Sad med Tim Buckley. Sammen med kona Judy Henske stod han også bak semiklassikeren Farewell Aldebaran (1969).
De to første Waits albumene, Closing Time og The Heart Of Saturday Night, har i ettertid fått status som lette oppstartsutgivelser i en legendes store produksjon. Mulig det, men spesielt Closing Time er et mesterverk, intet mindre. Det er nesten utrolig at en ung mann på 23 år kan klemme ut musikk så ektefølt, så full av "gamle" tanker og ursjel; Waits er født hundre år gammel. Og det er en nesten ubegripelig utvikling fra innspillingene han gjorde bare et drøyt år tidligere.
Closing Time er vakkert produsert med en lavmælt intensitet og outsidervri på singer-songwriter stuket som dominerte det Californiske musikkmiljøet på denne tiden. Waits er ikke interessert i enkle popløsninger, men skrur likevel sammen jubelhektende låter som perler som på snor.
Waits var skjerpa og klar i studio og allerede på denne tiden svært sterk og tydelig på hvordan han ville ha tingene. Og han hadde med seg et flott band - det har Waits alltid. Waits hadde med seg Delbert Bennett og Tony Terran på trompet, Shep Cooke og Peter Klimes på gitar, Jesse Ehrlich på cello, Bill Plummer og Arni Egilsson på bass og John Seiter på trommer.
Det hele starter med at Waits teller inn Ol'55. Ol' 55 er en soleklar Waitsklassiker med erketypisk amerikansk bilromantikk i teksten og en aldeles nydelig, løftende melodi. Eagles skulle senere gjøre en versjon av denne og dermed gjøre Waits kjent for et stort publikum. Deretter følger den lettglemte folkslengeren I Hope That I Don't Fall In Love With You før vi får den vakre barromballaden Virginia Avenue. Virginia Avenue er på mange måter en template for mye av det Waits skulle drive med utover på syttitallet; romantisering av barflua og natteranglerens fylletilværelse i storbygatene natterstid. Det hele i et klassisk cooljazz arrangement med ståbass, Waits på piano og vakkert blås bak en inderligkul Waits vokal.
Old Shoes (& Picture Postcards) er tilbake i folkterreng, fin melodi og sobert arrangement. Aldri var vel mannen nærmere sine samtidige softiser (James Taylor, Eagles, Poco et al) enn her.
Midnight Lullaby er nok en barrom drager; dypt melankolsk og stappfull av levd liv. Hvor tar en 23 åring dette fra ? Full ståpels. Og ståpelsen legger seg definitivt ikke når de to neste sporene detter inn. Martha er rett og slett en av tidenes vakreste og inderligste kjærlighetssanger. Her synger Waits aliaset Old Tom Frost om sin store ungdomskjærlighet som han aldri fikk, men som han tross alt tar mote til seg og ringer på sine gamle dager. Martha har et ufattelig løft i refrenget og er så full av bittersøt sødme at det er ubegripelig. Og for et arrangement bak Waits på piano. Livet er ikke det samme uten denne.
Etter dette blir alt en liten nedtur, men bare så vidt. Rosie er en countrydynket ballade som løfter og kjeler med ditt skadde hjerte. Jøje meg.
De fire neste sporene er mer typisk syttitallsWats; barrom, sjanglete stemning med stort hjerte. Skiftende fra dype studier i ensomhetens kulde (balladen Lonely), via uptempo cooljazz swing i Ice Cream Man , til balladene Little Trip To Heaven (On The Wings Of Your Love) og Grapefruit Moon.
Closing Time rundes av med tittelsporet, en instrumental vandring i senførtitallets romantiske jazzballader. Vakkert og tidløst, musikk for evigheten.
onsdag 9. desember 2009
Den nødvendige musikken del 15
Anthony Braxton - 3 Compositions of New Jazz (Delmark LP 1968)
Ni måneder etter at Anthony Braxton hadde debutert på plate som en del av Muhal Richard Abrams band på albumet Levels and Degrees of Light var det klart for mannens første album som bandleder. Og dermed var en av de mest særpregede og genuint utforskende karrierene i moderne musikk sparket igang.
På 3 Compositions of New Jazz legger Braxton grunnlaget for utforskning av en rekke musikalske inn- og utfall som han har jobbet videre med siden den gang og helt frem til våre dager. Debutalbumet innholder tre spor som blander freejazz, moderne komposisjon, avant garde ala Stockhausen og Cage og litt av alt annet. Musikken er ekstremt leken og morsom, men samtidig tungt tilgjengelig og helt kompromissløs. Braxton henter inspirasjon fra sekstitallets løver (Ayler, Coltrane, Taylor, Coleman) og tar musikken enda lenger bort fra jazz-som-jazz. Museumsvoktere som Winton Marsalis hevder sågar hardnakket at Braxton ikke spiller jazz overhodet. Dust, spør du meg. Braxton spiller free jazz koblet med nymusikkmystikk og avantgardistisk nyskjerrighet. Basta.
Bandet Braxton har med seg består av Leroy Jenkins på fiolin og perkusjon, Leo Smith på trompet og flasker og Muhal Richard Abrams på piano og klarinett. Braxton er "all over the place" med haugevis av instrumenter. Musikken er delt inn i tre spor med samlet spilletid på litt over førti minutter.
3 Compositions of New Jazz er en skikkelig utfordring der musikken flyter frem med fragmenterte melodisnutter krasjende mot flak av mer tradisjonell freejazz (med vidunderlig spill av Braxton), alt hvilende på en mild bris av perkusjonsinstrumenter langt unna "spill i bunn"; Her er det ingen slagkraftig trommis som bærer musikken, og nettopp dette sammen med innslagene av avantgardistiske sprell og komponert, moderne klassisme gjør uttrykket særpreget og langt ute til lunch.
3 Compositions of New Jazz krever mange lyttinger før den setter døra på gløtt. Det er imidlertid verdt å investere tid i denne. For når du har tatt skrittet inn i Braxtons unike univers er det mye godis å kose seg med.
3 Compositions of New Jazz er musikk for folk som liker musikk.
søndag 6. desember 2009
Yoga - Megafauna (Holy Mountain lp)
Yoga traff vi på første gangen via den limiterte og oppsiktsvekkende splitten med Ghast (Ghast/Yoga - split (TDS/Choking Hazard cd) fra tidligere i år, og nå er denne underlige duo tilbake med sitt debutalbum.
Yoga består av Sam Meringue (Explorers, James Ferraros 90210) og Jason Pearl. Yoga har blitt beskrevet som en slags black metal variant, denne forståelsen må jeg si jeg sliter med. Yoga ligger nærmere et sort, psykedelisk hull av rituelle angstnevroser dyppet i utenomjordiske individers leie drømmer.
Yoga fremstår som en metalbombastisk utgravning av Skaters hypnagogiske nymusikk; dypt svimlende, lummert underprodusert og lydsvømmende kaotisk. Fx-badingen vil ingen ende ta og du får følelsen av å kikke ned i et uendelig dypt hull. Hallo ??? (ekko).
Yoga er hjemmelagd, ganske rørende og lett hektende, uten å komme helt inn til hjertet mitt. Det er noe slørete og lite håndfast over uttrykket - og det er kanskje meningen? Det uhåndgripelige og fjerne er muligens prisen vi må betale for å kunne oppnå effekten av svimmelhet ? Hmmm.
Uansett, Yoga er originale og morsomme. Deres uttrykk er like fremmedartet og merkelig som coveret. Noen underlige figurer som lurer veldig på hva du driver med.
torsdag 3. desember 2009
Pens - Hey Friend! What You Doing (De Stijl LP)
Garasjeavant direkte fra en kjeller i London via De Stijl til deg.
Pens er en kvinnelig trio fra London som på sitt debutalbum klemmer ut den mest hektende, fryktløse og skramlende garasjerocken vi har hørt på svært lenge. Hey Friend! What You Doing består av fjorten korte spor som spyttes ut i en nydelig no-fi / lo-fi lydprakt ikke langt unna de mest røtne utgivelsene på Siltbreeze.
Hey Friend! What You Doing bygger på arven fra avantrockere som Half Japanese og spesielt DIY-kulturen som oppsto i forlengelsen av punk og new wave i UK på slutten av syttitallet. Pens pynter denne gumbo'n med en liten persillekvast girlgroup sound ca Phil Spector 1964 og en femmeuskyldig oppdatering av The Vaselines via råtne lydrør. Det som virkelig setter denne utgivelsen i en egen bås er likevel noe annet; slagverk.
Slagverk? Ja, jeg kan faktisk ikke huske sist jeg hørte en så framifrå-primitiv bruk av trommer i et rockband. Trommene er helt sentrale i lydbildet - slammerende, urenkel, rett-frem-bankende og full av cymbaler. Når dette fylles ut med casioorgel (type leketøy), snertenbegravdskurrete vokal og "artig" gitarspill har vi en deilig, upretensiøs rockplate. Fra London må vite.
Det er håp for England.
Abonner på:
Innlegg (Atom)