Tom Waits - Closing Time (Asylum 1973 LP)
Waits hadde signet med manager og label eier Herb Cohen i 1970 og spilte inn en rekke demoer for Cohens plateselskap Bizarre/Straight i 1971. Waits hadde da flyttet til Echo Park i L.A. hvor andre unge musikere som Glenn Frey, J. D. Souther, Jackson Browne, og ikke minst Frank Zappa også bodde. Mange av sangene som ble spilt inn på denne tiden tok Waits frem igjen på senere album. Disse innspillingene ble utgitt tidlig på nittitallet som The Early Years Volume 1 og 2, til Waits store irritasjon. På disse tidlige opptakene (Waits var 21) møter vi en fersk og uferdig artist, som likevel har en ubøyelig låtskriverklo med gode tekstlige anslag. Musikken er preget av de samme inspirasjonskildene som skulle prege de første to offisielle albumene til mannen, nemlig barrom, folk, Tin Pan Alley og ikke minst Randy Newman.
Tom Waits spilte inn sitt første album virkelige album i Sunset Sound Studio i Hollywood i 1972. Innspillingen av musikken som skulle bli til Closing Time ble til etter at diverse forsøk i studio i 1972. Closing Time ble utgitt på Asylum Records i 1973. Albumet er produsert og arrangert av Jerry Yester. Yester var tidligere med i Modern Folk Quartet og Lovin' Spoonful. Han produserte også blant annet albumene Goodbye and Hello og Happy Sad med Tim Buckley. Sammen med kona Judy Henske stod han også bak semiklassikeren Farewell Aldebaran (1969).
De to første Waits albumene, Closing Time og The Heart Of Saturday Night, har i ettertid fått status som lette oppstartsutgivelser i en legendes store produksjon. Mulig det, men spesielt Closing Time er et mesterverk, intet mindre. Det er nesten utrolig at en ung mann på 23 år kan klemme ut musikk så ektefølt, så full av "gamle" tanker og ursjel; Waits er født hundre år gammel. Og det er en nesten ubegripelig utvikling fra innspillingene han gjorde bare et drøyt år tidligere.
Closing Time er vakkert produsert med en lavmælt intensitet og outsidervri på singer-songwriter stuket som dominerte det Californiske musikkmiljøet på denne tiden. Waits er ikke interessert i enkle popløsninger, men skrur likevel sammen jubelhektende låter som perler som på snor.
Waits var skjerpa og klar i studio og allerede på denne tiden svært sterk og tydelig på hvordan han ville ha tingene. Og han hadde med seg et flott band - det har Waits alltid. Waits hadde med seg Delbert Bennett og Tony Terran på trompet, Shep Cooke og Peter Klimes på gitar, Jesse Ehrlich på cello, Bill Plummer og Arni Egilsson på bass og John Seiter på trommer.
Det hele starter med at Waits teller inn Ol'55. Ol' 55 er en soleklar Waitsklassiker med erketypisk amerikansk bilromantikk i teksten og en aldeles nydelig, løftende melodi. Eagles skulle senere gjøre en versjon av denne og dermed gjøre Waits kjent for et stort publikum. Deretter følger den lettglemte folkslengeren I Hope That I Don't Fall In Love With You før vi får den vakre barromballaden Virginia Avenue. Virginia Avenue er på mange måter en template for mye av det Waits skulle drive med utover på syttitallet; romantisering av barflua og natteranglerens fylletilværelse i storbygatene natterstid. Det hele i et klassisk cooljazz arrangement med ståbass, Waits på piano og vakkert blås bak en inderligkul Waits vokal.
Old Shoes (& Picture Postcards) er tilbake i folkterreng, fin melodi og sobert arrangement. Aldri var vel mannen nærmere sine samtidige softiser (James Taylor, Eagles, Poco et al) enn her.
Midnight Lullaby er nok en barrom drager; dypt melankolsk og stappfull av levd liv. Hvor tar en 23 åring dette fra ? Full ståpels. Og ståpelsen legger seg definitivt ikke når de to neste sporene detter inn. Martha er rett og slett en av tidenes vakreste og inderligste kjærlighetssanger. Her synger Waits aliaset Old Tom Frost om sin store ungdomskjærlighet som han aldri fikk, men som han tross alt tar mote til seg og ringer på sine gamle dager. Martha har et ufattelig løft i refrenget og er så full av bittersøt sødme at det er ubegripelig. Og for et arrangement bak Waits på piano. Livet er ikke det samme uten denne.
Etter dette blir alt en liten nedtur, men bare så vidt. Rosie er en countrydynket ballade som løfter og kjeler med ditt skadde hjerte. Jøje meg.
De fire neste sporene er mer typisk syttitallsWats; barrom, sjanglete stemning med stort hjerte. Skiftende fra dype studier i ensomhetens kulde (balladen Lonely), via uptempo cooljazz swing i Ice Cream Man , til balladene Little Trip To Heaven (On The Wings Of Your Love) og Grapefruit Moon.
Closing Time rundes av med tittelsporet, en instrumental vandring i senførtitallets romantiske jazzballader. Vakkert og tidløst, musikk for evigheten.
