Nødvendig nyutgivelse av dette skrudde, elektroakustiske og discofiserte albumet fra 1984. Casse Tete kom først for mine ører for ett par år siden i den herlige bootlegserien Creel Pone som snart har utgitt hundre obskure elektroniske og elektroakustiske album fra 1948 til 1984 i cd-r format.
Casse Tete er en rytmisk og funky minimalistsirkel av et verk, med en hilsen til fremtidige NInja Tune-artister som Cold Cut, Herbalizer et al. Bernard Bonnier håndterer synth, programmering, perkusjon og elektroakustiske musique concrete samples og får hjelp kun på perkusjon.
Åpningen I Can't Sing er hakkende funky med lattermild erotisk kvinnestemme over nesten-whawha gitarsøyler. Spor to er fem minutters hektisk beat med elektronikk og trommemaskin. Det strie beatet løfter videre i spor tre mens vokal barnelek hopper rundt i lydbildet. Her er trommene plastisk ekkobelagt , sakte smeltende mot svimle synthslynger. Fjerdesporet Blue Marine er snublesynthdrevet med analoge synthbasslag og perkusjon før et hektende stringstikk løfter musikken mot en nesten-cheesy himmel. Det syv minutter lange femtesporet er mindre anspent men mer kaotisk, ikke langt unna Nurse With Wounds første rytmiske eksperimenter noen få år senere. Italian Junk Food er lett sprettende ditty med vokalbabbel, stemmer og generell lystig stemning.
Casse Tete bør appelere til både platesamlerskaller, avanthoder og rytmebiffer.
Som bonus får vi det drøyt elleve minutter lange sporet Soldier Boy fra 1979. Soldier Boy er noe helt annet enn det vi får på albumet; et cut-up eksperiment hvor Elvis synger Tell Me Why inn i en sinnsyk kakafoni av ødelagte tapes. Lekkert og vel så interessant som albumet.
Bernard Bonnier døde så altfor tidlig i 1994, bare førtien år gammel.
