Nighthawks at the Diner er Tom Waits tredje album og noe så uvanlig som et dobbelt livealbum med bare nytt materiale. Tittelen er inspirert av Edward Hoppers maleri Nighthawks.
Etter at Bones Howe (produsent) og Herb Cohen (manager) hadde undret på hvordan de bedre skulle få frem Waits egenskaper som entertainer og jazzmann, ble det enighet om at det neste albumet skulle spilles inn live i Record Plant Studios, foran et lite, invitert publikum. Cohen delte ut billetter til venner og bekjente. Og musikken ble spilt inn på to kvelder i slutten av juli 1975. Man hadde sågar rigget til med en oppvarmingsartist; ingen ringere enne stripperen Dewana, som gjorde sine saker til backing fra Waits band.
Resultatet er et dobbeltalbum hvor Tom Waits tar entertaineren og jazzduden i seg helt ut. Nighthawks..er fullstappet med snurrige historier og introer, barstooljazz og generelt røykfylt stemning. Etter min mening er resultatet blandet, og Nighthawks.. er et av Waits albumene jeg ikke finner frem så ofte. Følelsen av at Waits tar barfluerollen litt vel langt ut i parodien er bitvis påtrengende og musikken oppleves noen ganger litt vel avslappet, nesten døsig.
Likevel, Waits har selvsagt med seg en knall band - og når det klaffer så klaffer det virkelig. Bandet bestod av Pete Christlieb (tenor saksofon), Bill Goodwin (trommer), Jim Hughart (ståbass), Mike Melvoin (piano og elektrisk piano) og Tom Waits på vokal, piano og gitar. Og på låter som Warm Beer and Cold Women og Better Off Without a Wife låter det kanon. Også den lange, resiterende Nighthawk Postcards er fin og tåler gjentatt lytting.
Det er heller ingen tvil om at Waits er både vittig, tungsindig og ironisk i sine små historier. Det var sikkert to store kvelder å være tilstede på. På plate blir det kanskje litt mye ved gjentatte lyttinger. Men for all del, Nighthawks At The Diner presenterer en side av den tidlige Tom Waits det er godt å ha dokumentert. Og høydepunktene gjør at dette er et nødvendig tilskudd til Waitskatalogen.
