Stefan Neville aka Pumice er nok en godgutt fra New Zealand og Quo er hans nye, glimrende utgivelse. Mitt første øretreff med Pumice var via den limiterte split cd-r'en med Ghosting, Bonus og GMS - Tour Split (Onomato cd-r). Her var det virkelig ting å feste seg ved, tre låter med den patenterte New Zealand downer folk/punk/lo-fi metoden ala vår store helt Alastair Galbraith.
Pumice forrige utgivelse Pebbles (Soft Abuse cd) skuffet ikke og var en nydelig samling låter med passe nedpå stemning og produksjon. Og Quo følger virkelig opp. Neville gjør alt selv uten at det låter annet enn organisk og passe arogant slentrende i et nesten-på-randen-av-sammenbrudd type lydbilde. Rett og slett et høydepunkt i lo-fi pop/rockmusikk pr 2008. Neville trakterer elektriske og akustiske gitarer, trommer, orgel, accordion, synth og mye mer. Han synger langt nede i miksen og det er knapt mulig å høre hva han faktisk synger om. Det spiller ingen rolle; lydbildet setter stemningen utmerket og vokalen blir et instrument i det hele.
Høydepunktene er mange. Åpningsporet Pumicequo er et soleklart sådan, en instrumental Velvet-motorisk sak med punkete sleng og fres. Deretter er vi over i World With Worms, nærmest en fyllesyk folkevise med bitt og støyelementer før spor tre Fort banker til med åttitalls Flying Nun type poppunk begravd i søppellyd, deilig. Spor fire Thermos er en nydelig liten popmelodi med uskyldige synthblipp i en suppe av akustiske gitarer og trommer. Og slik fortsetter det albumet gjennom.
Har du sans for Galbraith, Richard Youngs, Chris Knox, Joshua Burkett og andre gutteromsprodusenter av lo-fi godsaker er denne et sikkert kjøp.
Quo er en sikker hit når årets beste skiver skal oppsummeres.
