Nytt album fra Neil Hagerty under The Howling Hex-banneret.
Neil Haggerty (vokal, gitar) skremte buksene av de som våget å lytte da han brøt lydmuren med Royal Trux (etter å ha startet opp i Pussy Galore sammen med Jon Spencer noen år tidligere) i 1988 med debutalbumet Royal Trux. Sammen med Jennifer Herrema (vokal) slapp han tilsammen ti album før det var slutt i 2000. Høydepunktet i Royal Trux katalogen er utvilsomt andrealbumet Twin Infinitives som ble sluppet på en uforberedt klode i desember 1990. Der debuten var en røskende garasjepunk variant var Twin Infinitives noe helt nytt - en alt-er-mulig-freerock over fire platesider som står som en påle og er blant nittitallets aller beste utgivelser. Gledelig nok er disse to første Trux albumene nå nyutgitt på vinyl av Drag City.
Jeg skal innrømme at interessen for Neil Hagertys karriere med The Howling Hex, hans band etter Royal Trux, har vært litt av og på. Mannen har spyttet ut ikke mindre enn ni album (!) siden 2003 med en grusete, ofte gneldrende rock nærmere americana og bluesformeler enn hans tidligere bedrifter. Et vanskelig terreng å bevege seg i. Haggerty er imidlertid type nok til å holde interessen oppe most of the time (for å sitere Zimmerman), selv om det noen ganger blir litt...mye.
En viss spenning kjentes uansett når plasten ble revet av Earth Junk, albumet har blitt hyllet av en viss James Toth (aka Wooden Wand), og det er nok i min bok til at en viss frosk-i-sokkene effekt kommer snikende.
Hva får vi så på Earth Junk ?
Earth Junk er spilt inn av Hagerty (gitar, sang, elektronikk), Sweney Tidball (hammond b3, fender rhodez, synthesizer) og Eleanor Whitmore (sang) og er arrangert og produsert av bandet selv. Musikken er således "trommeløs", og det skaper mye luft og rom i lydbildet, noe som gjør musikken godt. Earth Junk oppleves som både en revitalisering og en fornyelse for Hagerty. Den er ikke perfekt men den lover godt for mannens videre virke.
Åpningssporet Big Chief Big Wheel er en vindskeiv vals over nesten-danskebåt-orgel med lallende sang og gitarfuzz i bunn. Snodig. Deretter følger Sundays Are Ruined Again som homper videre på vals og hammoond kjøret uten å feste seg. Annie Get Ready er mye bedre, en gnelderende gitar under repeterende refrengvarianter over fint arrangert hammond b3 og vakre vokalharmonier fra Eleanor Whitmore. På fjerdesporet tar Eleanor hovedrollen og synger den yberskjønne Faithful Sister, en vakker midtempo smyger med vil-du-gifte-deg-med-meg vakker vokal fra Eleanor. Hun fortsetter på gitaronanien Contraband & Betrayal som lurker fint avgårde og sender hammondtanker i retning av sein Beatles/Stones ca 72.
Ser vi på baksiden av coveret er det disse fem første sporene som utgjør "Earth" delen av albumet (plassert på høyresiden av Haggertys hjerne). De siste fem sporene er dermed "Junk" siden, plassert på venstre hjernehalvdel hos Haggerty. Er det noen dypere mening bak dette ? tja - blir ikke helt klok på det gitt. Spor seks No Good Reason fortsetter vel egentlig med samme mojo, med fin vekslesang mellom Neil og Eleanor. The Arrows er ganske Stonsk r&b, med slagverk byttet ut med surklende hammond og fender rhodes. Fint. Blood & Dust er en vilter ballade med frisk gitarspill nok engang, Coffin Up Cash sveller ut som en akustisk snakkesang under lydbildet og hekter fint. Albumet avsluttes med O Why, Sports Coat som er en folkcountrysnutt som er raskt over og som du vil høre igjen.
Et ok album fra Neil Michael Haggerty. Det er godt det er liv i mannen.
Lytt også til:
Royal Trucks - Twin Infinitives (Drag City 2lp)
The Howling Hex - All-Night Fox (Drag City cd)
Pussy Galore - Right Now! (Caroline lp)
