Kurt Vile - Constant Hitmaker (Woodsist LP)

Jammen om ikke undertegnede har beveget seg til sydlige breddegrader og faktisk kverner ut disse ordene du na leser fra en hotelpc pa Kreta (derav mangel pa de bokstavene vettu).

Ipoden ble fylt opp grundig for avreise, deilig a ha tid til a lytte gjennom alt mulig digg som har blitt liggende.

Et supert album passer som helt perfekt til avslapping ved bassenget mens kidsa plager resten av badegjestene er Kurt Viles Constant Hitmaker, som gir oss en deilig dose basement powerpop med alle de rette influensene stemplet midt i panna.

Det storste problemet i popmusikken idag (og da ser jeg bort fra det fullstendig hjelpeslose nivaet pa r&b/hiphop - har svart popularmusikk vart mer bedriten enn pt?) er at alt skal pakkes inn ien bedovende sukkerlake av "fine" arrangementer og latterlig patos i vokal og arrangementer. Brian Wilson og Paul McCartney har mye a sta til ansvar for ! Om man ikke pakker skiten inn i gloss er den andre losningen a remje ut "ekte" tekster om hvor stakkarslig kjarlighetsliv man har, ispedd et og annet lament om alle selvforskyldte problemer man vasser rundt takket vare notorisk arbeidsvegring og/eller dognapen bar. Alt servert over gitarfigurer et sted mellom folk og country - totalen blir en klisjestabling ut av denne verden.

Derfor mine venner, oppleves poprock sa sterkt nar noen vager a ga rett pa, konsentrerer seg om genuine later og formidling uten marsipan. Tar man tak i referanser som Velvet Underground, Big Star og Dwight Twilley, like mye i and som i uttrykk, har man alle muligheter for a treffe den pophektende rocklavedora.

En variant som gir mykje lys og varme de siste par ara er selvsagt shitgaze-bevegelsen med band som Eat Skull, Sic Alps, Hospitals, Waves, Psychedelic Horseshit og de nyeste heltene Tyvek. Likevel, disse banda er pa alle mater noe annet - de opererer sapass langt unna den tradde poprocken at de ikke helt tilfredsstiller en oldies sug etter sen syttitalls popwerpop oppdatert til 2009. Derfor er det sa deilig med artister som Jeremy Jay og Kurt Vile. Jay har jeg tidligere skrytt av, du har selvsagt skaffet deg hans Slow Dancing LP?

Kurt Vile gir Jay Steinhard konkurranse med sin Constant Hitmaker. Vile klemmer ut 13 spor med basementfolelse og nedpa produksjon, uten a konkurrere med lofi fanatikere og shitgazere. Det lyder fint: gitar, synth og passe bakpa sang dyttes frem av en rytmeboks som gir oss den rette hjemme-alene-pa-rommet folelsen, uten at danskebaten dukker opp i horisonten. Albumet er en fin oppdatering av New York lyd ca 77, med en liten finger dyppet i velvetsyre. Noen har uttalt minimum means and maximum vision om denne musikken, det er presist sagt ! Vile varierer uttrykket mellom ganske formlose saker som flyter ut og frem med psykedeliske overlegninger og mer rett frem deilige powerpop orekilere. Digg

Kos deg i sommer med Kurt Vile.

Krauthelter - Gila

Gila er et oversett krautrock band som leverte to glimrende album i sin levetid.

Bandet ble startet i Stuttgart i 1969 som Gila Füchs og forkortet navnet sitt til Gila før de slapp sin debut lp Gila - Free Electric Sound (BASF lp) i 1971. Gila var på alle vis den fabelaktige gitaristen Conny Veit sitt prosjekt. På det første albumet hadde han med seg Fritz Scheyling på keyboards, Walter Wiederkehr på bass og Daniel Alluno på trommer, bongos og tablas.

Gila - Free Electric Sound er en skjult krautskatt og forsvarer lett en plass på undertegnedes krautrock topp 50. Albumet er en drøyt tredve minutters lang psykedelisk spacerocktrip som skylder like mye til drømmere som Pink Floyd ca Meddle som de mer typiske krautinspirasjonskildene som tidlig Zappa, Velvet Underground og Amon Duul. Albumet ble spilt inn i Køln i løpet av åtte dager i juni 1971 og produsert av Dieter Dierks. Dierks er en av de største produsentene i krautrocken og står blant annet bak klassikere som Hairy Chapters Can't Get Through, Embryo Embryo's Rache, Tangerine Dreams Alpha Centauri og Zeit, Witthueser und Westrupps Trips und Traeume, Emtidis Saat, de fire første Ash Ra Tempel skivene og alle Cosmic Jokers albumene. Det tragiske er selvsagt at han huskes som produsent for Scorpions...

Musikken er på mange vis en sammenhengende suite med tema "von Aggression zu Kommunikation" for å sitere liner notene som fulgte med. Musikken er for det alt vesentlige instrumental og drevet av Veits drivende gitarspill, inkorperert etniske elementer og tunge psykedeliske svarte hull eksplosjoner. Gila - Free Electric Sound er et særegent og lett tilgjengelig album og helt nødvendig lytting for krauthoder og progskaller.



Denne første utgaven av Gila rakk tragisk nok ikke å gi ut flere studioalbum før samarbeidet røk og gruppa ble oppløst i 1972. Gleden var derfor stor blant krautere av alle kjønn da det dukket opp et liveopptak på salige Garden Of Delight i 1999. Night Works (Garden Of Delight cd) gir oss en konsert fra Køln 26 februar 1972. Denne konserten ble opprinnelig kringkastet live på radioshowet Kleine Nachtmusik. Suverent nok inneholder denne konserten kun uutgitt materiale og ingen overlap med det første albumet. Musikken er i samme ånd og stil som Gila - Free Electric Sound, med tillegg av deilige frie livevibber og rånete livesound. Dessuten, fett orgel får vi aldri nok av. Vi får syv spor, desverre er sistesporet The Neddle bare en kort snutt - fadet ut da spilletiden på radio var ute. Men mye fin musikk her, Braintwist er en tung spacerocker med vokal - i retning mot tung britisk protoprog og The Gila Symphony er en nesten fjorten minutter lang tripp. Night Works hører til ved siden av Gilas to offisielle utgivelser.



Etter oppløsningen av Gila mark 1 tok Conny Veit seg "jobb" i Popul Vuh og var Florian Frickes høyre hånd på de to klassiske lpene Hosianna Mantra (Pilz lp 1973) og Seligpreisung (Kosmische Musik lp 1974). Disse to albumene er særpreget av acidfolk går mot religiøs høysang og hippiebabbel over inspirerte melodier og ufattelig vakre arrangementer, og skulle få stor innvirkning på Veits neste trekk med Gila.

Gila mark 2 var en krautrockens supergruppe, der Veit fikk med seg Florian Fricke (mellotron, grand piano), tidligere Amon Duul II medlem Daniel Fichelscher (trommer) og Sabine Merbach på vokal. Bury My Heart At Wounded Knee (Warner lp 1973) er et slags konseptalbum om en av de styggeste nedslaktingene av indianerne i Amerika. Musikken er en urvakker akustisk variant med tolvstrengers gitar, piano og englesang fra Merbach som støtte til Veits piper. Åpningssporet This Morning setter stemningen med svale stemninger og jublende sang. Bury My Heart At Wounded Knee er noe helt annet enn første albumet men like god. På en sommerdag er den faktisk bedre. Et av de beste folkinspirerte/acidfolk albumene som er utgitt overhodet.

Gila ble oppløst i 1974 og Conny Veit var etter dette medlem i Guru Guru i en kort periode. Men det er en annen historie.

Tyngre enn en veldig tung ting del 28

Tjolgtjar

Lystigkurren Reverend J.R. Preston styrer hele butikken her og dermed har vi nok et enmanns bmband av godt kaliber. Lofi-bister midtvesten buzz av den typen som neppe kan kalles stor kunst, men som undertegnede (dessverre) aldri får nok av. Hallloween albumet som er anbefalt her er en "hyllest" til åttitalls skrekkfilm, ikke dårlig. Bandet har holdt det gående siden 1998 og sluppet et knippe album. Sjekk også et av pastorens andre band, det syke Nintendo 8bit bandet Xexyz, som slapp et skrudd album i 2006.

Anbefalt:
Tjolgtjar - Voices from the Center of Earth (Illinoisan Thunder cd 2005)
Tjolgtjar - Halloween (Dipsomaniac/Rusty Axe/I.T. cd 2007)


To Blacken The Pages

Fiffig band fra Dublin, Ireland som er et godt tilskudd til doooom med så mange o'er du vil ha. Likevel en hvis original vri her, To Blacken The Pages har spesialisert seg på en slags post-rock-sludge-doom som hekter over lange seige strekk av nedstemt ingenting. Bandet har en stor tilhenger i Julian Cope som ved flere anledninger har skrytt uhemmet; True Death Music er hans betegnelse på dette.

Anbefalt:
To Blacken The Pages - A Semblance Of Something Appertaining To Destruction (Colony cd 2008)
To Blacken The Pages- None (Colony cd 2008)


Today Is The Day

I en plateseamlersession som brakte undertegnede til andre siden av planeten (dvs Australia) snublet jeg over Sadness Will Prevail albumet til Today Is The Day. En superentusiastisk dealer i salige Missing Link Records i Melbourne var over seg av entusiasme over denne skiva og jeg lot meg overtale, mannen stod tross alt og bar seg iført en Motorpsycho t-shirt... Og sannelig, her dukket det opp et favorittband over natta. Sadness Will Prevail er et av de tyngste, mest urimelige og sjelgnagende album som er sluppet de siste 70 åra. Hjelpe meg for et beist!

Dermed var det selvsagt ingen vei utenom; full graving i hele Today Is The Day katalogen forsterket inntrykket av et særegent, supersært og krangelvorent rockensemble - akkurat slik vi liker det. Musikken er en miks av hardcore, metal og mer avantastiske tilbøyeligheter. Fullstendig politisk ukorrekt med tung våpenfetish, syke holdninger og i det hele tatt her på kloden for å irritere og plage seg selv og andre. Today Is The Day er på alle vis Steve Austins band. Han stiftet gruppa i Nashville, Tennesse tidlig på nittitallet. De første utgivelsene slapp bandet på salige Amphetamine Reptile. Deretter fulgte en periode på Relapse. Bandets åttende og hittil siste album ble sluppet i 2007.

Anbefalt:
Today Is The Day - Temple of the Morning Star (1997 Relapse cd)
Today Is The Day - Sadness Will Prevail (2002 Relapse cd)
Today Is The Day - Kiss the Pig (2004 Relapse cd)
Today Is The Day - Axis of Eden (2007 SuperNova cd)



Torche

Miami band med to fullengdere på Hydra Head Records. Torche har en popsensibilitet det er få i jernvareavdelingen forunt å ha og på Meanderthal serverer gruppa fengende rockmusikk et sted mellom cock-rock, sludge og stonermetall. Torche er et slags metalsvar på The Jesus & Mary Chain og er en av mine (svært mange) guilty pleasures.

Anbefalt:
Torche - Meanderthal (Hydrahead cd 2008)


Tragedy

Virkelig en fantastisk samling band i denne delen av Tyngre! Tragdey er et hardcore punk går mot crust band som ble stiftet på ruinene av His Hero is Gone og Deathreat. Tragedy er oppkalt etter det japanske d-beat bandet Disclose album fra 1994 og opererer langt unna den gemene hop av hardcore band; Tragedy er kraftfulle, oppfinnsomme og bærere av en egen sound som sender musikken ut av alle sjangerbegrensinger og står igjen som tung, fet rockmusikk. Todd Burdette (gitar, sang), Yannick Lorraine (gitar), Billy Davis (bass, vokal) og Paul Burdette (trommer) står sammen med Converge frem som mine absolutte hardcore favoritter. Alle bandets tre album er essensielle og nylig reutgitt på vinyl.

Anbefalt:
Tragedy - Tragedy (Tragedy Records cd 2000)
Tragedy - Vengeance (Tragedy Records cd 2002)
Tragedy - Nerve Damage (Tragedy Records cd 2006)


Triskèle

Nok et fett bm band fra Canada. Triskèle opererer utfra Quebec og har sluppet tre album siden 2003. Som flere av de andre canadiske bmbandene har de sans for skog, vinter og lange drag av ensom mumling i kald, tørr luft. Dessuten liker de det hedenske - tilsammen blir dette en lo-fi og hyperrå oppdatering av den norske primærbm'en fra tidlig nittitall.

Anbefalt:
Triskèle - ...Les Murmures De La Foret... (Abhore cd 2003)
Triskèle - Triade nordique (Cryoproduction cd 2008)

Slengbukser (retro): Mainliner - Mainliner Sonic (Collapsar Records cd)

Betimelig reutgivelse av dette psykedeliske hyperrock albumet fra 1997.

Mainliner er en av og på trio som har holdt det gående siden starten av nittitallet. Bandet er noe av en japansk supergruppe med to av de mest profilerte japanske undergrunnsmusikerne i sin midte; bandet består av Makoto Kawabata (Acid Mothers Temple) på gitar, Nanjo Asahito (High Rise) på bass og Tatsuya Yoshida på trommer. Mainliner er en klassisk power trio som hamrer ut en gonzorock som fremstår som the dark side versjonen av Mc5 og Stooges. Musikken er således ikke spesielt nyskapende; det låter som en bastardisert punkversjon av protometall spilt med japansk (be)undring for vestlig syttitallsrock, dog fremført med et sykt driv og den totale hengivenhet til formen - nå skal det f...meg rockes hårdt.

Det er altså ikke musikken alene som gjør dette ekstraordinært, men la herrenes herjinger med instrumentene underlegges Nanjo Asahitos produksjon og vips du har et monster i henda. Asahitos syn på lyd er sær, sta og helt egenrådig. Han pisker opp en voldelig storm av fullstendig overstyrt produksjon - nei, du har ikke sprengt høytalerne dine - som tar Mainliner ut av en rockhistorisk setting og sender skiten over i avantgarde/kunstrock. Du har aldri hørt noe noe så overkjørt og hyperekstatisk før. Mainliner tar musikken helt ut av kontekst og skaper en nesten formløs, ren energi som spruter alle veier.

Mainliner Sonic var bandets andre offisielle album og leverer fem spor på en drøy halvtime. Galskapen er pakket inn av innledningen Mainliner Sonic og rundes av med Mainliner Sonic II.En drøy halvtime med dette er en solid dose. Jeg tror jeg lytter til noen folkreissues i kveld gitt...

Det regner plater

Jøje meg! Tar det aldri slutt? Det regner godlyd i uante mengder, platebransjen i krise my ass. Sannheten er vel at det ikke er utgitt en virkelig god plate på de store selskapene siden tidlig nittitall (ok da, litt spissformulert) og at de kan takke seg selv for elendigheten. Folk er faktisk ikke idioter.

CD-r revolusjonen, kassettrevivalen og oppsvinget for store og små vinyldingser har sammen med en nesten ubegrenset mengde arkivlabeler sørget for at det er fullstendig overload der ute. Og så mye fete saker.

Noen av de utgivelsene som har gitt meg dumboører i det siste fortjener en liten omtale her. Vi begynner med John Wiese - Bubble Pulse (Kissy Records cd) som inneholder et knippe innspillinger fra 25 desember 2002. Wiese improviserer med støyvirkemidler innen strenge rammer- det bråker ikke. Musikken er leken, forsiktig truende og deilig oppfinnsom. Wiese er en konge og har vært det lenge. Han behersker harsk støy, frirock og jammen også mye annet.

Skullflower er hyperaktive om dagen og spyr ut cd-rs, cder og vinyldingser fortere enn du klarer å sprenge høytalerne dine. Skullflower - The Paris Working 23-4-2009 (cd-r ingen label) ble utgitt i forbindelse med bandets allerede sagnomsuste opptreden på årets No Fun Festival i New York. The Paris Working innholder ett massivt livekutt på nesten 50 minutter. Matthew Bower har med seg Stuart Dennison på trommer. Dennison er original medlem av Skullflower fra back in the day og gjør sitt beste for å etablere et slags fotfeste i Bowers patenterte gitarkakafoni. Black metal, Wagner og ren, stiv støy kokes på 1000% grader. Eia var vi der.

Ducktails har jeg skrevet om på bloggen tidligere og nå er Matthew Mondanile klar med sitt første vinylalbum. Ducktails - Ducktails (Not Not Fun lp) oppleves litt tam ved første lytting - men vokser seg stor og sterk. Albumet inneholder en krautinspirert meditasjon over bedroom pop og svinger fint på en undergrunn/bedroom loner mot indieheaven ala Pitchfork vis. Tenk også på eksotikavariantene til James Ferraro (Skaters) som et hyggelig referansepunkt. Plata er mastret av Graham Lambkin (The Shadow Ring) og cover er av Jan Anderzen.

Ungdommen nå til dags hører mye på vintage kraut ala Schulze, Tangerine Dream et al og et hyggelig resultat av dette er Infinity Window - Artificial Midnight (Arbor lp). Her gir duoen Dan Lopatin og Taylor Richardson oss tre lange synthorgier der særlig den sidelange Skull Theft er nettopp det - denne musikken stjeler skallen din og sender den langt ut i kosmos. Du må fiske lenge i opprørt, kald luft for å få den tilbake. Artifical Midnight er en sikker vinner for alle som liker kombinasjonen romfart, midnattmesse med egen sjel og tung rødvin.

Xela - The Illuminated (Dekorder lp) er en reutgivelse av en limitert kassett som selvfølgelig forsvant på to minutter. Xela er prosjektet til John Twells og mannen har holdt det gående i ti års tid. Musikken hans har utviklet seg fra abstrakte elektroniske stormskyer til dagens mørke, skurrende droner iblandet bjeller og klokkeklang, østlige stemninger og lange, hule drag av ingenting. The Illuminated inneholder to lange spor (Black Scripture og Gilted Rose) som begge hekter, truer og helbreder. En vakkerstygg lp.

Jeg avslutter denne lille runden med en snacksen støykassett. Hollow Bush - Wrong Hole (Trashritual kassett) gir oss knasende, oppfinnsom lei støy i "god" Trashritual tradisjon. Hollow Bush består av Rodger Stella (Macronympha) og Bryan Martin og her får vi et opptak fra Birmingham, Alabama. Tipper rednecksa fikk seg en trøkk...Uansett; oppfinnsom, smart støymusikk slik vi liker den.

New Weird America og Grateful Dead Listening Guide

To nye godbiter på nettet som mange av dere sikkert finner like underholdende som undertegnede.

Først en liten artikkel fra selveste Byron Coley om New Weird America. I løpet av en kort tekst trekker han linjene fra John Fahey, Sun Ra og Harry Partch til Charalambides, Matt Valentine og Graveyards. Du finner den her : http://www.thewire.co.uk/articles/2567/.

I disse tider hvor jeg nok en gang har gått på en smell og fått en Dead-raptus, ikke minst på grunn av de herlige utgivelsene Winterland 1973 9xcd boxset og To Terrapin: May 28, 1977 Hartford 3xcd, er det digg å snuble over http://deadlistening.blogspot.com/. Her finner du den store Grateful Dead Listening Guide - Helping new and old-comers navigate through listening choices in the sea of Grateful Dead shows available on and off line.

Grateful Dead Listening Guide er en storartet veiviser i det enorme havet av offisielle og uoffisielle liveutgivelser fra gjengen. Sjekk inn og flipp ut!

Mens jeg stirret i veggen, klødde meg grundig og deretter skrev dette lyttet jeg til industriklassikeren Symphony For A Genocide av M.B. fra 1981 og Annea Lockwoods superskrudde fieldrecording/intervjuverk A Sound Map Of The Danube.

Er det fint vær idag?

Current 93 - Aleph at Hallucinatory Mountain (Coptic Cat cd)

Et nytt album fra Current 93 er en begivenhet. David Tibet har gjennom 25 år bygd opp en stor og vesentlig katalog med utgivelser med singulær musikk. Fra den spede start med industrielle uhyggeligheter ala Throbbing Gristle et al på det tidlige og midtre åttitall til en stadig mer neddempet og akustisk musikk som kuliminerte med en rad suverene album på nittitallet. Alt med Tibets tunge og forvirrede blanding av gud/satan grublerier, apokalyptiske visjoner og etterhvert gnostisk mystikk som tung x-faktor. Tibet er i den hele tatt en av de siste tiårenes mest fasinerende og inspirerende personligheter i musikkverden, det gledelige er selvsagt at han etterhvert også har fått en betydelig fanskare - også blant dagens unge hippe musikere. David Tibet er Steven Stapletons (Nurse With Wound) åndelige bror, og deres karrierer har fulgt hverandre tett. De er stort sett med på samtlige av hverandres album.

Current 93s forrige albumslipp var den sterkt imøtesette Black Ships Eat The Sky som i kom i 2006. Dette var albumet som løftet Current 93 opp i "indieklassen" og ut av undergrunnen. Albumet var et solid verk med en lang rekke gjester som Bonnie Prince Billy, Mark Almond, Antony, Baby Dee, Shirley Collins, Ben Chasny, Cosey Fanni Tutti og selvsagt Steven Stapleton. Black Ships Eat The Sky var en vakker og intens reise gjennom Idumea - en 1800 talls hymne som gikk igjen i 8 forskjellige versjoner, med bruk av forskjellige vokalister. Effekten av å parre Idumea med tunge apokalyptiske mareritt om "Black Skies" i forskjellige fasetter skapte et varig verk.

Sett i lys av det nye slippet Aleph at Hallucinatory Mountain og de to ep'ene som har kommet ut mellom disse to albumene, er det naturlig å tolke Black Ships Eat The Sky som en endelig kulminasjon på en lang folkdominert periode for Tibet. Samarbeidet med Om på 10-tommeren Inerrant Infallible (Black Ships At Nineveh And Edom) / Rays Of The Sun/To The Shrinebuilder og ikke minst cdep'en Birth Canal Blues pekte mot en sterkere rockpåvirkning og bruk av stivere musikalske virkemidler.

På Aleph at Hallucinatory Mountain tar David Tibet på seg rollen som Aleph, en Adamfigur som dras gjennom et marerittaktig terreng av mord og ødeleggelse. Murder går inn igjen i mye av materialet her. Det er alltid tungt å forstå Tibet fullt ut, men det meste av det han skriver om må settes inn i en kontekst av bibletolkninger (en vill en), apokalyptiske visjoner og generell interesse for magik.

Åpningssporet, den 9 minutter lange Invocation Of Almost setter tonen med en apokalyptisk, søkk dyster Tibet over tunge metalliske gitarer. Almost in the beginning was the murder er første strofe - og dermed er den undergangsgnagende stemningen satt for hele albumet. Andresporet Poppyskins roer det hele litt ned og vips så har Tibet demo(n)strert spennet og lagene i musikken på denne utgivelsen. Poppyskins er Tibet den milde over lekre cello og viola arrangement koblet med fenomenalt, skeivt trommespill av Alex Neilson. Neilson er virkelig i slag på denne platen, og er svært viktig i soundet som "gjør" albumet; Neilson kan både spille og slå trommer. Han bringer inn hele sitt interessefelt fra freejazz via noiseimprov til albionfolk i uttrykket og det kler denne musikken svært godt. Han er den av de mange gjestene som setter det største stemplet på musikken. Det mangler nemlig heller ikke denne gangen på gjestemusikanter, fra James Blackshaw, Matt Sweeny og Keith Wood (Hush Arbours) på gitarer til William Breeze, John Contreras, Ossian Brown (Coil/Cyclobe), Baby Dee, Andrew W.K, Steve Stapleton og Andrew Liles (Nurse With Wound), Andria Degens fra Panteleimon, Matt Sweeny, Rickie Lee Jones og ikke minst pornostjernen Sasha Grey.

Samtlige 8 spor på Aleph at Hallucinatory Mountain inneholder sterk musikk og virker sammen til et flott hele. I tillegg til de to innlederne er det grunn til å nevne den lange (10 minutter +) Not Because the Fox Barks hvor elektroniske droneskulpturer møter cello under den maniske Tibet, før det hele eksploderer i kruttrøyken fra tunge gitarer og rocktromming fra Neilson. Det hele roer seg ned rett før det koker over, og musikken sklir sakte over i det mest folkinfluerte sporet her, den nydelige UrShadow. Men heller ikke UrShadow er helt som du skulle tro; musikken brytes opp av elektronikk og tapespleis som sakte tar sporet bort fra sitt vakre utgangspunkt.

På avslutteren As Real As Rainbows synger Sasha Grey langt nede i miks av piano og keyboard til mildt beroligende effekt. Tilslutt hviskes linjen Beloved by the seas - og alt er over.

Lytt også til:
Current 93 - Of Ruine Or Some Blazing Starre (Durtro lp)
Current 93 - All The Pretty Little Horses (Durtro cd)
Current 93 - Sleep Has His House (Durtro cd)
Current 93 - How I Devoured Apocalypse Balloon (Durtro Jnana 2cd)

Den nødvendige musikken del 10

Heather Leigh - Cuarto + Vocal Recordings (Wish Image cd-r 2002)

Cuarto + Vocal Recordings er Heather Leigh Murrays solodebut. Albumet snek seg ut i friheten en dag i juli 2002 og har siden vært en kjær følgesvenn på mine oppdagelsesferder i musikkens utmark.

Heather Leigh Murray har etter Cuarto + Vocal Recordings sluppet ytterligere fem album hvor hun dyrker sitt singulære uttrykk, hvor en vekselvarm, dronende uramericana der stemme-som-instrument smelter sammen med lapsteel, gitar og andre strengeinstrumenter. Noen ganger søkende og forsiktig som på Cuarto + Vocal Recordings, andre ganger stormende og nære et støykaos - sjekk f eks ut There's A Brunette Up In Tulsa That Cries For Me (Volcanic Tongue cd-r 2007). Uansett er alle hennes soloalbum vel verdt å ha. Også hennes arbeider sammen med Christina Carter i duoen Scorces er fremifrå; duoen slapp i fjor en av 2008s beste plater med dobbeltlp'en I Turn Into You (Not Not Fun Records). Heather var i en periode også med i salige Charalambides sammen med Christina Carter og hennes eksmann Tom Carter. De utgivelsene Heather var med på sendte gruppa temmelig langt ut på åkern, sjekk ut Unknown Spin (Kranky cd 2003) som et eksempel.

Cuarto + Vocal Recordings består av 4 spor uten tittel med en samlet spilletid på 51 min. Åpningssporet sklir ut en enkel akustisk figur som ligger under Heathers vokal et sted mellom dronende nynning og sang av tekst. Lys, dypt erotisk stemme av tyngende lengsel. Ufattelig vakkert over 22 og et halvt min.

Spor 2 er lenger ute med atonale akustiske strenger - slentrende varm improv ;skeivt og dronende, sigende mot avantgarde og fri improvisert musikk. Den ender med vokalimprov i enslig majestet, med sår sjel i fritt fall.

Spor 3 er som en ettertanke til de to første sporene med langt strekk av akustikk før vokalen kommer ordløst dryppende. Gitaren minner svært om tidlig akustisk Jandek ca 1980. Siste sporet er en kort aproposisk reise i den akkordfiguren som går gjennom hele albumet.

Du trenger Cuarto + Vocal Recordings.