The No-Neck Blues Band - At 6am We Become The Police (Locust LP)

The No-Neck Blues Band ga ut sin første LP i 1995 og har siden den gang sluppet mer enn 15 album. Bandet startet opp i downtown NYC og har siden slutten av nittitallet hatt base i Harlem. The No-Neck Blues Band er et american primitive/improv storband som på sine tidlige utgivelser etablerte en friform tilnærming til grunnleggende amerikanske musikkformer og dyrket frem lange gripende strekk av improvisert musikk med hode både i skyene og i fuktig jord. I sannhet noe for seg selv. Bandet fikk tidlig en fan i selveste John Fahey, som kjente igjen en stabel åndsfrender når han hørte dem. Han ga sågar ut deres album Sticks And Stones May Break My Bones But Names Will Never Hurt Me på sin Revenant label i 2001.

The No-Neck Blues Band består i dag av Keith Connolly, Matt Heyner, Jason Meagher, Michiko, Pat Murano, Dave Nuss og Dave Shuford. Den observante undergrunnshipster kjenner selvsagt igjen mange av disse navnene også fra andre prosjekter, disse folka er nemlig svært aktive - jeg nevner i fleng band som Angelblood, Eye Contact, Izititiz, K. Salvatore, Enos Slaughter, Suntanama, Egypt is the Magick #, Test, Coach Fingers, Under Satan's Sun og ikke minst det herlige americana bandet D. Charles Speer.

Siden oppstarten har bandet sakte men sikkert utviklet seg mot en mer perkusjonstung musikk med betydelig hekt og nesten krautrocksk tilnærming til rytmer i evig loop (bandet spilte sågar inn et album sammen med krautworldheltene Embryo i 2006, den fine Embryonnck). Med andre ord mindre av de halsbrekkende, lange fri-som-fuglen stykkene som tok seg god tid og gikk langt ut, før bandet på mirakuløst vis tok deg både "dit" og hjem igjen, og mer av et rockbasert groove.


Hva får vi så på At 6am We Become The Police ? Jammen om vi ikke får opptak fra No-Necks tidlige periode, musikken er innspilt i tidsrommer 1995 til 1997 i bandets første øvingslokale i 195 Chrystie St. NYC.

Deler av dette materialet ble spilt inn for Harmony Korines Gummo soundtrack som aldri ble utgitt. Videre får vi utdrag av bandets første sessions med Butoh prinsesse Michiko Takahachi, som umiddelbart ble fast medlem av bandet etter sine første opptredner med gutta.

At 6am We Become The Police er soundtracket til en film om The No-Neck Blues Band. Filmen regisseres av Adam Egypt Mortimer og vil ha samme navn som lp'en.

Det musikalske innholdet er vintage første-periode No-Neck. Lange, fengende og fengslende strekk av akustiske instrumenter og perkusjon baksende med alle mulig inntrykk og uttrykk. En gjeng musikere som føler seg frem med fin effekt, "sjelelig" tilnærming og null stress. Musikk man kan høre mange ganger uten å fange fullt og helt. Og det er vel heller ikke poenget; dropp jeg-må-forstå holdningen og la deg gripe og se musikken vokse seg stor og sterk. I denne perioden var The No-Neck Blues Band er fritt orkester langt der ute i et forblåst americana landskap med svære, åpne stepper og magik i luften.

Deilig å ha denne i hus.

Et av The No-Neck Blues Bands beste album.

Lytt også til:
The No-Neck Blues Band - Letters From The Earth (1998, SER/Sound@One,
The No-Neck Blues Band - Sticks And Stones May Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (2001, Revenant
The No-Neck Blues Band - Intonomancy (2002, Sound@One)
The No-Neck Blues Band - Qvaris (2005, 5RC)

Tyngre enn en veldig tung ting del 24

Skepticism

Enda mer ultradoom fra Finland, er det kun dooooom og black metal som sysselsetter folk der borte (med tillegg av Circle og skogspsykedeliaen på Fonal Records, men det er en annen historie)? Skepticism har holdt det gående siden 1991, riktignok med et sparsommelig antall utgivelser. Bandet har blitt saktere og seigere med årene og effektuerer p.t en tyktflytende seigdoom med gloomy keyboards og svært nedstemte gitarer. Bandets produksjonsverdier har endret seg fra søplelyd til mer - mer tyngde, mer doom - mer av alt egentlig. Sisteslippet Alloy fra 2008 er et høydepunkt i kataologen deres og vel verdt en sjekk.

Anbefalt:
Skepticism - Alloy (Red Stream cd 2008)


Skullflower

Skullflower har vært (dog litt av og på) Matthew Bowers hovedprosjekt gjennom tyve år nå, og jammen om mannen ikke holder stilen. Fra sin utkikkspost i det grå nordengelske landskapet har Bower klemt ut en lang rekke utgivelser med helt singulær musikk. Skullflower er en storm av toner; gitarfuzz som ved første ørekast synes ugjennomtrengelig og rent ut slitsomt å lytte til. Gir du Skullflower tid vil du imidlertid høre store ting skje: musikken blomstrer (kremt) og lag på lag av vakker støy stiger mot himmelen. I følge ryktene er mannens musikalske kost om dagen Wagner og death metal - og kun dette. Sånn høres det ut også! Faller Skullflower i smak vil du ganske sikkert ha glede av Hototogisu, hans duo med Marcia Bassett (ex Double Leopards), også.

Anbefalt:
Skullflower - IIIrd Gatekeeper (hEADdIRT cd 1992)
Skullflower - Exquisite Fucking Boredom (tUMULt cd 2003)
Skullflower - Orange Canyon Mind (Crucial Blast cd 2005)
Skullflower - Circulus Vitiosus Deus (Turgid Animal 3xcd Box 2008)


Slagmaur

Norsk band som spytter ut en sakteseig black metal variant med all mulig slags godis bakt inn; piano på vidotta, harsk vokal, doooom og alt vi liker. Bandet består av aliasene Aatselgribb (vokal), General Gribbsphiiser (gitar, bass) og Lt. Wardr (trommer, keyboards) og gir dermed de sidrompa med hentesveis og sans for "ærlig" musikk med "sterke" tekster vann på mølla. Men vi vet bedre! Slagmaur bør kunne gi oss store gleder i tiden som kommer. Følg med!

Anbefalt:
Slagmaur - Domfeldt (Inferna Profundis / Nocturnal Woodlands Productions cd 2007)
Slagmaur - Skrekk Lich Kunstler (Nekk Brekk Productions lp 2007)


Slayer

Ord er selvfølgelig overflødige om denne gjengen, som egenhending blåste hele metaluniverset i tusen biter på åttitallet med sin grisetekniske trash metal - fortere, sintere og beskere enn noen andre. Og dermed var metallen åpnet for ekstremvarianter av alle slag. Betydningen av Reign In Blood kan knapt overvurderes. Det utrolig var at bandet også klarte å etablere en svært sterk kommersiell karriere. Nå skal det tillegges at det er mange år siden bandet ga ut et knall album, men de holder da stilen sånn noenlunde fortsatt.

Anbefalt:
Slayer - Reign in Blood (Def Jam lp 1986)
Slayer - South of Heaven (Def Jam lp 1988)
Slayer - Seasons in the Abyss (Def American lp 1990)
Slayer - Soundtrack to the Apocalypse (American Recordings 4xcd+dvd boks 2003)


Sleepytime Gorilla Museum

Sleepytime Gorilla Museum ble etablert i Oakland, California i 1999 av Dan Rathbun, Nils Frykdahl, Carla Kihlstedt, Moe Staiano og David Shamrock. De tre førstnevnte spilte sammen i det eminente bandet Charming Hostess. Sleepytime Gorilla Museum er et helt sentralt band i det amerikanske "brutalprog" miljøet og består av ekstremt flinke folk. Musikken de i fellesskap utgyter er en superoppfinnsom kraftig rockmusikk med influenser fra all over the place. Virkelig et band å få med seg for nyskjerrige musikkentusiaster - innen alle sjangere.

Anbefalt:
Sleepytime Gorilla Museum - Grand Opening and Closing (The End Records
cd 2001)
Sleepytime Gorilla Museum - Of Natural History (Mimicry Records cd 2004)
Sleepytime Gorilla Museum - In Glorious Times (The End Records cd 2007)



Sleestak

Femmannsbandet Sleestak ble etablert i 2003 med medlemmer fra Sixinch, Atomic Number 9 og Planet Delirium. Bandet spiller psychmetal med tung doomhelning. Drivende improvisert tyktflytende ondskap fra midtvesten - digg for oss liker doom'en litt left of centre. Gjengen har også røtter inn mot Geronimo og ikke minst salige Man Is The Bastard.

Anbefalt:
SLEESTAK Mach 2 (Total Annihilation) cd
SLEESTAK The Power Of Gemini(a (Thumbprint Press) cd

PRONOUNCED “SEX” - xxx (CD interregnum)

Interregnum Records er en kresen label drevet av Andreas Hardhaug Olsen som definitivt fortjener din og min interesse. Så langt har Interregnum sluppet seks cd'er og har gjennom disse utgivelsene vist en svært sikker sans for kvalitet og de varige verdier. Jeg mener, en label som har sans nok til å utgi helter som vokaldronefantastene i Robedoor og gitarmester Greg Malcolm har noe å fare med. Dessuten har utgivelsene ualminnelig stilig innpakning og design. Jeg skal ta for meg alle de seks utgivelsene på bloggen i tiden fremover, her er det nemlig snakk om mat for mons.

Jeg begynner med PRONOUNCED “SEX” - xxx som virkelig har bitt seg fast i hjernebarken de siste par ukene. PRONOUNCED “SEX” består av den edle duo Zweizz (aka Svein Egil Hatlevik (- eller var det omvendt ?)) og Kim Sølve. Zweizz har i tillegg til en manns bandet med samme navn også tentaklene inne i Fleurety og Umoral. Umoral husker vi selvsagt fra en 7" med et ualminnelig røslig cover. Hatlevik var medlem av black metal bandet Dødheimsgard frem til 2003. Kim Sølve spiler også i diverse andre konstellasjoner og er i tillegg ansvarlig for en rekke covere sammen med sin partner Trine i Trine+Kim. Disse to står også bak alle coverne på Interregnum Records.

xxx gir oss syv spor på snaue førtifem minutter med en dyptpløyende spacenynning i et industrieltambient terreng som hekter og fengsler. xxx er salig sanselig og sender innledningsvis tankene helt tilbake til 1972 og Tangerine Dreams uendelige Zeit; åpningsporet er et behagelig ytrerom-sjokk med støystøt over dronerier.

xxx holder en stram regi over alle syv spor med kontrollerte elektroakustiske virkemidler. Det er en mørk ambient dronende industriell stemning - men ikke av "angst" - mer av undring ? I tillegg til den Zeitske følelse av fritt rom og oppløst tid sendes tankene i retning av mørke soundtracks og kald, rå luft. Et evig favorittalbum som Nurse With Wounds Homotopy To Marie kan også kjennes som en relevant referanse, selv om xxx ikke har helt samme grad av klaustrofobi. Musikken er kraftfull og kresen; det er ingen bruk av lettvint sjokktaktikk eller utbrukte virkemidler. Dessuten låter det fortreffelig - denne må spilles høyt. Først da kommer nyansene og dybden i lag-på-lag droneriene til sin fulle rett.

"Tematikken" - sex ? - representert gjennom titler som "The Last Thing You Hear Before You Drown In Semen" og "Eartquake From Behind" er et velplassert forstyrrende stikk fra venstre som klemmer tungsinn og akademisk "baldheadism" ut av uttrykket. Musikken strippes dermed for alle pretensiøse tolkninger og blir stående igjen som et fandenivolsk "uakademisk" smart stykke lyd.

Lytt også til:
Tangerine Dream - Zeit (Ohr 2LP)
Nurse With Wound - Homotopy To Marie (United Diaries LP)
Hive Mind - Beneath Triangle And Crescent (Fag Tapes kassett)

PS: Jeg anbefaler at du tar korteste veien til http://interregnumrecords.com/ og snapper opp flott musikk til en latterlig pris, tror du ikke de har en superdeal frem til 5 mai...

Krauthelter - Faust del 2

Faust IV, uutgitte etterlatenskaper, BBC sessions og samarbeid med Tony Conrad

Vi forlot våre venner i Faust etter at de hadde blitt signert til Virgin Records og sluppet sitt tredje album Faust Tapes. Signeringen til Virgin ga bandet en god del oppmerksomhet. John Peel elsket dem og ga dem sågår en Peel-session som bidro ytterligere til buzzen rundt Faust. I denne perioden gjennomførte de også en turne i England som det gikk gjetord ord om. En mildest talt "der ute" happening med bormaskiner og flipperspill som en del av sceneutstyret bidro til deres rykte som en vilter gjeng.


Faust - Faust IV (Virgin)

Faust fjerde og siste album på syttitallet ble spilt inn i Virgins studio The Manor i England i 1973 og utgitt i 1974. Bandet bestod da av Werner "Zappi" Diermaier (trommer), Hans Joachim Irmler (orgel), Jean-Hervé Péron (bass), Rudolf Sosna (gitar og keyboards) og Gunter Wüsthoff (syntheziser og saksofon). Innspillingene tok langt tid og produsent Uwe Nettelbeck supplerte det nye materialet med stoff som var spilt inn under bandets kreative raptus i Wumme de to foregående årene. Albumets klart beste spor og Fausts mest legendariske øyeblikk er faktisk hentet fra Wumme innspillingene, nemlig Faust IVs åpningspor Krautrock. Krautrock er en 12 minutters lang dronende instrumental tour de force hvor musikken bygger seg sakte opp og trommer slår inn i lydbildet først langt ute i stykket. Og når Krautrock kommer ut av startblokkene blir den et helt uimotståelig vandrende beist av en rocklåt. Den blir jeg aldri lei. Det andre høydepunktet på albumet er den syv minutter lange krautklassikeren Jennifer som står seg like godt idag; låten begynner som en smul krautastisk smyger før det går alvorlig galt etter en stund og galskapen slippes løs - musikk som peker fremover og bakover samtidig.

Faust IV har ikke samme legendestatus som de tre første albumene og er vurdert som deres svakeste i denne første klassiske Faustperioden. Jeg liker den minst like godt som forgjengerne og synes den er inspirert og solid tvers igjennom. Endel av musikken nærmer seg en konvensjonell låtkonstruksjon og et mildere uttrykk, sjekk for eksempel den reggaeinfiserte The Sad Skinhead. Vi får også mye patentert Faust galskap med tribalbeat ala Velvet Underground og flytende drømmesynth frekvenser på disse syv sporene - og for en trommeslager bandet hadde i Zappi! Sjekk f eks innledningen på Just A Second, før synthflytende drømmerier steiler mot gitarkaskadiske og pianobarberte mareritt. Også den lange Giggy Smile hekter godt med sitt freakbeat på fylla riff og dundrende fremdrift.

Albumet siste spor tar det hele hjem; It's A Bit Of A Pain er en søt akustisk sak med god stemning som tirres av en mildt ilter gitar. Og jammen om ikke galskapen tyter frem her også; en svensk tjej forteller om kroppshår på menn med lett erotisk stemme. Digg.


Faust - Munic & Elsewhere (Recommended Records LP 1986)
Faust - The Last LP (ReR Megacorp LP 1988)

Ryktene gikk lenge om et nytt album fra Faust, Faust V. Virgin slapp sågår en promokassett med med glimrende ny Faustmusikk. Faust V ble tragisk nok aldri utgitt. Virgin var lei av Faust og deres innfall og utfall og så vel ikke akkurat det store kommersielle potensialet i denne gjengen. Deler av musikken som var tiltenkt Faust V dukket imidlertid opp på diverse singler og ep'er på Recommended Records.

Senere ble musikken som var ment for Faust V (pluss andre uutgitte spor) samlet på to flotte album som ble sluppet i 1986 og 1988 på Recommended Records og senere også samlet på cd'en 71 Minutes. Musikken på disse platene viser at Faust var enda mer produktive og oppfinnsomme enn deres offisielle utgivelser kan gi uttrykk av. Både Munic & Elsewhere og The Last LP er nesten fullverdige Faust album, fulle som de er av god musikk innen Fausts "kjerneverdier". Skal du ha hele bildet av denne gjengens virke på syttitallet trenger du disse.


Faust - Patchwork 1971 - 2002 (Staubgold cd)

I 2002 ble det sluppet ytterligere uutgitt materiale med Faust. Patchwork 1971 - 2002 er en slags oppfølger til Faust Tapes og inneholder tyve spor spilt inn i perioden 1971 til 2002. Oppsiktsvekkende nok er det alt vesentligste av materialet fra deres tidlige periode og Patchwork er en flott collage over Faustmusikk - denne unike blandingen av alt og ingenting; rock, psych, folk, free jazz og krautrock knadd sammen til en superoriginal og imøtekommende musikk.

Stretch Over All Times er tredve år med Faust på snaue to minutter, inkludert et sus av It's a Rainy Day, Sunshine Girl bakt inn. Krautrock fra Faust IV gjenoppstår i kortversjon som A Seventies Event. Endel av musikken fremstår som merkelig kjent og er utdrag av Faustmusikk vi kjenner fra før i helt andre arrangementer, sjekk for eksempel spor som Psalter, Stretch Out og Out of Our Prison.

Patchwork 1971 - 2002 står seg godt i Faust katalogen og hører med i det store bildet.


Faust - BBC Sessions + (ReR Megacorp cd)

I 2000 ga Recommended Records ut den flotte boksen Faust - The Wumme Years 1970 - 1973 som samlet albumene Faust, So Far og Faust Tapes, og i tillegg inneholdt 71 Minutes og BBC Sessions +. I alt fem cd'er med glimrende musikk. Videre en tykk booklet med bilder, tekster og intervjuer.

På BBC Sessions + fikk vi den opprinnelige John Peel sessionen fra 1972. Denne bestod av tre spor og fra denne får vi Krautrock i all sin prakt. I tillegg får vi den deilige knugeren The Lurcher og den lille snutten Do So. BBC + inneholder også ytterligere fem spor med blant annet alternative versjoner av So Far og Meer.


Faust / Tony Conrad: Outside The Dream Syndicate (Caroline LP 1973)

Tony Conrad var en av pionerene i minimalismen i New York, og jobbet blant annet sammen med LaMonte Young og John Cale på de legendariske Dream Syndicate innspillingene midt på sekstitallet. Disse har desverre aldri sett dagens lys på offisielle utgivelser, mye takket være LaMonte Youngs totale særhet - etter sigende sitter han og ruger på tapene uten vilje til å la oss høre dette unike materialet i sin helhet. Det eneste som er sluppet er et drøyt halvtime langt opptak med dårlig lydkvalitet på Table Of The Elements for noen år siden. Tony Conrads første offisielle utgivelse ble derfor et overraskende samarbeid med Faust.

På tre dager i oktober 1972 i Wumme spilte Tony Conrad (fiolin), Werner "Zappi" Diermaier (trommer), Jean-Hervé Péron (bass) og Rudolf Sosna (gitar, keyboards) inn en evig minimalistklassiker, under oppsyn av Kurt Graupner og Uwe Nettelbeck. Albumet, som ble utgitt på Virgins underlabel Caroline, inneholdt to sidelange spor. From the Side of Man and Womankind er en insisterende gjennomgående beatodysse' hvor Zappi og Péron ikke flytter rytmen en millimeter til siden - bare fremover, fremover. Over dette tankskipet av minimalistisk rytmeri gnager og forløser Conrad sine droneteorier og droneforskning.

From the Side of the Machine er mer avmålt dirrende og beveger seg sakte fremover over fenomenalt trommearbeid av Zappi. From the Side of the Machine er mindre insisterende og mer dryppende av minimalistisk lengsel. Conrad spiller lange toner i sammenhengende strekk. Fantastisk musikk som inviterer til dyp og gjentatt lytting. Outside The Dream Syndicate er en av mine definitive minimalistfavoritter.

Albumet sakk selvfølgelig som en stein ved utgivelse, Minimalt (kremt..) salg og knapt noen anmeldelser må ha vært en enorm skuffelse for Conrad. Heldigvis ble albumet plukket opp fra glemte-klassikere loftet av salige Table Of The Elements i 1993. Da fikk vi en 30 års jubileums utgave med uutgitt materiale og en supersjelden 7".

17 februar 1995 spilte Tony Conrad, Werner "Zappi" Diermaier, Jean-Hervé Péron og Jim O'Rourke From the Side of the Machine i sin fulle 37 minutters versjon live i Queen Elisabeth Hall i London. Denne konserten er også utgitt på cd av Table Of The Elements og vel verdt å ha.

Avslutning og til neste gang...

Faust lå brakk i nesten femten år før bandet gjennoppstod i 1990. Siden den gang har Faust utgitt flere gode album (ikke minst er det helt ferske albumet C'est Com...Com...Complique utmerket). Så det blir nok en del tre og del fire i historien om Faust med tid og stunder. Men de neste utgavene av Krauthelter vil fokusere på syttitallet.

Magic Lantern - High Beams (Not Not Fun Records LP)

Magic Lantern er et nytt psykedelisk rockband fra Long Beach, California som består av William Giacchi (gitar, sang), Philip French (keyboard, perkusjon, blåsere), Cameron Stallones (gitar, sang), Chip Knechtel (trommer) og Gavin Fort (bass). Cameron Stallones har også soloprosjektet Sun Araw som har en fin LP ute på Not Not Fun Records.

Bandet presenterer sin forbilder på Myspace siden sin og det gir en god indikasjon på hva de serverer på debutlp'en ; Can, Spacemen 3, Faust, Black Sabbath, Ash Ra Tempel, Magical Power Mako, Hawkwind, The Godz, Loop, Sleep, Dead C, Skullflower, Popul Vuh, La Monte Young, Fela Kuti, Henry Flynt, Amon Duul II, Funkadelic, gamelan. Deilig!

Magic Lantern er nå ute med sitt debutalbum etter en serie limiterte kassetter og cd-rs det siste året.

High Beams består av fire lange spor (tre på elleve minutter og ett på nesten åtte) og en kort snutt. Låtene har kosmiske titler som Feasting On Energy, Vampires In Heat og Cactus Raga. Musikken er en lett blanding av deres inspirasjonskilder, ikke akkurat originalt, men likevel med en egen kosmisk vri. Vi får lange strekk av gitarbliss spedd ut med keyboards og nesten droneaktige mantravreng. Samidig er det tung og drivende musikk med klør. Lyden sendes ofte ut i en mild kakafoni av feedback og fuzz med ringlende loops snurrende rundt.

Favorittspor ? Tja, alt er fint, men åpneren Deathshead Hawkmoths snurrende dronerock og avslutningen med Cactus Ragas psykedeliske rocktrøkk er særlig fint.

Albumet er produsert av Bobb Bruno på åtte-spor og masteret av James Plotkin. Plotkin er en garantist for godlyd (ikke god lyd da vettu), så også her.

Magic Lantern er et fint tilskudd til psychrockens kanon.

Lytt også til:
Sun Araw - Beach Head (Not Not Fun Records LP)
Hawkwind - In Search Of Space (United Artists Records LP)
Ash Ra Tempel - Ash Ra Tempel (Ohr LP)
Loop - Heaven's End (Head LP)

Noise - a -ton 6

Mama Baer/Kommissar Hjuler Allstar-Band - Sicherungskopie 8 (Tape Tektoniks kassett)
Hive Mind - Beneath Triangle And Crescent (Fag Tapes kassett)
Fragments - Fragments (Arable Tapes kassett)
Fragments - Ambrosial Filiments (A Soundesign Recording kassett)

Er det bare meg eller er vi på vei inn i en liten støykrise ? Etter mange år med et jevnt tilsig av nye gode artister (ikke minst gjennom kassettrevivalen vi har sett de siste årene) synes det nå å foreligge en viss kreativ tørke. Riktignok holder en rekke av de gamle helter fortet (Lasse Marhaug, Hijokaidan, Incapacitants, Prurient, Wolf Eyes, John Wiese, Dylan Nyoukis), men fornyelsen og spenningen er kanskje ikke helt den samme som før. Det er riktignok ingen mangel på utgivelser, det spyttes fortsatt ut 1001 limiterte saker daglig med støy/drone/soundpoetry varianter. Men det er temmelig lang mellom skålene for å si det sånn.

De mest interessante sakene i undergrunnen p.t. kommer fra Emeralds/Pizza Night/Wagon aksisen i USA, Singing Knife/Part Wild Horse Mane On Both Sides/Axis Mundi/Infinite Light scenen i UK og selvfølgelig psychscenen i Japan. Og alle disse opererer ganske langt fra en støytradisjon, selv om friheten i musikken og det psykedeliske "ta deg dit" momentet er fellesnevnere med støyens verden.

Nåvel, litt klaging innledningsvis før vi skiller skitt og kanel og tross alt anbefaler en stabel utgivelser:

Vi begynner med Mama Baer/Kommissar Hjuler Allstar-Band - Sicherungskopie 8 (Tape Tektoniks kassett), en vanvittig tape med langt der ute sounds fra den belgiske duo. En side til Mama Baer og en til kommissaren selv. Mama Baers "Alptruem" er en selveltende deig av vond, klemt analog noise krystet sammen med stemmekaving på rødt; en meditativ sutring i sirkel hvor dampende bass over støytornadoer etterhvert tar over. Neppe "ekte", men "ærlig" nok ? En fin kavring å gnage på.

Kommissar Hjulers side er fullstendig hinsides. En bankende beat og Kommissarbjeff durer endeløst som underlag til noe som høres ut som en forrykt/kåt femmeversjon av Suicides Frankie Teardrop; jøje meg, hysteri på et hittil ukjent nivå. Dette får Alan Vega til å høres ut som sølvguttene. Flere herrer blander seg etterhvert inn, og det eneste du klarer å tenke på er hvordan galskapen skal stoppes - tar det aldri slutt ?

Hive Mind - Beneath Triangle And Crescent (Fag Tapes kassett) er neste beist ut. Side 1 har den samme minimale industrielle lurk som Greh Holger aka Hive Mind pleier å dyrke, men denne gangen som utgangspunkt for mer ekspansiv støytaktikk med fallende metallslør mot store, frosne flater på flere tusen år gamle stålplater som vaier horisontalt over alles levde liv. Er dette en vei videre for et litt fastlåst prosjekt ? Jammen er det det, jeg blir rent oppstemt! Dog, Greh holder ting under kontroll, musikken drives frem under et ganske strengt regime og side 1 ender opp som en haltende hatfull drift av rustenanal(og) reisning og reise.

Flipper vi kassetten til side 2 møtes vi av en underlig vakker stemning. En synthtone av ensomhet snurres rundt og rundt av tverrgående støystøt - lange! - et mantra , intet mindre. Andre del av side 2 er en støysunami som begynner mildt og så stiger, stiger mot en mørk himmel. Et truende, sterkt strømført skrekkscenario til voldelig effekt. Enormt.

Når Kommissaren og Hive Mind har laget sveitserost av skallen din er det godt å roe det ned med Fragments, som er ute med to nye kassetter med analoge synth driblerier. Fragments består av Cleveland duoen Jeff Hatfield (Field of Hats) and Zach Troxell (Relentless Corpse) og har en fin kassett ute på Hanson fra tidligere. Mye middelmådig og rent ut sagt talentløst er klemt ut av analog synthdrivel de siste par årene , men Fragments holder interessen oppe med sitt kok av klassisk krautkosmos, tidlig elektronikk ala Creel Pone og mer odde avantiteter ca tidlig industri '79. Fragments - Fragments (Arable Tapes kassett) og Fragments - Ambrosial Filiments (A Soundesign Recording kassett) er to fine liser.

Vår ! Slyngelrock ! Riff - O - Rama !

Når sola titter frem og varmer på pelsen og du kjenner vårgalskapen rive i tarmtottene har du behov for noe annet enn noise og avantrock. Slyngelrocken kaller !

Så, i anledning vårens komme feirer jeg med å anbefale et knippe stormende riff-o-rama. Legg hipsterminen til side, ta deg en øl og tenk at du er femten år igjen; med olajakke, sykkel, kviser, testosteron for et helt fotballag og ikke minst walkman. Ikke bry deg om at disse anbefalingene stort sett er skiver som som har blitt saget av "kritikerne". Dette er stort sett de samme folka som synes U2 er et viktig band, at Chris Brown har mye bra og at Wolf Eyes er snevre greier.

Så, her er en stabel skiver med god, uforfalsket riffrock; med røtter i punk, proto-metal, glam og heavy metal.

1. The Dicators - Go Girl Crazy (Epic 1975)
2. Van Halen - Van Halen (Warner 1978)
3. Slade - Slayed ? (Polydor 1972)
4. Kiss - Hotter Than Hell (Casablanca 1974)
5. Mudhoney - Superfuzz Bigmuff (Sub Pop 1988)
6. Mainliner - Mellow Out (Charnel Records 1995)
7. Montrose - Montrose (Warner Brothers 1973)
8. Brainbombs - Fucking Mess (Lystring 2008)
9. Moses - Changes (1971)
10.Tad - 8 Way Santa (Sub Pop 1991)
11.MC5 - Kick Out The Jams (Elektra 1969)
12.Sir Lord Baltimore - Kingdom Come (Mercury 1970)
13.Kiss - Alive ! (Casablanca Records 1975)
14.Alice Cooper - Love it to Death (Warner Brothers 1971)
15.Venom - Black Metal (Neat 1982)
16.Grand Funk - Live Album (Capitol 1971)
17.Ram Jam - Portrait Of The Artist As A Young Ram (Epic 1978)
18.Uriah Heep - Very 'Eavy... Very 'Umble (Vertigo 1970)
19.Angel Witch - Angel Witch (Bronze 1980)
20.Poison Idea - Blank Blackout Vacant (Taang! 1991)
21.Ted Nugent - Scream Dream (Epic 1980)
22.Soggy - Soggy (Memoire Neuve 1981)
23.Johnny Thunders & The Heartbreakers - D.T.K. Live At The Speakeasy (Jungle 1982)
24.New York Dolls - New York Dolls (Mercury 1973)
25.The Stooges - The Stooges (Elektra 1969)

The Howling Hex - Earth Junk (Drag City cd)

Nytt album fra Neil Hagerty under The Howling Hex-banneret.

Neil Haggerty (vokal, gitar) skremte buksene av de som våget å lytte da han brøt lydmuren med Royal Trux (etter å ha startet opp i Pussy Galore sammen med Jon Spencer noen år tidligere) i 1988 med debutalbumet Royal Trux. Sammen med Jennifer Herrema (vokal) slapp han tilsammen ti album før det var slutt i 2000. Høydepunktet i Royal Trux katalogen er utvilsomt andrealbumet Twin Infinitives som ble sluppet på en uforberedt klode i desember 1990. Der debuten var en røskende garasjepunk variant var Twin Infinitives noe helt nytt - en alt-er-mulig-freerock over fire platesider som står som en påle og er blant nittitallets aller beste utgivelser. Gledelig nok er disse to første Trux albumene nå nyutgitt på vinyl av Drag City.

Jeg skal innrømme at interessen for Neil Hagertys karriere med The Howling Hex, hans band etter Royal Trux, har vært litt av og på. Mannen har spyttet ut ikke mindre enn ni album (!) siden 2003 med en grusete, ofte gneldrende rock nærmere americana og bluesformeler enn hans tidligere bedrifter. Et vanskelig terreng å bevege seg i. Haggerty er imidlertid type nok til å holde interessen oppe most of the time (for å sitere Zimmerman), selv om det noen ganger blir litt...mye.

En viss spenning kjentes uansett når plasten ble revet av Earth Junk, albumet har blitt hyllet av en viss James Toth (aka Wooden Wand), og det er nok i min bok til at en viss frosk-i-sokkene effekt kommer snikende.

Hva får vi så på Earth Junk ?

Earth Junk er spilt inn av Hagerty (gitar, sang, elektronikk), Sweney Tidball (hammond b3, fender rhodez, synthesizer) og Eleanor Whitmore (sang) og er arrangert og produsert av bandet selv. Musikken er således "trommeløs", og det skaper mye luft og rom i lydbildet, noe som gjør musikken godt. Earth Junk oppleves som både en revitalisering og en fornyelse for Hagerty. Den er ikke perfekt men den lover godt for mannens videre virke.

Åpningssporet Big Chief Big Wheel er en vindskeiv vals over nesten-danskebåt-orgel med lallende sang og gitarfuzz i bunn. Snodig. Deretter følger Sundays Are Ruined Again som homper videre på vals og hammoond kjøret uten å feste seg. Annie Get Ready er mye bedre, en gnelderende gitar under repeterende refrengvarianter over fint arrangert hammond b3 og vakre vokalharmonier fra Eleanor Whitmore. På fjerdesporet tar Eleanor hovedrollen og synger den yberskjønne Faithful Sister, en vakker midtempo smyger med vil-du-gifte-deg-med-meg vakker vokal fra Eleanor. Hun fortsetter på gitaronanien Contraband & Betrayal som lurker fint avgårde og sender hammondtanker i retning av sein Beatles/Stones ca 72.

Ser vi på baksiden av coveret er det disse fem første sporene som utgjør "Earth" delen av albumet (plassert på høyresiden av Haggertys hjerne). De siste fem sporene er dermed "Junk" siden, plassert på venstre hjernehalvdel hos Haggerty. Er det noen dypere mening bak dette ? tja - blir ikke helt klok på det gitt. Spor seks No Good Reason fortsetter vel egentlig med samme mojo, med fin vekslesang mellom Neil og Eleanor. The Arrows er ganske Stonsk r&b, med slagverk byttet ut med surklende hammond og fender rhodes. Fint. Blood & Dust er en vilter ballade med frisk gitarspill nok engang, Coffin Up Cash sveller ut som en akustisk snakkesang under lydbildet og hekter fint. Albumet avsluttes med O Why, Sports Coat som er en folkcountrysnutt som er raskt over og som du vil høre igjen.

Et ok album fra Neil Michael Haggerty. Det er godt det er liv i mannen.

Lytt også til:
Royal Trucks - Twin Infinitives (Drag City 2lp)
The Howling Hex - All-Night Fox (Drag City cd)
Pussy Galore - Right Now! (Caroline lp)

Ai Aso og Reiko & Tori Kudo med nytt på PSF

Nye album på P.S.F. fra to japanske frisjeler.

Nesten hver eneste gang det japanske plateselskapet PSF slipper nye utgivelser minnes jeg om hvorfor jeg bastant og med full braut proklamerer at nettopp dette er verdens beste plateselskap. P.S.F. drives av Hideo Ikeezumi, som også er mannen bak den legendariske platesjappa Modern Music i Tokyo. Tredje element i Ikeezumis plan for verdensherredømme er det japanskspråklige musikkmagasinet G-Modern, som gir vestlige platesamlere svettetokter bare ved å se på bildene av plater og musikere som er omtalt. Å bla i G-Modern er som å foreta en drømmereise i undergrunns- og avantrockhistorien og gir deg underlag for uendelige må-ha lister.

P.S.F. er oppkalt etter High Rise sitt første album Psychedelic Speed Freaks fra 1985, dette var også første albumet på labelen. Psychedelic Speed Freaks ble utgitt i kun 300 eksemplarer, og originalkopier av dette albumet har blitt en hellig gral for japrock samlere - har du et eks liggende så bare gi meg et vink...

P.S.F. har sluppet rundt 200 album siden starten og dekket de fleste stilarter av japansk undergrunnsmusikk, med unntak av den strieste noisemusikken. Psykedelisk hyperrock, folk, improv, free jazz og varianter av alt dette. Blant artistene som har utgivelser på P.S.F. kan nevnes Acid Mothers Temple, High Rise, White Heaven/The Stars, Ghost, Kousokuya, Masayuki Takayanagi, Kaoru Abe, Keiji Haino, Fushitsusha, Masayoshi Urabe, Kazuki Tomokawa, Aural Fit, Ché-SHIZU, Go Hirano, Kan Mikami og Shizuka. Jeg har tenkt å skrive en større sak om P.F.S. og Hijokaidan/Jojo Hiroshige/
Alchemy Records med tid og stunder. Bare jeg får tid folkens, tid.

Uansett, den japanske undergrunnen fortsetter å levere supre utgivelser år etter år, og jammen om ikke 2009 blir nok et godt år for japrockere. Siste slippet fra P.S.F. gir oss flotte plater fra Satoshi Sonoda, Toukaseibunshi, Ai Aso og Reiko Kudo & Tori Kudo, i tillegg til en digg dvd med liveopptak med High Rise fra 1996. I denne omgang skal jeg ta for meg Ai Aso og Reiko Kudo & Tori Kudos nye livealbum som ble spilt inn på samme konsertkveld i november i fjor.


Ai Aso - Aida (PSF cd)

Ai Aso har sluppet to album tidligere, med en tilbakelent men likevel brennende folkrock. En acidfolk variant et sted mellom vestlige heltinner ala Sandy Denny og japanske Kazuki Tomokawa og Go Hirano. Og nå ramler Aida ned i våre fang som en deilig liten gave. De tidligere utgivelsene hennes på Pedal Records har vært preget av en svært lavmælt, nesten nølende vokaldans over skjøre, skjøre melodier som står nesten helt stille. Uendelig vakker musikk som trenger mange gjennomlyttinger før virkelig feste oppnås. Ai Aso har også samarbeidet med Boris, hun er blant annet med på deres Smile album og har i tillegg utgitt en split -7" sammen med Wata fra nevnte band. Hun er også med som vokalst på selveste Michio Kurihara's soloalbum Sunset Notes hvor hun synger på to spor. En dame med de rette kontakter altså.

Hideo Ikeezumi forteller i liner notes til Aida om hvordan Ai Aso dukket opp i Modern Music med egeninnspilte kassetter og imponerte store og små. Ikeezumi beskriver videre Aida som en endelig spikring av Aso's muse. En nedstripping av instrumenter til kun akustisk gitar og piano (med hjelp fra Go Hirano). Aida har da også blitt damens suverent beste album så langt. Melodiene er strammere og mer økonomiske og uendelig vakre. De napper nesten umiddelbart og går rett i fletta/hjertet (velg selv) på deg. Dessuten synger Ai Aso flott her, hun holder toner som dirrer i luften over svært nedstrippet komp. Den totale magi oppstår når Go Hirano (et av Ai Aso's forbilder) setter seg ned ved pianoet på to spor.

Har du den minste interesse for acid folk og japansk undergrunnsmusikk (og det bør du ha!) må du gjøre som K - legg den inn på ipoden og snus i vårlufta med fornyet tro på livet - det er såpass .

Reiko Kudo & Tori Kudo - From Now On (PSF cd)

Tori og Reiko Kudo (mann og kone) dukket opp for første gang med bandet Noise som ga ut det klassiske Tenno albumet i 1980. Etter dette stiftet Kudo'ene Maher Shalal Has Baz som de har drevet siden midt på åttitallet. Tori Kudo har forsket mye på feil og kunnskapsløshet som våpen i musikkonstruksjon. Han har dradd ikke-musikere uforberedt opp på scenen og i det hele tatt tatt denne type muligheter så langt det vel er mulig. Denne nyskjerrige holdningen koblet med en bitvis ubegripelig naivistisk tilnærming til dette og hint har ligget i dypet av en katalog med helt singulær musikk. Stephen McRobbie fra The Pastels signerte bandet til sin Geographic label og bandet fikk med dette betydelig oppmerksomhet også utenfor japrocksirkler.

Reiko Kudo har parallelt dyrket en solokarriere og utgitt flere soloalbum de siste ti årene. Mitt seneste møte med damen var på det fine albumet Licking Up Dust fra i fjor. På From Now On får vi syv spor med Reiko på vokal backet av Tori på piano. Backet er forresten ikke rette betegnelsen; Tori herjer på piano, med løpende freejazz drag, avbrutte korder og atonale løp bak Reikos lyse flagrevokal. Det er likevel ingen "kamp" mellom de to, det låter merkelig avstemt. Totaliteten blir en nestenimprovisert musikk med sterke innslag av japansk acidfolk og nesten klassisk jazzsangerinne med piano. Vi får stoff fra Reikos soloalbum og uutgitt materiale. Musikken blir ekstremt nær og intim, en ultrafølsom variant av alt Maher Shalal Has Baz baler med til daglig.

Lytt også til:
Ai Aso - Lavender Edition (Pedal Records cd)
Ai Aso - Umerumonoizen (Pedal Records/Tiliqua Records lp)
Michio Kurihara - Sunset Notes (Pedal Records cd)
Reiko Kudo - Rice Field Silently Riping In The Night (Majikick Records cd)
Reiko Kudo - Licking Up Dust (Hyotan Records cd)
Maher Shalal Has Baz - From A Summer To Another Summer (An Egypt To Another Egypt)(Geographic cd))

r millis - 120 (Etude cd)

Ny cd fra Climax Golden Twin og mångsyslare Robert Millis.

Rober Millis har sammen med Jeffrey Taylor vært sentralt medlem i Seattle bandet Climax Golden Twins siden starten i 1994. Bandet har en lang og fin rekke utgivelser hvor de beveger seg over store deler av undergrunnsrockens pallet; avantrock, skumle filmsoundtracks, droner, nærstøyopplevelser, improv - you name it. Ved siden av innsatsen i Climax Golden Twins har Millis hatt en rekke andre interesser og prosjekter. Mannen er en lidenskaplig samler av 78 plater, ivrig field recorder med fokus på insekter, frosker og fugler (fin kombo?!), globetrotter med opptaksustyr for Sublime Frequencies og ikke minst deltager som musiker og produsent på en haug prosjekter. Han har blant annet vært tett på Sun City Girls gjennom mange år. Av de beste og mest nødvendige utgivelsene han har hatt kleptopølsene borti i det siste nevnes spesielt den flotte samlingen med 78 plater over to cd'er på Victrola Favorites og ikke minst den heidundrende avantrock gruppa AFCGT.

120 har tidligere vært ute på en limitert cd-r og er nå tilgjengelig på cd fra den canadiske labelen Etude. 120 er en miks av field recordings, utdrag av elementer fra 78 plater og dronetaktikk smurt sammen over fire spor til en lettlytterlig miks. Millis benytter gitarer i loop, glass harmonika og bjeller til å skape lange, glinsende flater av stemning. Han faller ikke i dronefellen og blir kjedelig/likegyldig, men klarer å holde stemningen og ikke minst interessen oppe stort sett hele veien (digresjon: enhver dust tror det er mulig å konstruere droner om dagen - du trenger ikke instrumenter, ikke talent, ikke ideer, ingenting - bare la det løpe en repeterende tonestrøm, vips så er dronen på plass. Så vanvittig feil kan man ta; droner er kunst og vanskelig oppnåelig. Her må det ryddes opp!).

Åpningsporet 40s is not good innledes som en audioverite før et et vakkert, lett temperert tema ala krautbliss overtar og sender musikken ut av tid og rom. Deretter følger all balled up som er lenger ute på jordet; tempelmusikk fra Thailand koker under vinylkrakling før opptak av insekter tar over mens en dronestruktur sakte tar plass i lydbildet. Deretter følger suspended som har mer av en tradisjonell dronetilnærming. Millis viser her frem sine evner til å skape en spacetripp fullt på høyde med krautromfarere som Klaus Schulze ca 1975.

Musikken kan bitvis minne om det Mark McGuire (Emeralds) gjør på sine soloting, ikke minst på siste sporet charcoal twins, hvor en samtale mellom to herrer i lett kranglete modus bades i støysendinger fra en am-radio før det hele tas over av akustisk og elektrisk gitar i et nær-americana land. Super avslutning på en plate som vokser på deg.

Lytt også til :
Climax Golden Twins - 5 Cents A Piece (Abduction LP)
Diverse Artister - Victrola Favorites (Dust To Digital Bok + 2CD)
Mark McGuire - Let Us Be The Way We Were (Wagon CD-R)
Climax Golden Twins - Climax Golden Twins (The Rock Album) (Fire Breathing Turtle CD)
Philip Jeck - Sand (Touch CD)
AFCGT (A Frames + Climax Golden Twins) - AFCGT (A Frames + Climax Golden Twins) (Uzu LP)