Denne artikkelserien skal ta for seg et utvalg artister og plater som tøt opp til overflaten i den særdeles kreative perioden fra 1969 til (ca) 1980 i Tysklands musikkliv. Begrepet krautrock ble skapt av engelske musikkjournalister som entusiastisk hypet den nye tyske rocken på slutten av sekstitallet. Krautrock kan på mange måter utmåles som en samlebetegnelse på tysk progressiv rock med stilarter som spacerock, protoprog, folk/etnisk rock, elektronisk musikk, jazzrock/rockjazz og ikke minst avantgardehybrider av de overnevnte stilarter. Av krautrockens overliggende inspirasjonskilder bør spesielt nevnes psykedelia og postpsykedelia, free jazz, moderne avantgarde/samtidsmusikk (særlig Stockhausen), moderne rock ala Zappa, Beefheart og politicorock ala Fugs.
Det er skrevet mye om krautrock de siste femten årene, særlig bør nevnes brødrene Freemans The Crack In The Cosmic Egg (nå tilgjengelig som cd-rom), Dag Erik Asbjørnsens Cosmic Dreams At Play (foreligger nå i nyopptrykk) og Julian Copes Krautrocksampler. De to førstnevnte er solide encyklopidiske verk mens Julian Copes bok er mer av en personlig reise i egne favoritter med tungt fokus på noen få band. Videre er Richard Toftesunds utmerkede artikkel i Tarkus Magazine # 30 (Prog blant pølser, øl og eksplosjoner) definitivt verdt å få med seg.
Krautrocken har inspirert mange av dagens ledende undergrunnsartister og indie/mainstreamnerder, og det er særlig den typiske "motorbeaten" til grupper som Can og Neu og de drømmende kosmiske synthreisene til Klaus Schulze og Tangerine Dream som trekkes frem.
Bak de kjente bandene som Can, Neu, Amon Duul II, Kraftwerk, Faust og Tangerine Dream er det faktisk en stabel flotte artister av mer eller mindre obskur karakter som fortjener din oppmerksomhet. Enkelte Krautkjennere mener sågar at det er mellom fire og femhundre essensielle skiver innen dette feltet, så mange har ikke jeg tenkt å liste i denne artikkelserien. Men mange blir det; dykk derfor ned i det kosmiske Tyskland, la freakflagget vaie i krautvinden og utforsk folkens.
MEKTIGE FAUST
Som Nurse With Wound-hund og alment forelsket i de mytiske rockorkestere finner jeg det tvingende nødvendig å begynne med Faust. Faust er som kjent Steven Stapletons favorittband og det mest myteomspunnede bandet i krautrocken.
Faust; smak på navnet, smak på myten. Faustus er hovedpersonen i den tyske legenden hvor en middelalderlærd inngår en skjebnetung pakt med han nede i kjelleren. Faustmyten er turnert i kunstens kriker og kroker; musikk, film og litteratur. Thomas Mann og Goethe - men også selveste Robert Johnson. Johnson, en av de viktigste musikerne i det forrige århundre inngikk som kjent en pakt med djevelen "at the crossroads".
Faust - en sjarlatan og alkemyst, hans stolthet og forfengelighet fører til hans undergang. Og hva med bandet Faust ?
Bandet Faust, mektige Faust. Det største tyske band noensinne ? Tja, helt der oppe sammen med Can, Tangerine Dream 67-73 og Einsturzende Neubaten 80-87. Faust er kanskje det mest særegne og frie av alle krautrockband og musikken bandet spilte inn på syttitallet står seg minst like godt idag.
Faust var hjertebarnet til Uwe Nettelbeck og ble til nærmest "på bestilling" fra en a&r mann i Polydor. Planen var å skaffe Polydor et hipt og salgbart tilskudd til Can - Tangerine Dream aksen i det tyske platemarkedet. Resultatet ble en karriere langt unna enhver form for kommersielle hensyn og valg. Polydor skjønte vel aldri hva som traff dem.
Faust - Faust (Polydor lp 1971)Uansett, bandet ble sendt i studio i landlige Wumme i 1971 for å spille inn debutalbumet. Besetningen på det første Faust albumet var Werner Diermaier (trommer), Joachim Irmler (orgel, electronics), Arnulf Meifert (trommer), Jean-Hervé Peron (bass, gitar, vokal), Rudolf Sosna (gitar, keyboard, vokal), og Gunter Wüsthoff (saksofon, effekter). Kurt Grapner var allerede her på plass som studioguru og viktig premissgiver. Uwe Nettelbeck produserte. Bak det klassiske gjennomsiktig vinyl - gjennomsiktig innlegg - gjennomsiktig cover med knyttneve skjuler det seg et stykke musikk med nydelig avantrock stappfull av innfall og utfall.
Faust bestod av kun tre spor. Platen åpner med den drøyt ni minutter lange Why Don't You Eat Carrots ? som åpner Fausts verden med å slenge inn en strofe fra all you need is love før en streng støytone sender denne ut vinduet og et enslig piano fyrer opp et vindskeivt sirkusorkester på syre skramlende ivei med gitar og saksofon i spiss, komplett med krautsursøt korsang. Jøje meg! Her settes på mange måter standarden for Fausts virke: inn- og utfall i stabler, galskap og humør parret med en forankring i rockmusikk og avantatityd. Deretter følger åtte minutter med Meadow Meal hvor knirkeeffekter og flaskeklirr ala Smegma (seks år før Smegma kom på banen...) setter stemningen for en syk tekst - you are a fruit fork (!) - deretter rocker Faust igang med gitarfuzz og overstyrt orgel. Det hele avsluttes med en mild orgelvals med lumre lydeffekter av stormfullt vær. Den seksten minutter lange Miss Fortune dekker hele side to på albumet og er en reise i psykedelisk freerock. Miss Fortune er basert på et liveopptak som så er editert og remikset i studio. Alt i alt er Faust et klassisk debut album og etablerte Faust på en egen planet. Albumet solgte selvsagt dårlig, men mottok gode anmeldelser.
Faust - So Far (Polydor lp 1972)Bandet fulgte opp debuten med So Far i 1972, nok engang med ekstraordinær innpakning. Bak et helt sort cover skjulte ti innlegg seg, et for hver av sporene på platen samt et med informasjon om innspillingen. So Far tar tak i ideene fra debuten og strukturerer disse i ni spor med en gjennomgående ganske energisk-psykotisk stemning. Plata består av fire lange spor (fra seks til ti minutter lange) og fem kortere låter. De lange sporene er best; her tar Faust seg tid til å dyrke
beatet, et sted mellom klassisk Can og tidlig punkmotorikk ca Neu! 72. Åpningen It's A Rainy Day, Sunshine Girl er en triumf, det samme er den hissige, angstridde No Harm, med desperat vokal og hakkete, nestenwhawha dominert gitaronani. Tittelsporet So Far er også en perle, nok engang et patentert krautbeat som går og går -ingensteder- mens effekter og blåsere rusler rundt i lydbad til anklene. Tittelsporet går rett over i Mama Is Blue som med sin milde industrielle støykonstruksjon og repeterende chantvokal peker frem mot den industrielle musikkens komme. Throbbing Gristle og kompani
må ha hørt dette. Når vi i tillegg får en nydelig akustisk gitarflukt i On The Way To Abamae er det bare å notere en sikker hjemmeseier.
Faust - Faust Tapes (Virgin lp 1973)Faust ble en av de første gruppene som ble signert til Richard Bransons label Virgin. Virgin fikk en kanonstart med utgivelsen av Mike Oldfields Tubular Bells og satset friskt på Faust. Faust Tapes ble solgt for 48 pence, den samme prisen som for en single. Albumet solgte etter sigende over 100.000 eksemplarer, jeg tipper at en del av de som "tok sjangsen" ble mildt forvirret da Faust Tapes veltet ut av høytalerne. Faust Tapes består av en haug studiosnutter innspilt i perioden 1971 til 1973 som ikke var tiltenkt for utgivelse, men som ble spleiset sammen til et hele for gruppas tredje album. Mange krauthoder holder Faust Tapes som deres største verk og albumet
er en flott reise i Faustverden. Albumet er tydelig bearbeidet og merkelig helhetlig til å være et resultat av en samling diversiteter. I min egen rangering kommer nok likevel Faust Tapes bak både Faust og So Far.
I neste del av Faustgjennomgangen skal vi se på Faust IV, samarbeid med Tony Conrad og det uutgitte Faust V albumet.
