Faust IV, uutgitte etterlatenskaper, BBC sessions og samarbeid med Tony Conrad
Vi forlot våre venner i Faust etter at de hadde blitt signert til Virgin Records og sluppet sitt tredje album Faust Tapes. Signeringen til Virgin ga bandet en god del oppmerksomhet. John Peel elsket dem og ga dem sågår en Peel-session som bidro ytterligere til buzzen rundt Faust. I denne perioden gjennomførte de også en turne i England som det gikk gjetord ord om. En mildest talt "der ute" happening med bormaskiner og flipperspill som en del av sceneutstyret bidro til deres rykte som en vilter gjeng.
Faust - Faust IV (Virgin)
Faust fjerde og siste album på syttitallet ble spilt inn i Virgins studio The Manor i England i 1973 og utgitt i 1974. Bandet bestod da av Werner "Zappi" Diermaier (trommer), Hans Joachim Irmler (orgel), Jean-Hervé Péron (bass), Rudolf Sosna (gitar og keyboards) og Gunter Wüsthoff (syntheziser og saksofon). Innspillingene tok langt tid og produsent Uwe Nettelbeck supplerte det nye materialet med stoff som var spilt inn under bandets kreative raptus i Wumme de to foregående årene. Albumets klart beste spor og Fausts mest legendariske øyeblikk er faktisk hentet fra Wumme innspillingene, nemlig Faust IVs åpningspor Krautrock. Krautrock er en 12 minutters lang dronende instrumental tour de force hvor musikken bygger seg sakte opp og trommer slår inn i lydbildet først langt ute i stykket. Og når Krautrock kommer ut av startblokkene blir den et helt uimotståelig vandrende beist av en rocklåt. Den blir jeg aldri lei. Det andre høydepunktet på albumet er den syv minutter lange krautklassikeren Jennifer som står seg like godt idag; låten begynner som en smul krautastisk smyger før det går alvorlig galt etter en stund og galskapen slippes løs - musikk som peker fremover og bakover samtidig.
Faust IV har ikke samme legendestatus som de tre første albumene og er vurdert som deres svakeste i denne første klassiske Faustperioden. Jeg liker den minst like godt som forgjengerne og synes den er inspirert og solid tvers igjennom. Endel av musikken nærmer seg en konvensjonell låtkonstruksjon og et mildere uttrykk, sjekk for eksempel den reggaeinfiserte The Sad Skinhead. Vi får også mye patentert Faust galskap med tribalbeat ala Velvet Underground og flytende drømmesynth frekvenser på disse syv sporene - og for en trommeslager bandet hadde i Zappi! Sjekk f eks innledningen på Just A Second, før synthflytende drømmerier steiler mot gitarkaskadiske og pianobarberte mareritt. Også den lange Giggy Smile hekter godt med sitt freakbeat på fylla riff og dundrende fremdrift.
Albumet siste spor tar det hele hjem; It's A Bit Of A Pain er en søt akustisk sak med god stemning som tirres av en mildt ilter gitar. Og jammen om ikke galskapen tyter frem her også; en svensk tjej forteller om kroppshår på menn med lett erotisk stemme. Digg.
Faust - Munic & Elsewhere (Recommended Records LP 1986)
Faust - The Last LP (ReR Megacorp LP 1988)
Ryktene gikk lenge om et nytt album fra Faust, Faust V. Virgin slapp sågår en promokassett med med glimrende ny Faustmusikk. Faust V ble tragisk nok aldri utgitt. Virgin var lei av Faust og deres innfall og utfall og så vel ikke akkurat det store kommersielle potensialet i denne gjengen. Deler av musikken som var tiltenkt Faust V dukket imidlertid opp på diverse singler og ep'er på Recommended Records.
Senere ble musikken som var ment for Faust V (pluss andre uutgitte spor) samlet på to flotte album som ble sluppet i 1986 og 1988 på Recommended Records og senere også samlet på cd'en 71 Minutes. Musikken på disse platene viser at Faust var enda mer produktive og oppfinnsomme enn deres offisielle utgivelser kan gi uttrykk av. Både Munic & Elsewhere og The Last LP er nesten fullverdige Faust album, fulle som de er av god musikk innen Fausts "kjerneverdier". Skal du ha hele bildet av denne gjengens virke på syttitallet trenger du disse.
Faust - Patchwork 1971 - 2002 (Staubgold cd)
I 2002 ble det sluppet ytterligere uutgitt materiale med Faust. Patchwork 1971 - 2002 er en slags oppfølger til Faust Tapes og inneholder tyve spor spilt inn i perioden 1971 til 2002. Oppsiktsvekkende nok er det alt vesentligste av materialet fra deres tidlige periode og Patchwork er en flott collage over Faustmusikk - denne unike blandingen av alt og ingenting; rock, psych, folk, free jazz og krautrock knadd sammen til en superoriginal og imøtekommende musikk.
Stretch Over All Times er tredve år med Faust på snaue to minutter, inkludert et sus av It's a Rainy Day, Sunshine Girl bakt inn. Krautrock fra Faust IV gjenoppstår i kortversjon som A Seventies Event. Endel av musikken fremstår som merkelig kjent og er utdrag av Faustmusikk vi kjenner fra før i helt andre arrangementer, sjekk for eksempel spor som Psalter, Stretch Out og Out of Our Prison.
Patchwork 1971 - 2002 står seg godt i Faust katalogen og hører med i det store bildet.
Faust - BBC Sessions + (ReR Megacorp cd)
I 2000 ga Recommended Records ut den flotte boksen Faust - The Wumme Years 1970 - 1973 som samlet albumene Faust, So Far og Faust Tapes, og i tillegg inneholdt 71 Minutes og BBC Sessions +. I alt fem cd'er med glimrende musikk. Videre en tykk booklet med bilder, tekster og intervjuer.
På BBC Sessions + fikk vi den opprinnelige John Peel sessionen fra 1972. Denne bestod av tre spor og fra denne får vi Krautrock i all sin prakt. I tillegg får vi den deilige knugeren The Lurcher og den lille snutten Do So. BBC + inneholder også ytterligere fem spor med blant annet alternative versjoner av So Far og Meer.
Faust / Tony Conrad: Outside The Dream Syndicate (Caroline LP 1973)
Tony Conrad var en av pionerene i minimalismen i New York, og jobbet blant annet sammen med LaMonte Young og John Cale på de legendariske Dream Syndicate innspillingene midt på sekstitallet. Disse har desverre aldri sett dagens lys på offisielle utgivelser, mye takket være LaMonte Youngs totale særhet - etter sigende sitter han og ruger på tapene uten vilje til å la oss høre dette unike materialet i sin helhet. Det eneste som er sluppet er et drøyt halvtime langt opptak med dårlig lydkvalitet på Table Of The Elements for noen år siden. Tony Conrads første offisielle utgivelse ble derfor et overraskende samarbeid med Faust.
På tre dager i oktober 1972 i Wumme spilte Tony Conrad (fiolin), Werner "Zappi" Diermaier (trommer), Jean-Hervé Péron (bass) og Rudolf Sosna (gitar, keyboards) inn en evig minimalistklassiker, under oppsyn av Kurt Graupner og Uwe Nettelbeck. Albumet, som ble utgitt på Virgins underlabel Caroline, inneholdt to sidelange spor. From the Side of Man and Womankind er en insisterende gjennomgående beatodysse' hvor Zappi og Péron ikke flytter rytmen en millimeter til siden - bare fremover, fremover. Over dette tankskipet av minimalistisk rytmeri gnager og forløser Conrad sine droneteorier og droneforskning.
From the Side of the Machine er mer avmålt dirrende og beveger seg sakte fremover over fenomenalt trommearbeid av Zappi. From the Side of the Machine er mindre insisterende og mer dryppende av minimalistisk lengsel. Conrad spiller lange toner i sammenhengende strekk. Fantastisk musikk som inviterer til dyp og gjentatt lytting. Outside The Dream Syndicate er en av mine definitive minimalistfavoritter.
Albumet sakk selvfølgelig som en stein ved utgivelse, Minimalt (kremt..) salg og knapt noen anmeldelser må ha vært en enorm skuffelse for Conrad. Heldigvis ble albumet plukket opp fra glemte-klassikere loftet av salige Table Of The Elements i 1993. Da fikk vi en 30 års jubileums utgave med uutgitt materiale og en supersjelden 7".
17 februar 1995 spilte Tony Conrad, Werner "Zappi" Diermaier, Jean-Hervé Péron og Jim O'Rourke From the Side of the Machine i sin fulle 37 minutters versjon live i Queen Elisabeth Hall i London. Denne konserten er også utgitt på cd av Table Of The Elements og vel verdt å ha.
Avslutning og til neste gang...
Faust lå brakk i nesten femten år før bandet gjennoppstod i 1990. Siden den gang har Faust utgitt flere gode album (ikke minst er det helt ferske albumet C'est Com...Com...Complique utmerket). Så det blir nok en del tre og del fire i historien om Faust med tid og stunder. Men de neste utgavene av Krauthelter vil fokusere på syttitallet.
