Gila er et oversett krautrock band som leverte to glimrende album i sin levetid.
Bandet ble startet i Stuttgart i 1969 som Gila Füchs og forkortet navnet sitt til Gila før de slapp sin debut lp Gila - Free Electric Sound (BASF lp) i 1971. Gila var på alle vis den fabelaktige gitaristen Conny Veit sitt prosjekt. På det første albumet hadde han med seg Fritz Scheyling på keyboards, Walter Wiederkehr på bass og Daniel Alluno på trommer, bongos og tablas.
Gila - Free Electric Sound er en skjult krautskatt og forsvarer lett en plass på undertegnedes krautrock topp 50. Albumet er en drøyt tredve minutters lang psykedelisk spacerocktrip som skylder like mye til drømmere som Pink Floyd ca Meddle som de mer typiske krautinspirasjonskildene som tidlig Zappa, Velvet Underground og Amon Duul. Albumet ble spilt inn i Køln i løpet av åtte dager i juni 1971 og produsert av Dieter Dierks. Dierks er en av de største produsentene i krautrocken og står blant annet bak klassikere som Hairy Chapters Can't Get Through, Embryo Embryo's Rache, Tangerine Dreams Alpha Centauri og Zeit, Witthueser und Westrupps Trips und Traeume, Emtidis Saat, de fire første Ash Ra Tempel skivene og alle Cosmic Jokers albumene. Det tragiske er selvsagt at han huskes som produsent for Scorpions...
Musikken er på mange vis en sammenhengende suite med tema "von Aggression zu Kommunikation" for å sitere liner notene som fulgte med. Musikken er for det alt vesentlige instrumental og drevet av Veits drivende gitarspill, inkorperert etniske elementer og tunge psykedeliske svarte hull eksplosjoner. Gila - Free Electric Sound er et særegent og lett tilgjengelig album og helt nødvendig lytting for krauthoder og progskaller.
Denne første utgaven av Gila rakk tragisk nok ikke å gi ut flere studioalbum før samarbeidet røk og gruppa ble oppløst i 1972. Gleden var derfor stor blant krautere av alle kjønn da det dukket opp et liveopptak på salige Garden Of Delight i 1999. Night Works (Garden Of Delight cd) gir oss en konsert fra Køln 26 februar 1972. Denne konserten ble opprinnelig kringkastet live på radioshowet Kleine Nachtmusik. Suverent nok inneholder denne konserten kun uutgitt materiale og ingen overlap med det første albumet. Musikken er i samme ånd og stil som Gila - Free Electric Sound, med tillegg av deilige frie livevibber og rånete livesound. Dessuten, fett orgel får vi aldri nok av. Vi får syv spor, desverre er sistesporet The Neddle bare en kort snutt - fadet ut da spilletiden på radio var ute. Men mye fin musikk her, Braintwist er en tung spacerocker med vokal - i retning mot tung britisk protoprog og The Gila Symphony er en nesten fjorten minutter lang tripp. Night Works hører til ved siden av Gilas to offisielle utgivelser.
Etter oppløsningen av Gila mark 1 tok Conny Veit seg "jobb" i Popul Vuh og var Florian Frickes høyre hånd på de to klassiske lpene Hosianna Mantra (Pilz lp 1973) og Seligpreisung (Kosmische Musik lp 1974). Disse to albumene er særpreget av acidfolk går mot religiøs høysang og hippiebabbel over inspirerte melodier og ufattelig vakre arrangementer, og skulle få stor innvirkning på Veits neste trekk med Gila.
Gila mark 2 var en krautrockens supergruppe, der Veit fikk med seg Florian Fricke (mellotron, grand piano), tidligere Amon Duul II medlem Daniel Fichelscher (trommer) og Sabine Merbach på vokal. Bury My Heart At Wounded Knee (Warner lp 1973) er et slags konseptalbum om en av de styggeste nedslaktingene av indianerne i Amerika. Musikken er en urvakker akustisk variant med tolvstrengers gitar, piano og englesang fra Merbach som støtte til Veits piper. Åpningssporet This Morning setter stemningen med svale stemninger og jublende sang. Bury My Heart At Wounded Knee er noe helt annet enn første albumet men like god. På en sommerdag er den faktisk bedre. Et av de beste folkinspirerte/acidfolk albumene som er utgitt overhodet.
Gila ble oppløst i 1974 og Conny Veit var etter dette medlem i Guru Guru i en kort periode. Men det er en annen historie.
