M83 - Saturdays=Youth (Mute cd 2008)

M83 - Saturdays=Youth (Mute cd 2008)

Femte album fra M83 som etterhvert har blitt Anthony Gomez sitt prosjekt alene etter at Nicolas Fromageau forlot skuta. Jeg har helt siden det første albumet hatt M83 som en deilig guilty pleasure. En lun elektronisk popmusikk med innslag av ambiente toner og etterhvert også betydelig inspirasjon fra åttitallspop og det tidlige nittitallets shoegazing (Chapterhouse et al). På det nye albumet Saturdays=Youth kaster Gomez alle hemninger og lager et hyperpompøst, tungt åttitallsinspirert mesterverk av et popalbum. Svære syntharrangementer, dundrende synthtrommer og superromantisk vokal. Dette kunne selvsagt gått rett vest - men reddes fullstendig i land av fin-fine låter, artige arrangement og sødmefylt stemning som overgår det meste. Andresporet Kim and Jessie er suveren popmusikk som hekter umiddelbart, Graveyard Girl er pur New Order på det beste og Kate Bush hyllesten Up er bare vakker. Herligheten avsluttes med den elleve minutter lange ambiente synthorgien Midnight Souls Still Remain.

Dette er sol, forelskelse og nostalgi i en herlig blanding som tar meg tilbake "dit" : Det er sommer og skoleferie. Jeg sykler gjennom gatene med K bakpå. K smiler og livet likeså.

Hvor la jeg den Poco-Loco dressen ? Den med skulderputene ?

Frankie Miller - country singer

Frankie Miller - The Blackland Farmer (Bear Family 2008 3cd)

Herlig samling med countrymusikk fra perioden sent femtitall til midten av sekstitallet fra Frankie Miller. Miller ble født i Victoria, Texas i 1931 og startet sin platekarriere tidlig på femtitallet. Denne samlingen gir oss alle hans innspillinger på labelen Starday som han signet til i 1959, inkludert en god del tidligere uutgitt materiale. Her fikk han også sin største hit med låta The Blackland Farmer. Frankie har en svært karakteristisk stemme, en mildt raspete bariton som du kjenner igjen på hundre meters hold. Deilig ukomplisert countrymusikk med masse godlåter, servert i Bear Familys alltid like suverene innpakning. Flott hundre siders booklet gir deg all den info du måtte ønske om Frankie. Og for noen bilder. Vår mann var steinhard på stilen - sjekk de antrekkene! Herlig.

Frankie er fortsatt aktiv i en alder av syttisyv - og kjører hårdt - ref bilde;

Playlist for idag

Idag har jeg rocket og rullet til følgende saker og ting;

The 4 Levels of Existence - The 4 Levels of Existence (cd reutgivelse Lion Productions 2005)
Sergius Golowin - Lord Krishna von Goloka (cd reutgivelse Spalax 1996)
Carlos Giffoni - Resignation Letter (Harbinger Sound 7")
Skullflower/Axolotl - Split Single (Not Not Fun 7")
Porter Wagoner - The Cold Hard Facts of Life (Bear Family Records 3cd 2008 reutgivelse)
Prurient - Whip Enthusiast (Bloodlust 7")
Sick LLama - I Want Some New Kind of Kick (Wishful Thinking cdr 2008)
Slaxxmaal - Reality Check - Ansiktet Ditt Er En Fornærmelse (Fyllingsdalen Grammofonplateselskap 7")
Edmond De Deyster - Selectie 02 (Ultra Eczema lp 2008)
MV & EE - The Ground Ain't Dirty (Fuck it Tapes cassette 2008)

Historien om Nurse With Wound - andre del

Vi forlot Steven Stapleton etter at han hadde tatt det endelige grep om NWW som sitt prosjekt og utgitt Merzbild Schwet. Stapleton gikk nå inn i en hektisk periode hvor han frem til 1998 bodde og jobbet i London. I åra 1981 til 1988 kom det en strøm av utgivelser fra NWW, vi skal i denne og senere utgaver ta for oss de viktigste - enkelte kassetter, syvtommere og en haug spor på diverse samleplater sammen med andre artister forbigås i stillhet. Det er eneste muligheten for å kunne gi et relativt oversiktlig bilde av Stapletons produksjon. Ønsker du alle detaljer kan du gå inn på www.Brainwashed.com, der finner du en komplett diskografi. I denne delen skal vi ta for oss 1981, året da Stapleton leverte en av åttitallets flotteste utgivelser uansett genre.


1981 ble et hektisk år for Stapleton med intet mindre enn tre albumutgivelser. Han knyttet kontakter i det voksende "industri"-miljøet i London og ble venner med notoriske typer som William Bennett (Whitehouse) og Jim Thirwell (Foetus). Thirwell og Trevor Reidy jobbet begge i Virgins platebutikk på Oxford Street. Virgin hadde på denne tida et godt utvalg av obskur krautrock importert fra Vest-Tyskland og Stapleton var en ivrig kunde. De tre ble enige om å gå i studio og de laget Insect And Individual Silenced (United Dairies 008 LP) sammen. Kjemiske substanser flyt fritt i studio og Stapleton har siden kalt hele prosjektet for en katastrofe. Han fikk sjokk når han lyttet til resultatet i nykter tilstand. Han følte seg likevel tvunget til å utgi albumet - blakk som han var. For å sikre seg mot reutgivelser brant han mastertapen. 25 år senere laget Matt Waldron (hjernen bak det sterkt NWW-inspirerte prosjektet irr.apt.(ext)) en "remix" av coveret samtidig som Kevin Spence rekonstruerte en digital master av albumet fra et vinyleksemplar. Dette får Stapleton til å revurdere Insect.. og innse at han kanskje var litt vel kritisk. Dermed blir albumet utgitt på nytt. Personlig har jeg alltid likt Insect ganske godt og har aldri helt forstått Stapletons innvendinger. Neppe hans største verk men likevel milevis foran det meste av lydcollage som er sluppet av andre artister. Albumet er hektisk med stadig skift mellom ro og uro; metall, hvit gitarstøy og generell atonal stemning.


5.november 1981 gikk Steven Stapleton og William Bennett i studio sammen. De var enige om et felles NWW/Whitehouse prosjekt og produserte et langt spor hver, med hjelp fra hverandre. Resultatet ble The 150 Murderous Passions (United Dairires 09 LP). Side 1 (Long Track) var Stapletons stykke og side 2 (Short Track) var Bennetts konstruksjon. Dette er en av de tyngste og mest nådeløse utgivelsene i NWW-katalogen. Stapletons spor er nitten minutter langt og begynner med en timinutters metall mot metall sekvens hvor alt pushes over på rødt og en sakte kakafoni tiltar før Bennetts inflytelse virkelig blir merkbar med hysterisk/agressiv vokal under lag på lag av metall og støy. Fint, men ikke av det aller beste i NWW historien. Det hører med til historien at både Stapleton og Bennett mener seg lurt av den andre i forbindelse med både innspilling og utgivelse av plata.


En av de aller beste utgivelsene fra hele NWWs katalog ble unnfanget i 1981. Homotopy To Mary (United Daries 013 1981 LP) er en evig klassiker og en av de flotteste elektroakustiske utgivelsene noensinne. Homotopy.. er vanskelig å beskrive - det nærmeste må være en slags lydmessig presentasjon av surrealismen. En lydcollage med stor spenning og en snikende stemning av uro, frykt og ubehag - men fullstendig blottet for billige effekter og deprimerende "verden er et høl" stemning som mye industri/noise er så plaget av. Tittelsporet er noe av et høydepunkt. Stapleton er glad i bruk av vokalfragmenter og her sampler han en kvinnestemme og en ung pike - "When I woke up I didn' know where I was" kontres med "Don't be naive darling" fra kvinnestemmen. Dette kobles med bruk av gong - hver tone for seg, lange drag av ro og en evig ubehagelig stemning. Et mesterverk.

Noise-a-ton 2

Støy og støyrelaterte utgivelser renner på og mye er av høy kvalitet. Vi lever i sannhet i en tid med overflod av godlyd, ikke bry deg om hva mora di sier! I denne oppdateringen skal vi ta for oss fire nye utgivelser og vi begynner med


Thurston Moore - Sensetive/Lethal (No Fun Productions N-26 cd)

Hele undergrunnens onkel Thurston kommer her med sin beste støy/avant utgivelse på aldri så lenge. To lange spor på over tyve minutter som skilles av et kort mellomspill. En ganske unik blanding av overstyrt feedbackelektrisitet hvor alle toner blåses ut på rødt samtidig som akustiske gitarer rir gjennom lydveggen. En utrolig effektfull kombinasjon som gir musikken en ro i kaoset. Hipster Thurston fornekter seg heller ikke. For et cover! Thurston vrenger ut feedback mens unga løper i dekning, ubetalelig. På innercoveret får vi det endelige beviset (om vi trengte det) på at vår mann er noisedude inn i alderdommen, sjekk dette diktet;

Whisper

why don't you come over to my

house babe and help me

alphabeticize my noise tapes


there's only one we'll really play

and that's the haters/merzbow

banned production cassette.


it is thee quintessential.


and then basement jam and then

wine and then marijuana and
then

the continuous heaven.


blessed are the noise musicians

for they shall go down in
history.

way.way.down.

Godt at det er flere som trenger hjelp til å ordne opp (hører du K!).

Vi vender nesa hjemover til Norge og fortsetter med


Jazkamer - Art Breaker (Smalltown Superjazz cd)

Bak et stilig cover skjuler Jazkamers nye seg, femtiåtte (!) spor på knappe sytten minutter, intet mindre. Jazkamer er denne gangen (i tillegg til the usual suspects John Hegre og Lasse Marhaug) forsterket med Iver Sandøy."Låtene" varierer fra det lengste sporet på knappe to minutter ned til snutter på fem sekunder. Musikken er stort sett et kraftfullt punk/metal/grindcore attack - en renselse. Det telles opp på klassisk punkmaner - deilig. Art Breaker oppleves løs og spontan og i mine ører låter dette nærmest som en improvgrindnoisecore (ny sjanger?). Det er i alle fall godt å høre på og gir deg et nødvendig ramala-skudd i hverdagen.

Vi vrenger av hovedveien og finner frem på amerikanske småveier - way.way.down i undergrunnen folkens. Der finner vi salige Fag Tapes, labelen til Heath Moerland. Fag Tapes har de siste åra spesialisert seg på dypt psykedelisk noise og psykoimprov på kassett og cd-r, gjerne badet i tapehiss og generelt råtten no-fi estetikk. Noen av oss har en sjelevenn i Mr Moerland. I siste batchen av utgivelser fra den kanten finner vi blant annet


Night Movie - $40 Oz. (Fag Tapes FT-145 cassette)

Soloprosjekt fra texaneren Glen Morren, "kjent" fra gruppene Cygnus og Clouds, begge med utgivelser på Fag Tapes tidligere. $40 Oz. er et råttent superpsykedelisk soundtrack til en ond skrekkfilm. Fullstendig stein stemning. Gitar og orgel badet i syre på side 1 - på side 2 faller alt sammen fra hverandre. Alle kunstige stimuli i flytende og fast form er overflødige når du har denne i kassettspilleren. Jøje meg!

Vi holder oss til kassetter og stiller sikte inn på


Leslie Keffer - Whorney 4U (Tusco Embassy TE-28 cassette)

Leslie Keffer har laget svært fine ting tidligere, temmelig røff noise med full tilt, både på vinyl, cd-r og kassetter. Utgivelsene hennes er likevel litt ujevne der det beste er veldig bra og andre ting bærer preg av å være smelt ut på strak arm - kan da bli litt forutsigbart. Hvordan er denne? Tja sånn passe ok - to lange spor med en strøm av toner som mest av alt bare er. I bunn og grunn to spor som dyrker formen "Ingenting Skjer På En Fin Måte". Neppe essensielt, men jeg ville ikke vært den foruten.

Overload - kort kort ; skryt og summariske henrettelser

Velkommen til den nye spalten her på bloggen hvor jeg skal prøve å ta for meg noe av den stadig striere strømmen av nye utgivelser. Jeg forsøker meg med kortfattede anmeldelser, ros og ris spres med suveren arroganse og total mangel på fintfølelse. Heia - vi dundrer løs;



Vi begynner i Norge med Ida Maria og hennes debut Fortress Round My Heart (Nighliner/Universal cd). Var dette alt ? tenker jeg etter noen gjennomlyttinger. Helt middels pop/rock riktignok med en god dose energi, men likevel - høyst middels låter og lite av varig verdi. Kanskje neste gang? Da er Thom Hells tredje album God If I Saw Her Now (Voices of Wonder cd) bedre, selv om det også her er langt opp til hypen den har fått. Jeg mener - seks på terningen - Hallo! Fin poprock i McCartney terreng javel, likevel ikke nok sterke låter til å hekte meg helt på. Det er mulig jeg ikke har lyttet nok - smartere folk enn meg liker denne veldig godt. Lytt selv. Den beste i norskavdelingen denne gangen blir Motorpsychos nye album Little Lucid Moments (Rune Grammofon 2LP). Fire lange spor som gir meg den beste Motoropplevelsen på ganske lang tid, beste siden Angels and Daemons at Play? Ny trommis i Kenneth Kapstad gir musikken god dynamikk og den organiske jammevibben Motorpsycho har når de er som best. Type Grateful Sabbath du vet. Dessuten varer denne plata - og vokser seg stor og sterk.



Vi peiser videre og stopper ved Portishead som er tilbake etter ti års pause med sitt tredje studioalbum orginalt nok titulert Third (Polydor cd). Et strammere brygg enn tidligere utgivelser, likevel ganske gjenkjennelig - det er virkelig bare en Beth Gibbons. Plata er klamm og kald med nerve, men ikke like ulyttbar som mainstreamnissene vil ha det til, snarere en tilstramming som effekt av en "All Jævelskap Rundt Oss-Hvor Skal Dette Ende" følelse. Ingen spor bør trekkes frem, dette er en helhet og bør lyttes til som det. Vi holder oss i England og lytter til The Last Shadow Puppets album The Age of The Understatement (Domino cd). Det er vel kjent for de fleste at denne gruppa består av Alex Turner fra Arctic Monkeys med kompisen Miles Kane fra The Rascals (obs ikke det klassiske US bandet av samme navn). Ryktene om høy Scott Walker faktor skapte en viss forventning, spesielt med tanke på at begge Arctic Monkeys albumene har inneholdt gode ting - særlig det mer neddempede materialet. Resultatet? vel - ikke så galt men det føles likevel som noe av en tapt mulighet. Musikken har mye av den samme galopperende intensiteten vi kjenner fra Monkeys, dog med store strykearrangementer. En større ro i materialet hadde kledd dette konseptet bedre. Turner har talentet til å skape såre, nære historier fra arbeiderklassens England og kunne godt dempet lyset ytterligere og hørt en gang til på Scott 4 før han spilte inn dette albumet. En utgivelse som virkelig har sparket rompe i kåken den siste måneden er Fuck Buttons Street Horrrsing (ATP cd). Duoen fra Bristol, England bruker hissige synths, overstyrt begravd vokal og tribaldroner i et helt eget brygg som kiler, pirrer og skurrer deilig. Og midt i lydflommen en popsensibilitet av godt kaliber. Seks spor på femti minutter. Spill sykt høyt og vips - du er tatt med "dit".



Men hva med undergrunnen sier du - har du glemt oss ? Neida, neida vi tar den og selvfølgelig!
Vi begynner med to flotte utgivelser fra vår heltinne Christina Carter (Charalambides, Scorces og solo) som virkelig har fått sving på tingene. På Texas Working Blues (Blackest Rainbow Recordings cassette) leverer hun et knippe fantastiske låter med spøkelsessang og gloomy stemning med gitarfigurer som bygger opp under "Den Ensomme Kvinnen I Texas" stemningen Christina treffer så godt når hun er i slag. På Masque Femine (Many Breath Press cd-r) er det et annet konsept som dyrkes. Her tar Christina for seg en haug gamle standarder og oldtime ballader og transenderer dette materialet til nesten alenestående vokaløvelser, knappe gitarfigurer og stille, stille stemning - oldtime folk presset gjennom spacewhisper på vei ut i den mørke, kalde ørkenen ? Ualminnelig flott og en kandidat for årets topp ti. En annen av våre kvinnelige undergrunnshelter er Tara Burke aka Furzaxa som er ute med sin beste utgivelse til nå (av et titall pluss sådanne). På Kobold Moon (Sylph cd) graver og utforsker hun videre spenningene mellom tradisjonelle madrigaler, droner og babbel basert på undergrunnstaktil punktilnærming. Her har hun knekt denne koden fullstendig og skapt sitt helt egne uttrykk. Tunge rituelle øvelser badet i f/x og tung, tung luft. Herlig.

Leon Thomas - jazzmann med sjel

Du verden så delig det er å bli tatt på senga av godsaker du ikke ante eksisterte, selv etter alle disse åra med graving i allverdens platebutikker og nettmuligheter. Basert på sterke anbefalinger fra My Main Man i Norges beste platebutikk Big Dipper gikk jeg til innkjøp av 3 Leon Thomas album. For en lykke! Min eneste kjennskap til mannen var som vokalist og perkusjonist på flere av Pharaoh Sanders inspillinger fra sent sekstitall (The Creator Has a Master Plan og andre), jeg visste ikke at han hadde laget en rekke plater i eget navn. Leon Thomas var en stor sanger med base i jazzen men med klart soulpreg på stemme og frasering. Og ikke nok med det - mannen supplerte sangen med sin særpregede jodling (?!), snakk om å sette særpreg på skiten. Sammen med gode musikere og et avslappet forhold til sjangerhopping mellom blues, avantjazz og versjoner av pop- og rockklassikere lagde han noen deilige plater fra slutten av sekstitallet og frem mot midten av syttitallet.

Thomas ble født i 1937 og døde 8 mai 1999. Han vokste opp i East St.Louis og flyttet til New York i 1958. Han spilte med blant andre Count Basie (1961 og 1964-1965) dog uten at dette er dokumentert på plate. Selv etter samarbeidet med Sanders på The Creator Has a Master Plan (og sågar en innspilling i eget navn av samme stykke) forble Thomas en undergrunnsfigur som aldri fikk det store kommersielle gjennombruddet. Dette forhindrer selvsagt ikke at mannen ga ut flotte plater som disse;



Leon Thomas - Spirits Known and Unknown (Flying Dutchman LP 1969)

Dette er Thomas debut som soloartist etter perioden med Pharaoh Sanders. Plata innledes med en superfølsom versjon av The Creator Has a Master Plan som setter stemningen for plata -vakker organisk musikk med sjel. Side en byr også på en egenrådig verson av Horace Silvers klassiker Songs For My Father. Side to er løsere i snippen - mer freeform men ikke mindre betagende av den grunn. Toppen her er den uendelig rørende Malcolm's Gone - skrevet av Thomas sammen med Sanders. Sporet viser Sanders på sitt mest muskuløse og dette koblet med spirituelle østlige vibrasjoner skaper magi rett og slett. Thomas har med seg produsent Bob Thiele og et kremlag musiker, blant annet Lonnie Liston Smith (piano), Roy Haynes (trommer), James Spaulding (altsax og fløyte) og Pharaoh Sanders (tenorsax under navnet Little Rock).



Leon Thomas - Gold Sunrise on Magic Mountain ( Flying Dutchman LP, 1971, reutgitt på Mega Records & Tapes)

Gold Sunrise on Magic Mountain er spilt inn live i Montreux 18 juni 1971. Her møter vi Leon i spissen for et 8 manns sterkt band. Side en gir oss tre bluesbaserte øvelser. Side to består av en lang improvisasjon over Leons egen Na Na/Umbo Weti - flott jazzmusikk. Kremmusikere som Cornell Dupree (gitar) og Oliver Nelson (altsax) bidrar til at dette blir glimrende musikk.


Leon Thomas - Blues and The Soulful Truth (Flying Dutchman LP, 1972)

Blues and The Soulful Truth består av åtte spor hvor Thomas serverer blant annet en funky jazzete versjon av John Lee Hookers Boom-Boom, en ti minutters utgave av Gabor Szabos Gypsy Queen og ikke minst den grisefunky Let's Get Down To Lucy. Plata er progressiv, organisk og deilig vill til tider. Thomas har med seg et annet lag musikere enn de han har samarbeidet med tidligere, blant annet Pee Wee Ellis (sax) Pretty Purdie (trommer) og Larry Coryell (gitar). Bob Thiele produserer også denne.

Leon Thomas fyller ut bildet - linjer mellom Sun Ra, Pharoah Sanders, George Clinton og Curtis Mayfield dukker opp og henger i lufta foran deg når du lytter.

Sissy Spacek - California Ax (Helicopter H - 50, 4xCD Box)

John Wiese sitt Sissy Spacek prosjekt flesker til med intet mindre enn 4 album pakket sammen i en fin boks. Sissy Spacek har tidligere gitt ut fire kortspilte album med en kokt blanding av støy, punk og idiot-avant rock som har pirret sansene og vært et interessant tillegg til Wiese sine soloting hvor uoppdragen harsh-noise blir dyrket, gjerne gjennom mange korte spor som setter det deilige støystøtet vi er så avhengige av.

California Ax serverer fire svært forskjellige lytteopplevelser. Disk 1 Tinsel Dripping Ink består av 26 spor med hovedsaklig John Wiese og Corydon Ronnau (gitar, vokal) med litt støtte på enkelte spor blant annet fra Greg Kelley (trompet, elektronikk). Resultatet er en salig blanding av støy, ekstremimprov og grindcore. Disk 2 Police er elleve spor med elektroakustisk improv, bitvis godt neddempet med stillhet som virkemiddel og nydelig spilt av en triobesetning med Wiese og Ronnau sammen med tre forskjellige kvinnelige trommeslagere (Sam Ott, Sarah Cake og Kate Hall). Disk 3 Abreq Ad Habra er 64 minutters dundrene harshnoise fordelt på to spor - et inferno av strøm og vokal som gir begrepet "relentless" nytt innhold. Wiese har her hjelp av blant andre Damion Romero (flere fine soloutgivelser). En god renselse men ikke like unikt materiale her som på de tre andre diskene. Disk 4 13-Tet Los Angels er et liveopptak fra The Smell i Los Angels fra desember 2007 hvor 13 musikere (perkusjon, tape, elektronikk, gitar, treblåsere) fremfører et verk av John Wiese. Musikken vandrer i et improv/elektroakustisk landskap hvor Wiese sin alltid tilstedeværende råskap sprenger seg plass mot slutten av verket.

Alt i alt en flott utgivelse som bekrefter at John Wiese er en helt sentral musiker i dagens undergrunn. Denne blir stående!

Den nødvendige musikken - og det er min subjektive oppfatning, del 1

Jeg husker jeg leste et intervju med skribent og poet Byron Coley hvor mannen uttalte at en "normal" platesamling inneholdt ca 30.000 titler. Hmm. Høres mye ut sier du ? Trøstens ord når man føler at "ting" er i ferd med å ta litt overhånd spør du meg. Uansett 30.000 titler eller ikke - noen utgivelser er mer essensielle enn andre. Hva som er essensielt kan selvsagt diskuteres men det er liten tvil om at "tidenes beste lister" som florerer i tidskrifter og på nettet ofte har et komikkens skjær over seg, hvor det eneste som kommer frem er en endeløs strøm av de mest kjente artistenes mest kjente utgivelser. Fortrinnsvis trad pop/rock fra seksti og syttitallet ispedd en og annen nyere utgivelse og litt krydder fra femtitallet, alt selvsagt fra UK og USA. Intet vondt sagt om hverken Beatles eller Dylan - det er bare det at det er så mye annen interessant skit derute. Derfor skal jeg med ujevne mellomrom ta for meg mine favoritter - gode og klassiske innspillinger innen de fleste sjangere, en slags kanon for lydfrabaksiden. Ting kommer i tilfeldig rekkefølge og sjangerforvirringen vil være total - bær over med meg. Jeg vil ikke skrive lange anmeldelser av hver utgivelse - kun en kort beskrivelse. Pirres sansene finner du sikkert mer info på nettet - eller aller best ; lytt og kos deg!




Chris Bell - I Am The Cosmos (USA, innspilt 1973-76 ? utgitt 1992, Rykodisc cd)

Chris Bell var sammen med Alex Chilton sentral i salige Big Star som ga ut noen særdeles gode powerpop plater på det tidlige syttitall. Solokarrieren til Chris ble begrenset til en single, I am The Cosmos, utgitt i 1978. Chris Bell døde i en bilulykke julehelgen 1978, og var på dette tidspunktet ferdig med musikkbransjen. Når man hører disse uutgitte innspillingene (samlet av Ryko og utgitt i 1992) er det nesten utrolig at mannen ikke fikk platekontrakt. Dette er nemlig helt strøken pop og poprock med tittelsporet i spissen; I Am The Cosmos er en alldeles nydelig låt - en fantastisk ballade.

Ferial Confine - The Full Use Of Nothing (UK, cassette 1985, LP Fusetron 1999)

Ferial Confine er et tidlig alias for Andrew Chalk som senere har markert seg blant annet med en rekke yberskjønne droneutgivelser på egne labelen Faraway Press. På The Full Use Of Nothing dyrkes elektroakustisk støymusikk - dette er en støyklassiker, en av tidens beste sådanne spør du meg.

Agitation Free - Last (Tyskland,1976, reutgitt på Spalax cd)

Krautrockbandet Agitation Free laget to fine album (Malesch og 2nd) i krysset mellom Atom Heart/Meddle-periode Pink Floyd og østen/afrika inspirert hippietilnærming med tidlig bruk av fieldrecordings. Last er tre spor på 45 minutter - en deilig flipp/freakout hvor bandet spiller tilbakelent men likevel med brennende intensitet. Perfekt for de sene nattetimer når du "are burning the midnight oil".

Airway - Live At Lace (USA, 1978, reutgitt 2007, Harbinger Sound Cd)

Airway var et av de sentrale bandene i Los Angels Free Music Society på syttitallet sammen med blant annet Smegma. Utrolig å høre Live At Lace i 2008 og konstatere at denne musikken fortsatt knuser all motstand. En solid avrivning av fri rock og støymusikk med varige verdi. Denne blir jeg aldri ferdig med.

Picchio Dal Pozzo - Picchio Dal Pozzo (Italia, 1976, Vinyl Magic Cd) Picchio Dal Pozzo - Abbiamo Tutti I Suoi Problemi (Italia,1980, RerMegacorp Cd)
Picchio Dal Pozzo - Camere Zimmer Rooms (Italia, innspilt 1977-80, utgitt 2001, Cuniform cd)

Det kom mye fin musikk fra Italia på syttitallet, både avantgarde utgivelser ( Cramps records et al), jazzrock og progrock med den lyriske italienske vrien på ting. Mitt favorittband fra Italia er utvilsomt Picchio Dal Pozzo som ga ut to plater i siste halvdel av syttitallet, i tillegg har det kommet en posthum utgivelse som ble innspilt i samme periode. Alle tre utgivelser er personlige favoritter, kanskje særlig Abbiamo Tutti I Suoi Problemi. Musikken er definivt et eget brygg med spor av blant annet Canterbury, Henry Cow og til tider Frank Zappa.