Black Boned Angel - Verdun (Riot Season lp) / Nadja & Black Boned Angel - Nadja/Black Boned Angel (20 Buck Spin lp)

Nye utgivelser fra Campbell Kneale's doom prosjekt Black Boned Angel, et studio soloalbum og et samarbeidsprosjekt med Nadja.

New Zealenderen Campbell Kneale har gjennom mange år sendt støy, drone og doom skudd ut i stratsofæren fra sine to hovedprosjekter Birchville Cat Motel og Black Boned Angel. Birchville Cat Motel er vel lagt på hylla these days, og delvis videreført og delvis fornyet gjennom det nye aliaset Our Love Will Destroy The World. Fornyelsen består i mer elektronikk og ikke minst tendenser til rytmer dypt der inne dronesyklonen som velter frem.

Black Boned Angel er ute med to nye utgivelser i disse dager. I tilegg til Verdun (Riot Season lp/cd) har Kneale samarbeidet med Nadja på Nadja/Black Boned Angel (20 Buck Spin lp/cd ). Samarbeidet med Nadja er definitvt verdt en lytt, her velter svart sonisk hysteri mot deg i en tung kakafoni. Ikke plagsomt, selv om jeg skal innrømme at jeg hadde ventet en større variasjon og kanskje mer av Nadjas patenterte beautybliss i det tunge hele. Det låter overraskende grimt og nesten svartmetalsk i gitarattacket. To svære sludgeøvelser som skreller all mulig død hud av din høsthvite kropp. En renselse av hyggelig kaliber.

Det er imidlertid ingen tvil om at det beste d(r)op(s)et i denne godteposen er Black Boned Angels fantastiske nye album Verdun. Etter all sansynlighet oppkalt etter det store slaget fra første verdenskrig som varte fra februar til desember 1916 og hvor 700.000 mann mistet livet innenfor en radius på 10km. Verdun består av tre låter bundet sammen til et spor over drøye 52 minutter. Tungt riff-o-rama på 3(3) omdreininger, blyperkusjon ikke langt fra et Sleep på halv hastighet; Her bygges sakte opp et monumentalt tungt og seigt lydbilde som løftes helt ut av alle proposjoner når ett symfonisk kor dukker opp i dypet av seigmetallen etter en snau halvtime. Deretter øker støykvotsienten betydelig og musikken blir en formløs tsunami av underkjølt angst og elendighet. Her kan man ane inspirasjon fra salige Incapacitants - vokale øvelser i dypet av støyskurr til god effekt. Død og redsel bekrevet av musikk på unikt vis.

Verdun er dypt rørende og svært hektende.

Den nødvendige musikken del 14

The Fall - Slates (Rough Trade 10" 1981)

Jeg har omtalt The Falls mektige Hex Enduction Hour album fra 1982 i en tidligere utgave av denne serien. Her finner vi The Fall på en karrieretopp, det albumet er noe av det aller beste som kom ut på det slette åttitallet overhodet. I det hele tatt er alle utgivelsene The Fall slapp frem til og med 1985 obligatoriske i enhver kvalifisert platesamling.

The Fall slapp 8 album fra debuten Live at the Witch Trials (1979) frem til 1985s This Nation's Saving Grace, alle svært inspirerte romlerockende saker med bandet patenterte miks av nordengelsk slang og arbeiderklasse ethics, Can rytmikk, rockabilly og punkrock kneblet i et heftig hele av Mark E. Smiths uetterlignelige vokal og metode. I tillegg til disse 8 albumene slapp bandet en haug flotte singler og ikke minst den fantastiske 10" Slates.

Slates ble utgitt i 1981, som en liten venterett mellom tredjealbumet Grotesque (After the Gramme) (1980) og nettopp Hex Enduction Hour (1982). Og for en venterett ! 6 låter som alle hører hjemme blant The Falls mest minneverdige øyeblikk. Bandet er da også en av de klassiske The Fall line-up'ene med Mark E. Smith (vokal, piano, munnspill), Marc Riley (el gitar, el piano, vokal), Craig Scanlon (el gitar, akustisk gitar, piano), Steve Hanley (bass, akustisk gitar, vokal), Paul Hanley (trommer, perkusjon), Kay Carroll (vokal, kazoo) og Dave Tucker (vokal, klarinett).

Slates var den første The Fall plata undertegnede kjøpte, og disse låtene har vært svorne følgesvenner gjennom snart 28 år - tida flyr!

Slates består av seks kontante spor med noe av The Falls beste produksjon; en perfekt miks av skranglerock og god plass til hvert instrument og ikke minst Smiths Manchesterbjeffing. Smith har da også utalt at Slates er en av av hans favorittutgivelser i den omfangsrike The Fall katalogen som pt dags dato inneholder 28 studioalbum, en haug singler og bøttevis med liveopptak og Peel sessions. Slates er 24 minutters med The Falls mest energiske øyeblikk og alle sporene fortjener noen ord;

Middle Mass åpner ballet og spretter ut av høytalerne med lystig beat. Musikken drives frem av Smiths skrudde tekst om fotballvold og hooligans. Middle Mass sveiver inn og ut av fokus gjennom merkelig ute av synk elpiano og gitar.

Deretter følger den dystermorsomme Older Lover, hvor Smith remjer om å "take an older lover" for deretter å dumpe henne når det måtte passe. Older Lover er hakkende repetetiv, enakkords rock som slamrer i vei mot en kaotisk slutt. En evig klassiker.

Før vi får kneppet igjen buksa dundrer Prole Art Threat mot oss med togbeat og syksint gitar, med en lei Smith på krigstien; her får alle sitt - NME, Rough Trade, media og London generelt. Stor The Fall aggresjon.

Fit and Working Again følger deretter. Superfengende popmusikk bygd rundt et skjelett av countrybilly. Twanggitar og elpiano med en nesten rockabilly hikkende Smith i storform.

Slates, Slags etc er tittelsporet og mørk The Fall rock. Stampende og dampende insisterende i sin utilgjengelige motorikk. Stor moro.

Avslutningsporet Leave The Capitol er mer av den harvende taktikken fra Slates.. og Prole Art.., med en enda sterkere melodi. Tidløs britisk rockmusikk.

Kjøper du denne på cd og velger Castle Music utgaven fra 2004 får du med en Peel Session fra mars 1981 med blant annet første innspillingen av den mørke klassikeren Hip Priest, dessuten den kanskje største The Fall singelen av dem alle; Lie Dream Of A Casino Soul.

Krauthelter - Cosmic Jokers

Cosmic Jokers - Cosmic Jokers (Kosmische Musik lp 1974)
Cosmic Jokers - Galactic Supermarket (Kosmische Musik lp 1974)
Cosmic Jokers - Planeten Sit In (Kosmische Musik lp 1974)

I forlengelsen av de to store krautfolk/psych mesterverkene Sergius Golowins Lord Krishna von Goloka og Walter Wegmullers Tarot, som vi har omtalt tidligere i denne lille serien, samlet Rolf-Ulrich Kaiser den samme gruppen musikere som hadde forgylt disse innspillingene i studio for såkalte "psykedeliske jams". Manuel Gottsching (gitar), Klaus Schulze (keyboards, elektronikk), Jurgen Dollase (bass), Dieter Dierks (bass) og Harald Grosskopf (trommer) jammet i februar og mars 1973 uten noen spesielle planer om å lage plater for utgivelse; her gikk det i bevisthetsutvidende opplevelser gjennom musikalske kosmiske reiser med og uten kunstige stimuli. Lite ante vel de lystige musikanter at disse innspillingene skulle bli stående som et lydavtrykk på det kuleste sessionbandet i krautrocken. Uten noen form for godkjennelse fra musikerne editerte nemlig Kaiser og Gille Lettmann det beste stoffet og ga det ut på tre album i 1974, under navnet Cosmic Jokers. Dermed er vel Cosmic Jokers en av de ytterst få gruppene som eksisterte uten at musikerne var klar over dette før etter at musikken var sluppet på vinyl...

Selv om det ikke var særlig aktverdig av Kaiser skal vi jammen takke for at han var i overkant dristig og "oppfinnsom" back in the day. For disse tre albumene er obligatoriske for ethvert krauthode med respekt for seg selv.

Det første albumet, titulert Cosmic Jokers, er en sann svir av en tidlig Ash Ra Tempel variant. Her får Gottsching og Schulze virkelig flyte fritt på hvert sitt sidelange spor. Galactic Joke er en gitarvandring signert den unge løven Manuel; inspirert gitaronani over dypt psykedelisk krautambiens. På Cosmic Joy flyter det helt ut i en kosmisk-minimalistisk elektronikkimprovisasjon med Klaus Schulze som hærfører. Det er i det hele tatt fantastisk å høre disse to unge geniene i full flight og på toppen av sitt kreative virke. Snakk om krauthelter!

Galactic Supermarket er også en flott stykke musikk, dog noe mer preget av konvensjonelle progressive grep. Musikken er mer symfonisk rettet, men likevel med original vri og varig verdi. Vokalarbeid sniker seg også inn her, levert av tidligere nevnte Gille Lettmann og Manuel Gottschings partner i kjærlighet Rosi Muller. Musikken er tyngre og "fyldigere" enn Cosmic Jokers, med fet mellotron av Schulze og passasjer som nesten går mot hardrock/protometal - selvsagt med tillegg av den store kollektivkosmiske jamfølelse.

Planeten Sit-in er en helt annen skål. Der de to foregående albumene hadde lange spor med utvikling og innvikling av kosmiske tema er Planeten Sit-in en kollasje av kortere spor vevet sammen i en drøy halvtimes krautbliss. Litt frustrerende er det at man ikke får tid til å nyte tema over tid, her hastes det fra Ash Ra inspirerte rockpassasjer til tradisjonell Wallenstein symph og mer utflytende saker. Ikke like hektende som de to første albumene altså, men jøje meg - du må selvsagt ha denne også.

I tillegg til de tre albumene ble det sluppet to samleplater/ samples det samme året, nemlig Sci Fi Party og Gilles Zeitschiff. Begge disse albumene inneholder opptak fra de samme sessionene som de tre "originale" Cosmic Jokers albumene, i tillegg til diveres andre opptak fra andre Kosmische Musik utgivelser. Alt sammen sydd sammen til høyverdige stykker musikk. Særlig Gilles Zeitschiff er herlig hippiebabbel. Her filosoferer Gilles om Walter Wegmuller, Timothy Leary og annet. Høy tåkefaktor, faktisk såpass at det får Morten Harket (uten sammenligning forøvrig) til å fremstå som velformulert og klartenkt.

Naturlig nok ble de invloverte musikerne forbannet på Rolf-Ulrich Kaiser og saksøkte mannen. Tilslutt fikk de rettighetene til musikken tilbake. Alle fem album er nå tilgjengelige på cd.

Cold Cave stiger til popoverflaten

Cold Cave - Love Comes Close (Heartworm Press LP/cd)
Cold Cave - Cremations (Hospital Productions cd)

Cold Cave har de siste par årene klemt ut en stabel limiterte utgivelser med en hissende amalgan av synthpop ca New Orders Lowlife og den mørke industrielle reisning ala Throbbing Gristles United og Cabaret Voltaires Red Mecca. Alt levert med en 2009 oppdatering og et ualminnelig godt øre for DEN STORE POPLÅT. Cold Caves hovedmann er Wesley Elsold fra Philadelphia. Elsold startet Cold Cave som et soloprosjekt, men har etterhvert knyttet til seg andre musikere og har hatt med seg blant annet Caralee McElroy (Xiu Xiu) på mye av materialet.

Cold Caves tidligste krumspring er samlet på Cremations (Hospital Productions cd), hvor vi får Painted Nails EPen, The Electronic Dreams kassetten og den egenutgitte lpen Coma Potion. Musikken er hånflirende hedonistisk, elektronisk minimalistisk og industrielt styggvakker. Og likevel ståpelsfengende og full av å-la-meg-bare-høre-den-en-gang-til øyeblikk. Sjekk for eksempel låta Sex Ads; her kobles full Soft Cell faktor med stygg, stygg noiseattack. Eller hva med den ambiente E Dreams hvor kvinnevokal hekter deg opp i ambiente mareritt.

Selv om Cremations er et slags oppsamlingshit er det en fin flyt i materialet og det hele fremstår som et helhetlig album. Et must for alle som dyrker Vinyl On Demands utgivelser, åttitalls undergrunnsynth og industriell gugge.

På det nye albumet Love Comes Close tar Cold Cave tak i sitt popattack og løfter seg etter håret - resultatet er en ultrafengende oppdatering av den beste åttitallsmusikken i snitt mellom Joy Division, Human League ca Dare og New Order (tenk Temptation).

På Love Comes Close består Cold Cave av Wesley Elsold, Caralee McElroy, Dominik Fernow (Prurient), Max G. Morton og J. Benoit. Albumet inneholder ni spor - her snakker vi utsøkt økonomi i låtskriving, lydbilde og vokalisering. Ikke minst vokalarbeidet til Elsold og McElroy er lekkert. De to deler låtene mellom seg og den feminine sexklangen til McElroy gir "hennes" låter en smak av bitter og farlig uskyld. Elsold beveger seg sakte fremover med sin dype malmrøst, bitvis låter det som om Ian Curtis synger sanger av New Order fra den andre dimensjonen. Suppler så dette med synthpop dyppet i Fernows dype industriklangbad og smaken av klassiker sitter på tungespissen.

Og låtene spør du ? Høydepunkter ? De står i kø! Åpningssporet Cebe And Me er et rytmeløst synthdrømmeri med flagrende vokal fra Caralee; både en intro og en solid start. Vakker og hektende. Deretter følger tittelsporet, som lett er den beste låten New Order aldri spilte inn når de var på høyden. Rytmer ala Temptation, dyp sang og en umistelig melodi gjør dette til stor musikk og en hyllest til gjengen fra Manchester. Heaven Was Full er styggvakker; her melder Fernows seg på med original popmishandling og krypende Throbbing Gristle lurk. Sist og ikke minst må den øyeblikkelige popklassikeren The Trees Grew Emotions And Died nevnes. Latterlig fengende og flott popmusikk.

Love Comes Calling er et popmesterverk av varig verdi. Love Comes Calling fenger og binder, den lokker og lugger.

Kjøp.

Lytt også til:
Human League - Dare (Virgin lp)
New Order - Temptation (Factory 12")
New Order - Lowlife (Factory lp)
Throbbing Gristle - 20 Jazz Funk Greats (Industrial lp)
Cabaret Voltaire - Red Mecca (Rough Trade lp)

Tyngre enn en veldig tung ting del 34

Xasthur

En manns bandet Xasthur aka Malefic (Scott Conner) fra California er en av gudfedrene i hele den enorme USBM tsunamien som skyller over oss these days. Sammen med Von (aller først ? sjekk deres album fra tidlig nittitall som nå er reutgitt), Krieg og Leviathan fortjener Malefic status som pioner. Xasthur har holdt det gående siden midt på nittitallet, og slapp diverse demoer og splitsaker før den første fullengderen kom i 2002. Xasthurs musikk er en seig midtempo bm badet i en altomspennende, seig buzz med hes og hatfull vokal skulpende dypt inne i lydbildet. Musikken er faktisk ualminelig vakker i alt det stygge. Lyden av Xasthur har blitt mer sofistikert med årene - bitvis nesten ambient i sin rennende, omsvøpende buzz. Det er er godt stykke fra de første slippene til det seneste albumet, fenomenale All Reflections Drained fra tidligere i år.

Anbefalt:
Xasthur - Nocturnal Poisoning (Blood Fire Death cd 2002)
Xasthur - The Funeral of Being (Blood Fire Death cd 2003)
Xasthur - Telepathic with the Deceased (Moribund Records cd 2004)
Xasthur - To Violate the Oblivious (Total Holocaust Records cd 2004)
Xasthur - Subliminal Genocide (Hydra Head & Battle Kommand cd 2006)
Xasthur - Defective Epitaph (Hydra Head Records cd 2007)
Xasthur - All Reflections Drained (Hydra Head Records cd 2009)


Yob

Oregon doomsters som har sluppet fem album siden 2002. Yob kom tilbake i år med et nytt album etter en pause på fire år og de holder stilen godt på The Great Cessation, selv om de vel fortsatt har et stykke opp til elitedoomserien. Passer likevel fint i hylla sammen med Electric Wizard, Sleep og des like.

Anbefalt:
Yob - Catharsis (Abstractsounds cd 2003)
Yob - The Unreal (Never Lived Metal Blade cd 2005)
Yob - The Great Cessation (Profound Lore Records cd 2009)


Zarach' Baal' Tharagh

Her siterer jeg fra min tidligere anmeldelse av dette bandet:
Hva i himmelens (helvetes?) navn har man putta i vannet i Frankrike?Det bare renner på med den mest hatfulle, primitive og perverse blackmetallen du kan forestille deg. Ikke før vi har fordøyd ondskap som Peste Noire, Vlad Tepes og krautblackerne Aluk Todolo rammes vi hardt av en manns bandet Zarach'Baal'Tharagh. Labelen beskriver bandet som "The French master of bedroom black metal". Plata består av demoer spilt inn i 2004/2005 -ikke akkurat high fidelty, mer i retning av no-fi, men det kler musikken svært godt.

Låtene truer hele tiden med å bryte sammen under ramlende rytmer, skrikende gitarer, støy i lag på lag og sjanglende melodier. Vokalen er en hatfullt overstyrt geip dypt nede i lydbildet. På et undelig vis henger likevel faenskapet sammen og skaper en særegen stemning som skiller utgivelsen fra mange run of the mill black metall utgivelser. Strekk av nesten ambiente lydkaskader bryter opp og bidrar til dynamikk og egenart. Plata er delt i tre bolker, Primitive Era (4 spor), Apocalypse (8 spor)og El Borak (4 spor). El Borak er den beste delen og er faktisk noe av den feteste metallen jeg har hørt på lenge. Vill riffing og et vanvittig øs.

Anbefalt:
Zarach' Baal' Tharagh - Eternal Darkness (Best of/Compilation)(At War With False Noise cd 2008)

Avslutning !

Man har selvsagt hverken vett i skallen eller oversikt over noe som helst når man setter seg ned og forsøker å lage en oversikt over anbefalingsverdige band og utgivelser i den mørke, infløkte og vanvittige jungelen som rommer den moderne metall av idag. Men jammen om det ikke nå er gjort! Det finnes selvsagt en rekke fine bander som ikke har kommet med på grunn av diverse årsaker, og det er helt sikkert en stabel ondskap undertegnede ikke har hørt. Men sånn er det og sånn får det være.

Og nå er det vel på tide med litt Lillebjørn Nilsen (kødda).

Tyngre enn en veldig tung ting del 33

Woods of Infinity
Trio fra Umeå, Sverige som kverner ut en vrengt og oppfinnsom black metal som smaker på ambiente partier, avantastisk galskap samt det obligatoriske rabalderende mayhem som vi er så avhengige av. Woods of Infinity er langt unna Darkthorne varianten av bm og kan nok fremstå som særdeles tung kost for den jevne bm worshipper. Men har du sansen for det leie og odde så vet du hva du bør gjøre. Særlig seneste fullengderen Hamptjärn er en sann svir. Vokalist Ravenlord bruker også tid på andre prosjekter, som det fenomenale orkesteret Niellerade Fallibilisthorstar og det fiffig titulerte Kuk Med Ollon. (?)

Anbefalt:
Woods of Infinity - Ljuset (Total Holocaust Records cd 2005)
Woods of Infinity - Hamptjärn (Supernal Music cd 2007)


Wormsblood

USBM trio fra Oshkosh, Wisconsin som sakte men sikkert stiger frem fra dypet. Bandet startet opp i 2002 og har først de siste par årene kommet med utgivelser som er tilgjengelige for den jevne mørke sjel. Ryktene går om at medlemmene har sitt daglige virke i noise og freakfolk ensembler. Dette kan ikke sies å være særlig overraskende; musikken er en vindsveipt, episk black metal kjørt gjennom en kværn av no-fi produksjonsverdier. Resultatet er en kaotisk og grim musikk som treffer deg rett i skallen.

Anbefalt:
Wormsblood - In The Stars...(Best of/Compilation) (Aurora Borealis cd 2007)
Wormsblood - Mastery of Creation (Barbarian Records cd 2009)


Wormwood

Wormwood er et kvintett fra Kansas, USA som har etablert et avsinding doom/sludge uttrykk et sted mellom Neurosis, Corrupted og salige Eyehategod. Bandet skiller seg ut ved blytung keyboardsfaktor; lyden av keys er allestedsværende og gir bandet et særegent uttrykk bortenfor det meste, Det originale lydbildet sender også tankene i retning av mer prog og psych relaterte bander. Starvation finnes også i en droolworthy 2lp utgave.

Anbefalt:
Wormwood - Starvation (20 Buck Spin cd 2007)


Wrath Of The Weak

Heidundrende black metal-går-mot-noise fra Buffalo, New York. Wrath of the Weak jekker ut en bm så buzzy at det hele nærmer seg seig, hvit støy - en snøstorm av toner blåst ut over øde landskap. Uttrykket har etterhvert nærmet seg en slags shoegazing med alle produksjonsverdier skrudd opp til 11. Alt klemt ut av en mann - J - som så langt har sluppet to album og to ep'er. Wrath of the Weak bør kunne apellere til flere enn bm menigheten.

Anbefalt:
Wrath of the Weak - Wrath of the Weak (Bastardised cd 2006)
Wrath of the Weak - Persse (Luchtrat 3"cd 2009)


Wrathful Plague

Ethvert band som slipper musikken sin på E.E.E. Recordings fortjener din oppmerksomhet. Denne labelen har spesialisert seg på såkalt un-black metal, her snus med andre ord våpenet mot han der nede, med hjelp av hun der oppe. Andre fantastiske band på denne labelen inkluderer Glaciial, Light Shall Prevail, Agathothodion, Elgibbor, Flaskavsae, Offerblod og Njiqahdda. Wrathful Plague består av Nostaun på gitar, bass og vokal (også med i Glaciial) og Wavy Svendersuhn på trommer og keyboards (også med i Light Shall Prevail, Agathothodion og Glaciial). Bandet passer fint inn på E.E.E. og gjør ikke skam på seg i dette kresne selskapet, selv om Wrathful Plague er nærmere et klassisk buzzette og tradisjonelt bm uttrykk.

Anbefalt:
Wrathful Plague - The Frostbitten Path (GES Productions cd 2006)
Wrathful Plague - Bitter Forest Winds (E.E.E. Recordings cd 2007)


WRNLRD

Mye black denne gangen, WRNLRD er nok et tilskudd til USBM banden. Denne gang fra Arlington, Virginia. Bandet har sluppet en stabel svært vrient tilgjengelige utgivelser siden starten i 2005. Uttrykket varierer fra det rett frem grimme og svarte til det det avsindigste avantuttrykk. For en variant over sistnevnte kan du sjekke ut Pentagon fra 2008. Her serveres 21 korte musikkstykker med alt fra rootsinspirasjon, doom, lydkollasjer og noe som kanskje kan gå for bm.

Anbefalt:
WRNLRD - Cperadt (Small Sacrifice cd 2007)
WRNLRD - Pentagon (Order Of The Cloven Eye cd 2008)

K2 - Chameleon Ballet (Olde English Spelling Bee LP)

Minimalistisk synth musikk fra den store James Ferraro (Skaters et al).

Chameleon Ballet er en sjelden plante i Skatersuniverset - en svært behersket studie i minimalistisk synthmusikk ca Klaus Schulze 1978, dvs om Schulze hadde vært en kjellerweirdo med hang til innspilling og utgivelse av stramme private press album med hysteriske drømmer om aliens og sci-fi. Eller for å sitere mannen selv:

"In Chameleon Ballet I wanted to create a work of magic that simulates a dream atomosphere of post industrial landscapes, with the waking memory of a romantic alien encounter occurring in the dream. Dedicated to the mystery of night and the magic of dreams".

Chameleon Ballet ble først utgitt som en limitert cd-r. Denne flotte vinylutgaven gir oss et ekstraspor og remasteret lyd. Albumet er pakket inn i et klassisk private press / hjemmelagd svart-hvitt cover med utstillingsdukker kamuflert som kule aliens med leppestift og solbriller. Noter deg forresten plateselskapet, Olde English Spelling Bee gjør knapt feil om dagen og har en saftig katalog med undergrunnsgodteri av ymse slag.

Musikken på Chameleon Ballet er bygd opp rundt små synthslynger med sen og liten endring, oppdatert til 2009 med vrengt dybdevokal og en smal hekt av mørke undervannsdroner. Lyden skremmer aldri - den inviterer deg inn på et smult party med milde aliens under en dus måne. Produksjonen er kjellerpreget og fjern; som om noen sitter i en annen dimensjon og sender signaler via skallen til Ferraro og ut i verden. Ferraro blir drømmetyderen, oversetteren, formidleren.

Som alt annet Ferraro utgir er Chameleon Ballet et must. Reis ut!

Lytt også til :
Oneohtrix Point Never - Zones Without People (Arbor LP)
James Ferraro - Clear (Holy Mountain LP)
James Ferraro - Heaven’s Gate (New Age Tapes CD-R)
Tangerine Dream - Tangram (Virgin LP)
Klaus Schulze - Mirage (Brain LP)