Emeralds reiser mot solen mens de mumler spacewhispers

Emeralds er en trio fra Ohio som sakte men sikkert har bygget opp en buzz i undergrunnen med en rekke mikroedition utgivelser på diverse hipsterlabeler. Gruppa består av John Elliott og Steve Hauschildt på synthesizers og Mark McGuire på gitar. Gruppa har nå to nye flotte utgivelser ute på Aaaron Dilloways Hanson label. Først og størst er Emeralds - Solar Bridge (Hanson HN-183 cd 2008) som vel er den første brukbart tilgjengelige utgivelsen deres og dermed kan regnes som bandets "offisielle" debut. Albumet inneholder to lange spor som er hentet ut av synthtradisjonen ala Tangerine Dream ca 1974, midtperiode Heldon og tidlig Klaus Schulze. Ikke spesielt originalt eller nyskapende altså, men svært vakkert og fengslende åkke som. Dette er drømmemusikk av solid kaliber, svære synthflak bygges og bygges ut mot kosmos og pyntes med skimmerende gitarløp. Resultatet er musikk ute av tiden, med droneforankring i reisen mot solen.

På kassetten Emeralds & Dilloway - Under Pressure (Hanson 186 mc 2008) får gruppa hjelp av labelboss Aaron Dilloway. Dilloway er en kjent beundrer av Richard Pinhas (Heldon) og gir gjennom sitt utgangspunkt i en mer "støyende" tradisjon et fint ruglete element av fare til Emeralds dronedrømmerier.

Himmelske saker. Dream on.

Historien om Nurse With Wound - tredje del

Vi forlot vårt geni i del to etter at han hadde sluppet den store lp Homotopy To Mary. På ..Mary mener Stapleton selv at han fant formen for NWW og at det var den klart beste utgivelsen hans så langt. Fra 1982 og frem til 1988 jobbet og virket Stapleton i London. I denne perioden traff hans også sin fremtidige kone, musikeren og kunsteren Diane Rogerson. Rogerson var med i den ekstremprovoserende gruppa Fistfuck ('nuff said), et slags kvinnelig motstykke til Whitehouse. I 1985 og 1986 lagde hun med solid hjelp fra Stapleton to fine lp'er under artistnavnet Chrystal Belle Scrodd; The Inevitable Chrystal Belle Scrodd Record (United Dairies LP 1985) og Belle De Jour (United Dairies LP1986). Begge disse albumene er reutgitt på cd og er obligatoriske for alle med interesse for NWW. Etter dette lagde ikke Rogerson flere album før hun kom med en glimrende cd i 2007 under eget navn, The Light Is On But No-One's Home (United Jnana cd 2007), igjen med tung Stapleton medvirkning.

Vårt første stopp i NWW katalogen denne gang er ved



Ostranenie 1913 (Third Mind Records LP 1983) som bestod av to sidelange spor hvor NWW bearbeidet tidligere utgitt materiale og startet med dette en strategi som har fulgt Stapleton gjennom hele karrieren; han vrir og vrenger på tidligere innspillinger. Både i forbindelse med reutgivelser og som basis for nye innspillinger. Det er som om mannen ikke kan la gammelt materiale ligge og få en endelig form. Disse strategiene gjør at Stapletons prosjekt får form av en endeløs drøm og effekt av evig tilbakevendene tema. Det gjør at du både føler deg øyeblikkelig hjemme i hans verden og samtidig litt fortapt; ting er aldri helt som du trodde og erindret.



Sammen med med Tibet, Rogerson, Clint Ruin (aka Jim Thirwell) og Roman Jugg laget Stapleton også den fine lp'en Gyllenskøld,Geijerstam and I at Rydberg's mot slutten av 1982. Albumet som inneholder tre spor ble utgitt på L.A.Y.L.A.H Antirecords i starten av 1984. Stapletons dadamuse gikk temmelig amok på denne utgivelsen - sjekk låttitlene "Several Odd Moments Prior to Lunch", Phenomenon of Aquarium and Bearded lady" og "Dirty Fingernails". Musikken er fri for rytme og melodi men likevel underlig hektende. Når jeg setter på denne etter alle disse årene er det fortsatt ikke mulig å unngå å bli overrasket og snart detter smilet som ikke går bort på plass (ikke sant K?). Mindre truende enn ...Mary, men mange av de samme elementene i form av vokale drømmerier, spøkelsesstemning og hamrende piano langs alle mulige og umulige akser i lydbildet. Særlig Phenomenom.. er stor - snaue seks minutter pianomishandling, samplede blåsere i uvær og generelt hektisk stemning. Fuglen i buret på kjøkkenet går bananas når denne kommer på - Stapleton som Mr Udyregod ? Reutgivelsen på cd i 2007 gir i tillegg til den originale lpversjonen også en reworked cd version - mannen fornekter seg ikke!



Stapletons sans for vintage krautrock kom grundig til uttrykk på neste vesentlige slipp (etter en 7" og to kassettutgivelser sammen med Current 93), tolvtommeren Brained By Falling Masonry (L.A.Y.L.A.H. Antirecords 1984), to sidelange spor på 45". Tittelsporet er en bearbeiding av materiale fra krautrockbandet Braintickets (ja jeg vet bandet er fra Sveits) debutlp Cottonwoodhill. Et stykke ultrasyrete, keyboardsprengt riff-o-rama piskes lukt til helvete via Jim Thirwells vokal. Snakk om en badtrip av de tyngre.

Baksiden "A Short Dip In The Glory Hole" begynner som en sakte munkemeditasjon over en urolig strøm av toner før kvinnelig vokalangst spenner buen og uroen øker. Vakker kvinnevokal tar over og mumler "I locked myself out of the apartment" igjen og igjen over stigende synths i en fallende spiral - vi dras ned i dypet. "You really are sick" avslutter kvinnestemmen overrasket til slutt. Dette er sammen med ..Mary og Merzbild Schwet de beste arbeidene fra NWWs tidlige periode. Umistelig og - det låter minst like fett idag.


Stapletons fortvilelse over dårlig levestandard i et farlig strøk av London ble ikke mindre av et solid syreinntak. Dysterheten og uroen slo som vi så igjennom på Brained.. og ble tatt helt ut i det ekstreme på neste utgivelse, Live At Bar Maldoror : Gyllenskøld, Geijerstam & Friends (Mi Mirt LP 1985). Denne ble ikke utgitt under NWW-navnet men fremstod med håndlagde cover med pålimte avisutklipp som en underlig anonym utgivelse. Plata var ikke live i tradisjonell forstand, Bar Maldoror var et fiktivt sted i hodene på Stapleton og Tibet. Stapleton fikk hjelp av blant andre Annie Anxiety og David Tibet, og i tillegg dukker John Balance (Coil) opp for første gang i kretsen rundt NWW. Live At Bar Maldoror er sammen med A Missing Sense (mer om den senere) NWWs mørkeste verk. En lang, vond bad trip full av angst og klaustrofobi, og blottet for Stapletons surrealistiske humor. Kun mørkt hysteri klemt ut på vinyl. Ikke lett å høre på denne uten at formen får en dipp. Dere er advart.



Etter denne kraftdosen av sublim angst var det tid for noe helt annet - easy listening! Stapleton ønsket å lage en hel LP med musikk stjålet fra andre artister og ville realisere dette gjennom sin nye kjærlighet for easy listening. Mannen hadde oppdaget at han til sin store skrekk faktisk elsket denne musikken. Han gikk sågar til innkjøp av en James Last LP... Stapleton klarte selvfølgelig ikke å holde henda unna i produksjonen av albumet, og The Sylvie and Babs Hi-Fi Companion (L.A.Y.L.A.H Antirecords LP 1985) fremstår som en fullstendig fyllesyk loungepop hvor samtlige deltagere på cocktailpartiet har fått alvorlige saker sluppet i drinken. En haug av hans nære venner og samarbeidspartnere endte opp med å være med på plata som er delt inn i to sidelange spor; You Walrus Hurt the One You Love og Great Balls of Fur. Herligheten er pakket inn i et flott utbrettcover med to fornøyde ladies på vei til klubb. Som det står i teksten som følger med ; "Featuring the last ever performance of Murray Fontana, a harbinger by nature, who killed himself in the name of music by successive acts of self indulgence". Indeed.

Love Story (dvd 2008) - historien om Arthur Lee og Love

Los Angeles gruppa Love's tredje utgivelse Forever Changes fra 1967 er et av tidenes aller beste album. En perfekt miks av slitesterke melodier, fantastiske arrangementer og tekster som graver seg inn i deg med større virkning enn du fatter ved de første gjennomlyttinger. En original miks av psykedelia, folk og pop spilt av noe så sjeldent som et rockband med både fargede og hvite medlemmer. Forever Changes er en av de ti skivene jeg har spilt mest i mitt liv og er sammen med Grateful Dead's Live Dead (1969) min klare favoritt fra denne perioden i Calfornia, som ga verden utrolig mye musikk av varig verdi.

Arthur Lee (født 1945) var lederen av Love, selv om Bryan McLean også var en viktig bidragsyter i bandet på de første tre lp'ene. Den notorisk vanskelige og plagede Arthur Lee - et afroamerikansk rockgeni som brant seg ut på narkotikamisbruk og en tung kamp mot demoner av ymse slag. Love ble aldri så store som de burde ha blitt, ikke minst på grunn av at Arthur Lee nektet å turnere utenfor California. Bandet spilte inn tre lper på to år for Elektra, Love (1966), Da Capo (1967) og Forever Changes (1967), alt før Arthur Lee hadde fylt 23 år! Deretter gikk gruppa i oppløsning og etter dette var i realiteten Love Arthur Lees backingband, med stadig skiftende besetning. Brian McLean trakk seg ut av musikken (døde i 1998) og Arthur Lee begynte en lang og trist reise ned i avgrunnen med narkotikaproblemer og fengelsesopphold. Heldigvis fikk Arthur et velfortjent comeback før han døde i 2006, både i form av publikumshyllest ved fremførelse av hele Forever Changes på konserter og ikke minst gjennom rockverdenens økte forståelse av Loves kvaliteter og status i rockhistorien.

Love Story er en interessant og underholdende fortelling om Love frem til slutten av sekstitallet. Filmen er laget av de to debutantene Chris Hall og Mike Kerry og inneholder en rekke fine film- og tvklipp fra da det begav seg. Likevel er det intervjuene som hever denne filmen langt over den gjennomsnittlige rockdokumentaren. Arbeidet med filmen ble gjort i 2005 og inneholder grundige intervjuer med Arthur Lee hvor han fremstår lett sliten men likevel reflektert og klar. Lees personlighet og "fire" skinner gjennom. Herlig er også innslagene med Lee bak rattet på omvisning i L.A. til steder fra den gang da. Også Bryan McLean fremstår i intervju, klippene med ham er fra en Monkeesdokumentar fra nittitallet hvor han heldigvis snakket mye om sin tid i Love (McLean var en tid aktuell som Monkees medlem).

En rekke andre sentrale personer intervjues også. Originalmedlemmene av Love Johnny Echols, "Snoopy" Pfisterer og Michael Stuart, Elektraboss Jac Holzman, produsent Bruce Botnik og The Doors John Densmore. Særlig intervjuene med Johnny Echols er svært gode og åpenhjertige og gir kanskje den mest reflekterte og "uavhengige" analysen av bandets virke i disse årene.

I tillegg til filmen på en time og tre kvarter får vi en time med ekstramateriale, blant annet et fint intervju med den engelske gruppa Shack og deres minner fra samarbeid og turneer med Arthur Lee som hans backingband.

Kjøp! - denne dvden hører hjemme i alle seriøse rockbibliotek. Har du ikke Love's tre første album rasker du med deg disse i samme slengen.

Noise - a- ton 3 - Monorail Trespassing gir ulyd fra seg

Noise er den beste bruken av syvtommere siden punk og rockabilly har jeg skrevet tidligere på denne bloggen. Jammen er det ikke slik at noise på kassett også kan være temmelig fett og deilig. Det finnes imidlertid et utall kassettlabels der ute og det er vanskelig å skille det middelmådige og rent ut håpløse fra det relevante og gode. Etterhvert har jeg lært meg til å holde fast på enkelte labeler som omtrent ikke leverer dårlige eller uinteressante ting. Hanson, Fag Tapes, Attic Cassettes, American Tapes og Heavy Tapes er nesten alltid sikre kort. Etter kvaliteten på de fire seneste utgivelsene på Monorail Trespassing synes det klart at en ny label kan legges til denne kresne listen. Jeg skal innrømme at det var Aaron Dilloways Mousetrap C-20 kassett som gjorde at jeg begynte å sniffe i denne retningen. Så jeg må si overraskelsen var stor da selveste Dilloways utgivelse faktisk var det svakeste av de fire som dumpet ned i postkassa. Fantastisk.

Monorail Trespassing er labelen til Jon Borges, "kjent" som mannen bak noiseprosjektet Pedestrian Deposit. Utgivelsene på Monorail er gjennomførte; sobert og gjennomarbeidet. Kassettene fremstår som små kunstverk med enhetlig design, fin innpakning og god lyd. De fire seneste slippene er:

Rale - Golden, Sans Noun (MT54 - c34 kassett)
En reise i kosmos med tykke flak av gurglende elektrisitet strukket ut i lange linjer som drypper mens gamle maskiner durer svakt langt borte fra. Meditativt og beroligende med oppbyggende kresendo av strøm som kiler. En glimrende "kom-ned-i-søvnens-store-favn" utgivelse.

Paranoid Time - Pass Out Or Die Trying (MT55 - c20 kassett)
En mer knitrende "typisk" underliggende støy med støt og skudd av strengere lyd. Mer aggressiv attack med begravd vokal under lag på lag av fuzz og overtstyrt lyd. Ikke harsh-noise total, mer en tilnærming til det store udyret under en viss kontroll. Et passe skudd av ødelagt strøm.

Aaron Dilloway - Mousetrap (MT56 - c20 kassett)
Typiske Dilloway loops ala 8-track som han har utforsket i det siste, blant annet på noen fete vinylslipp. Denne gangen dog pakket i mer støy enn det som var på vinylslippene. Det ruller og går fint - ødelagte maskiner i et slags nirvana. Ikke helt opp mot Dilloways beste arbeider men likevel vel verdt å ha.

Greater Saga - Nascence (MT57 -c34 kassett)
Elementer av Double Leopardsk vokaltranse pakket inn i støyende droneelementer med en ganske sakte puls. Bygger sakte inn melodiøse elementer til nydelig effekt. Rust faller ned på syngende munker der nede i dypet under den store, livsfarlige konstruksjonen som holder på å rase sammen - når som helst! Utrolig flott og en av de beste utgivelsene på lenge , uansett sjanger.

Ingen vei utenom folkens, jogg inn på www.monorailtrespassing.com og slå til.

Tyngre enn en veldig tung ting, del tre

Vi durer videre med nye nødvendige metal navn i vår lille serie;

Big Business

Duo fra Seattle som debuterte i 2004 og spiller oppfinnsom metal med melodier og tyngde. Jarred Warren (bass, sang) og Coady Williams (trommer) er også med i siste utgaven av doom/sludge legendene Melvins. De er sterkt delaktige på denne gruppas to siste album A Senile Animal (2006) og Nude With Boots (2008).

Anbefalt;
Here Come The Waterworks (Hydra Head cd 2007)

Brant Bjork

Tidligere trommis i Kyuss og Fu Manchu skal vel neppe beskyldes for å spille metal, mer en sløy form for ørkenrock. Likevel, mannens rifftastiske musikk må med. Opererer både med bandet The Bros og solo. Har laget tilnærmet akustiske plater i tillegg til den patenterte ørkenrocken. Slackerrock for kameler og huleboere i alle aldre.

Anbefalt:
Local Angel (Duna cd 2004 )
Tres Dias (Duna cd 2007)
Punk Rock Guilt (Low Desert Punk cd 2008)

Black Boned Angel

Black Boned Angel er drone metal prosjektet til New Zealandske Campbell Kneale (Birchville Cat Motel). Har spilt inn musikk i duo og trio format. James Kirk (The Stumps et al) synes å være fast medlem. Gruppa er oppkalt etter en Godflesh låt og dyrker lange, blytunge, supersakte riff med god tid. Kan sammenlignes med Earth og Sunn O))), men er kanskje enda seigere. Utrolig vanedannende. Dessverre er mange av utgivelsene i svært små opplegg, typisk ”here today gone later today” type tilgjengelighet.

Anbefalt:
Supereclipse (Celebrate Psi Phenomenon cd-r 2003)
Ashes (Celebrate Psi Phenomenon 3xcd-r 2006)
Eternal Love/Eternal Hunger (Riot Season LP 2007 – reutgivelse av tidligere utgitte cd-rs)

Black Funeral

Gruppe etablert i 1993, fra Indianapolis USA. Ganske typisk ond USBM. Har hatt skiftende besetninger over årene men sentral i gruppa har hele tiden vært Michael Ford Nachtotter aka Baron Drakkonian Abaddon (hjelp!). Vokal skrikende langt fremme i mixen, programmerte trommer, skrekkhusorgel og vindskeiv gravkammergitar. Ikke for sarte sjeler. Gruppa har utgitt syv album, jeg har bare hørt de to siste.

Anbefalt:
Ordog (Behemoth cd 2005)
Waters of Weeping (Season of Mist cd 2007)

Blut Aus Nord

Opprinnelig et black metal band fra Mondeville, Frankrike. Startet opp i 1994 og har etterhvert utvidet musikken til å omfatte klare avantgrep. Tung og atonal musikk, svært stemningsfull med tekster om mystikk og filosofi. De siste utgivelsene kan neppe kalles black metal - her tas musikken ut i ukjent terreng. Et flott band.

Anbefalt;
The Work Which Transforms God (Candleight cd 2003)
MoRT (Candlelight cd 2006)
Odinist (Canddlelight cd 2007)

Bohren & der Club Of Gore

Snodig gjeng fra Tyskland som har en rekke album med en original blanding av jazz, hardcore og ambient filtrert gjennom Black Sabbathske doomfiltre. Et spesielt bandoppsett med trommer, saksofon. piano, mellotron og dobbel bass. Vakkert og sakte. Hekter tak i deg og slipper ikke.

Anbefalt;
Midnight Radio (Epistrophy cd 1995)
Black Earth (Ipecac cd 2002)
Geisterfaust (Wonder cd 2005)

Nye godbiter fra dypet

Det er ganske utrolig hvor mye musikk som er tilgjengelig i denne vår tid. Her er fem utgivelser jeg synes dere skal bruke tid på å utforske i denne deilige sommertiden:

Burning Star Core – Challenger (Hospital Productions lp/cd)

Nytt album fra C. Spencer Yeh, mer eller mindre tilbake i solomodus etter flere BSC album med sin semi permanente firemannsgruppe. På Challenger møter vi en mild og imøtekommende utgave av BSC. Åtte spor på trettitre minutter hvor Yeh utforsker krautrockens spaceryttere som Popul Vuh, Ashra og Tangerine Dream ca 1975. En deilig tripp med litt støyelementer perfekt knadd i miksen for å sikre at vi holder oss på tå hev.

Fricara Pacchu – Midnight Fyre (Lal Lal Lal cd)

Første cdutgivelse fra dette soloprosjektet fra mannen som er medlem i blant annet Avarus, Maniacs Dream og Kemialliset Ystavat. Midnight Fyre fortsetter der de to tidligere kassettutgivelsene sluttet, med en drivende instrumentalmusikk basert på elektroniske beats, gitarvreng og støyelementer satt til heving i fin-fine nynnbare popmelodier. Litt mer kontrollert denne gangen enn på tidigere slipp men likevel umistelig.

Jex Toth – Jex Toth (I Hate Records cd)

Nytt prosjekt ledet av Jessica Toth (James Toth aka Wooden Wands bedre halvdel). Kul metalinspirert paganrock-dyrking med fin-fine låter og en cover på Bobb Trimble’s enorme When The Raven Calls. En slags oppdatering av sakte, tung rock type syttitall med nydelig vokalkraft fra Jessica.

Zodiac Mountain – Butter Des Morte (Skulls of Heaven cd-r)
Zodiac Mountain er et hobbyprosjekt for Clay Ruby med kompiser. Tidligere inkluderte gruppa også James Tooth (Wooden Wand), er usikker på om han er med her under alias. Som på tidligere svært limiterte utgivelser er det en utflytende biker-rock som serveres. To låter på drøye nitten minutter hver, begge coverversjoner. Først Ass Fucking Murder av Brainbombs og deretter Wheel of The Law av Kendra Smith. Førstnevnte er grisefet, tung psychrock. Wheel of The Law sklir helt ut en sanseløs klipp og lim variant over diverse pysch og avantløp. Ikke mye igjen av originalene her gitt.

Dino Felipe – No Fun Demo (No Fun Productions cd)

Skadd lo-fi pop fra New York. Deilig, vindskeiv pop sensibilitet med skakk sang og minneverdige låter. Gir den gode Richman/Modern Lovers følelsen. Spilt inn hjemme hos Dino i perioden 2001 til 2007. Kjekk å ha på ipoden i sommer – spill den back-to-back med The Modern Lovers fra 1972, Televison boot’en med Eno fra Hollywood studios i 1974 og Hackamore Brick skiva.

Pumice - Quo (Soft Abuse cd 2008)

Stefan Neville aka Pumice er nok en godgutt fra New Zealand og Quo er hans nye, glimrende utgivelse. Mitt første øretreff med Pumice var via den limiterte split cd-r'en med Ghosting, Bonus og GMS - Tour Split (Onomato cd-r). Her var det virkelig ting å feste seg ved, tre låter med den patenterte New Zealand downer folk/punk/lo-fi metoden ala vår store helt Alastair Galbraith.

Pumice forrige utgivelse Pebbles (Soft Abuse cd) skuffet ikke og var en nydelig samling låter med passe nedpå stemning og produksjon. Og Quo følger virkelig opp. Neville gjør alt selv uten at det låter annet enn organisk og passe arogant slentrende i et nesten-på-randen-av-sammenbrudd type lydbilde. Rett og slett et høydepunkt i lo-fi pop/rockmusikk pr 2008. Neville trakterer elektriske og akustiske gitarer, trommer, orgel, accordion, synth og mye mer. Han synger langt nede i miksen og det er knapt mulig å høre hva han faktisk synger om. Det spiller ingen rolle; lydbildet setter stemningen utmerket og vokalen blir et instrument i det hele.

Høydepunktene er mange. Åpningsporet Pumicequo er et soleklart sådan, en instrumental Velvet-motorisk sak med punkete sleng og fres. Deretter er vi over i World With Worms, nærmest en fyllesyk folkevise med bitt og støyelementer før spor tre Fort banker til med åttitalls Flying Nun type poppunk begravd i søppellyd, deilig. Spor fire Thermos er en nydelig liten popmelodi med uskyldige synthblipp i en suppe av akustiske gitarer og trommer. Og slik fortsetter det albumet gjennom.

Har du sans for Galbraith, Richard Youngs, Chris Knox, Joshua Burkett og andre gutteromsprodusenter av lo-fi godsaker er denne et sikkert kjøp.

Quo er en sikker hit når årets beste skiver skal oppsummeres.

Endless Boogie - Focus Level (No Quarter 2LP)

Endless Boogie er nok et Brooklynband og ledes av Paul Major, viden kjent platesamler med tung psych-helning. Han har med seg Matt Sweeney på gitar og Chris Gray (Double Leopards) på trommer.

Mer treffende navn på en gruppe enn denne gjengen skal du lete lenge etter. Endless Boogie spiller nettopp det - boogierock dypt rotfestet i AC/DC, ZZ top et al, utledet i lange minimalistiske strekk. Nærmest en "akademisk-minimalistisk" øvelse over superenkel boogierock. Omtrent som om Terry Riley og LaMonte Youngs rockband hadde vokst opp på en diett av kun John Lee Hooker og de to overnnevnte gruppene.

Focus Level er den første utgivelsen fra denne gruppa på ganske lenge og vel den første som er tilgjengelig i mer enn ca fem minutter. De to tidligere vinyl-only lp'ene til bandet kom i svært små opplag og forsvant på et blunk. Disse to utgivelsene er svært sterke - lange, lange repetetive øvelser over primalriffet; tatt helt ut med en slags minimalistisk transeeffekt som resultat.

På Focus Level tas konseptet videre uten noen egentlig utvikling, mer en vandring på den etablerte linje. Stort sett instrumentale gitar/trommeøvelser med enkelte huleboergrynt og uforståelige fraser fra Major. Overraskelsesmomentet er på mange måter borte og jeg opplever Focus Level litt skuffende. Ti spor over sytti minutter er mye. Kanskje en enkeltlp med tre, fire spor dyrket enda lenger inn i riffnirvana hadde løftet denne helt hjem?

Men for all del, liker du øl, LaMonte Young og AC/DC kan du gjøre større blemmer enn å investere i denne. Boogie Chillum indeed.