Vi forlot vårt geni i del to etter at han hadde sluppet den store lp Homotopy To Mary. På ..Mary mener Stapleton selv at han fant formen for NWW og at det var den klart beste utgivelsen hans så langt. Fra 1982 og frem til 1988 jobbet og virket Stapleton i London. I denne perioden traff hans også sin fremtidige kone, musikeren og kunsteren Diane Rogerson. Rogerson var med i den ekstremprovoserende gruppa Fistfuck ('nuff said), et slags kvinnelig motstykke til Whitehouse. I 1985 og 1986 lagde hun med solid hjelp fra Stapleton to fine lp'er under artistnavnet Chrystal Belle Scrodd; The Inevitable Chrystal Belle Scrodd Record (United Dairies LP 1985) og Belle De Jour (United Dairies LP1986). Begge disse albumene er reutgitt på cd og er obligatoriske for alle med interesse for NWW. Etter dette lagde ikke Rogerson flere album før hun kom med en glimrende cd i 2007 under eget navn, The Light Is On But No-One's Home (United Jnana cd 2007), igjen med tung Stapleton medvirkning.Vårt første stopp i NWW katalogen denne gang er ved
Ostranenie 1913 (Third Mind Records LP 1983) som bestod av to sidelange spor hvor NWW bearbeidet tidligere utgitt materiale og startet med dette en strategi som har fulgt Stapleton gjennom hele karrieren; han vrir og vrenger på tidligere innspillinger. Både i forbindelse med reutgivelser og som basis for nye innspillinger. Det er som om mannen ikke kan la gammelt materiale ligge og få en endelig form. Disse strategiene gjør at Stapletons prosjekt får form av en endeløs drøm og effekt av evig tilbakevendene tema. Det gjør at du både føler deg øyeblikkelig hjemme i hans verden og samtidig litt fortapt; ting er aldri helt som du trodde og erindret.
Sammen med med Tibet, Rogerson, Clint Ruin (aka Jim Thirwell) og Roman Jugg laget Stapleton også den fine lp'en Gyllenskøld,Geijerstam and I at Rydberg's mot slutten av 1982. Albumet som inneholder tre spor ble utgitt på L.A.Y.L.A.H Antirecords i starten av 1984. Stapletons dadamuse gikk temmelig amok på denne utgivelsen - sjekk låttitlene "Several Odd Moments Prior to Lunch", Phenomenon of Aquarium and Bearded lady" og "Dirty Fingernails". Musikken er fri for rytme og melodi men likevel underlig hektende. Når jeg setter på denne etter alle disse årene er det fortsatt ikke mulig å unngå å bli overrasket og snart detter smilet som ikke går bort på plass (ikke sant K?). Mindre truende enn ...Mary, men mange av de samme elementene i form av vokale drømmerier, spøkelsesstemning og hamrende piano langs alle mulige og umulige akser i lydbildet. Særlig Phenomenom.. er stor - snaue seks minutter pianomishandling, samplede blåsere i uvær og generelt hektisk stemning. Fuglen i buret på kjøkkenet går bananas når denne kommer på - Stapleton som Mr Udyregod ? Reutgivelsen på cd i 2007 gir i tillegg til den originale lpversjonen også en reworked cd version - mannen fornekter seg ikke!
Stapletons sans for vintage krautrock kom grundig til uttrykk på neste vesentlige slipp (etter en 7" og to kassettutgivelser sammen med Current 93), tolvtommeren Brained By Falling Masonry (L.A.Y.L.A.H. Antirecords 1984), to sidelange spor på 45". Tittelsporet er en bearbeiding av materiale fra krautrockbandet Braintickets (ja jeg vet bandet er fra Sveits) debutlp Cottonwoodhill. Et stykke ultrasyrete, keyboardsprengt riff-o-rama piskes lukt til helvete via Jim Thirwells vokal. Snakk om en badtrip av de tyngre.
Baksiden "A Short Dip In The Glory Hole" begynner som en sakte munkemeditasjon over en urolig strøm av toner før kvinnelig vokalangst spenner buen og uroen øker. Vakker kvinnevokal tar over og mumler "I locked myself out of the apartment" igjen og igjen over stigende synths i en fallende spiral - vi dras ned i dypet. "You really are sick" avslutter kvinnestemmen overrasket til slutt. Dette er sammen med ..Mary og Merzbild Schwet de beste arbeidene fra NWWs tidlige periode. Umistelig og - det låter minst like fett idag.
Stapletons fortvilelse over dårlig levestandard i et farlig strøk av London ble ikke mindre av et solid syreinntak. Dysterheten og uroen slo som vi så igjennom på Brained.. og ble tatt helt ut i det ekstreme på neste utgivelse, Live At Bar Maldoror : Gyllenskøld, Geijerstam & Friends (Mi Mirt LP 1985). Denne ble ikke utgitt under NWW-navnet men fremstod med håndlagde cover med pålimte avisutklipp som en underlig anonym utgivelse. Plata var ikke live i tradisjonell forstand, Bar Maldoror var et fiktivt sted i hodene på Stapleton og Tibet. Stapleton fikk hjelp av blant andre Annie Anxiety og David Tibet, og i tillegg dukker John Balance (Coil) opp for første gang i kretsen rundt NWW. Live At Bar Maldoror er sammen med A Missing Sense (mer om den senere) NWWs mørkeste verk. En lang, vond bad trip full av angst og klaustrofobi, og blottet for Stapletons surrealistiske humor. Kun mørkt hysteri klemt ut på vinyl. Ikke lett å høre på denne uten at formen får en dipp. Dere er advart.
Etter denne kraftdosen av sublim angst var det tid for noe helt annet - easy listening! Stapleton ønsket å lage en hel LP med musikk stjålet fra andre artister og ville realisere dette gjennom sin nye kjærlighet for easy listening. Mannen hadde oppdaget at han til sin store skrekk faktisk elsket denne musikken. Han gikk sågar til innkjøp av en James Last LP... Stapleton klarte selvfølgelig ikke å holde henda unna i produksjonen av albumet, og The Sylvie and Babs Hi-Fi Companion (L.A.Y.L.A.H Antirecords LP 1985) fremstår som en fullstendig fyllesyk loungepop hvor samtlige deltagere på cocktailpartiet har fått alvorlige saker sluppet i drinken. En haug av hans nære venner og samarbeidspartnere endte opp med å være med på plata som er delt inn i to sidelange spor; You Walrus Hurt the One You Love og Great Balls of Fur. Herligheten er pakket inn i et flott utbrettcover med to fornøyde ladies på vei til klubb. Som det står i teksten som følger med ; "Featuring the last ever performance of Murray Fontana, a harbinger by nature, who killed himself in the name of music by successive acts of self indulgence". Indeed.
