Vi lever etter sigende i en post-noise tid, uten at noen helt har klart å forklare meg hva dette innebærer. Det er i allefall ikke mangel på noisekvantitet, det spys fortsatt ut støy på alle formater fra enhver dust og hans bror. Hva så med kvaliteten ? Jo, her er vi kanskje nærmere et post-poeng. Det er ikke mye nyskapende som skjer, og det er heller ikke mange nye artister av genuint stort kaliber å finne. Gleden i noisen for undertegnede er stort sett et resultat av gamle helters standhaftighet i forhold til forskning på egne ideer og konsepter.
Og John Olson gir seg aldri. Denne store noise og freemusikk dude fra det dypet av den amerikanske undergrunnen holder stand. Graveyards, Wolf Eyes og diverse solo/duo/trio utspill på hans egen American Tapes label er fortsatt grunnstammen i mannens virke, og han er fortsatt så produktiv at det er et h.. å følge med.
Uansett, her har vi i alle fall fått nappet til oss et eksemplar av Dead Machines - Superstitions Of The Sea (American Tapes cd-r). Dead Machines er som kjent prosjektet Olson har sammen med kona Tovah, og på denne nye dingsen fortsetter de den (relativt) lavmeldte avleveringen av sinusstøymareritt dyppet i noe som kan ligne saksofontilskudd og rumlende flak av industritoner. Superstitions Of The Sea er absolutt noe av det mest inspirerte jeg har hørt fra hele Wolf Eyes/Aaron Dilloway/Hair Police klanen på noen døgn. Fire spor på tilsammen drøye førstseksminutter med inspirert musikk.
I følge mannen er herligheten spilt inn sent på kvelden "together in like minded waves of pulsing and cut up tangles of personal electric machine speak".
Noen ektepar spiller golf, andre lager kosenoise i felleskap.
Det er ditt valg.
Jeg velger kjelleren til the Olsons.
