Årets beste album 2011

Da har jeg omsider fått knadd sammen listen over årets beste utgivelser. Jeg vil i løpet av den nærmeste tiden legge ut tre lister; årets album, årets metal og årets re- og arkivutgivelser. Det finnes som kjent ikke dårlige musikkår, det er alltid bare om å gjøre å holde ørene åpne. Årets album vil kanskje overraske, men for meg stod Gillian Welch bak det mest hjertevarme og ydmyke stykke musikk jeg har hørt på lenge. Welch har en helt egen tone hvor hun sammen med partner og medmusikant David Rawlings pakker sine evigvarende melodier inn i sparsommelige arrangementer med stenk av american primitive og countrymusikk ala The Carter Familiy. Jeg hadde gleden av å oppleve disse to på konsert i høst; en konsert som styrker meg i troen på det meste.

Ellers ble det levert mye fin musikk i mange sjangere, av både gamle helter og nye friske pust. Keiji Haino er som vanlig med når undertegnede oppsummerer musikkåret. I år slapp han en fenomal dobbel lp med triospill ala Fushitsusha sammen med O'Rourke og Ambarchi. Resultatet ble det sterkeste stykke free rock på særdeles lenge. Det skjedde også  mye bra innen den elektroniske musikken, her står Pinch & Shackleton og Andy Stott for det fineste rytmiske bidraget. Felles for disse artistene er en vilje til å trekke inne det mørke og abstrakte i basstunge fundamenter. På den avantgardske enden av elektronikken leverte No Neck Blues Band side prosjektene Decimus og Key Of Shame fine ting. Decimus leverte vel fem album av en lovet serie på tolv plater. Decimus 2 får representere denne flotte musikken.

Gamle helter som Stare Case (Wolf Eyes), Lou Reed, Boris, Thurston Moore, Loren Connors (Haunted House) og mange andre leverte også gode plater i 2011.

1 Gillian Welch - The Harrow And The Harvest
2 Keiji Haino/Jim O’Rourke/Oren Ambarchi - In A Flash Everything Comes Together As One There Is No Need For A Subject
3 Pinch & Shackleton - Pinch & Shackleton
4 Stare Case - Loose End
5 Andy Stott - Passed Me Out/We Stay Together
6 Haunted House - Blue Ghost Blues
7 Key Of Shame -Key Of Shame
8 Decimus - 2
9 Lou Reed & Metallica - Lulu
10 Grails - Deep Politics
11 Rustie - Glass Sword
12 Prurient - Bermuda Drain
13 Call Back The Giants - The Rising
14 Cut Hands - Afro Noise Vol 1
15 Village Of Spaces - Alchemy And Trust
16 James Ferraro - Far Side Ritual
17 Boris - New Album
18 Leyland Kirby - Intrigue & Stuff 1-3
19 Dj Diamond - Flight Music
20 Tom Waits - Bad As Me
21 Thurston Moore - Demolished Thoughts
22 Sushio No Fune - Your Tears
23 Darius Jones Trio - Big Gurl (Smell My Dream)
24 Årabrot - Solar Anus
25 Metal Rouge - Then In Shadow
26 Real Estate - Days
27 Bill Callahan - Apocalypse
28 Tim Hecker - Ravedeath, 1972
29 Metronomy - The English Riviera
30 Bill Orcutt - How The Thing Sings
31 Stare Case - Public Vanity
32 No Neck Blues Band - Ytui
33 Julian Lynch - Terra
34 Group Inerane - Guitars From Agadez Vol 3
35 Blank Realm - Holy Gasp
36 Tarfala Trio - Syzgy
37 Grass Pilow - Le Son De L'Os
38 White Denim - D
39 Mv & Ee - Live 8xcd-r Box
40 Htrk - Work, work, work
41 Martyn - Ghost People
42 Artur Zmijewski - Singing Lesson
43 Hype Williams - One nation
44 Yamantaka - Sonic Titan
45 Shabazz Palaces - Black Up
46 Woods - Sun And Shade
47 The Haxan Cloak - s/t
48 Kwjaz - s/t
49 Male Bonding - Endless Now
50 Idea Fire Company - Music From The Impossible Salon
51 Mikal Cronin - s/t
52 Corrupted - Garten Der Unbewusstheit
53 Girls - Father, Son, Holy Ghost
54 The Decemberists - The King Is Dead
55 Craft Banditz - Bits And Pieces
56 Stein Thorleif Bjella - Vonde Visu
57 Tinariwen - Tassili
58 Bangs & Work - 2
59 Dum Dum Girls - Only In Dreams
60 Nate Young - Stay Asleep
61 P. J. Harvey - Let England Shake
62 The Fall - Erzats G. B.
63 Sungrazer - Mirador
64 Akira Sakata & Jim O'Rourke with Chikamorachi - And That's The Story Of Jazz
65 Kazuki Tomokawa - A Bumpkin's Empty Bravado
66 Atlas Sound - Parallax
67 Battles - Gloss Drop 
68 Moon Duo - Mazes
69 Wooden Shjips - West
70 Opeth - Heritage
71 Mater Suspiria Vision - Crack Witch 
72 Necro Deathmort - Music Of Bleak Origin 
73 Ricardo Villalobos/Max Loderbauer - Re: ECM
74 Thundercat - The Golden Age Of Apocalypse
75 Gum Takes Tooth - Silent Cenotaph 
76 Tyler the Creator - Goblin
77 Bjørk - Biophilia
78 Up-Tight - The Night Is Yours
79 Kurt Vile - Smoke Ring For My Halo
80 John Maus - We Must BecomeThe Pitiless Censors Of Ourselves
81 Oneothrix Point Never - Replica
82 Boris - Attention Please
83 Zomby - Dedication
84 Efran Manuel Menuck - Plays High Gospel
85 William Hooker Featuring thomas Chaplin - Crossing Points
86 Heat Sick - Intersex

Village Of Spaces - Alchemy And Trust (LP Turned Word Records 2011)

Husker du uttrykket "den vokser etter noen lyttinger" ? Før all musikk var et klikk unna og oppmerksomheten hadde potensiale til å holde seg i mer enn ca 2 sekunder ? Med andre ord før internett og raske fibre som teppebomber deg med all den lyd du måtte ønske, hele tiden. Det var den gang man kjøpte en lp og lyttet, og lyttet igjen. Da oppstod den nå avdøde "vokse på deg effekten", følelsen av at musikken får ro i hjernen din og sakte men som sikkert åpner seg opp.

En slik opplevelse har jeg faktisk hatt i dette herrens år 2011. Village Of Spaces fra Maine, U.S.A. har med albumet Alchemy And Trust levert et stykke musikk som gjennom høsten har blitt en varig venn. Et album som vokser og åpner seg opp ved gjentatt lytting; melodier og tekstlinjer som sakte men sikkert kryper under huden.

Village Of Spaces består av duoen Daniel Beckman og Amy Moon, disse har med seg diverse gjester som blant andre omfatter den store folklegende Michael Hurley.  Alchemy And Trust inneholder seks sanger på 32 minutter med et sound og stemning nær beslektet med stein, tåkete acid folk ca 1971. Referanser kan være nettopp Michael Hurley, Siloah, Mark Fry, Incredible String Band og ikke minst de nåtidige Nashville-kattene i The Cherry Blossoms. I tillegg til folkfeeling kan en også merke innslag av american primitive; tenk John Fahey, Robbie Basho et al.

Alle de seks sangene på Alchemy And Trust beveger seg sakte fremover, med betydelig løft i stemning og hekt; sangene er allerede fra den psychedeliske åpneren Ovum’s Influence sterkt vanedannende. Høydepunktet kommer på spor 2, hvor en vidunderlig melodi pakker inn Forget Me Not i en deilig svøpe av vellyd over 7 minutter pluss.

Alchemy And Trust er sammen  med Gillian Welchs The Harrow & The Harvest årets beste folk/americana album.

Paisley Underground - En primer, del 1

The Paisley Underground var ikke den viktigste eller mest varige av de mange bølgene som tok tak på åttitallet, men det kom mye god pop og retrofiksert rockmusikk fra denne scenen i løpet av noen korte år på første halvdel av dette utskjelte tiåret. Og det skal innrømmes at denne musikken traff undertegnede mitt fleisen da jeg som en ung mann jaget rundt i Oslos platebutikker etter teenage kicks. Salige Utopia, Oslo beste platesjappe noen fine år midt på åttitallet, hadde et solid utvalg av det siste og beste fra USA. Dermed ble det hyppige besøk og leit store utgifter for en trang studentøkonomi. Her levde vi under prinsippet heller vinyl enn middag.

Opphavet til uttrykket Paisley Underground kom etter sigende fra Michael Quercio i bandet The Three O'Clock. The Paisley Underground ble samlebetegnelsen på et knippe band fra California som spilte en sterkt sekstitalls inspirert rockmusikk. Medlemmene i disse bandene plukket opp instrumentene samtidig med at punken kom, men la sin elsk på en ganske så variert miks av sekstitalls musikk. Både sunshine pop, psychedelia, garage rock og folk rock fant veien inn i denne miksen. Band som Beach Boys, The Seeds, Doors, Buffalo Springfield, The Velvet Underground og The Mamas And The Papas var avgjørende inspirasjonskilder. Også senere navn som The Soft Boys og Big Star hadde gjort inntrykk. I et åttitall som etter en svært kreativ start på tiåret (postpunk, industri) hadde sporet av med new romantics og hvit og kjip dansepop var The Paisley Underground deilig oppfriskende. Den andre vesentlige "bølgen" fra østkysten av USA på denne tiden var selvsagt Black Flag, Minutemen, Meat Puppets, Husker Du og alt annet som kom ut på den etterhvert hyperaktive SST labelen. The Paisley Underground var den uskyldige og storøyde gjengen med respekt for rockhistorien, antitesen til dette fant man i den karrige og nådeløse punkavantgarden på SST.

Hvilke band var det så snakk om ? De sentrale gruppene i The Paisley Underground var The Bangles (opprinnelig The Bangs) The Dream Syndicate, Green on Red, The Long Ryders, nevnte The Three O'Clock (tidligere The Salvation Army), True West  og ikke minst The Rain Parade med avleggere. I løpet av noen få år ga disse bandene ut en rekke fine plater dypt plantet i en amerikansk rocktradisjon. Disse gruppene var mye omtalt i norsk rockpresse på denne tiden (Puls, senere Beat) og de fleste av bandene besøkte også Oslo når de var på sitt mest energiske og kreative.

I denne artikkelen skal jeg ta for meg noen av mine favorittplater fra denne epoken.

Jeg begynner med det kraftigste rockbandet i The Paisley Underground, nemlig The Dream Syndicate, og tillater meg å sitere (dvs publisere på nytt) en omtale av deres mesterverk som jeg gjorde for en tid tilbake.

The Dream Syndicate - The Days Of Wine And Roses (Slash LP 1982)

Et eller annet sted i "arkivet" har jeg et stykke papir som bekrefter at The Days Of Wine And Roses var årets lp for meg i det herrens år 1982. Og det er jaggu 29 år siden.

The Days Of Wine And Roses var debutalbumet til The Dream Syndicate, etter at bandet året før hadde sluppet en ep på Down There Records. The Dream Syndicate var bandet til en platebutikkansatt yngling i Los Angeles ved navn Steve Wynn, og han lykkes med å samle et helvetes bra band. I tillegg til Steve på gitar og sang bestod bandet av Karl Precoda på gitar, Kendra Smith på bass og Dennis Duck på trommer. Precoda var mer enn noe annet en god gammeldags guitar-slinger, med drøye løp, rå fuzz og generell rock i bunn. Kendra ble senere "kjent" gjennom Opal, sammen med David Roback fra Rain Parade. Donald Dunn hadde vært sentralt medlem i helt der ute støy/improv/diy kollektivet Los Angels Free Music Society på siste halvdel av syttitallet. I sannhet et heidundrende kollektiv av kreative, sære sjeler.

The Days Of Wine And Roses ble spilt inn i løpet av tre netter i september 1982, under oppsyn av produsent Chris D. Chris Desjardins var hovedmannen i The Flesh Eaters, som året før hadde gitt ut albumet A Minute To Pray, A Second To Die. Både ..Roses og A Minute.. står igjen som noe av det aller beste som ble utgitt på åttitallet. Begge skivene ble utgitt på salige Slash records, labelen som vokste ut av fanzinen med samme navn. Slash skulle virkelig sette spor i hjernen på en rockhungrig sjel på første halvdel av åttitallet. Band som The Blasters, Germs, Violent Femmes, Fear, Green On Red, Los Lobos, X og Rank And File var en stor del av soundtracket til undertegnede.

Før jeg roter meg helt bort; The Days Of Wine And Roses er et nær perfekt rockalbum. Ni spor med en ganske unik blanding av singer/songwriter melodistyrke og punkete storm und drang sleng; en rå rockform med føttene i Crazy Horse, Velvet Underground og det sene syttitallets punkboom i Los Angeles. Dessuten var Steve Wynn en stor fan av The Fall. De fleste låtene sklir avgårde i midttempo, med en intens Wynn i vokal storform. Enkelte kjappere punkere får vi også, av disse er det tittelsporet som gjør størst inntrykk. Men, jeg har alltid likt de seige dragerne aller best; Tell Me When It's Over, Halloween og ikke minst Too Little, Too Late - hvor Kendra synger.

The Days Of Wine And Roses står igjen som en nær perfekt sammensmelting av rock-som rock ala Velvets og Crazy Horse på den ene siden og punkens råskap og energi på den andre siden. Albumet ble reutgitt av Rhino i 2001. Her har de hatt den gode smak på sin side og slengt med den første ep'en, et par rehearsels og ikke minst de to sporene fra Wynns tidlige band 15 Minutes. Vil du ha vinyl og ikke er avhengig av originalutgivelser så utgis Roses på nytt i disse dager.

Etter utgivelsen av Roses gikk hypen høyt, gitarband var atter inn igjen og bandet ble signet til A&M. Bandet gikk i studio med Sandy Pearlman (Blue Oyster Cult et al) som produsent og ble der. Der Roses ble spilt inn på tre åtte timers økter, brukte bandet 5 måneder med syv dagers uker og fjorten timers dager på The Medicine Show. Det sjokkerende er at resultatet var et nytt fantastisk album. Riktignok med mer av en corporate sheen på produksjonen, men likevel umistelig.

Jeg så The Dream Syndicate live på Ratz i Oslo i 1984. En syk oppvisning i tung, overstyrt rock med et band i oppløsning på scenen. Wynn og Precoda var ikke venner, for si det pent. Men for et raseri og musikalsk tordenskrall vi var vitne til.

Wynn lagde to gode album til med en ny utgave av The Dream Syndicate (Out Of The Grey og Ghost Stories), før han satte igang med en solokarriere. Han har utgitt en haug soloplater, noen gode, andre halvslappe. Men har du anledning til å se mannen live så ta den. Han har det fortsatt.

The Rain Parade - Emergency Third Rail Power Trip (Enigma LP 1983)
The Rain Parade - Explosions in the Glass Palace (Enigma MLP 1984)

The Rain Parade ble til i etterkant av at studentene David Roback(vokal, gitar) og Matt Piucci (gitar, vokal) hadde etablert The Moving Sidewalks og fått med seg bror Steven Roback (bass, vokal), Will Glenn (keyboards og fiolin) og Eddie Kalwa på trommer. Etter navneskiftet til The Rain Parade og utgivelse av debutsingelen What She's Done to Your Mind i 1982 var det klart for debutlp'en Emergency Third Rail Power Trip i 1983. Dette albumet har siden fått en velfortjent status som en senalders psychedeliaklassiker. Emergency.. er full av sval, imøtekommende poprock pakket inn i et tidløst lydbilde med sterk påvirkning fra psychedelia ca 1968.

Etter dette forlot David Roback The Rain Parade, men bandet skulle faktisk nå sine største høyder på minilp'en Explosions In The Glass Palace som dukket opp året etter. Soundet her er ørlite barskere, en dråpe Crazy Horse har blitt tillagt den psychedeliske miksturen. Høydepunktene er åpningsporet You Are My Friend og den syv minutter lange karusellpsychiske avslutteren No Easy Way Down. Etter dette signet bandet for Island og ga ut sin tredje plate Crashing Dream og live albumet Beyond The Sunset før det hele var over i 1986. Disse to siste utgivelsene er også verdt å ha,  men når ikke de store høydene vi kan oppleve på de to første platene.

Opal - Fell from the Sun (Rough Trade 12" EP 1984 )

Opal - Happy Nightmare Baby (SST LP 1987)

Etter å ha forlatt The Rain Parade dannet David Roback Clay Allison sammen med Kendra Smith (bass) fra The Dream Syndicate og Keith Mitchell (trommer). Bandet skiftet snart navn til Opal og slapp i 1984 den magiske 12-tommeren Fell From The Sun. På Fell From The Sun samles de to sporene fra den singelen man rakk å utgi under navnet Clay Allison samt to nye spor. Musikken er en saktegående vals av lavtempererte velvetdroner, med Kendra Smiths lakoniske stemme som et teppe av stillstand over det hele. Utsøkt musikk som peker fremover mot det David Roback skulle gjøre senere i bandet Mazzy Star sammen med Hope Sandal. Etter en ny ep ( Northern Line) i 1985 slapp bandet sitt eneste album i 1987. Happy Nightmare Baby fortsetter der Fell From The Sun slapp, men legger til noen avstikkere i mer rockaktig terreng. Det tas også noen større utflukter rent lydmessig. Men i all hovedsak er plottet det samme; sakte musikk med smule melodier, wahwah gitar, orgel og lun stemning. Punketterkommere som hippies ?

Midt i den påfølgende turneen sluttet Kendra Smith i bandet. I 1989 ble samleplaten Early Recordings utgitt. Her samles de to første Ep'ene samt diverse uutgitt materiale.

J.C. SATAN - Hell Death Samba (Slovenly cd )



Fransk/Italiensk garagepsych har vært undertegnedes underholdning i bilen den siste uken. Hell Death Samba er etter hva jeg kan skjønne dette bandets andre album, og en solid vinner er det. Bandet består av tre herrer fra Bordeaux og to ladies fra Torino.

Musikken er en ganske så raff variant over garage, psychrock og pure pop for now people. Tolv spor med en god blanding av rett på rock & roll og mer vare øyeblikk. Det faktum at bandet evner å variere mellom kjappe stumpers og de mer reflekterte øyeblikkene gjør at man unngår det endimensjonale og trøttende maset som plager alt for mange garage/gunk band.

Hell Death Samba har et crispy, åpent lydbilde med den gode organiske touchen som gjør musikken levende. Sammenlignbare band kan være The Oh Sees, Beatles, tidlig Pink Floyd, Black Lips og The Jesus & Mary Chain.

Ta en lytt til åpningssporet  Hell Death Samba, den smule balladen In the Light og den raspende  Crystal Snake. Er du ikke overbevist da er det din feil.

Rock for folk som liker rock. Og for et navn.

Mer noise

Etter en lengre tids avholdenhet fra noisestuket sendte den godeste Pete Swanson (se nedenfor) meg rakt ut i tåka igjen. Dvs rett ned i kassa med noisetapes. Da jeg fikk kravlet meg opp igjen hadde jeg en kresen  liten stabel under armen. For folkeopplysningens skyld ramser jeg opp :

• Andrew Coltrane - Slow Death (Hermitage Tapes)
• Andrew Coltrane - Nullify Your Life (Hermitage Tapes)
• The Nevari Butchers - Arms And Everything Else (Hanson)
• Maurizio Bianchi - SFAG (Mirror Tapes)
• Diverse Artister - Super Street 25 (Fag Tapes)
• Snotnosed - Cock Vomit (Second Layer Records)

Må særlig trekke frem Coltrane her gitt, to nydelige tapes med oppfinnsom, analog noise. I rett nedadstigende linje fra The New Blockaders.

Noise er bedre enn synth.

Pete Swanson - Where I Was (LP)

Hvor ble det av støyen kan man kanskje spørre seg, det er i hvert fall lenge siden jeg hadde noen store støyblikk (sic). Det er vel bare å konstatere at kidsa har konvertert fra floorcore og noise til kosmische synthdrømmerier these days. Og om det er vanskelig å lage varig og personlig lyd under noisefanen er det vel enda vanskeligere når man setter seg ned med den analoge synthen. Men det er en annen skål.

Derfor var det kos å få et aldri så lite støykick susende inn gjennom shufflefunksjonen på ipoden. Her dalte Pete Swanson inn med den fine lp'en Where I Was (Privatpressing, LP) fra i fjor. Where I Was samler opp diverse digg fra fire særdeles limiterte kassetter og gir oss mer av den ganske så patenterte Swanson magien. Swanson var som kjent en halvpart av den fine duo Yellow Swans og fortsetter nå sitt virke som soloartist med videreforedling av det han drev med tidligere.

Where I Was er en dose lyd et sted mellom støy og ambience, et søkende stykke musikk som klemmer deg inne i en krok uten å skremme vannet av deg. En smul blanding av feedback, begravd vokal og noe som kan kalles ambient bliss. Musikken smaker av ånd, den kommuniserer og er gjennomarbeidet. Swanson bruker talentet sitt og skaper stor musikk med enkle virkemidler. Svært virkningsfullt og meget vanedannende.

Jeg ser at mannen er aktiv om dagen, han har ny skive ute i disse dager.

Den. Må. Jeg. Ha.

Lou Reed & Metallica

Lou Reed & Metallica - Lulu (Universal 2cd)

Denne har fått usedvanlig hard medfart i både hipsterpresse og mainstreampresse, og det er vel det sikreste beviset for at det er grunn for nærmere undersøkelser. Det skal vel legges til at når Lou Reed er involvert vil undertegnede alltid lytte. Lou Reed er en av de helt sentrale figurene i de siste førti års moderne musikk. Kort sagt ; uten Lou Reed ingen avantrock, krautrock, noise. Nå skal det sies at det er en krevende jobb å være dedikert til mannen; hans luner er mange, han er sur og ualminnelig umulig etter alle konvensjonelle standarder. Men han kommer alltid tilbake og han gjør som han vil: ingen hensyn til noe som helst annet enn hva han faktisk vil gjøre.

Valget av Metallica som samarbeidspartner er selvsagt snodig og uventet. Metallica, et band som ikke har levert godsaker siden ..And Justice For All i 1988. Metallica, bandet uten dynamikk - de har bare det ene massive riffet uten noen som helst form for finesse, lys eller skygge i musikken. Og har du i tillegg sett deres "selvbiografiske" film Some Kind Of Monster og flaut jobbet deg gjennom diverse Spinal Tap øyeblikk er det grunn til å klø seg i skolten og lure litt på old Lou.

Derfor er det bare fantastisk å melde at Lulu er en sann svir. En to cds lang og delvis improvisert musikalsk vandring basert på tekster av den tyske dramatikeren Frank Wedekind. Historien om Lulus klassereise med påfølgende drøye fall ned i prostitusjon og elendighet passer musikken utmerket (eller var det omvendt ?).

Metallica kverner ut en massiv og dynamikkløs vegg av rifforama som går og går, nærmerst en minimalistisk
no wave/metall variant, like nærme Steve Reich som trashmetal på 16 omdreininger. Over dette gauker en bister Reed sin vrangvilje og historien om Lulu. Åpneren Brandenburg Gate setter tonen for et 10 sangers langt stykke musikk som vokser frem og på deg over tid. Det nesten tyve minutter lange avslutningsporet Junior Dad bryter med resten av albumet og er rett og slett et storslagent vakkert stykke musikk.

Lulu har fått mye dritt slengt etter seg. Det er rett og slett pinlig. Lulu er en av årets beste utgivelser.

Lou Reeds week  beats your year.

Den nødvendige musikken, del 18 - Osamu Kitajima

Med dette melder denne serien seg på igjen, etter en lang periode i utlendighet. Her forsøker jeg å lage en liten alternativ populærmusikalsk kanon, hvor lite kjente og glemte mesterverk fra utkanten av den breie rocksynseautostradaen kommer frem i lyset. Jeg mener, hvor mange best of all times lister med Beatles, Stones og Dylan orker vi å lese ? Og nå har jaggu Radiohead også begynt å dukke opp.... Tidlgere utgaver av denne serien kan leses andre steder på bloggen, men her har du uansett en liten oppsummering av de titlene jeg har omtalt så langt:

• Chris Bell - I Am The Cosmos (USA, innspilt 1973-76 ? utgitt 1992, Rykodisc cd)
• Ferial Confine - The Full Use Of Nothing (England, kassett 1985, LP Fusetron 1999)
• Agitation Free - Last (Tyskland,1976, reutgitt på Spalax cd)
• Airway - Live At Lace (USA, 1978, reutgitt 2007, Harbinger Sound Cd)
• Picchio Dal Pozzo - Picchio Dal Pozzo (Italia, 1976, Vinyl Magic Cd)
• Picchio Dal Pozzo - Abbiamo Tutti I Suoi Problemi (Italia,1980, RerMegacorp Cd)
• Picchio Dal Pozzo - Camere Zimmer Rooms (Italia, innspilt 1977-80, utgitt 2001, Cuniform cd)
• A.R. &  Machines - Echo (Vest-Tyskland, 2LP Polydor 1972)
• Moolah - Woe Yeh Demons Possessed (USA, LP Druidstone 1974, reutgiv EM Records cd 2005)
• Groundhogs - Split (England, EMI LP 1971, div reutg på cd)
• Baris Manco - Dunden Bugune (Tyrkia, LP 1971, reutg cd )
• Double Leopards - Halve Maen (USA, 2LP 2003, Eclipse, reutgiv 2cd Eclipse)
• Alexander "Skip" Spence - Oar (USA, LP Columbia 1969, reutg Sundazed cd 2000)
• The Fall - Hex Enduction Hour (England, Karma LP 1982)
• Lydia Lunch - Queen Of Siam (USA, Ze Records LP 1980)
• Ame Son - Catalyse (Frankrike, BYG LP 1970)
• Lard Free - Gilbert Artman's Lard Free (Frankrike, Vamp LP 1973)
• Akritas - Akritas (Hellas, Polydor Lp 1973)
• Killdozer - Twelve Point Buck (USA, Touch & Go Records LP 1989)
• Killdozer - For Ladies Only (USA, Touch & Go Records 5x7" 1990)
• Richard Youngs - Advent (Skottland, No Fans Records LP 1990)
• Henry Cow - Western Culture (England, Broadcast LP 1979)
• Monks - Black Monk Time (USA/Tyskland, Polydor LP 1966)
• Monks - Dem0 Tape 1965 (USA, Tyskland cd 2007)
• Wolf Eyes - River Slaughter (USA, Hospital Productions 2LP 2006)
• Dead Machines & John Wiese - Failing Lights (USA, Rococo Records LP 2005)
• Yatha Sidra - A Meditation Mass (Tyskland, Brain Lp 1973)
• Cabaret Voltaire - Red Mecca (England, Rough Trade lp 1981)
• Tortoise - Millions Now Living Will Never Die (USA, Thrill Jockey cd 1996)
• Sonny Sharrock - Black Woman (USA, Vortex lp 1969)
• The Adverts - Crossing The Red Sea With The Adverts (England, Bright lp 1978)
• Fushitsusha - Untitled aka live 1 (Japan, PSF PSFD-3/4 2lp 1989, 2xcd 1991)
• Fushitsusha - Untitled aka live 2 (Japan, PSF PSFD-15/16 2xcd 1991)
• Norman Howard & Joe Phillips - Burn Baby Burn (USA, ESP-Disk cd, 2007, innspilt 1968)
• Zweistein - Trip-Flip Out-Meditation (Tyskland, Philips 3xlp 1970/Captain Trip 3xcd 2007)
• Little Feat - Dixie Chicken (USA, Warner Bros LP 1973)
• Hijokaidan - The Last Recording Album (Japan, Alchemy cd 2004)
• Keith Fullerton Whitman - A Bogan Apocalypse (USA, Heavy Tapes C-60 kassett)
• Heather Leigh - Cuarto + Vocal Recordings (USA, Wish Image cd-r 2002)
• Drive Like Jehu - Yank Crime (USA, Interscope Records cd 1994)
• Jaques Berrocal, Dominique Coster, Roger Ferlet - Musiq Musik (Frankrike, Futura lp 1973, reutgitt på cd av Fractal)
• Sun Ra And His Astro Infinity Arkestra - Strange Strings (USA, Saturn Research LP 1966)
• The Fall - Slates (England, Rough Trade 10" 1981)
• Anthony Braxton - 3 Compositions of New Jazz (USA, Delmark LP 1968)
• Renaldo And The Loaf - Songs For Swinging Larvae (England, Ralph Records LP 1981)

Fet liste ikke sant ? Lista blir ikke mindre fet av dagens utvalgte, nemlig Osamu Kitajimas klassiske Benzaiten (Island LP) fra 1974. Kitajima er med på den legendariske nurse with wound listen. For de uinnvidde dreier det seg altså om listen som fulgte med NWWs første lp, hvor Stapleton og co listet opp sine obskure favorittartister. Denne listen er et evig skattkammer for den nyskjerrige lytter, og en uovertruffen veileder til syttitallets avantgarde, krautrock, improv og outprog.

Benzaiten er vel en av de mest lyttevennlige sakene som har blitt kanonisert av avanthipstere i forlengelsen av denne listen, og albumet serverer en fin lytteopplevelse i grenseland mellom progrock, lokal koloritt og tidlig new age. Alt i alt et ualminnelig vakkert stykke musikk med varig verdi for deg som liker de mer ekspanisve tildragelsene fra syttitallet; punken synes uendelig langt unna her...

Osamu Kitajima, debuterte i 1971 med en søt og vimsete folkpysch variant under aliaset Justin Heathcliff. Dette albumet er nyutgitt av Shadoks på både vinyl og cd, og skal fortsatt være mulig å få fatt i til en ok pris. Prøver du deg på originalvinylen må du nok imidlertid grave særdeles langt ned i lommeboka.

Debuten under eget navn kom så med Benzaiten i 1974. Albumet byr på en fin blanding av akustiske instrumenter, fløyte, elektrisk gitar & bass samt elektroniske elementer. Plata kan egentlig ikke sammenlignes med så mye annet - original og fin musikk for proghoder. Og for å sagt det; dette er langt unna speed og freakfyrster som de samtidige Les Rallisez Denudes og Flower Travellin' Band. Da heller noe nærmere Far out Family Band i et mindre kosmisk øyeblikk. Kitajima har fortsatt å utgi plater, etter hva jeg forstår i mer tradisjonelt new age terreng. Mannen bor i dag i L.A.

Fem favoritter akkurat nå

Noen korte betraktninger om skiver som fyller ører og hode på undertegnede just nå:

Franz K. - Sensemann (LP Philips 1972, reutgivelse OW 2011)

Flott nyutgivelse av denne krautrockperlen fra 1972. Franz K var en powertrio som på denne sin debut sendte ut to sidelange, drøye øvelser i politrock og anarkistisk gitardyrking. Høyt freakflagg på denne. Liker du tidlig Guru Guru er dette midt i blinken.

Andy Stott - We Stay Together (12" Modern Love 2011)

Genial musikk et sted mellom techno og house. Seks spor med dype løp og tung komprimert stemning. We Stay Together er mørkeromsfunk med skrudde dubelementer og hakkete industrielle vibber . Kan definitivt danses til, men pass deg ; du vil fryse, ikke svette.

The Hollies - Butterfly (LP EMI 1967)

The Hollies syvende lp (og andre i 1967) er poppsych av beste merke. Tolv spor som sender tankene tilbake til den gang det begav seg, og England regjerte popverdenen. Liker du popmusikk liker du denne. Etter dette albumet hoppet Graham Nash av og dro til USA. Men det er en annen historie.

Augustus Pablo - King Tubby Meets Rockers Uptown (LP Yard International 1976)

I & I har vært inne i en blytung dub periode i det siste. Og hva er vel bedre til å lindre dubsuget enn denne klassikeren fra 1976. King Tubby står ikke tilbake for Lee Perry. Disse to karene skapte en sjanger som den dag i dag har tung innflytelse på moderne musikk.

Corrupted - Garten Der Unbewusstheit (cd Nostalgia Blackrain 2011)

Jeg må si at gleden over et nytt Corrupted album ble betydelig dempet av nyheten om at Garten... er den siste utgivelsen hvor de sentrale medlemmene Havi (vokal) og Talbot (gitar) er med. De runder heldigvis av på verdig vis med et suverent album. Garten.. gir oss tre spor på en time, to urlange vrak og en kort snutt. Corrupted har etterhvert blitt et slags meditativt postdoom orkester, hvor lange ambiente strekk matches av blytunge overfall av gitarer og lei vokal.

Fantastisk.

Bobby Womack i Vinduet

Etter at Audun Vinger tok over som redaktør av Vinduet for noen år siden har dette litteraturmagasinet blitt obligatorisk lesning. Ikke nok med at det er flust med gode artikler om litteratur, det er også en solid dose musikkrelatert i stoff i hvert nummer. Likevel var det positive sjokket voldsomt da det seneste nummeret dukket opp med en formidabel artikkel om selveste Bobby Womack. Bobby, min store og underkjente soulhelt, selveste stemmen av kjærlighet, tvil og tro, smerte og elendighet. Bobby er i sannhet den største mannlige soulstemmen noensinne.

Bobby Womack har en lang og tråklete historie full av opp- og nedturer, både karrieremessig og på det personlige plan. I dag er vel Bobby glemt av alle andre enn de som brenner for soulmusikken. Artikkelen i Vinduet er skrevet av Øyvind Pharo. Pharo er en mann med virkelig bakgrunn for egne meninger. Mannen dukket opp på min radar rundt 1980 da han skrev engasjert og kunnskapsrikt om blues, soul og annen amerikansk musikk i salige Puls.



Dermed fikk jeg også anledning til å skrive noen ord om tidenes beste soulalbum, Bobbys geniale The Poet 2 fra 1984. The Poet 2 var oppfølgeren til hans suverene comeback (nettopp) The Poet fra 1981. The Poet 2 er rett og slett et av de mektigste stykker svart musikk jeg noen gang har hørt. Bobby Womack hører hjemme der opp sammen med Robert Johnson, Miles Davis, Albert Ayler, John Coltrane, Aretha Franklin, Sam Cooke og Curits Mayfield.

The Poet 2 består av ni skinnende perler. Fem av sporene er skrevet sammen med Bobbys svirebror Jim Ford. Ford er mannen bak albumet Harlan County (opprinnelig utgitt i 1969) som omsider har fått den oppmerksomheten denne countrysoul perlen fortjener. The Poet 2 inneholder både uptempo, kåte saker og nedpå spor for hjemmehygge og rolige kvelder. Alt fremført med kraft og patos, og ikke minst Patti LaBelle. Patti er med på de tre første sporene på side 1, hvor to fantastiske stemmer tar tak i kjærlighetens mysterium. Resten av albumet følger opp, ikke minst med den usigelig triste I Wish I Had Someone To Go Home To - åttitallets største populærmusikalske øyeblikk ?

Stare Case - Lose Today ( De Stijl LP)

Jeg skal innrømme at interessen for American Tapes og Wolf Eyes sfæren har vært litt laber i det siste. En viss tretthet og manglende fornyelse har vært å spore, og det er lett å forstå. John Olson og kompani har stått i frontlinjen for amerikansk undergrunnsmurk i mer enn ti år nå. En uendelig strøm av utgivelser på vinyl, kassett, cd-r og gud vet hva har faktisk klart å mette en AmTapes bulemiker som undertegnede. Det er plusser og minuser med en kontinuerlig dokumentasjon av innfall og utfall, live gigs og øvinger. Fordelen er selvsagt at det dukker opp mange øyeblikk av spontan magi, og at man kan følge uviklingen av de forskjellige prosjektene nært. Baksiden er rett og slett at det kan bli for mye å svelge.

Det var derfor med kun mild interesse at jeg klasket noen nye utgivelser fra gjengen i spilleren her i sommer. En nytt prosjekt med Olson og Nate Young under navnet Stare Case? ja ok da. La oss høre. Og jøje meg! Her var det nye toner. Disse utgivelsene på Youngs label AA Records har knapt vært ute av spilleren siden de ankom. Og nå har vi også fått en vinyl lp med bandet.

Stare Case er langt unna støymusikkens sturm und drang. Lose Today er fem øvelser i mannevond minimalisme, drevet frem av kun bass, elektronikk og blås. I tillegg til Youngs leie vokal. Lose Today drives frem av mørke bassbevegelser; monotont og enkelt. Over dette flyter Olson med blås; en vindskjev sax ? Uansett drar han det hele inn i en mørk krok full av klaustrofobiske kjellervibber, før han jager mot freejazz lyset der borte hvor døra står på gløtt.

Nate Youngs vokal er et helt eget kapittel; svart som natten, men ren. Ondskapsfull, men sørgmodig. Langt fremme i lydbildet tar den tak i deg og nagler deg fast; hør her !

Stare Case er en formidabel fornyelse og vei videre for Young og Olson.

Feedback, bass, blås og stemme. At det er mulig. Årets ?

2 x Impulse

Under gjennomlesning av Ashley Kahns bok om jazzlabelen Impulse og John Coltrane, "The House That Trane Built - The Story Of Impulse Records" ble jeg inspirert til å plukke frem to godbiter fra en ualminnelig god katalog. Impulse eksisterte som egen label i perioden 1961 til 1977 og ble hjemmet til mange av de aller største i den amerikanske jazzen. John Coltrane, Pharaoh Sanders, Alice Coltrane, Archie Shepp og Keith Jarrett er bare et lite utvalg av de kjempene som slapp gylden vinyl på Impulse back in the day.

The House That Trane Built kan anbefales for de som ønsker en oversikt over labelens historie, selv om boka oppleves litt skissepreget og overfladisk gir den en ok oversikt over de viktigste artistene og utgivelsene. Som lyttegodis mens jeg leste boken hadde jeg to fine titler på rotasjon, nemlig Oliver Nelsons Blues And The Abstract Truth (1961) og Charlie Hadens Freedom Liberation Orchestra (1969).

The Blues and the Abstract Truth er en soleklar klassiker og albumet er regnet for å være Oliver Nelsons beste. The Blues.. ble spilt inn i februar 1961 med en fantastisk lineup. Hør bare; Freddie Hubbard, Eric Dolphy, George Barrow, Bill Evans, Paul Chambers og Roy Haynes. Albumet er en øvelse i blues, mer i følelse enn fullt ut i form; det er langt til deltaen og Chicago. Musikken minner om det Miles drev med ca Kind Of Blue, en kontrollert og arrangert modal jazz med nerve og hektende arrangementer (Bill Evans og Paul Chambers var da også med på Kind Of Blue). Lange strekk med enkle former og harmonier, med en sofistiklert tilnærming som skaper ro og et sug etter å høre det hele en gang til. Albumet er fin veiviser inn i det tidlige sekstitallets jazz, selv om dette er langt unna den firemusic og free jazz som så smått hadde begynt å boble hos folk som Ornette Coleman og som for alvor skulle sprenge seg vei utover på sekstitallet. The Blues... gir oss seks spor med progressiv postbop å flytte inn i. Har du ikke hørt dette før begynner du med åpningssporet Stolen Moments på repeat. Du vil raskt bli overbevist.

Charlie Hadens Liberation Music Orchestra er en helt annen skål. Albumet ble sluppet i 1969 og var Hadens første som bandleder. Han hadde da en lang periode bak seg som medlem av bandet til nettopp Ornette Coleman. Haden var med på Colemans epokegjørende albumrekke fra 1959 til 1961 (The Shape Of Jazz To Come, Change of the Century, This Is Our Music og Free Jazz: A Collective Improvisation) og hadde med det markert seg som en betydelig musiker innen avantgarde jazzen. På sin første utgivelse som leder lot han seg inspirere av sanger fra den spanske borgerkrigen. Tre av disse sangene er bundet sammen i et 20 minutter langt spor, "El Quinto Regimiento", "Los Cuatro Generales", og "Viva la Quince Brigada", som virkelig tøyer grenser. Arrangert av den unge løvinnen Carla Bley begynner det med nærhet til originalene og ender opp i frie improvisasjoner med et storband i fri flukt.

Carla Bley har med tre låter og bandet gjør også Ornette's "War Orphans" samt to spor av Haden. Hadens hyllest til Che Guevara ("Song For Che") er en nydelig bassøvelse.

Haden hadde med seg et stort orkester med mange størrelser; Gato Barbieri, Don Cherry, Dewey Redman, Michael Mantler, Roswell Rudd og ikke minst de to formidable trommeslagerne Paul Motian og Andrew Cyrille. Og lyden på platen er verdt noen ord; den er åpen, romlende og gir en følelse av, nettopp, frihet.

Radikale greier.

R.I.P Conrad Schnitzler (1937 - 2011)

R.I.P Con ! Du vil stå igjen som en av de største og mest singulære av alle krautkonger.

Vi feller en tåre og spiller Electronic Meditation (Tangerine Dream), Klopfzeichen (Kluster), Zwei-Osterei (Kluster), Rot, Blau, Gelb, Con og alle de andre mesterverkene.

Sir Douglas Quintet: The Mono Singles '68 to '72 (Sundazed cd 2011)

Hvor mange samleplater det eksisterer med Doug Sahm der ute er det vel knapt noen som vet. Til å være en såpass marginal skikkelse rent kommersielt er det rett og slett mer enn mange.

Kunsterisk er imidlertid liten tvil om at Doug Sahm, og da særlig med "hovedbandet" sitt Sir Douglas Quintet vil stå igjen som en av de store musikerne fra Texas de siste femti årene. Sahm ble født i 1941 og døde så alt for tidlig i 1999. For de av oss som aldri får nok av Doug og hans totale sammensmeltning av all god Texas musikk, fra blues, pop og country til soul, psychedelia, tex mex og rock'n roll, er selvsagt denne samlingen med alle a og b sider fra singelene bandet utga på Smash i perioden 1968 til 1972 uunværlig. Smash var en underlabel til Mercury og i denne perioden av livet sitt bodde Doug i California, etter sigende for å unngå den litt vel utflytende Texaslivsstilen han hadde lagt til seg.

The Mono Singles inneholder mange av SDQs mest kjente låter. Vi får den rett ut fantastiske og supersentimentale kryperen Be Real (en av undertegnedes favoritter når han kommer et stykke ned i ølen), Texas Me, hiten Mendocino (oppfølgeren til gjennombruddet She's About A Mover) og plenty andre godlåter.

Kremen for de av oss som har en solid Sahmhylle hjemme er imidlertid b-sidene av disse singelene. Her er det plenty godteri. Bluesen Westside Blues Again er deilig sløy, Dynamite Woman er texmex slik det skal spilles, It Didn’t Ever Bring Me Down er nydelig soulmusikk. Og rekken godlyd bare fortsetter. Alt leverert med totalkontroll på virkemidler og dyp, dyp forståelse for den amerikanske musikkarven. 22 spor - ingen overflødige.

Glem alle forestillinger om gampepop, reaksjonerære kugutter og urkjedelige singer/songwriters. Grav deg ned og inn i Dougs verden. Det er han jammen verdt.

Julian Lynch - Terra (Underwater Peoples LP 2011)

Julian Lynch er en 26 år gammel amerikaner. Mannen er hovedfagstudent i etnomusiologi og er med Terra ute med sitt tredje album på like mange år.

Terra runder på mange vis av en triologi av album med en gjennomgående tone av fravær, lengsel og noe uhåndgripelig. Terra er løftet litt produksjonsmessig i forhold til forgjengerne Orange You Glad og Mare, men er likevel skodd over samme myke og vennlige hippielest.

Musikken er en slags post-pop med lite fokus på den klare melodi; mer stemning og lune hipsternikk til østlige meditasjoner, meditativ jazz og (nesten) new age. Samtidig er dette udiskutabelt hjemmelagd; lyd og sang ramler sakte fremover i en slackervals av "riktige" influenser. Kombinasjonen av instrumentaler og sangbaserte kutt gir en god helhet og musikken puster godt i analoge produksjonsverdier.

Er det så god musikk ? Ja, det er unektelig deilig og vanedannende lytting. Lynch er god til å bruke små virkemidler som hekter opp musikken over tid. Det er lett å sette på Terra en gang til. Terra er uforpliktende og lite "ideologisk" i forhold til alle unge musikere med oppheng i kosmische synth, hypogognic pop og alle mulige avarter av dubstep og rytmisk musikk. Lynch driver med sitt, uavhengig av tid og sted, og kan ikke tas til inntekt for den ene eller andre moteretningen i dagens popmusikk.

Terra er bare bra musikk.

The Dream Syndicate - The Days Of Wine And Roses (Slash lp 1982)

Et eller annet sted i "arkivet" har jeg et stykke papir som bekrefter at The Days Of Wine And Roses var årets lp for meg i det herrens år 1982. Og det er jaggu 29 år siden.

The Days Of Wine And Roses var debutalbumet til The Dream Syndicate, etter at bandet året før hadde sluppet en ep på Down There Records. The Dream Syndicate var bandet til en platebutikkansatt yngling i Los Angeles ved navn Steve Wynn, og han lykkes med å samle et helvetes bra band. I tillegg til Steve på gitar og sang bestod bandet av Karl Precoda på gitar, Kendra Smith på bass og Dennis Duck på trommer. Precoda var mer enn noe annet en god gammeldags guitar-slinger, med drøye løp, rå fuzz og generell rock i bunn. Kendra ble senere "kjent" gjennom Opal, sammen med David Roback fra Rain Parade. Donald Dunn hadde vært sentralt medlem i helt der ute støy/improv/diy kollektivet Los Angels Free Music Society på siste halvdel av syttitallet. I sannhet et heidundrende kollektiv av kreative, sære sjeler.

The Days Of Wine And Roses ble spilt inn i løpet av tre netter i september 1982, under oppsyn av produsent Chris D. Chris Desjardins var hovedmannen i The Flesh Eaters, som året før hadde gitt ut albumet A Minute To Pray, A Second To Die. Både ..Roses og A Minute.. står igjen som noe av det aller beste som ble utgitt på åttitallet. Begge skivene ble utgitt på salige Slash records, labelen som vokste ut av fanzinen med samme navn. Slash skulle virkelig sette spor i hjernen på en rockhungrig sjel på første halvdel av åttitallet. Band som The Blasters, Germs, Violent Femmes, Fear, Green On Red, Los Lobos, X og Rank And File var en stor del av soundtracket til undertegnede.

Før jeg roter meg helt bort; The Days Of Wine And Roses er et nær perfekt rockalbum. Ni spor med en ganske unik blanding av singer/songwriter melodistyrke og punkete storm und drang sleng; en rå rockform med føttene i Crazy Horse, Velvet Underground og det sene syttitallets punkboom i Los Angeles. Dessuten var Steve Wynn en stor fan av The Fall. De fleste låtene sklir avgårde i midttempo, med en intens Wynn i vokal storform. Enkelte kjappere punkere får vi også, av disse er det tittelsporet som gjør størst inntrykk. Men, jeg har alltid likt de seige dragerne aller best; Tell Me When It's Over, Halloween og ikke minst Too Little, Too Late - hvor Kendra synger.

The Days Of Wine And Roses står igjen som en nær perfekt sammensmelting av rock-som rock ala Velvets og Crazy Horse på den ene siden og punkens råskap og energi på den andre siden. Albumet ble reutgitt av Rhino i 2001. Her har de hatt den gode smak på sin side og slengt med den første ep'en, et par rehearsels og ikke minst de to sporene fra Wynns tidlige band 15 Minutes. Vil du ha vinyl og ikke er avhengig av originalutgivelser så utgis Roses på nytt i disse dager.

Etter utgivelsen av Roses gikk hypen høyt, gitarband var atter inn igjen og bandet ble signet til A&M. Bandet gikk i studio med Sandy Pearlman (Blue Oyster Cult et al) som produsent og ble der. Der Roses ble spilt inn på tre åtte timers økter, brukte bandet 5 måneder med syv dagers uker og fjorten timers dager på The Medicine Show. Det sjokkerende er at resultatet var et nytt fantastisk album. Riktignok med mer av en corporate sheen på produksjonen, men likevel umistelig.

Jeg så The Dream Syndicate live på Ratz i Oslo i 1984. En syk oppvisning i tung, overstyrt rock med et band i oppløsning på scenen. Wynn og Precoda var ikke venner, for si det pent. Men for et raseri og musikalsk tordenskrall vi var vitne til.

Wynn lagde to gode album til med en ny utgave av The Dream Syndicate (Out Of The Grey og Ghost Stories), før han satte igang med en solokarriere. Han har utgitt en haug soloplater, noen gode, andre halvslappe. Men har du sjangens til å se mannen live så ta den. Han har det fortsatt.

Mitchell and Manley, Paul Bley og Sandy Bull

Mens jeg skriver dette lytter jeg til den nye lp'n til Mitchell and Manley, Norcal Values ( Thrill Jockey). Dette albumet er en av mange Record Store Day utgivelser, og en av de få av disse som synes relevante utover rene samler/maniske kretser.

Mitchell og Manley er henholdsvis Isaiah Mitchell fra stonerhippiene Earthless, som er kjent for endeløs spacegitarisme over Hawkwind ca 1971-beat. Phil Manley har blant annet jobbet med Trans Am og The Fucking Champs. På Norcal Values serveres to sidelange gitarsoli et sted mellom hippie-fri-flyt og mer "tenksomme" newage vibrasjoner. Fin, stein musikk.

Og ellers ? Som nattmusikk de siste ukene har Paul Bleys Improvisie (America Records 1971) vært helt uten konkurranse. Bley har en enorm katalog og undertegnede må undersøke mer. For denne lp'en er ualminnelig god, faktisk kjapt inne på min all time top 50 jazz/improv skiver. Så ikke den komme gitt. På Improvisie håndterer Bley synthesizer, og får hjelp av sin daværende kone (selveste) Annette Peacock på elektrisk piano, syntheziser og et latterlig effektfullt vokalinngrep langt ute på side 2. I tillegg er Han Bennink med på perkusjon, og han tilfører musikken en nerve som matcher lange strekk av undring fra Bley og Peacock på eminent vis. Improvisie er sakte, drømmende og varig musikk.

Sandy Bulls E Pluribus Unum (Vanguard Records lp 1968) var Bulls tredje album og er min favoritt i hans katalog. E Pluribus Unum er dypt psykedelisk narkomusikk fra en mann med interesse for og kunnskap om østlig musikk og et betydelig rusproblem. På E Pluribus Unum spiller Bull gitar, bass, oud og perkusjon. Musikken er en utvidelse av soundet fra hans to første album på Vanguard og smaker på blues og psych, og oppleves som både tidstypisk sent sekstitall og likevel helt tidløs. To sidelange spor, aldri kjedelig.

Du kan med fordel også raske til deg følgende staslige utgivelser. Disse har i allefall jeg hatt glede av i det siste :

1. Black Flag - The Process Of Weeding Out (SST 12" 1985)
2. Universal Congress Of - Universal Congress Of (SST lp 1987)
3. Pyramids - Lalibela (Ikef lp 1973)
4. Art Bears - Hopes And Fears (Recommended Records lp 1978)
5. Morbid Angel - Heretic (Earache 2cd 2003)

7 godbiter for kropp og sjel

Hei og takk for sist ! Her har vi vært svært opptatt det siste halvåret og bloggen har gått til hundene. Men se; liket lever !

Vi finner tonen med 7 verdige skiver som sørger for å holde smuss og tull fra tabloidene og mainstreamen ute av syne og sinn :


1. Agencement - Agencement (Pico LP 1989)

Syk fiolinimprov fra Hideaki Shimada aka Agencement hvor lag på lag av strengetoner på tape suser rundt i skallen din. Svært hypnotisk og underlig beroligende. Som en makrellstim i lillehjernen.


2. Martin Davorin Jagodic - Tempo Furioso (Cramps LP 1975)

Undertegnedes favoritt elektroakustiske mesterverk. Et skummelt stykke med dronete musique concret. To sidelange spor som bygger både opp og ned. Ikke snev av melodi; stemning, lydbad og generell "hva skjer om jeg trykker på den knappen"-stemning. Tempo Furioso er meg bekjent eneste utgivelse fra mannen fra Kroatia. Platen er å finne på den sagnomsuste Nurse With Wound listen og er som alt annet på denne listen mat, god mat.


3. Sand - Golem (LP Delta Acustic 1974)

Krauttastisk mesterverk fra 1974 som er nyutgitt i disse dager, på både vinyl og cd. Rock med avantfolksmak og søkende stemning. Rettmessig omtalt som et fortapt krautmesterverk. Prøv sporet Helicopter som en teaser; uslåelig.


4. Purling Hiss - Purling Hiss (LP Permanent Records 2009)
5. Purling Hiss - Hissteria (LP Richie Records 2010)
6. Purling Hiss - Public Service Announcement (LP Woodsist 2010)

Tre ganger overstyrt psychrock med latterlig fett drag. Tenk Jesus & Mary Chain ca Upside Down parret med tidlig Stooges i en kjeller i Detroit. Lange flak av gitarintens lykke. Rocken lever faktisk.


7. The Pop Group - Y (LP Radar Records 1979)

Bristol band som har satt evige spor i alternativrocken med sine to album. Y er debuten og av kloke hoder vurdert som noe av den skarpeste og meste emosjonelle rockmusikk som er klemt ut på vinyl. Streng funkdundrende musikk med sinte tekster og merkelig varig lyd. Tidløst. Hovedmennene Mark Stewart og Gareth Sager skulle også senere levere fra seg saftige saker. Stewart i solomodus og Sager i elleville Rip, Rig & Panic. Men det er en annen historie.