Sentrum Scene lørdag 6/3 - 2010. Avslappet stemning. Godt voksent publikum vel anrettet på sine sitteplasser. Litt vel mye røkelse og myrra spør du meg, men jeg legger en dent bak venstre jeksel og smatter fornøyd.
Rickie Lee er i by'n.
Rickie Lee Jones er en særegen artist. Komponist, sanger og instrumentalist av rang, med en lang og god rekke utgivelser bak seg. Den unge Rickie rømte hjemmefra som sekstenåring. Tidlig i tyveårene skulle hun møte Tom Waits og dele ett år med år mannen, ett år som siden har blitt mytologisert i filler av både Waitsfans og rockfananatikere. Det er vel ingen overdrivelse at Waits og Rickie tok for seg, gjerne i kompaniskap med Waits bestekompis Chuck E. Weiz. Chuck er samme mannen som senere ble udødliggjort i Rickies store gjennombruddshit Chuck E.'s In Love.
Karrieren til Rickie Lee Jones fikk en flying start og hun hadde svært god fart i karrieren frem til slutten av åttitallet. Albumrekken med Rickie Lee Jones (1979), Pirates (1981), Girl at Her Volcano (EP)(1983), The Magazine (1984) og Flying Cowboys (1989) inneholder suveren musikk ; sterkt funky singersongwriter materiale med Lee Jones geniale melodisans, vare tekster og dypt jazzy tilnærming til musikken. Hun solgte også bra i denne perioden. Nittitallet ble mer trøblete for vår dame; skrivesperre, skilmisse og dårligere platesalg var tungt å svelge for en artist av hennes kaliber. På totusen tallet har hun imidlertid løftet seg og utgitt flere flotte album, senest med Balm in Gilead, som ble sluppet på tampen av fjoråret.
Rickie Lee Jones er kjent for å være en lunefull liveartist. Hennes fremtoning som både den tøffeste og mest streetsmarte dama og en usikker, lett nevrotisk kunstner har medført tildels katastrofale opptredener.
Spenningen var derfor til å ta og føle på når hun entret Sentrum Scene litt over kl 21 i går kveld sammen med sine to medmusikanter på bass og trommer/keyboards/piano.
Det var liten grunn til bekymring i går.
Rickie var i stormform.
Og Rickie i storform er det få - om noen - som matcher.
Hun fremførte et bredt utvalg av godlåter fra mesteparten av karrieren, både nyere ting som den nydelige countrystenkede Remember Me fra siste albumet og eldre saker. Det var stor stas å se en fornøyd og blid Jones dra Chuck E.'s in Love, og høre henne fortelle at hun etter et opphold på femogtyve år igjen hadde begynt å kose seg med denne klassikeren. Satellites fra 1989 var også helt vidunderlig, med falsettsang og latter fra de tre på scenen.
Høydepunktet var likevel den siste delen av konserten, hvor Rickie satte seg ned ved pianoet. Da fikk vi The Left Bankes Walk Away Renee, We Belong Together og ikke minst Horses.
Etter nesten to timer og et avslutningsnummer med Rickie bak trommesettet (!) var det slutt på en stor aften.
Det var hjertevarmende og oppløftende å se Rickie blid, harmonisk, funky og sterk.
Uforglemmelig.
Rickie Lee er i by'n.
Rickie Lee Jones er en særegen artist. Komponist, sanger og instrumentalist av rang, med en lang og god rekke utgivelser bak seg. Den unge Rickie rømte hjemmefra som sekstenåring. Tidlig i tyveårene skulle hun møte Tom Waits og dele ett år med år mannen, ett år som siden har blitt mytologisert i filler av både Waitsfans og rockfananatikere. Det er vel ingen overdrivelse at Waits og Rickie tok for seg, gjerne i kompaniskap med Waits bestekompis Chuck E. Weiz. Chuck er samme mannen som senere ble udødliggjort i Rickies store gjennombruddshit Chuck E.'s In Love.
Karrieren til Rickie Lee Jones fikk en flying start og hun hadde svært god fart i karrieren frem til slutten av åttitallet. Albumrekken med Rickie Lee Jones (1979), Pirates (1981), Girl at Her Volcano (EP)(1983), The Magazine (1984) og Flying Cowboys (1989) inneholder suveren musikk ; sterkt funky singersongwriter materiale med Lee Jones geniale melodisans, vare tekster og dypt jazzy tilnærming til musikken. Hun solgte også bra i denne perioden. Nittitallet ble mer trøblete for vår dame; skrivesperre, skilmisse og dårligere platesalg var tungt å svelge for en artist av hennes kaliber. På totusen tallet har hun imidlertid løftet seg og utgitt flere flotte album, senest med Balm in Gilead, som ble sluppet på tampen av fjoråret.
Rickie Lee Jones er kjent for å være en lunefull liveartist. Hennes fremtoning som både den tøffeste og mest streetsmarte dama og en usikker, lett nevrotisk kunstner har medført tildels katastrofale opptredener.
Spenningen var derfor til å ta og føle på når hun entret Sentrum Scene litt over kl 21 i går kveld sammen med sine to medmusikanter på bass og trommer/keyboards/piano.
Det var liten grunn til bekymring i går.
Rickie var i stormform.
Og Rickie i storform er det få - om noen - som matcher.
Hun fremførte et bredt utvalg av godlåter fra mesteparten av karrieren, både nyere ting som den nydelige countrystenkede Remember Me fra siste albumet og eldre saker. Det var stor stas å se en fornøyd og blid Jones dra Chuck E.'s in Love, og høre henne fortelle at hun etter et opphold på femogtyve år igjen hadde begynt å kose seg med denne klassikeren. Satellites fra 1989 var også helt vidunderlig, med falsettsang og latter fra de tre på scenen.
Høydepunktet var likevel den siste delen av konserten, hvor Rickie satte seg ned ved pianoet. Da fikk vi The Left Bankes Walk Away Renee, We Belong Together og ikke minst Horses.
Etter nesten to timer og et avslutningsnummer med Rickie bak trommesettet (!) var det slutt på en stor aften.
Det var hjertevarmende og oppløftende å se Rickie blid, harmonisk, funky og sterk.
Uforglemmelig.
