Tyngre enn en veldig tung ting del 32

Wicked King Wicker

Duo fra New York som er en del av den nye bølgen som opererer et sted mellom tungrock, doom og noise. Ikke langt fra band som f eks Blue Sabbath Black Cheer, Moss og Khanate. Doomrocken ligger dypt begravd i et hav av feedback og skumle grynt. Et hektende brygg som viser veien videre for avantmetalen. Grav deg inn med hodelykt.

Anbefalt:
Wicked King Wicker - Wicked King Wicker (Egen label lp 2007)
Wicked King Wicker - Flydust (Egen label lp 2007)
Wicked King Wicker - The Serpent's Psalm (Magentica Nocturnus lp 2009)
Wicked King Wicker - Borne Black (Noiseville cd 2009)


Wildildlife

Her jukser jeg litt igjen og siterer min egen anmeldelse av Six (Crucial Blast); Første album fra dette San Fransisco bandet. Syv spor på 68 minutter med psycedelisk space rock med tung postrock,metall og punk påvirkning. Plata er "recorded" av Aaron fra Mammatus , en mann som ikke er fremmed for gitareksesser ekstraordinaire. For det er denne utgivelsen handler om - lag på lag med metalliske gitarer badet i fx over et bitvis hypnotisk repeterende trommespill. Vokalen ofte langt bak i lydbildet, med låter som faller sammen i nesten friform noisegitar eksesser.

Hovedsporet må sies å være den over atten minutter lange "Magic Jordan"; mild drømmende post rock innledning som drar over i tung, tung sakte blyrock før det hele tas ned med en lang drømmende nesten folkaktig sekvens. Flott.

Liker du band som Butthole Surfers og Harvey Milk og ikke blir skvetten av litt rabalder vil dette være noe for deg. Fengende bråk!

Anbefalt:
Wildildlife - Peas Feast (Crucial Blast cd-r/lp 2007)
Wildildlife - Six (Crucial Blast cd 2007)


Witch

Witch er J.Masics (Dinosaur Jr.) "hobbyband". I Witch overlater han gitaren til andre og sitter han bak trommesettet. Dette bandet har sluppet to album sålangt, der særlig det seneste er en flott variant over syttitallsk hardrock/klassisk doom ala Black Sabbath og andre helter. Ikke nødvendigvis veldig avantastisk, men du verden som det røsker i skrukken.

Anbefalt:
Witch - Witch (Tee Pee Records cd 2006)
Witch - Paralyzed (Tee Pee Records cd 2008)


Witchcraft

Mer tradisjonsbunden hardrock, denne gangen fra Sverige. Witchcraft utgyter en stram, økonomisk hardrock med god melodiføring og effektiv produksjon. Bandet har vist en fin stigning på sine utgivelser og The Alchemist er en liten klassiker. Her synges det også på svensk på et spor, det vil vi ha mer av.

Anbefalt:
Witchcraft - Witchcraft (Rise Above Records cd 2004)
Witchcraft - Firewood (Rise Above Records cd 2005)
Witchcraft - The Alchemist (Rise Above Records cd/lp 2007)


Woe

Woe er Chris Griggs band, han spiller det meste av instrumenter og får bare hjelp av Even Madden på trommer. Woe holder til i Philadelphia og har sluppet et album så lang. Og for et album! A Spell For The Death Of Man er et rasende, pønkete black metal album med avsindig trøkk. Snakk om å blåse midtskill på den uforberedte lytter... A Spell For The Death Of Man har lange, drivende låter med totaltrøkk og hyperintensitet. Dette er et allerede klassisk album som alle med interesse for The Dark Side bør sikre seg.

Anbefalt
Woe - A Spell For The Death Of Man (Stronghold cd/lp 2008)


Wold

Wold er noe av det aller strammeste man kan utsette øregangene for i disse dager. Denne canadiske duoen har tre album ute. Wold har etterhvert perfeksjonert sin grå noisesøyle, som iblandes avantmetal og en ualminnelig hissig og lei vokal. Musikken er sjeldent stygg og ugjennomtrengelig. Denne musikken nytes best i små doser. Heftig!

Anbefalt:
Wold - Screech Owl (Profound Lore cd 2007)
Wold - Stratification (Profound Lore cd 2008)


Wolves In The Throneroom

Økoblack metal fra Olympia, Washington. Bandet består av Nathan Weaver (vokal, gitar), Will Lindsay (gitar, backing vokal) og Aaron Weaver (trommer). Over tre studioalbum har bandet perfeksjonert sin tunge og buzzete midtempo black metal med tekster om shamanistiske ritualer, natur og dyp sorgfull stemning. Alt strukket opp på lange låter med med drivende komp under buzz og mørk vokal. Luringene har selvsagt bygd myten gjennom røverhistorier om bosteder i skogen, økoterrorisme og annet. Wolves In The Throneroome er et av de ledende bm bandene på denne kloden.

Anbefalt:
Wolves in the Throne Room - Diadem of 12 Stars (Vendlus Records cd 2006)
Wolves in the Throne Room - Two Hunters (Southern Lord Records cd/2lp 2007)
Wolves in the Throne Room - Black Cascade (Southern Lord cd/2lp 2009)

Alarm ! Spalten for urolig musikk

Destroy All Monsters - Double Sextet (Printed Matter lp)
Mouthus - En Tour Singularity (Our Mouth Cd-r)
Mount Eerie - Wind's Poem (P.W. Elverum & Sun - Creators / Destroyers Of Music 2lp)
Billy Bao - May 08 (Parts Unknown lp)
Derek Bailey - A Silent Dance (Incus cd)

Første dings ut denne gangen er en fin forsmak på relanseringen av den klassiske 3cdboxen med Destroy All Monsters som Ecstatic Peace slapp tidlig på nittitallet. Den kommer nemlig i et svært etterlengtet nyopptrykk i disse dager. De av dere som ikke har den nær stereo'n (what???) bør stå klare i køen. Uansett, Destroy All Monsters - Double Sextet (Printed Matter lp) er ett langt spor over to vinylsider, som denne tidlige utgaven av Destroy All Monsters banket ut midt på syttitallet. Destroy All Monsters besto ved denne anledningen av Mike Kelley, Cary Loren, Jeff Fields, Kalle Nemvalts, John Reed og Jim Shaw. På Double Sextet maler bandet ut sin patenterte blanding av garasjerock, avantpunk og freejazz - alt forsket frem gjennom en` lang improvisasjon. Destroy All Monsters gnager og gnukker på sine egne bein og ideer; sure og sinte? På mange måter en urrock; rifforama, saxgrynt og generelt mayhem. Hvor ble det av denne type rock?

Jo, denne type rock videreføres i denne vår tid av blant annet Mouthus. Den knugende duo fra New York, som her samler opp sin asfaltsangst i et trykkende kok av perkusjonstung improvrock i et stykke musikk på 20 minutter. Mouthus - En Tour Singularity (Our Mouth Cd-r) er en limitert utgivelse på Brian Sullivan og Nate Nelsons egen label og har vært tilgjengelig som en toursuvenir. På sine mange slipp beveger Mouthus seg langs en akse med bortimot låt- og sangbasert virke i den ene enden og tjukk lødgrøt i den andre enden. Tour Singularity er helt ute på lødgrøtenden; en flytende messe av bass, synth og perkusjon som renner ut av høytalerne og sender tankene i retning av Throbbing Gristle i en mørk kjeller ca 1979; industriskadde munker messer med tunge hetter og bare, såre føtter mens de drømmer om grønne lunger.

Mount Eerie - Wind's Poem (P.W. Elverum & Sun - Creators / Destroyers Of Music 2lp) er en solid overraskelse. Elverums tidligere utgivelser under aliasene Mount Eerie og The Microphones har stort sett vært et lo-fi, singer-songwriter uttrykk som ikke har festet seg hos undertegnede. Wind's Poem er imidlertid en helt annen skål; black metal bedroom folk ambience ? Elverum har fått ørene opp for black metal og har nevnt en artist som Xasthur som en favoritt. Wind's Poem tar utgangspunkt i et ganske så tradisjonelt låtmateriale som så bades i store flak av bm-marinertbuzz ala Burzum og nettopp Xasthur. Resultatet er en underlig melankolsk reise i ullent terreng med fengende låter og fantastiske arrangementer. Tittelsporet flyr ut av startblokkene med en mektig, tung bm buzz og hekter tak i deg umiddelbart. En tung suppe med en stor melodi byksende midt i kaoset. Slik fortsetter det albumet gjennom med klassisk bedroom folk materiale pakket inn i et black metal univers. Resultatet er stor musikk.

Billy Bao har jeg skrytt av før og det er ingen grunn til å dempe seg nå. Det nye albumet Billy Bao - May 08 (Parts Unknown lp) er nok en knusende oppvisning i tung avantrock. Bandet består av Mattin på gitar, Xabier Erkizia vokal, Alberto Lopez på trommer og Inigo Telletxea på bass. Billy Bao er mer punkrock enn noensinne og tar den seige, hakkete cruden sin ytterligere noen steg ut i et terreng av improvisert hardcore. Billy Bao blander idiotrock med avantfantasier, elektroniske sammenbrudd ala glitch og syk vokal og sender resultatet gjennom en forsterker som ligger begravd i atomavfall før hele sullamitten dundrer ut av to enorme, rustne høytalere. Billy Bao tar arven fra Black Flag, Germs og Big Black inn i en fjern fremtid. Billy Bao er et av verdens beste rockband.

Etter en slik margknusende opplevelse er det greit å roe nervene helt ned og det er vanskelig å se for seg noe som skulle passe bedre til nettopp det enn Derek Bailey - A Silent Dance (Incus cd). Denne cd'en inneholder opptak av Derek Bailey's siste offentlige opptreden før han døde i 2005. A Silent Dance inneholder Bailey i duo med den spanske pianisten Agusti Fernandez. Bailey led av motor-neuron disease, med lammelser og bevegelighetsproblemer som resultat. På sine senere dager måtte han tilnærme seg gitaren på nytt vis pga sykdommen og på denne platen møter vi Bailey på ualminnelig søkende vis. Sammen med den lydhøre pianisten Fernandez svever og plukker han seg frem over to lange strekk med samlet spilletid på litt over femti minutter. Musikken er var, urolig og imøtekommende improvisert; mild? Men ikke uten krav og glød. Bailey hadde på ingen måte mistet sin klo; sjekk de stillestående feedbacktonene på slutten av det første sporet for bevis !

Den nødvendige musikken del 13

Sun Ra And His Astro Infinity Arkestra - Strange Strings (Saturn Research LP 1966)

Dette er ikke anledningen til å utgyte historien om Saturns store sønn Sun Ra, det får vi komme tilbake til ved en senere anledning. Her nøyer jeg meg med å konstatere at mannen hører hjemme i den aller øverste jazzligaen, sammmen med John Coltrane, Albert Ayler, elektriske Miles Davis, Charlie Mingus og Ornette Coleman.

Strange Strings er en perfekt tittel på denne spesielle og uvanlige utgivelsen i Sun Ras mektige og svært omfangsrike diskografi. Albumet er et sveipende stikk av lange improvisasjoner med uvanlig instrumentering og musisering. Innspilt i 1966, og det låter i 2009 fortsatt som musikk fra en fjern fremtid.

Uten noen form for øvelser på forhånd ble bandet sendt i studio og de fleste musikerne fikk stukket et for dem fremmed instrument i hånden. På mye av materialet her spiller store deler av Arkestraet på strengeinstrumenter. Alt fra ukulele, banjo, mandolin, koto, kora og annet. Helt sikkert hvilke strengeinstrumenter som er i bruk er dog ikke sikkert, på albumet er det kun referert til "electric strings". På toppen av en mild storm av strengetoner ligger Art Jenkins mumlende, mørke vokal, totalbadet i reverb. Under det hele buldrer og banker metall benyttet som perkusjon. I tillegg slår mer tradisjonell Arkestragalskap inn, med hjerneutvidende bruk av blåsere, elektrisk piano og fløyte. Produksjonen er sedvanlig Sun Ra lo-fi, og det passer dette uttrykket utmerket. Det bygger bare oppunder det fjerne-men-nære uttrykket. Hva foregår egentlig her ?

Første sporet på Strange Strings er Worlds Approaching, og her blandes det særegne strengeuttrykket med med kvalifisert Arkestra free jazz med mektige Marshall Allen på obo i front. Resultatet er et surrealistisk og fremmedgjørende stykke improv som peker fremover- og langt forbi! - improvscenen som etablerte seg i Europa (særlig i U.K.) fra slutten av sekstitallet.

De to øvrige sporene på albumet, Strings Strange og Strange Strange er tunge øvelser i ekkobelagt improvisasjon for strenger, mumlevokal i dypet og metallperkusjon som flyter innover i skallen din mens du mister fotfestet i denne planetens grønne gress. Strings Strange og Strange Strange er mindre tilgjengelige enn åpningssporet. Som en klok anmelder sa : man kan ikke anklage bandet for å spille out of tune, det er ingen tune...Likevel, dette er musikk som sakte men sikkert trenger seg inn i øregangene dine og blir der. Du må bare tenke litt ut av boksen du vanligvis oppholder deg i.

Strange Strings er et unikt album i den store og viktige Sun Ra kanonen.

Tyngre enn en veldig tung ting del 31

Velvet Cacoon
En duo luringer fra Portland, Oregon som har kokt sammen en mytisk suppe av en bakgrunnshistorie som inkluderer økoterrorisme, egenutviklet dieselharpe og mye mer. Angela (LVG) på gitarer og Josh (SGL) vokal, gitar og trommer, flirer antagelig godt når blogger og metalsites har bitt på disse vanvittige historiene. Uansett, Velvet Cacoon dyrker frem en egenartet ulyd et sted mellom shoegazing og massiv buzzende midttempo bm. Ut av denne miksen kommer det en dryppende, tåkende storm av overstyrte toner. Egenartet og fantastisk.

Anbefalt:
Velvet Cacoon - Dextronaut (Fullmoon Productions cd 2002)
Velvet Cacoon - Genevieve (Full Moon Productions cd 2004, reutgivelse på Southern Lord 2lp 2007)
Velvet Cacoon - Northsuite (Best of/Compilation) (Ivory Snowfish Music cd 2005, reutgivelse på Southern Lord 2lp 2007)


Verdunkeln
Tysk band (fra Achen) som mikser gotisk inspirasjon ala Christian Death, Sisters Of Mercy, et al med Burzum ca Hvis Lyset Tar oss. Resultatet er en avantastisk black metal variant med skummel stemning og stor hekt. Verdunkeln har utgitt to fine album så langt. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Anbefalt:
Verdunkeln - Verdunkeln (Wod Van cd 2005)
Verdunkeln - Einblick In Den Qualenfall (Wod Van cd 2007)


Vhernen

Black metal fra Færøyene anyone? Vhernen er nok et enmannsband og sikkert Færøyenes eneste bm band. Vhernen synger og spiller electriccello, orchestral harp og programmering, i tillegg til de tradisjonelle våpnene gitar, bass og trommer. Vhernens uttrykk tar utgangspunkt i en doomtung bm som pakkes inn i en buzzifisert tåke av lyd som sender musikken inn i en nestenambient metaltåke.

Anbefalt:
Vhernen - .S.y.b.e.r.i.a. (Egen label cdEP 2006)
Vhernen - The Funeral Era (Best of/Compilation) (Eerie Art Records cd 2009)


Ved Buens Ende/Virus

Virus er bandet til Czral (Carl-Michael Eide) som spiller gitar og synger. Med seg har han Esso (Einar Sjursø) på trommer og Plenum (Petter Berntsen) på bass. Virus er et nytt band, men likevel en "fortsettelse" av Ved Buens Ende, hvor alle disse tre var med. Ved Buens Ende ga ut et fenomenalt avantmetal album på nittitallet, klassikeren Written in Waters. Virus' to album følger fint opp dette svarte mesterverket og særlig The Black Fux fra ifjor er en imøtekommende, nestenfengende hybridmetalskive som hekter godt. En fin blanding av black metal, avantprog og postrock. Kan vi kalle det postmetal ?

Anbefalt:
Ved Buens Ende - Written in Waters (Misanthropy cd 1995)
Virus - Carheart (Jester Records cd 2003)
Virus - The Black Flux (Season Of Mist cd 2008)


Watain

Satanisk bmgjeng fra Sverige som har holdt det gående siden 1998. Watain lager et helvetes (kremt) rabalder; en kaotisk, sugende masse av kvlt. Her holdes fanen for tradisjonell black metal høyt. Tenk Darkthrone, Immortal, Dissection og Mayhem.

Anbefalt:
Watain - Rabid Death's Curse (Drakkar cd 2000)
Watain - Casus Luciferi (Drakkar cd 2003)
Watain - Sworn to the Dark (Season of Mist cd 2007)


Weakling

Weakling er riktignok oppløst, men dette unike bandet må med. Weakling var på mange måter starten på USBM bølgen og deres eneste album Dead as Dreams er en klassiker og en åpenbar inspirasjonskilde for artister som Leviathan, Xasthur, Draugar og Crebain. Episk, intens black metal med store ambisjoner. Weakling tok utgangspunkt i tradisjonell skandinavisk black metal og fyrte på med avantastiske inspirasjoner fra alt fra minimalisme til blyrock ala tidlig Swans og Skullflower. Dead as Dreams er en helt nødvendig brikke i metalpuslespillet.

Anbefalt:
Weakling - Dead as Dreams (tUMULt cd 2000)

Drømmepop fra the twilight zone

Ducktails - Landscapes (Olde English Spelling Bee LP)
Julian Lynch - Orange You Glad (Olde English Spelling Bee LP)
Gary War - Horribles Parade (Sacred Bones Records LP)
Zola Jesus - The Spoils (Sacred Bones Records LP)

Skribenten David Keenan har satt fingeren på en het puls i sin artikkel i august nummeret av The Wire. I Childhood's end diskuterer han frem begrepet Hypnagogic Pop. En hypnagogisk tilstand er tilstanden mellom våken og søvn. For noen mennesker oppleves denne tilstanden som en tid for visuelle og lydmessige hallusinasjoner. Hypnagogic Pop er også fellesnevner på en stille poptsunami i den amerikanske undergrunnen. Et stort kobbel unge musikere som lar sin kjærlighet for krautastisk synthbliss, new age, Ghostbusters og cheesy åttitallshits ala The Boys Of Summer være utganspunkt for en skrudd popmusikk med odde produksjonsverdier og utrolig potensiale. Sentrale artister i denne "bølgen" er The Skaters og alle deres sideprosjekter, Ducktails, Gary War, Emeralds, Zola Jesus og Pocahauntas. Etter min oppfatning bør også en artist som Ariel Pink nevnes her; Ariel Pinks patenterte kassettopptak-fi, med hakkende temposkift og en følelse av å høre musikken gjennom lag på lag av drømmer, er åpenbart en inspirasjonskilde for mange av artistene som er nevnt her. I det hele tatt fremstår mye av hypnogogic pop som en slags søt reise over i the twilight zone. Mye av dette stoffet låter som gode milde drømmer fulle av opplevelser fra den gang da, som du nesten husker når du våkner. Musikken fremstår som en drømmeforskyvet minnepop fra åttitallets glossy teksturer. På mange vis er hypnagogic pop en psychedeliavariant av åttitallets- pop og -produksjonsverdier.

Som en bekreftelse på hypnagogic pops slagskraft renner det stadig inn flotte utgivelser. Jeg begynner med Ducktails - Landscapes (Olde English Spelling Bee LP) hvor Matt Mondanile leverer sin hittil beste utgivelse. Landscapes er en naiv, retrofuturistisk drøm av en plate som domineres av flommende, instrumentale tenåringssymfonier, spedd ut med spor med mumlevokal og den produksjonen som vi kjenner igjen fra tidligere Ducktails utgivelser; en tåkete lo-fi-mot-himmel-av-jubel, en reise fra gutterommet og ut i fri luft og fri sjel. Det låter nydelig, det låter som minner. Enorme ambisjoner realisert gjennom små virkemidler. Umistelig.

Vi holder oss i nærheten av Ducktails og spinner Julian Lynch - Orange You Glad (Olde English Spelling Bee LP). Lynch er asossiert medlem av Ducktails og Ducktails sideprosjektet Predator Vision. Orange You Glad er hans debutalbum, og her fremstår han med en samling som på mange måter oppsummerer hele hypnagogic pop filosofien. Musikken er spilt inn på fire spor hjemme og albumet deler seg mellom instrumentaler og sangbaserte spor. Uttrykket er svimlende løst til tider, nærmest en idiot avant / Maher Shalal Hash Bas tilnærming. Delvis ute av kurs trommer og bass koblet med milde vokalarrangementer som Jan & Dean på vond syre, alt mens resten av bandet forsøker å planke Jonathan Richman. En popmusikk sett gjennom et punkete tredje øye. Og da har jeg bare nevnt sangsporene, instrumentalene er en helt egen skål; skjøre world music påvirkede drømmerier. Lange strekk av sukkertøyglasert stemning med uventet instrumentering som krydder (klarinett, treblåsere, afrikanskinspirert gitarspill).

Vi går videre til Gary Wars andre album, Horribles Parade (Sacred Bones Records LP), som på solid vis følger opp den fantastiske debuten New Raytheonport fra ifjor. På New Raytheonport fremstod Gary War som en fornyer av psykedelia, gjennom en drømmepopoppdatering av alt fra 13th Floor Elevators til Pink Floyd ca 1968. Et langt ute kok av vrengt produksjon og stemmer i vann; gjenkjennelig men likevel helt ugripelig. En konstant der-har-jeg deg følelse som alltid glipper i musikkens unike utrykk og trykk av fremmedgjorte produksjonverdier og innpakket sang. New Raytheonport er et album som inviterer til mange runder på spilleren. Den nye Horribles Parade er mer rett på og likevel ikke ; mer synthdominert, mer ny veiv og samtidig hardere og mer avantgardistisk i sin tilnærming? Likevel er det uhåndgripelige og psykedeliske tilstede i fullt monn. Særlig miksingen av vokalen sender musikken langt ut på vidotta - underprodusert og dypt i lydbildet, det låter som om det synges med munnen full av vann. Horribles Parade er ikke like umiddelbar som New Raytheonport på sitt merkelig vis var. Men også denne varer og pirrer nyskjerrigheten grenseløst. Hva driver Gary War egentlig med ?

Zola Jesus er alter egoet til den klassisk skolerte sangerinnen og instrumentalisten Nika Danilova som har spilt inn The Spoils (Sacred Bones Records LP) "in the womb of a Wisconsin winter 2008/2009". Zola Jesus har allerede flere supre utgivelser bak seg, blant annet samle/radiosession cden New Amsterdam, minlp'en Tsar Bomba og en split lp med Burial Hex.

På The Spoils videreutvikler Zola Jesus sin variant av bombastisk og minimal synthmusikk med dramatisk vokal, bankende trommemaskin, dype svarte synthslynger og keyboardspiruetter i lag på lag med nestenmeloider som sender tankene til Suicide ca 1979 og den nye europeiske industrien / cold wave ca 1982. Dessuten har Zola Jesus en uomtvistelig sans for den store popmelodi. Danilova har en mørk, kraftfull tone i strupen og har lunger til å bære et tungt, nesten melodramatisk stuk med stemmen alene. Resultatet er storartet popmusikk med skarpe kanter.

Heng drømmefangeren over anlegget, kryp under dyna og svev inn i en hypnagogisk verden.

Dagens Blast 13.08.09

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du

THE PHARCYDE - Y? (BE LIKE THAT)(JAY DEE REMIX)

Deilig, jazzy hiphop fra slutten av genrens glansperiode (1995). Her i remix av J Dilla (James Yancey, 1974 - 2006), geniet som døde så alt for tidlig. Du finner den på Dillanthology 2 - Dilla's remixes for various artists (Rapster records cd 2009).

Krauthelter -Walter Wegmuller

Walter Wegmuller - Tarot (1973 Kosmischen Kuriere 2lp, reutgivelse på Spalax 2cd)

Etter innspillingen av det fantastiske albumet med Sergius Golowin (omtalt i forrige krauthelter) gikk våre supergruppevenner i Cosmic Jokers løs på et av de største og mest grensesprengende prosjekter i hele krautrockkanonen; Det store Tarotverket, sirklet rundt den sveitsiske sigøyneren Walter Wegmuller. Wegmuller var som Golowin opptatt av folkklore og tarot, og praktiserte sin svært særegne variant av kortdyrking og spådomskunst. Kombinasjonen av mystikeren Wegmuller og musikere fra Ash Ra Tempel, Witthusser & Westrupp, Wallenstein og selveste Klaus Schulze skulle skape et av de aller beste albumene som kom ut på syttitallet. Punktum. Tarot er et soleklart høydepunkt i hjerneutvidende, science fiction-tåkeflimmerende kosmiche musik.

Over to lp'er (dobbel cd) sprer musikken seg ut over nydelig kosmisk folk, svære ekstatiske Schulzesymfonier, flerrende gitarpartier (servert av Ash Ra Temples Manuel Gottsching), nesten Velvet Underground aktig dronerock og ikke minst lange improvisasjoner med fullt band. Kombinasjonen av korte spor med konsistent utmeisling av en ide og lange spor med fri flyt i kosmos er latterlig hektende. Alt krydret med en delvis resiterende og delvis syngende Wegmuller og andre bandmedlemmer. Det oppstår en merkelig, fremmedgjørende effekt av sang med sterkt aksent på engelsk og resitasjon på tysk.

Hvert tarotkort får sin tolkning i et eget musikkstykke. Med albumet følger Wegmullers malerier/bilder av Tarotkortene.

Tarot er et album jeg aldri blir ferdig med.

Dagens Blast 12.08.09

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du

LES RALLIZES DENUDES - THE LAST ONE

Tidenes mest myteomspunnede band er også tidenes største psychband - ingen kan vrenge sjel og gitar som Mizutani Takashi. The Last One er bandets signaturlåt og finnes i mange og lange versjoner på diverse grey area utgivelser. Min favorittversjon finner du på Les Rallizes Denudes - le 12 mars 1977 a Tachikawa (Over Level 2cd). 25 minutters vond, overstyrt bliss.

Dagens Blast 11.08.09

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du

THE FALL - 50 YEAR OLD MAN

Elleve og et halvt minutt med Mark E. Smith som gneldrer om hvor kjekt det er å bli femti over en typisk motorisk Fallbeat. Du finner den på det umistelige albumet The Fall - Imperial Wax Solvent (Castle cd 2008)

Dagens Blast 10.08.09

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du


GOVERNMENT ALPHA - PALE EYED LEMMING

Et fint skudd av noise med synthdrypp innledningsvis før helvete braker løs. Et snaut fireminutters energishot av japanoise. Du finner den på Government Alpha - Sporadic Spectra (Ground Fault cd 1999).

Alarm! spalten for urolig musikk

Ny runde med urolige plater. Hvor skal dette ende ?


Vi begynner med Endless Humiliation og deres My Wife Is Willing (Double Decker lp). Her avslører tittel og bandnavn innholdet. My Wife Is Willing er et stykke noiserock mot full nedsmelting. En rockbasert innsnirkling av noiseattack med stil(istisk) vreng og ul mot månen. De har hørt Hijokaidan. De har hørt Black Sabbath. De har hørt The Dead C. Samtidig. Lyden velter ut som en knurrende, leivrengt galskap. Og med mer "substans" enn den jevne bråkmaker. En sjeleknuser av rang. Stig inn på eget ansvar!


Det fortsetter å regne nye utgivelser fra Jandek, denne utkomne sønn av loner/avant sirkling. Er vi snart oppe i 80 album siden 1978 ? Etter at Sterling begynte å opptre live i diverse konstellasjoner har det også kommet en rekke fine live album og dvd'er. Ofte med et oppsett og innhold som avviker sterkt fra mannens studioinnspillinger; ikke mye planking av studiostoff her nei. Helsinki Saturday (Corwood cd) smetter fint på plass i den store Jandek-kanon. Albumet inneholder et opptak fra Gloria Kulttuuriareena i Helsinki 19 november 2005. Vi får ett timelangt instrumentalspor - Sleeping In The Dawn - med snirklende piano og litt harpe. En messe og meditasjon; et sakte snurrende hjul av Satieinspirert grubling og undring; lav hekt men tiltrekkende. Synkende improvisasjoner over levd liv. Denne kan du roe deg ned til. Varig lyd.


I den voldsomme strømmen av kassetter og cd-rs fra Skatersmedlemmene Spencer Clark og James Ferraros diverse soloprosjekter er det mildt sagt lett å miste oversikten. Det er derfor noe håndfast og mer begripelig ved de reutgivelsene som etterhvert har begynt å tyte frem på vinyl. Black Joker - Watch Out! (Olde English Spelling Bee lp) er en remasteret vinyl utgave av en kassett opprinnelig utgitt i et mikroopplag i forbindelse med Clarks liveritualer i Europa i fjor. Black Joker er er at av Spencer Clarks alteregos og fremstår som en bror av de mer profilerte aliaser Vodka Soap og Monopoly Child.

Black Joker låter som en del av Skaters universet; en gamelansk dronereise med hissig og hissende perkusjon pakket i elektronikk-på-vei-mot-kosmos-blipp og brutale kutt og endring av tempo og tid - en helhet med egenartede deler ? Musikken er ekstatisk dronende og singulær- ingen er som Skaters og deres prosjekter. Lyden har hatt godt av en ørliten opprenskning og fjerning av tapehiss, uten at den originale kassettens no-fi magi har gått tapt på veien. Clark er flink med ulyd. For total forvirring og opphisselse bør du lese Skaters venn Charles Berlitz linernotes.


Og så over til noe helt annet - Fenriz godkjent dubstep; Clubroot - Clubroot (LoDubs cd). Dette er mitt første møte med Clubroot og det fenger. Clubroot sprer en svalt industriell dubstep med tung puls og lavt skydekke. En flimrende melodisitet under lag på lag av underkjølt regnende nestendroner. Massiv bass skaper drømmer og ikke dans her. Synth bygger musikken like mye inn som ut og skaper en svellende nestenpompøs stemning. Denne brenner sent på kvelden og tar deg undrende gjennom mørke kvelder i munkekappe. Se hjernen din vokse. Og den mektige mann Fenriz (Darkhtrone) liker dette. Hva mer kan vi forlange ?


På Puffy Areolas - Harrigan’s Blues: OK Pussyface, It’s Your Move (Pizza Night 2xC30 Cassette) går den supre label Pizza Night utenfor sin vel opptrukne sti av moderne krautsynthbliss (servert av diverse konsellasjoner av Emeraldsklanen med venner) og tar steget ned i en suppe av stygg og ilter undergrunnsrock - jammende sådan. Puffy Areolas består av headpuffy Damon med hjelp av bassist Duffy, Steve Newton på vokal og Emeraldsdude John Elliot på synths. Disse lystige menn har knadd frem en rockgunk på firespors opptager som gjør ord som lo-fi, garage psych og scum helt relevante. Her slamres det i klassisk amerikansk undergrunnstil. Og det med den kjeller/hjemmelagde lyden vi alle lever for. Liker du rock som kjellerrock så liker du denne. Se opp for en kommende lp på Siltbreeze som etter sigende har en gjesteopptreden fra legendariske Raven (du har hans klassiske Back To Ohio Blues lp ikke sant?).

Dagens Blast 09.08.09

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du


FRANK ZAPPA - WILLIE THE PIMP

Captain Beefheart synger om Willie the Pimp som kikker på 15 år ganle jenter på Lido Hotel. Etterhvert ramler fiolinist Don Harris med ond pimpin' uhygge før Zappa tar skiten hjem med en syv minutters gitarsolo. Ufattelig. Du finner den på Frank Zappa - Hot Rats (Bizarre lp/cd 1969).

Dagens Blast 08.08.09

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du

ONEOTHTRIX POINT NEVER - A PACT BETWEEN STRANGERS

4 minutter og 18 sekunders krautsynth bliss fra den flinke Daniel Lopatin. A Pact Between Strangers ligger som en liten hemmelig skatt mellom to lange synthdrømmerier. Du finner den på Oneohtrix Point Never - A Pact Between Strangers (Gneiss Things cd-r 2008).

Dagens Blast 07.08.09

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du


SONIC YOUTH - ANTI-ORGASM

Nydelig rocker og et klart høydepunkt på Sonic Youths nye ok- til bra album. Digg gitar rock med hekt. Du finner den på Sonic Youth - The Eternal (Matador cd 2009).

Den nødvendige musikken del 12

Jaques Berrocal, Dominique Coster, Roger Ferlet - Musiq Musik (Futura lp 1973, reutgitt på cd av Fractal)

Musiq Musik er debutplaten til den smått legendariske avantsysleren Jaques Berrocal, utgitt på den svært samleverdige labelen Futura. Berrocal ga ut noen sære, fine soloutgivelser på syttitallet og etablerte etterhvert det frie og ville ensemblet Catalogue. Mannen har også en tilknytning til Nurse With Wound myten; han figurerer på den notoriske Nurse With Wound listen og er faktisk med på det andre Nurse albumet. På To The Quiet Men from a Tiny Girl er Berrocal titulert som special guest og spiller tibetansk oboe, pockettrompet og konkylie. Berrocals opplevelse av denne innspillingen er forresten fornøyelig lesning, selv en fransk fritenker og sertifisert galning ble sjokkert over mengdene med illegale substanser som ble konsumert i studio.

Musiq Musik er i sin helhet komponert av Berrocal og består av fire spor over en drøy halvtime. Albumet ble spilt inn i 1971 og 1972 og er den første lyddokumentasjonen av Berrocal's Musik Ensemble, selv om albumet er kreditert Berrocal, Coster og Ferlet. Musikken bærer de kjennetegn som skulle prege Berrocals musikalske virke i de kommende årene; en smul blanding av free jazz, gamelan og etniske elementer filtrert gjennom den europeiske improv og avant skolen som vokste seg stor og sterk fra slutten av sekstitallet. De tre musikerne spiller en hel stabel instrumenter, inkludert trompet, trombone, kornett, diverse perkusjon rog en stabel instrumenter fra midtøsten. Dessuten spilles det på ballonger og eksplosiver - det smeller godt her og der...

Musikken er intens, flytende og vilter, uten å være kavete. Den fremstår romslig, nyskjerrig og underlig tiltrekkende i sin kompromissløse og humørfylte vandring i ullent terreng.

Førstesporet Pièces à Lanam og den påfølgende Leïla Concerto er skrudd , europeisk "komponert" musikk med stor sjarm. Anonymous og Cryptea er friere, mer improvisert ? Jeg elsker innledningen på Anonymous hvor musikerene roper ut Musiq! etter tur før en stiv trompet tar lydbildet. Utrolig flott musikk.

Musiq Musik er en klassisk europeisk avantgarde/improv skive. Du trenger den.

Dagens Blast 06.08.09

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du


PLASTIC IDOLS - "I.U.D."

Plastic Idols debutsingel er regnet for å være den første punk singelen som kom ut i Houston på slutten av syttitallet. Hakkete og ramlende punk går mot rock. Du finner den på Diverse Artister - Bloodstains Across Texas - 18 Essential Punk Rock Blasts (Bloodstains lp 1992).

Tyngre enn en veldig tung ting del 30

Unearthly Trance
Doomtrio fra Brooklyn som er signet til Relapse og har sluppet fire album siden starten i 2000. Unearthly Trance ligger i den leie enden av doombarometeret; nærme hatfulle bander som Khanate og Moss. Bandet skiller seg litt ut ved å ha stort sett kortere låter enn mange av sine mer tålmodige åndfrender, som gjerne bruker en halvtime for å få sagt sitt. Jeg liker best debuten fra 2003 og det seneste slippet som kom i 2008.

Anbefalt:
Unearthly Trance - Season of Séance, Science of Silence (The Music Cartel 2003 cd)
Unearthly Trance - Electrocution (Relapse Records cd 2008)


Urfaust
Besk, rå og delvis ambient black metal fra denne Nederlanske duo, som har en rekke utgivelser bak seg. Urfaust har holdt på siden 2003 og de fleste slippene deres har vært i mikro opplag og dermed svært vanskelig tilgjengelig. Uansett, dette er tøffe saker med original musikk og grisete produksjon.

Anbefalt:
Urfaust - Drei Rituale Jenseits Des Kosmos (Debemur Morti Productions cdep 2008)


Urgehal
Fet black metal i Darkhtrone-skolen, fra Hønefoss må vite. Ikke det mest originale av orkestere, men Urgehal pisker opp en ond og god stemning. Har hatt kontrakt med Southern Lord i USA, som har sluppet i alle fall et av bandets album på den andre siden av atlanteren.

Anbefalt:
Urgehal - Through Thick Fog Till Death (Agonia Records cd 2003)
Urgehal - Through Thick Fog Till Death (Agonia Records cd 2003)
Urgehal - Goatcraft Torment (Agonia Records cd 2006)


Urthona
Mystisk enmanns band fra England. Neil Mortimer gjør alt i Urthona som har en stor fan i Julian Cope. Debutalbumet er da også sluppet på hans label Head Heritage. Lange, instrumentale spor med tung doomdrone faktor, hektet opp på influenser som Amon Duul II ca 1971, shoegazing og noe som kan kalles psych-noise. Uttrykket blandes ut med fieldrecordings og diverse uidentifiserte sounds. Definitivt noe å lete etter for den nyskjerrige bråkmaker.

Anbefalt:
Urthona - I Refute It Thus (Head Heritage cd 2008)
Urthona - Amid Devonia's Alps (Further cd-r 2009)


Vacuum Era Gelid Atmosphere V.E.G.A.)
Dypt vridde greier med en fot i black metal og en i noe, tja - udefinert annet. (V.E.G.A.) har røtter i Italia og Norge og denne trioen er virkelig noe for seg selv. Cocaine fra 2002 er en stram suppe av bmtradisjon med demonisk buzz og fandenivolskhet. På Alienforest utvides paletten betraktelig og bandet serverer et kakafonisk, seigt mesterverk over hele 75 minutter. Her merkes påvirkning fra Goblins synthtunge soundtracks, smått gotiske elementer dukker opp og alt er badet i tunge doser bm buzz. Etter endt runde med denne sitter du svett og sliten tilbake.

Anbefalt:
(V.E.G.A.) - Cocaine (Legioni Dell cd 2002)
(V.E.G.A.) - Alienforest - A Sick Mind's Hologram (Occult Sadism cd 2008)


Varghkoghargasmal
Her jukser jeg litt og sakser fra min egen anmeldelse av dette snurrige bandets første og hittil eneste album:

"Varghkoghargasmal - Drowned in Lakes (tUMULt cd 2008) er noe helt annet - wooden metal anyone ? Latterlig sjangerbeskrivelse kanskje, men uttrykket til dette tyske enmannsbandet har lukten av store skoger, våt jord og gran av seg.

Låtene snubler frem og dekkes av samples av regn og føtter som vandrer. Åpningsporet Autumn Rain er så melankolskt og vakkert at det nesten blir cheesy, men klarer å balansere seg frem til endepunktet uten å falle av linen. En stille strøm av orgeltoner og piano over et haltende trommekomp og varmende basstoner driver mot deg og får sjela til å slå seg til ro. Siden dukker det opp gitarer og trommearbeid ala black metal driv i låtene, men stadig avmålt og neddempet. Det dukker også opp sang på noen spor, en merkelig brumlende skogsvokal (?!) som spenner uroens bue opp noen hakk - hvem er det som står der borte under treet og grynter ?

En nærhet til black metal uttrykk og estetikk er definitivt tilstede, men likevel er det dette noe helt annet om du forstår. Åtte spor på trettiåtte minutter er passe dose og det kan være vanskelig å se hvordan konseptet kan tas særlig videre uten at gjentagelsen og kjedsomheten kommer snikende. Men for denne gang er det bare deilig."

Anbefalt:
Varghkoghargasmal - Drowned In Lakes (tUMULt cd 2008)

Dagens Blast 05.08.09

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du

TODD RUNDGREN - WE GOTTA GET YOU A WOMAN

Ubegripelig fengende blue eyed soul fra geniet Rundgren. Fra hans beste periode (første halvdel av syttitallet). Du finner den på Todd Rundgren - Runt (Bearsville Records lp/cd 1971).

Dagens Blast 04.08.09

Nok en ny serie på bloggen. Her vil jeg rett og slett smelle til med en godlåt pr dag. Ingen anmeldelse eller lange avhandlinger, bare fokus på et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du

NEIL YOUNG - THE EMPEROR OF WYOMING.

En søt countrystenket instrumental som setter stemningen på Youngs undervurderte solodebut. Du finner den på Neil Young - Neil Young (Reprise lp/cd 1968).

Dagens Blast 03.08.09

Nok en ny serie på bloggen. Her vil jeg rett og slett smelle til med en godlåt pr dag. Ingen anmeldelse eller lange avhandlinger, bare fokus på et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Vi begynner med:

SCARFACE - MIND PLAYIN' TRICKS 94

Genial, svingende hiphop fra den gang menn var menn, kvinner var kvinner og hiphop hadde da funk i seg. Du finner den på Scarface - The Diary (Rap-a-lot Records cd 1994).

Chris Corsano - Another Dull Dawn (Ultra Eczema lp)

Ny solo lp fra trommeslager og multiinstrumentalist Chris Corsano.

Chris Corsano har det siste tiåret vært høyt og lavt i den musikalske underskogen. Med utgangspunkt i sitt hjemlige Boston, Mass. fløy han ut av blokkene rundt årtusenskiftet som assosiert medlem av den store kult Sunburned Hand Of The Man, og ikke minst i duo med kraftsaksofonist og frisjel Paul Flaherty. Et godt eksempel på Corsanos tidlige fire and skill finnes på han og Flahertys freejazz bombe The Hated Music (Ecstatic Yod cd) fra 2000. Etter dette har han spilt med stort og smått innen undergrunnsrock, freejazz og reinspikka improv. En rekke nødvendige utgivelser og prosjekter har det blitt og det er en fornøyelse å følge hans musikalske krumspring. Og det er ingen halvdagsjobb; mannen har steinhard arbeidsmoral og er særdeles produktiv. Høyt og lavt - fra livejobbing med Bjørk til knallharde freejazz øvelser med Flaherty og flott ensemblespill i Cold Bleak Heat, blant mye annet. Jeg kan ikke komme på noen andre enn vår egen Paal Nissen-Love av yngre perkusjonister som holder samme arbeidstempo og kvalitetsnivå. I sannhet to kjemper.

Etterhvert har vår mann også tatt seg tid til rene soloutgivelser. Og nå foreligger Another Dull Dawn i et limitert opplag på Dennis Tyfus' suverene Ultra Eczema label. Denne nye lp'en innfrir til fulle den forventningens bue som det forrige soloslippet The Young Cricketer (Hot Cars Warp Records cd-r) spente opp. På Another Dull Dawn serverer Corsano et tverrsnitt av hele sitt interessefelt; fra improv og freejazz til støysonder og spor forankret i avantrock. Han benytter leketøysinstrumenter, saksofon, strengeinstrumenter av ymse slag, keyboards, effektpedaler, fx og kabler, i tillegg til perkusjonsinstrumenter.

Musikken er svært variert og særdeles leken. Det hele er en storveis reise i utfordrende og hektende musikk. Han fanger stemninger som få andre og kan skape stor musikk med særdeles enkle virkemidler. Platen inneholder hele 15 spor og særlig kuttene hvor han blåser fritt med saksofon er heftige, her nærmer han seg store menn som Arthur Doyle og nettopp Paul Flaherty. Sjekk ut sporet The Anger of Kings for god effekt. Eller den ualminnelig friske utblåsningen Kittenish Gnawling, Part1 hvor Corsano spiller trommer og baritonsax munnstykke på metallrør, samtidig. Fantastisk!

Improvisert, leken og stor musikk fra Chris Corsano. Bryt deg inn !

Lytt også til:
Paul Flaherty / Chris Corsano - The Hated Music (Ecstatic Yod cd)
Steve Baczkowski / Chris Corsano / Paul Flaherty - The Dim Bulb (Wet Paint Music cd)
Chris Corsano & Ben Chasny / Paul Metzger - Chris Corsano & Ben Chasny / Paul Metzger (Roaratorio lp)
Paul Flaherty, Chris Corsano & C. Spencer Yeh - Slow Blind Avalanche (Important lp)
Chris Corsano - The Young Cricketer (Hot Cars Warp Records cd-r)
Sunburned Hand Of The Man - Wedlock (Eclipse 2xlp)
Cold Bleak Heat - It's Magnificent, But It Isn't War (Family Vineyard cd)