Vi forlot Steven Stapleton etter at han hadde tatt det endelige grep om NWW som sitt prosjekt og utgitt Merzbild Schwet. Stapleton gikk nå inn i en hektisk periode hvor han frem til 1998 bodde og jobbet i London. I åra 1981 til 1988 kom det en strøm av utgivelser fra NWW, vi skal i denne og senere utgaver ta for oss de viktigste - enkelte kassetter, syvtommere og en haug spor på diverse samleplater sammen med andre artister forbigås i stillhet. Det er eneste muligheten for å kunne gi et relativt oversiktlig bilde av Stapletons produksjon. Ønsker du alle detaljer kan du gå inn på www.Brainwashed.com, der finner du en komplett diskografi. I denne delen skal vi ta for oss 1981, året da Stapleton leverte en av åttitallets flotteste utgivelser uansett genre.
1981 ble et hektisk år for Stapleton med intet mindre enn tre albumutgivelser. Han knyttet kontakter i det voksende "industri"-miljøet i London og ble venner med notoriske typer som William Bennett (Whitehouse) og Jim Thirwell (Foetus). Thirwell og Trevor Reidy jobbet begge i Virgins platebutikk på Oxford Street. Virgin hadde på denne tida et godt utvalg av obskur krautrock importert fra Vest-Tyskland og Stapleton var en ivrig kunde. De tre ble enige om å gå i studio og de laget Insect And Individual Silenced (United Dairies 008 LP) sammen. Kjemiske substanser flyt fritt i studio og Stapleton har siden kalt hele prosjektet for en katastrofe. Han fikk sjokk når han lyttet til resultatet i nykter tilstand. Han følte seg likevel tvunget til å utgi albumet - blakk som han var. For å sikre seg mot reutgivelser brant han mastertapen. 25 år senere laget Matt Waldron (hjernen bak det sterkt NWW-inspirerte prosjektet irr.apt.(ext)) en "remix" av coveret samtidig som Kevin Spence rekonstruerte en digital master av albumet fra et vinyleksemplar. Dette får Stapleton til å revurdere Insect.. og innse at han kanskje var litt vel kritisk. Dermed blir albumet utgitt på nytt. Personlig har jeg alltid likt Insect ganske godt og har aldri helt forstått Stapletons innvendinger. Neppe hans største verk men likevel milevis foran det meste av lydcollage som er sluppet av andre artister. Albumet er hektisk med stadig skift mellom ro og uro; metall, hvit gitarstøy og generell atonal stemning.
5.november 1981 gikk Steven Stapleton og William Bennett i studio sammen. De var enige om et felles NWW/Whitehouse prosjekt og produserte et langt spor hver, med hjelp fra hverandre. Resultatet ble The 150 Murderous Passions (United Dairires 09 LP). Side 1 (Long Track) var Stapletons stykke og side 2 (Short Track) var Bennetts konstruksjon. Dette er en av de tyngste og mest nådeløse utgivelsene i NWW-katalogen. Stapletons spor er nitten minutter langt og begynner med en timinutters metall mot metall sekvens hvor alt pushes over på rødt og en sakte kakafoni tiltar før Bennetts inflytelse virkelig blir merkbar med hysterisk/agressiv vokal under lag på lag av metall og støy. Fint, men ikke av det aller beste i NWW historien. Det hører med til historien at både Stapleton og Bennett mener seg lurt av den andre i forbindelse med både innspilling og utgivelse av plata.
En av de aller beste utgivelsene fra hele NWWs katalog ble unnfanget i 1981. Homotopy To Mary (United Daries 013 1981 LP) er en evig klassiker og en av de flotteste elektroakustiske utgivelsene noensinne. Homotopy.. er vanskelig å beskrive - det nærmeste må være en slags lydmessig presentasjon av surrealismen. En lydcollage med stor spenning og en snikende stemning av uro, frykt og ubehag - men fullstendig blottet for billige effekter og deprimerende "verden er et høl" stemning som mye industri/noise er så plaget av. Tittelsporet er noe av et høydepunkt. Stapleton er glad i bruk av vokalfragmenter og her sampler han en kvinnestemme og en ung pike - "When I woke up I didn' know where I was" kontres med "Don't be naive darling" fra kvinnestemmen. Dette kobles med bruk av gong - hver tone for seg, lange drag av ro og en evig ubehagelig stemning. Et mesterverk.
