Et nytt album fra Current 93 er en begivenhet. David Tibet har gjennom 25 år bygd opp en stor og vesentlig katalog med utgivelser med singulær musikk. Fra den spede start med industrielle uhyggeligheter ala Throbbing Gristle et al på det tidlige og midtre åttitall til en stadig mer neddempet og akustisk musikk som kuliminerte med en rad suverene album på nittitallet. Alt med Tibets tunge og forvirrede blanding av gud/satan grublerier, apokalyptiske visjoner og etterhvert gnostisk mystikk som tung x-faktor. Tibet er i den hele tatt en av de siste tiårenes mest fasinerende og inspirerende personligheter i musikkverden, det gledelige er selvsagt at han etterhvert også har fått en betydelig fanskare - også blant dagens unge hippe musikere. David Tibet er Steven Stapletons (Nurse With Wound) åndelige bror, og deres karrierer har fulgt hverandre tett. De er stort sett med på samtlige av hverandres album.
Current 93s forrige albumslipp var den sterkt imøtesette Black Ships Eat The Sky som i kom i 2006. Dette var albumet som løftet Current 93 opp i "indieklassen" og ut av undergrunnen. Albumet var et solid verk med en lang rekke gjester som Bonnie Prince Billy, Mark Almond, Antony, Baby Dee, Shirley Collins, Ben Chasny, Cosey Fanni Tutti og selvsagt Steven Stapleton. Black Ships Eat The Sky var en vakker og intens reise gjennom Idumea - en 1800 talls hymne som gikk igjen i 8 forskjellige versjoner, med bruk av forskjellige vokalister. Effekten av å parre Idumea med tunge apokalyptiske mareritt om "Black Skies" i forskjellige fasetter skapte et varig verk.
Sett i lys av det nye slippet Aleph at Hallucinatory Mountain og de to ep'ene som har kommet ut mellom disse to albumene, er det naturlig å tolke Black Ships Eat The Sky som en endelig kulminasjon på en lang folkdominert periode for Tibet. Samarbeidet med Om på 10-tommeren Inerrant Infallible (Black Ships At Nineveh And Edom) / Rays Of The Sun/To The Shrinebuilder og ikke minst cdep'en Birth Canal Blues pekte mot en sterkere rockpåvirkning og bruk av stivere musikalske virkemidler.
På Aleph at Hallucinatory Mountain tar David Tibet på seg rollen som Aleph, en Adamfigur som dras gjennom et marerittaktig terreng av mord og ødeleggelse. Murder går inn igjen i mye av materialet her. Det er alltid tungt å forstå Tibet fullt ut, men det meste av det han skriver om må settes inn i en kontekst av bibletolkninger (en vill en), apokalyptiske visjoner og generell interesse for magik.
Åpningssporet, den 9 minutter lange Invocation Of Almost setter tonen med en apokalyptisk, søkk dyster Tibet over tunge metalliske gitarer. Almost in the beginning was the murder er første strofe - og dermed er den undergangsgnagende stemningen satt for hele albumet. Andresporet Poppyskins roer det hele litt ned og vips så har Tibet demo(n)strert spennet og lagene i musikken på denne utgivelsen. Poppyskins er Tibet den milde over lekre cello og viola arrangement koblet med fenomenalt, skeivt trommespill av Alex Neilson. Neilson er virkelig i slag på denne platen, og er svært viktig i soundet som "gjør" albumet; Neilson kan både spille og slå trommer. Han bringer inn hele sitt interessefelt fra freejazz via noiseimprov til albionfolk i uttrykket og det kler denne musikken svært godt. Han er den av de mange gjestene som setter det største stemplet på musikken. Det mangler nemlig heller ikke denne gangen på gjestemusikanter, fra James Blackshaw, Matt Sweeny og Keith Wood (Hush Arbours) på gitarer til William Breeze, John Contreras, Ossian Brown (Coil/Cyclobe), Baby Dee, Andrew W.K, Steve Stapleton og Andrew Liles (Nurse With Wound), Andria Degens fra Panteleimon, Matt Sweeny, Rickie Lee Jones og ikke minst pornostjernen Sasha Grey.
Samtlige 8 spor på Aleph at Hallucinatory Mountain inneholder sterk musikk og virker sammen til et flott hele. I tillegg til de to innlederne er det grunn til å nevne den lange (10 minutter +) Not Because the Fox Barks hvor elektroniske droneskulpturer møter cello under den maniske Tibet, før det hele eksploderer i kruttrøyken fra tunge gitarer og rocktromming fra Neilson. Det hele roer seg ned rett før det koker over, og musikken sklir sakte over i det mest folkinfluerte sporet her, den nydelige UrShadow. Men heller ikke UrShadow er helt som du skulle tro; musikken brytes opp av elektronikk og tapespleis som sakte tar sporet bort fra sitt vakre utgangspunkt.
På avslutteren As Real As Rainbows synger Sasha Grey langt nede i miks av piano og keyboard til mildt beroligende effekt. Tilslutt hviskes linjen Beloved by the seas - og alt er over.
Lytt også til:
Current 93 - Of Ruine Or Some Blazing Starre (Durtro lp)
Current 93 - All The Pretty Little Horses (Durtro cd)
Current 93 - Sleep Has His House (Durtro cd)
Current 93 - How I Devoured Apocalypse Balloon (Durtro Jnana 2cd)
