Ducktails - Landscapes (Olde English Spelling Bee LP)
Julian Lynch - Orange You Glad (Olde English Spelling Bee LP)
Gary War - Horribles Parade (Sacred Bones Records LP)
Zola Jesus - The Spoils (Sacred Bones Records LP)
Skribenten David Keenan har satt fingeren på en het puls i sin artikkel i august nummeret av The Wire. I Childhood's end diskuterer han frem begrepet Hypnagogic Pop. En hypnagogisk tilstand er tilstanden mellom våken og søvn. For noen mennesker oppleves denne tilstanden som en tid for visuelle og lydmessige hallusinasjoner. Hypnagogic Pop er også fellesnevner på en stille poptsunami i den amerikanske undergrunnen. Et stort kobbel unge musikere som lar sin kjærlighet for krautastisk synthbliss, new age, Ghostbusters og cheesy åttitallshits ala The Boys Of Summer være utganspunkt for en skrudd popmusikk med odde produksjonsverdier og utrolig potensiale. Sentrale artister i denne "bølgen" er The Skaters og alle deres sideprosjekter, Ducktails, Gary War, Emeralds, Zola Jesus og Pocahauntas. Etter min oppfatning bør også en artist som Ariel Pink nevnes her; Ariel Pinks patenterte kassettopptak-fi, med hakkende temposkift og en følelse av å høre musikken gjennom lag på lag av drømmer, er åpenbart en inspirasjonskilde for mange av artistene som er nevnt her. I det hele tatt fremstår mye av hypnogogic pop som en slags søt reise over i the twilight zone. Mye av dette stoffet låter som gode milde drømmer fulle av opplevelser fra den gang da, som du nesten husker når du våkner. Musikken fremstår som en drømmeforskyvet minnepop fra åttitallets glossy teksturer. På mange vis er hypnagogic pop en psychedeliavariant av åttitallets- pop og -produksjonsverdier.
Som en bekreftelse på hypnagogic pops slagskraft renner det stadig inn flotte utgivelser. Jeg begynner med Ducktails - Landscapes (Olde English Spelling Bee LP) hvor Matt Mondanile leverer sin hittil beste utgivelse. Landscapes er en naiv, retrofuturistisk drøm av en plate som domineres av flommende, instrumentale tenåringssymfonier, spedd ut med spor med mumlevokal og den produksjonen som vi kjenner igjen fra tidligere Ducktails utgivelser; en tåkete lo-fi-mot-himmel-av-jubel, en reise fra gutterommet og ut i fri luft og fri sjel. Det låter nydelig, det låter som minner. Enorme ambisjoner realisert gjennom små virkemidler. Umistelig.
Vi holder oss i nærheten av Ducktails og spinner Julian Lynch - Orange You Glad (Olde English Spelling Bee LP). Lynch er asossiert medlem av Ducktails og Ducktails sideprosjektet Predator Vision. Orange You Glad er hans debutalbum, og her fremstår han med en samling som på mange måter oppsummerer hele hypnagogic pop filosofien. Musikken er spilt inn på fire spor hjemme og albumet deler seg mellom instrumentaler og sangbaserte spor. Uttrykket er svimlende løst til tider, nærmest en idiot avant / Maher Shalal Hash Bas tilnærming. Delvis ute av kurs trommer og bass koblet med milde vokalarrangementer som Jan & Dean på vond syre, alt mens resten av bandet forsøker å planke Jonathan Richman. En popmusikk sett gjennom et punkete tredje øye. Og da har jeg bare nevnt sangsporene, instrumentalene er en helt egen skål; skjøre world music påvirkede drømmerier. Lange strekk av sukkertøyglasert stemning med uventet instrumentering som krydder (klarinett, treblåsere, afrikanskinspirert gitarspill).
Vi går videre til Gary Wars andre album, Horribles Parade (Sacred Bones Records LP), som på solid vis følger opp den fantastiske debuten New Raytheonport fra ifjor. På New Raytheonport fremstod Gary War som en fornyer av psykedelia, gjennom en drømmepopoppdatering av alt fra 13th Floor Elevators til Pink Floyd ca 1968. Et langt ute kok av vrengt produksjon og stemmer i vann; gjenkjennelig men likevel helt ugripelig. En konstant der-har-jeg deg følelse som alltid glipper i musikkens unike utrykk og trykk av fremmedgjorte produksjonverdier og innpakket sang. New Raytheonport er et album som inviterer til mange runder på spilleren. Den nye Horribles Parade er mer rett på og likevel ikke ; mer synthdominert, mer ny veiv og samtidig hardere og mer avantgardistisk i sin tilnærming? Likevel er det uhåndgripelige og psykedeliske tilstede i fullt monn. Særlig miksingen av vokalen sender musikken langt ut på vidotta - underprodusert og dypt i lydbildet, det låter som om det synges med munnen full av vann. Horribles Parade er ikke like umiddelbar som New Raytheonport på sitt merkelig vis var. Men også denne varer og pirrer nyskjerrigheten grenseløst. Hva driver Gary War egentlig med ?
Zola Jesus er alter egoet til den klassisk skolerte sangerinnen og instrumentalisten Nika Danilova som har spilt inn The Spoils (Sacred Bones Records LP) "in the womb of a Wisconsin winter 2008/2009". Zola Jesus har allerede flere supre utgivelser bak seg, blant annet samle/radiosession cden New Amsterdam, minlp'en Tsar Bomba og en split lp med Burial Hex.
På The Spoils videreutvikler Zola Jesus sin variant av bombastisk og minimal synthmusikk med dramatisk vokal, bankende trommemaskin, dype svarte synthslynger og keyboardspiruetter i lag på lag med nestenmeloider som sender tankene til Suicide ca 1979 og den nye europeiske industrien / cold wave ca 1982. Dessuten har Zola Jesus en uomtvistelig sans for den store popmelodi. Danilova har en mørk, kraftfull tone i strupen og har lunger til å bære et tungt, nesten melodramatisk stuk med stemmen alene. Resultatet er storartet popmusikk med skarpe kanter.
Heng drømmefangeren over anlegget, kryp under dyna og svev inn i en hypnagogisk verden.
