Jammen om ikke undertegnede har beveget seg til sydlige breddegrader og faktisk kverner ut disse ordene du na leser fra en hotelpc pa Kreta (derav mangel pa de bokstavene vettu).
Ipoden ble fylt opp grundig for avreise, deilig a ha tid til a lytte gjennom alt mulig digg som har blitt liggende.
Et supert album passer som helt perfekt til avslapping ved bassenget mens kidsa plager resten av badegjestene er Kurt Viles Constant Hitmaker, som gir oss en deilig dose basement powerpop med alle de rette influensene stemplet midt i panna.
Det storste problemet i popmusikken idag (og da ser jeg bort fra det fullstendig hjelpeslose nivaet pa r&b/hiphop - har svart popularmusikk vart mer bedriten enn pt?) er at alt skal pakkes inn ien bedovende sukkerlake av "fine" arrangementer og latterlig patos i vokal og arrangementer. Brian Wilson og Paul McCartney har mye a sta til ansvar for ! Om man ikke pakker skiten inn i gloss er den andre losningen a remje ut "ekte" tekster om hvor stakkarslig kjarlighetsliv man har, ispedd et og annet lament om alle selvforskyldte problemer man vasser rundt takket vare notorisk arbeidsvegring og/eller dognapen bar. Alt servert over gitarfigurer et sted mellom folk og country - totalen blir en klisjestabling ut av denne verden.
Derfor mine venner, oppleves poprock sa sterkt nar noen vager a ga rett pa, konsentrerer seg om genuine later og formidling uten marsipan. Tar man tak i referanser som Velvet Underground, Big Star og Dwight Twilley, like mye i and som i uttrykk, har man alle muligheter for a treffe den pophektende rocklavedora.
En variant som gir mykje lys og varme de siste par ara er selvsagt shitgaze-bevegelsen med band som Eat Skull, Sic Alps, Hospitals, Waves, Psychedelic Horseshit og de nyeste heltene Tyvek. Likevel, disse banda er pa alle mater noe annet - de opererer sapass langt unna den tradde poprocken at de ikke helt tilfredsstiller en oldies sug etter sen syttitalls popwerpop oppdatert til 2009. Derfor er det sa deilig med artister som Jeremy Jay og Kurt Vile. Jay har jeg tidligere skrytt av, du har selvsagt skaffet deg hans Slow Dancing LP?
Kurt Vile gir Jay Steinhard konkurranse med sin Constant Hitmaker. Vile klemmer ut 13 spor med basementfolelse og nedpa produksjon, uten a konkurrere med lofi fanatikere og shitgazere. Det lyder fint: gitar, synth og passe bakpa sang dyttes frem av en rytmeboks som gir oss den rette hjemme-alene-pa-rommet folelsen, uten at danskebaten dukker opp i horisonten. Albumet er en fin oppdatering av New York lyd ca 77, med en liten finger dyppet i velvetsyre. Noen har uttalt minimum means and maximum vision om denne musikken, det er presist sagt ! Vile varierer uttrykket mellom ganske formlose saker som flyter ut og frem med psykedeliske overlegninger og mer rett frem deilige powerpop orekilere. Digg
Kos deg i sommer med Kurt Vile.
