Haust - Ride The Relapse (Fysisk Format cd)

Den eminente platesjappa Tiger i Oslo har gitt undertegnede utallige lykkestunder med sine kompetente og gode råd om band og utgivelser innen spesielt hardcore og metall. Må derfor si at spenningen var stor da jeg dunket et ex av Tigers første utgivelse på egen label, Fysisk Format, inn i spilleren.

Haust (tidenes beste norske bandnavn?) banker til med 13 låter på drøye 23 minutter. Haust spiller en fin mix av metall (type sort), punkrock og støyete undergrunnscrude med et særlig driv og autoritet. Musikken blir aldri masete - bare tung og deilig støyende.

Haust er visstnok fra Notodden og ble stiftet i 2003 som et blackmetalband. I 2008 er de et band som har beveget seg langt vekk fra alle klare sjangerbetegnelser og kun fremstår som en svært løfterikt gjeng som det skal bli fint å følge videre.

På ettersommeren kommer de to neste utgivelsene på Fysisk Format. Da er det henholdsvis Kaospilot og Snøras som kommer med nye cder. Mitt kjennskap til disse to bandene gjør at jeg får K til å holde på hatten min og glede meg stort til disse er i hus.

Teddy Thompson - A Piece Of What You Need (Verve Forecast cd 2008)

Det er ingenting i veien med genene til Teddy Thompson - gutten er sønnen til selveste Richard og Linda Thompson. Richard og Linda har sammen med andre, hver for seg og som duo lagd noen av de fineste platene som er utgitt på denne kloden overhodet - og det er faen ikke noen overdrivelse.

Teddy (fint navn - samme som bikkja til bestemora mi gitt, det var ei kul typisk syttitallsbikkje) er født i London i 1976 og spilte i bandet til Richard allerede på tidlig nittitall. Han har også spilt på flere av Richards plater, men den største fortjenesten i forhold til foreldrene er utvilsomt bidragene på mor Lindas siste plater. Her har Teddy (komponist, sang) vært helt sentral og skal en ha en stor del av æren for at denne flotte sangerinnen er tilbake med plateutgivelser.

Unge Thompson debuterte som soloartist i 2000 og er nå ute med sitt fjerde soloalbum. Tidligere utgivelser har vært bra og den rendyrkede countryskiva Upfront & Down Low fra 2007 var en ganske hyppig gjest i min cdspiller, men det er først med nye A Piece Of What You Need at alt virkelig klikker på plass. Denne plastbiten er rett og slett en nydelig vel gjennomført samling perfekte pop-rock låter, fint produsert, spilt og sunget. Elleve nye Thompson-låter har hatt godt av Marius de Vries (Bjørk, Madonna, Robbie Robertson, Rufus Wainwright med flere) produksjon som er passe pushy og moderne uten at det klassiske poprock konseptet lider.

Åpningsporet The Things I Do er ruslecountryrock med løft, In My Arms er trommeintro og handclaps før en uimotståelig melodi med stenk av femtitall type Buddy Holly går rett i fletta på deg og Don't know What I Was Thinking er en latterlig fengende poplåt med en trist, trist tekst om anger og oppbrudd. Og sånn fortsetter det - ikke et dårlig spor på denne glimrende skiva.

I det hele tatt - Teddy Thompson folkens.

Tyngre enn en veldig tung ting, del 2

Jeg fortsetter denne lille subjektive gjennomgangen av anbefalte artister og utgivelser i det utvidede metalbegrepet jeg diskuterte i forrige del av denne artikkelserien.

Angelblood

Kjernen i Angelblood består av Dave Nuss (No Neck Blues Band) og kunster/musiker Rita Ackerman. Angelblood bader rundt i forskjellige uttrykk, alt med base i en ganske dement psychedelisk freerock metalvariant som bør være interessant for krautrockere og proggere så vel som for metalhoder.

Anbefalt;
Angelblood (Captain Trip cd 2000)
Masses Of Daggers (Captain Trip cd 2001)
Labia Minora (Captain Trip cd 2004)
Mambo Mange (Locust lp 2007)


The Angelic Process


Metaldroneduo fra Macon, Georgia, USA som nylig ble oppløst. Deres utgivelser preges av en mektig, sødmefylt, dronende metalbliss ala Nadja, Jesu og sågar My Bloody Valentine. Utgivelsene deres de åtte årene gruppa holdt på har ofte vært i små opplag og vanskelig tilgjengelig. Får du øye på noen av gruppas arbeider bør du snappe dem til deg kjapt. Drømmedoom.

Anbefalt;
We All Die Laughing (Decaying Sun cdep)
Weighing Souls With Sand (Profound Lore cd)

Ash Pool


Dominick Fernow er en av dagens mest interessante støymusikere. I tillegg til voldsomme støyutblåsninger under artistnavnet Prurient er han også den ene halvdelen av blackmetalduoen Ash Pool. Fra sitt tilholdsted i New York kverner Ash Pool ut en ond, hektende, punkete blackmetal spedd ut med noiseattack og en underliggende nesten melankolsk hang til melodi. Dette gjør musikken merkelig fengende på en "popmåte" som er sjelden.

Anbefalt;
Genital Tomb (Tour De Garde kassett 2006)
Black Bondage In The North (Paragon 7" 2007)
World Turns On Its Hinge (Hospital Productions cd/Paragon lp 2007)

Barbara


Doomsinspirert, tunge saker fra Israel er ikke hverdagskost. Barbara er en duo fra guds utvalgte folk som spiller en black metalinspirert (hmmm) proggete tung rock med bruk av trommer og bass. Tenk Hella krysset med Darkthrone eller kanskje Ruinsinspirert doom. Ikke lett å beskrive men fint å høre på. Særlig siste cd'en er verdt en investering. Første utgivelsen er et liveopptak fra 1999.

Anbefalt;
A Blessing From The Angel Of Death (Heart & Crossbone cd 2003)
Peger (Heart & Crossbone cd 2007)

Baroness


Ganske rett frem tung metal fra Georgia, USA. Bandet fikk et gjennombrudd i fjor etter signering til Relapselabelen med den fine fullengderen Red Album, etter et par cdep'er og mye buzz i metalkretser. På Red Album fant de virkelig formen og blander postrock, Melvinsbrutalitet og moderne metalcore med mer tradisjonelle metalgrep.

Anbefalt;

First (Hyperrealist cdep 2004)
Second (Hyperrealist cdep 2005)
Red Album (Relapse cd 2007)

Benighted Leams

Opprinnelig et soloprosjekt for Alex Kurtagic som etter hvert har fått hjelp av en bassist. Dette prosjektet startet i 1996 i UK og ga ut noen ekstremt vridde og perverse blackmetalplater. Noe av en endelig løsning på kombinasjonen blackbuzz, bitter stemning og superråtten lyd. Overraskelsen var derfor stor når sistealbumet Obombrid Welkins var tung, godt produsert blackmetal med kraftful lyd og stort trøkk.

Anbefalt;

Ferly Centesms (Supernatural Music cd 2004)
Obombrid Welkins (Supernatural Music cd 2006)

The Heads - Dead In The Water (Rooster cd)

The Heads slapp sin første 7" i 1994 og utviklet (innviklet?) seg etterhvert til å bli et spacerock band for denne vår tid. Med base i hjembyen Bristol, England har de skutt flere fine album ut i atmosfæren. Typisk nok har de også sluppet en serie superlimiterte (type 100 ex) cd'rs med diverse studio-outakes og lignende. Ryktene har gått om at gruppa på disse utgivelsene er enda drøyere enn på de "ordinære" utgivelsene sine. Den første av disse superlimiterte utgivelsene jeg fikk labbene på var da Dead In The Water ble reutgitt i en deilig dobbel vinylutgave ifjor. Og det er drøye spacejams som serveres. Dead In The Water er nå også utgitt i en ordinær cd versjon.

Bak et drøyt stilig cover - en reproduksjon av Jaws-plakaten - skjuler det seg fire lange blytunge jams - psykedeliske utblåsninger med" alt over på rødt her nede i den møkkete kjelleren vår" stil. Som det står på innercoveret; "Recorded in our rehearsal room, live to minidisc through one mic". Stort sett instrumental musikk med noen snippets av radioopptak av den typisk odde varianten.

Liker du Acid Mothers Temple, Monster Magnet når de river seg løs eller kanskje jeg skal tørre å nevne mektige Hawkwind ? Og i tillegg har god tid og liker å synke inn i gitartransedens - da er denne for deg baby.

Når jeg først skriver noen ord om The Heads ville det være feigt å ikke nevne tre andre album fra denne fine gruppa som du bør høre snarest mulig. Får du fatt i At Last (Sweet Nothing cd), Under Sided (Sweet Nothing cd) eller Under The Stress Of A Headlong Dive (Invada cd) så rask de til deg.

Space is deep indeed.

Soggy - Soggy (Memoire Neuve LP)

Sjekk det coveret. Det sier mye. Soggy var et fransk band som opererte ca 1980 til 1982 og noen av medlemmene spilte på syttitallet i et band kalt The Hardfuckers - det sier vel resten. Soggy spilte tung protometalinspirert hardrock. En slags crash mellom Stooges, MC5, Blue Oyster Cult, Dictators og Kiss. En rampete (eller hva K?) røff rock med et enormt sug og trøkk.

Band det viskes om i samler og hipstermiljøer fra den gang da kan ofte fremstå som mildt overvurdert når man omsider får lagt vantene på innspilt musikk. Historiske overdrivelser koblet med litt søplete innspillingsforhold, dustete produksjon osv ødela ofte for band som ikke fikk ut sitt fulle potensiale på innspilt lyd. Så er ikke tilfelle med Soggy. Denne lp'en låter kanon; frisk, tung og passe rølpete. Bandets energi kommer fint frem og dette er på alle vis en gavepakke til oss som elsker dum, rett frem hard rock med manglende fintfølelse. Bandet gjør en versjon av "I Wanna Be Your Dog" - men hey! it's alright selv om vi har hørt den låta en zillion ganger før. Passer igrunnen bra når du har en vokalist som ser ut som Iggys snørrete lillebror med den Rob Tyner afroen.

Memoire Neuve har tatt ansvar og gjenutgitt denne i en super deluxe utbrettutgave med topp kvalitet på vinylen og en stor Soogy plakat. Begrenset til 500 ex. Vær rask !

Den nødvendige musikken - og det er min subjektive oppfatning del 3

Tretten skiver er så langt lagt godt til rette i Lydfrabaksidens kanon og vi følger opp med syv nye nødvendigheter.


The Fall - Hex Enduction Hour (England, Karma LP 1982)

"Always different and always the same" var salige John Peels beskrivelse av sitt favorittband The Fall. The Fall er bandet til Mark E. Smith som har spydd ut eder og arbeiderklassegalle fra sin beske nordengelske kjeft siden 1978. Senest for en måneds tid siden kom det en ny fin The Fall lp. Det er minst ti nødvendige utgivelser i The Fall-katalogen men i mine øyne er Hex Enduction Hour den største klassikeren Mark og kompani har produsert. Dette var gruppas femte lp og hadde mer trøkk og muskler i lydbilde og produksjon enn de tidligere slippene. Tung, insisterende rockmusikk med Smith's lett uforståelige snøvling fremst i lydbildet. Det smeller fra start av med The Classical, et beist av en monoton rocklåt med klar inspirasjon av Cans motorikk. Hip Priest er nesten åtte minutters sakte vals over et hektende gitartema og Who Makes The Nazis er erketypisk Smith. The Falls besetning på Hex.. er vel også den mest klassiske av alle, med Marc Riley og Craig Scanlon på gitarer og keyboards, Steve Hanley på bass og de to trommeslagerne Paul Hanley og Karl Burns.



Lydia Lunch - Queen Of Siam (USA, Ze Records LP 1980)

Queen Of Siam var Lydia Lunch's første soloalbum, etter at å ha vært en svært ung men sentral aktør i New Yorks No Wave-bølge på siste halvdel av syttitallet, med band som Teenage Jesus & The Jerks og Beirut Slump. Queen Of Siam er mer melodiøs og imøtekommende enn Teenage Jesus' kantete og antimelodiske no wave varianter, men ikke mindre truende og tiltrekkende av den grunn. På Queen Of Siam gjør hun også versjoner av to amerikanske bigband klassikere, Gloomy Sunday og Spooky, selvsagt på sitt sedvanlige anklagende vis. Utrolig at Lydia kun var enogtyve år når denne ble utgitt. En klassisk New York rock lp som hører hjemme i enhver seriøs platesamling.



Ame Son - Catalyse (Frankrike, BYG LP 1970)

Tre av de fire medlemmene i Ame Son spilte i Daevid Allen's (tidligere Soft Machine og senere Gong) Bananamoon fra 1967 til 1969. Catalyse må regnes som et av de første "seriøse" franske rockalbum og koker opp en psykedelisk, jazzete gumbo med lange improvisasjoner og god hippie følelse. Gitar, bass, fløyte og sang er ingridiensene. Lp'en ble innspilt i London og Paris høsten 1969 og utgitt på den legendariske (hovedsaklig) free-jazz labelen BYG Actuel. Drømmerock for frie sjeler nå som da.


Lard Free - Gilbert Artman's Lard Free (Frankrike, Vamp LP 1973)

Lard Free var Gilbert Artmans gruppe og spilte en progpåvirket avstemt og påholden jazzinspirert musikk på dette deres første av tre album. Mange har album nummer to (I'm Around About Midnight) og tre (III-Spirale Malax) som sine Lard favoritter. Det er nok riktig at gruppa ble mer vågal og "ferdig" i uttrykket på disse senere lp'ene, hvor elektronikk og krautrock stikker dypt som inspirasjonskilder. Alle tre albumene er uansett nødvendig og jeg har alltid hatt et ekstra godt øye til denne debuten. Seks spor med instrumentalmusikk påvirket av både King Crimson og Soft Machine men likevel med et europeisk jazzavtrykk. Hør for eksempel det fine saksofonspillet over en stadig hissigere elektronisk puls på det nesten ni minutter lange nøkkelsporet 12 Ou 13 Juillet Que Je Sais D'elle. Alle Lard Free albumene er reutgitt flere ganger (inludert et fjerde slipp med tidligere uutgitt materiale), senest på Captain Trip i år.



Akritas - Akritas (Hellas, Polydor Lp 1973)

Akritas eneste lp er regnet som en av de beste greske rockalbum noensinne og inneholder typisk klassisk progressiv rock av sin tid, med storøyd inspirasjon fra Gentle Giant, ELP, Frank Zappa og flere. Et konseptalbum med sammenhengende, korte låter. Den deilige middelhavsmilde stemningen som preger mye av syttitallsmusikken fra Italia, Hellas og Spania er til stede her i fullt monn.




Killdozer - Twelve Point Buck (USA, Touch & Go Records LP 1989)
Killdozer - For Ladies Only (USA, Touch & Go Records 5x7" 1990)

Killdozer ga ut sin første lp i 1983, den suverent titulerte Intellectuals Are The Shoeshine Boys Of The Ruling Elite. Dermed var stemingen satt for en ståkete rockmusikk med uvanlige låtstrukturer og sinthumoristiske tekster brølt ut i fullt alvor av vokalist Michael Gerald. I tillegg til Gerald bestod bandet av Bill og Dan Hobson. Sitt kreative høydepunkt nådde gruppa med den glimrende posthardcore/pre-grunge lp'en Twelve Point Buck som i tillegg til å ha mitt all-time favorittomslag inneholder sterk, tung rock som låter like fint nå nesten tyve år etter.

Killdozer var også noen jævler på coverlåter og ni av dem er samlet på For Ladies Only, den limiterte boksen med fem 7" , utgitt i 1990. Her serverer de versjoner av blant annet Hush (Deep Purple), Take The Money And Run (Steve Miller Band), Funk # 49 (James Gang) og American Pie (Don McLean). Snakk om å rive ned for å bygge opp.

XYX og Hiroshima Rocks Around spiller skarp punkete rock på S-S Records

Gutta bak den kule fanzinen Z-Gun - 2 nummer så langt, nødvendig postForced Exposure rocklesning for alle med hang til obskure 7", uprodusert rock og generell crude - har også en ganske så fin label hvor de utgir "sånne" skiver som du og jeg må ha. Fikk virkelig fot etter å ha nispilt den barske lp'en til gruppa Nothing People - Anonymous (S-S records). Kul rock, passe produsert og full av godlåter som enhver luftgitarist vil kose seg med.

Lykken var derfor temmelig stor og spenningen til å ta og føle på da to 7" fra S-S dalte ned i postkassa. Skikkelig "det kiler i tissen og jeg må på do hele tida" stemning.

Først ut er gruppa XyX med Sistema de Terminacion Sexual (7" S-S Records). XYX er fra Monterrey, Mexico og spiller fire låter med " overblown bass and drums and really cool fucked vocals" for å sitere S-S hjemmesiden. Kompakt og trykkende rock, punk etter post-punk om du forstår. Deilig.

Deretter har vi Hiroshima Rocks Around med The Matter of Facts (7" S-S Records). To vindskeive, slamrende rock låter med typisk sen åttitalls left of center us rock påvirkning - tenk midtperiode Buttholes Surfers. Og dette kommer fra Italia.

Så kult at de finnes denne type ting i vår digitale tid. Jammen om ikke undergrunnsrocken lever i beste velgående.

Tyngre enn en veldig tung ting - en metalskeptikers overgivelse til de mørke krefter

Husker du åttitallet? Verdens minst hippe musikksjanger på åttitallet var heavymetal. Et mareritt av puddelhår, trange latexbukser, ballepint sang og forferdelige ballader. Utviklingen fra hardrock på sent sekstitall via klassiske tungrockband fra Black Sabbath ved syttitallets inngang til Van Halen ved tiårets utgang sporet fullstendig av på åttitallet og alt ble bare leit og trist. Ingen hipster innrømte engang under tortur at man likte metal, selv om det også dengang var endel bra musikk innen genren. Metallica, Slayer og fremveksten av trashmetal sammen med punk/hardcorevarianter banet vei for nye tanker og muligheter for metallen. Da grungen kom på slutten av åttitallet begravde man effektivt den mest puddel- og klisjebefengte delen av sjangeren og la grunnlaget for det utrolig omfangsrike og kunsterisk interessante beistet som kan kalles metall i det herrens (satans?) år 2008. Det er også interessant å se hvordan det er yngre musikerne som nå har tatt det totale kreative grep. Med untak av Slayer er det vel ingen av artistene som var store på sytti eller åttitallet som nå leverer saker av noen som helst interesse. Deep Purple, Black Sabbath, Judas Priest, Metallica, Iron Maiden og mange av de andre store fra disse årene har i realiteten ikke levert annet enn karaoke siden henholdsvis sytti- og sent åttitall. Disse artistene har ingenting å gjøre med den interessante delen av metallen idag, annet enn som inspirasjonskilder.

Dagens oppvoksende metalmusikere er foret med en svært variert og næringsrik musikalsk kost. Der seksti og syttitallets metallere var vokst opp med en streng diett av bluesøvelser og tradisjonell rock finner dagens artister inspirasjon fra alt fra punk/hardcore til avantgarde, shoegazing, droner, postrock, techno, noise, pop, synth/ambient og progrock. Black Metal er etterhvert blitt det mest omfangsrike undergrunnsfenomenet innen musikkverdenen idag, med en ubegripelig mengde band og artister over hele verden med et svært variert musikalsk uttrykk. Særlig Frankrike og vestkysten av USA er i støtet og har en haug glimrende band og artister, fra Vlad Tepes, Blut Aus Nord, Peste Noire og Deathspell Omega til Xasthur, Leviathan, Bone Awl og Brown Jenkins. Doom/drone rocken har med utgangspunkt i legendene Earth's arbeid gitt oss Sunn O))), Black Boned Angel, Corrupted, Nadja og et vell av andre flotte band som trekker metallen ut i det ukjente. En times lange ambiente stykker koblet med grisetung doooooooooom, anyone ? Resultatet av mange band, et vell av inspirasjonskilder og sann vilje til å eksprimentere med både form og innhold gir som resultat at den nyskjerrige lytter vil finne latterlig mye interessant og givende ulyd om man bare våger å løfte av lokket på metallgryta. Som med mye annen musikk må man se bak den stereotype fremstilling av artistene (som ofte er svært sjangertro rent visuelt), selv om man musikalsk har kastet så godt som alle sjangermessige begrensninger på båten. Glem derfor alle oppblåste klisjeer om kvlt, true metal, liksminke, latterlig sint posering, antikvariske kvinnesyn og annen reaksjonært tankegods og konsentrer deg om musikken.

Når lokket på metallgryta er løftet av kan du kaste det for godt - du vil finne så mye godsaker at du kjapt henger på deg oppned korset ditt og hengir deg til de mørke krefter. Men hva er bra og mindre bra spør du ? -fortvil ikke - jeg rir inn på sopelimen med en svært subjektiv liste over anbefalte artister og innspillinger, der jeg stort sett konsenterer meg om dagens artister og hvor lydfrabaksidens litt sære metalldefinisjon inkluderer utvalgte punk/hardcorevarianter. Lista blir oppdatert fortløpende i tida fremover her på bloggen, alfabetisk selvsagt - litt orden i kaoset må man ha vettu. Vi begynner med seks artister;


Abruptum


Svensk gruppe med black metal galskap som var virksomme fra 1989 til 2005. En kaotisk blanding av grim vokal, snublende trommer, gitarer, keyboards og i senere år også klar Merzbow/japanoise påvirkning. Ekstremt opprivende saker - et helt sentralt band i black metal historien.

Anbefalt:
Obscuritatem Advoco Amplectere Me (Deathlike Silence Production 1993)
Casus Luciferi (cd 2004)
Evil Genius (cd/lp 2006 -samling av gamle demos)

Agathothodion



Et av flere nye band på E.E.E. Recordings, labelen som konsentrerer seg om unblack metal, dvs hovesaklig artister som hyller han der oppe i motsetning til han nede i kjeller'n. Musikalsk derimot er det lite sakralt og gladkristent over uttrykket - heller en forrykt vri på black metal. Mannen bak Agathothodion er visstnok samme person som står bak E.E.E. Recordings beste band, det enorme Lights Shall Prevail. Agathothodion er tungt inspirert av Burzum, Xasthur og annen elendighet med tung blackbuzz faktor. Lange spor med en eviggående bankende puls.

Anbefalt;
Kan Guds Gjort ( E.E.E. Recordings cd-r 2007)
Traum Von Gott (E.E.E. Recordings cd-r 2007)

Akitsa

Tung, ganske tradisjonell black metal fra Canada med super lofi produksjon. Myteomspunnet gjeng hvis utgivelser har vært vanskelig tilgjengelig. Lavt tempo, kald og ond stemning med tung punkpåvirkning og griseskummel vokal. Hospital Recordings har imidlertid tatt ansvar og reutgitt bandets to første utgivelser.

Anbefalt;
Sang Nordique (Hospital Productions cd reutgivelse 2001/2005)
Goetie (Hospital Productions cd reutgivelse 2002/2005)
Split Akitsa/Prurient (Blasphemous Underground LP 2007)

Alcest


Enmanns prosjekt fra Frankrike som startet ut som rå black metal i 1999 og på veien frem til det første fulle albumet i 2007 har utviklet seg til å bli et slags shoegazerband med black metal inspirasjon. Nostalgisk, sentimental og vakker musikk. Et flott album som kan likes av mange og som ved første lytt høres ut som en søsterutgivelse til My Bloody Valentines Loveless. Mannen bak Alcest, Neige, er også med i Amesoeurs, se nedenfor.

Anbefalt;
Souvenirs d'un Autre Monde (Profond Lore Records cd 2007)

Aluk Todolo


Aluk Todolo er et sideprosjekt for det franske black metalbandet Diamatregon (som jeg desverre ikke har hørt). Aluk Todolo har blitt beskyldt for å spille post black metal krautrock - og det er vel en beskrivelse som er like god som noen. Hittil har det kommet en 7" og en fullengder. Krautinspirasjonen høres best gjennom de motoriske rytmene som driver en drømmende stort sett instrumental musikk fremover i et goldt, krigsherjet post-rock landskap. Hypnotisk, støyende musikk.

Anbefalt;
Aluk Todolo (Implied Sound 7" 2007)
Descension (Riot Season LP 2008)

Amesoeurs

Neige sitt andre prosjekt. Her har han med seg 3 andre musikere. Foreløpig har gruppa bare utgitt en 10"/cd ep og en split singel. 10" er ekstremt løfterik. Utrolig fengende saker, en slags blanding av Ride/Swervedriver og buzzete blackmetalshine. Akustiske gitarer, heavy gitarer, skrikende vokal, litt mindre pop enn Alcest men likevel himmelske saker.

Anbefalt;
Ruines Humaines (Northern Silence 10"/cd ep 2006)

The Hospitals - Hairdryer Piece (LP 2008)

Mitt tidligere kjennskap til The Hospitals fra San Francisco er begrenset til lett overfladisk lytting til deres forrige utgivelse I've Visited The Island Of Jocks & Jazz (Load cd 2006) hvor de fremstod som et typisk Load band med kaosrock sementert i en garasje/improv-variant som ikke helt knuste granitt.

Mye må ha skjedd siden den gang for Hairdryer Piece er jaggu meg et helt annet type beist. En klassisk sleivete undergrunnsrock med sinne og fuzzbomber. Dypfølt Velvet-worship, angstpsych og superDIY produksjon har vi selvsagt hørt ørten ganger før, men denne varianten sparker stor rumpe. Gode låter, slesk stemning og fuzzcutup av gitarer, hyl og skrik - kort sagt en lykkefølelse over gitarer og rockens fortsatte kraft og evne til å sjelsette. Ved lytting sitter du med følelsen av at gruppa forstår at de er på sporet av en klassisk DIYrockskive.

Jeg har sett sammenligninger med Moore/Ronaldos gitarkannibalisme, Royal Trux og sågar de salige progpunkheltene Vertical Slit i andre anmeldelser av denne - alt stemmer men likevel ikke om du forstår. Totalt nødvendig rockutgivelse altså, men vær rask - denne er begrenset til 500 ex på gjennomsiktig vinyl.

Sammen med Sic Alps A Long Way Around To A Shortcut (Animal Disguise cd 2008) og Eat Skulls Sick To Death (Siltbreeze LP 2008) er dette den beste rockutgivelsen så langt i år og kanskje på mange år?

Den nødvendige musikken - og det er min subjektive oppfatning, del 2

Vi durer videre med en ny dose nødvendig plastikk for den ivrige lytter med høy toleransegrense og dumboører som ikke er fylt opp med blomkål. Seks nye utgivelser legges på plass i Lydfrabaksidens kanon. Vi begynner denne runden med


A.R. & Machines - Echo (Vest-Tyskland, 2LP Polydor 1972)

Achim Reichel ga ut en fem - seks klassiske krautrockskiver på første halvdel av syttitallet. Senere ble han popstjerne og skuespiller og har vist null interesse for sin periode som seriøs musiker. Resultatet er at mannens katalog har blitt svært stemoderlig behandlet og skivene har stort sett vært utilgjengelige. Svært synd for dette er noe av det beste som kom ut av Tyskland i denne ekstremt kreative perioden i tysk musikkliv. Echo er hovedverket - en av tidenes ti beste krautrockskiver. Achim Reichels mesterverk består av tre sidelange spor pluss en side med to spor. Lange psykedeliske utladninger på akustiske og elektriske gitarer badet i, ja nettopp - echo. Echo har fellestrekk med samtidige som de første Ash Ra Tempel skivene, tidlig Klaus Schulze (i stemning) og kanskje Amon Duul II ca Yeti. En "halvoffisiell" reutgivelse på cd kom i 2005. Snapp opp den om du kan, om du da ikke vil betale 2000,-+ på ebay for en orginal vinyl...



Moolah - Woe Yeh Demons Possessed (USA, LP Druidstone 1974, reutgiv EM Records cd 2005)

Legendarisk hippie-kraut hyllest fra 1974, hørt av få - må si lykken var stor da jeg fant en orginal vinyl av denne for noen år siden. To dudes som ingen har hørt om hverken før eller siden smalt sammen en flott gumbo av pianokraut, hippiebabbel og generell stein prog stemning. Flott nyutgivelse på japanske EM Records i 2005. Moolah var selvsagt med på Nurse With Wound listen over inspirasjonskilder som fulgte med deres første og andre lp.



Groundhogs - Split (England, EMI LP 1971, div reutg på cd)

Om Moolah er obskurt så bør Groundhogs være rimelig kjent for den oppegående rockarkeolog. Groundhogs lagde en rekke ganske fine lp'er på slutten av sekstitallet og det tidlige syttitallet hvorav Split er det klare høydepunktet. Groundhogs spilte skitten, tung, bluesbasert biker grease med trøkk. Bandet ble ledet av Tony McPhee. McPhee var en stor gitarist og en fin sanger. Hard rock med en punkete tilnærming til et slags progrock sound serveres på Split.



Baris Manco - Dunden Bugune... (Tyrkia, LP 1971, reutg DIY cd )

Baris Manco var en sentral skikkelse i den tyrkiske psykedelia fra slutten av sekstitallet og frem til slutten av syttitallet. Dunden Bugune... er regnet for å være hans beste album og består av den sedvanlige blandingen av rock, psych og tradisjonelle tyrkiske rytmer og melodi. Temmelig uimotståelig og en av et snes helt nødvendige tyrkiske skiver du må ha i samlingen. Vi kommer helt sikkert tilbake til andre tyrkiske helter som Erkin Koray og Edip Akbayram i senere utgaver av denne spalten.



Double Leopards - Halve Maen (USA, 2LP 2003, Eclipse, reutgiv 2cd Eclipse)

Ganske enkelt dette tiårets beste droneutgivelse. Gruppa fra Brooklyn, New York benyttet electronics, piano, lekeinstrumenter og perkusjon og skapte på Halve Maen en helt egen verden av lyd. Halve Maen var gruppas tredje album og er høydepunktet i en haug vinyl, cd og cd-r utgivelser som gruppa slapp fra starten i 1998 og frem til 2006. Double Leopards bestod av Maya Miller, Mike Bernstein (begge idag i Religious Knives), Jon Chapman og Marcia Bassett (Hototogisu, Zaimph, GHQ).

På Halve Maen henter Double Leopards inspirasjon særlig fra den legendariske japanske drone/fluxus gruppa Taj Mahal Travellers. Svære skall av statisk lyd bølger ut av høytalerne mens små drypp av perkusjon, vokal og piano sender musikken på en kontinuerlig reise i et kosmos av små glemte melodilinjer fra tidenes morgen. Spill denne på høyt volum og musikken gir en nesten hallusinatorisk effekt.



Alexander "Skip" Spence - Oar (USA, LP Columbia 1969, reutg Sundazed cd 2000)

"Skip" Spence ble født i 1946 og døde i 1999 av lungekreft etter et tragisk liv som hjemløs med alkoholisme og store psykiske problemer. Spence var gitarist i en tidlig utgave av Quicksilver Messenger Service før han ble medlem av Jefferson Airplane. Han slo trommer på deres første lp Take Off. Deretter startet han Moby Grape hvor hans spilte gitar og var sentral på denne gruppas to første lp'er. Under innspillingen av Grapes andre lp Wow gikk det galt for vår mann og han ble innlagt på psykiatrisk sykehus i seks måneder. Han fikk her senere diagnosen skizofreni. Etter at han slapp ut spilte han inn Oar.

Oar er hans eneste soloalbum og har fortjent nok blitt stående igjen som en klassisk psykedelia/folk utgivelse. På mange måter er Oar en prototype for tonnevis av loners som Jandek, Joshua Burkett, Jacob Olaussen og hundrevis av andre privatepress dudes. En sleivete, dypt ensom stemning av fortapt liv dominerer musikken som har denne tvisten som gjør at ganske så konvensjonelle former fremstår som høyst orginale.

Playlist

The Hospitals – Hairdryer Piece (ingen label 2008 lp)

Sick Alps – A long way around to a shortcut (Animal disguise 2008 cd)

Eat Skull – Sick to death (Siltbreeze 2008 lp)

Zaimph – The Undetermined Dyad (Volcanic Tongue lp 2008)

Lil’ Wayne – Tha Carter 3 (Cash Money 2008 cd)

Boris/Merzbow – Rock Dream (Southern Lord 2008 3lp)

Fear Falls Burning – Frenzy of the absolute (Conspiracy 2lp)

Philip Jeck – Sand (Touch 2008 cd)

Offerblod – Offerblod (E.E.E. Recordings cd-r 2008)

Leviathan – Conspiracy against all life (Moribund cd 2008)

Reagan, bomben og angsten

Minimal Man - The Shroud Of (Boutique cd reutgivelse 2008)

Godt å ha denne klassiske bomben fra 1981 tilgjengelig igjen. Minimal Man var prosjektet til kunsteren Patrick Miller fra San Fransisco. På denne debuten hadde han med seg Andrew Miller og Lliam Hart. Musikken er en skarp blanding av analoge synthbeats, angstfylt vokal og lumsk stemning som ikke akkurat dempes av klastrofobiske ambiente, trykkende passasjer som bare bekrefter hvordan ondskapen lurer tett innpå. Det er vanskelig å ikke trekke frem "the usual suspects" fra denne perioden, så som Throbbing Gristle, Suicide og Chrome. Du hører også lett Joy Division, ikke minst i den fine Now I Want It All.

Det er svært lenge siden jeg hørte The Shroud Of sist og må si jeg er overrasket over hvor godt denne utgivelsen har stått seg. Det låter fortsatt intenst og oppfinnsomt med den nødvendige kjeller/D.I.Y. attityden som sørger for at skarpe kanter er inntakt og all dustete indieferniss holdes på god avstand. Som bonusspor får du tidlige singler og spor fra samleplater.

I den grad dagens virkelighet inspirerer til musikk med den tunge angst er det vel mer en "innover i seg selv og la meg degge for mine indre demoner" type resirkulering av trøtte fraser - som i den delen av noisen som først og fremst er ute etter å degge for deprimerte ego, eller frykt og beven - emo og sutre indie. Nei, heltene fra sent syttitall og tidlig åttitall hadde ikke bare personlig shit å håndtere, de hadde jaggu Bomben hengende over hodet også - dette var tross alt i den kalde krigens største kulde. Som en påminnelse av denne perioden lister jeg noen titler du definitivt ikke bør ha uhørt, dette er angstrock/artrock under og i forlengelse av punken og postpunken og sentrale verk i rockhistorien;

• Chrome - Alian Soundtracks (1977 Siren Records)
  
• Chrome - Half Machines Lip Moves (1979 Siren Records)
  
• Chrome - 3rd From The Sun (1982 Siren Records)
  
• Suicide - Suicide (1977 Red Star Records)
• Suicide - Suicide second album (1980 Red Star Records)
• Throbbing Gristle - The 2nd Annual Report (1977 Industrial )
• Throbbing Gristle - Heathen Earth (1980 Industrial)
• Tuxedomoon - Half Mute (1980 Ralph Records)
• Tuxedomoon - Desire (1981 Ralph Records)
• Cabaret Voltaire - Three Mantras (1980 Rough Trade)
• Cabaret Voltaire - The Voice of America (1980 Rough Trade)
• Cabaret Voltaire - Red Mecca (1981 Rough Trade)
• Deutsch-Amerikanische Freundschaft - Die Kleinen und Die Bøsen (1980 Mute Records)
• Einsturzende Neubauten - Kollaps (1980 - Mute Records)
• Einsturzende Neubauten - Kalte Sterne : Early Recordings (1979-1981 Mute Records)
  
• Tolerance - Anonym (1981 - Vanity Records)
• 23 Skidoo - Seven Songs (1982 Fetish Records)
• 23 Skidoo - The Culling Is Coming (1983 Fetish Records)
• This Heat - This Heat (1978 - Rough Trade)
• This Heat - Deceit (1981 - Rough Trade)
• P.I.L - Metal Box (1979 - Virgin)
• The Pop Group - Y (1979 - Radar Records)
  

Puh! Tror vi stopper der. Har forsøkt å plukke ut saker som står seg godt også idag og som ikke kun har historisk interesse. Og - det er mye mer ! Sjekk blant annet opp Vinyl-On-Demands vinylutgivelser av tonnevis interessante saker fra det tidlige åttitall.

Terry Riley – The Last Camel in Paris (Elision Fields cd 2008)

Selskapet Elision Fields har en super liten serie gående som dokumenterer tidligere uutgitt og vrient tilgjengelig materiale med minimalismegigant Terry Riley. Rileys musikk har alltid stått for meg som den mest tilgjengelige og sympatiske av de store minimalistene (La Monte Young, Steve Reich, Philip Glass, Tony Conrad, Charlemagne Palestine) selv om de andre kongene på haugen vel så ofte har levert like sjelsettende og kraftfull musikk. Minimalisme er den gamle rocken – ”I like it because it rocks” som Alan Licht så korrekt har kommentert sitt forhold til denne musikken.

Rileys In C fra 1964 står som et av de verkene som lanserte minimalismen og bidro til dennes fremvekst, selv om for eksempel La Monte Young sikkert har en oppfatning om at hans ting fra slutten av femtitallet var den egentlige starten. Riley er den av store minimalistene som har vært nærmest rocken og dermed kanskje den mest størst appell til et bredere publikum. Musikken hans er ofte drømmende, taktfast og ganske tilgjengelig, uten å ende opp som kjip kitch eller glanset world music som f eks Glass har hatt en lei tendens til på sine eldre dager.

The Last Camel in Paris dokumenterer en solo orgel konsert som ble holdt i Theatre Edouard VII i Paris 10 november 1978. Riley spiller på et Yahama YC-450 portable combo organ kjørt gjennom et stereo digital delay, 4 kanaler – to live og to forsinket. Riley tar utgangspunkt i materialet han spilte inn under tittelen Shri Camel på CBS i forkant av denne turneen. Musikken er svært vakker og lett tilgjengelig. Det er en nydelig tone i instrumentet og det skapes en ganske sakral stemning av religiøs ro; endeløse strømmer av orgel dansene som spøkelser gjennom hodet ditt sender deg både innover i selvet og utover i space. Mye ut av lite – overhodet ikke statisk eller kjedelig, bare vakkert, beroligende og likevel varig. Denne vinner seg over tid og er som de fem –seks øvrige Elison Fields utgivelsene med Terry Riley verdt å ha.

Har du ingen kjennskap til Riley fra før vil jeg likevel anbefale deg å begynne med hans tre aller mest sentrale verk; In C (1964), A Rainbow in Curved Air (1967) og Poppy Nogood and The Phantom Band (1968). Disse finnes innspilt i flere versjoner og er obligatoriske i forståelsen av såvel avantrock som minimalisme.

Phil Todd gir seg aldri

Phil Todd har holdt det gående med sitt psykedeliske "noise" prosjekt Ashtray Navigations i over ti år nå og jammen om ikke mannen bare blir bedre og bedre. En aldri avtagende strøm av cd-rs, singler, kassetter og en og annen vinylutgivelse renner som en stri strøm fra mannen. Ashtray Navigations er ganske så trofaste mot Den Langtrekkende Dronen og Den Hyperpsykedeliske Evigvarende Gitareksess, ofte kokt på tapehiss, analog synthvreng og lo-fi lyd. Det skal noe til å holde interessen oppe over tid med dette utgangspunktet, men Todd er en fenomenal gitarist. Dessuten er lydbildet ofte mer komplekst og interessant enn første ørekast avslører. I gode stunder løfter musikken seg som en voldsom bølge over deg, vakker og livsfarlig.

Ashtray Navigations var tidligere ofte et soloprosjekt for Phil Todd og han har utgitt mye av materialet på egen label, først på Bentley Welcomes Careful Drivers og senere på på Memoirs Of An Aesthete. Begge disse labelene er etter hva jeg vet nedlagt nå, men Todd har startet opp en reissue label kalt Revival hvor det i det siste er reutgitt flere sentrale tidlige titler fra Bentley.. tiden. Dessuten har det hele tiden blitt sluppet enkeltutgivelser fra gruppa på diverse undergrunnslabeler som Siltbreeze, American Tapes og Qbico.

De siste årene har Ashtray Navigations ofte hatt en utvidet besetning. Folk som den unge løven Alex Neilson (trommer) fra Directing Hand og backing for Jandek, Ben Reynolds (gitar, banjo) og Melanie Delaney har hatt fine bidrag. Ikke minst på den enorme 2xcd-r (2006)/trippel lp (reutgitt på vinyl i 2007) A Monument To British Rock som står som en påle blant dette tiårets utgivelser uansett sjanger. Et enormt overskuddsarbeide av psykedelisk mørk dronerock med den særpregede eim av nord-engelsk angst og humor hvor Todd bruker alle mulige og umulige avanttilnærminger i et genuint eget brygg - den definitive Ashtray Navigations utgivelse.

Fra sitt tilholdssted i Stoke og senere Leeds har Todd spydd ut utgivelser i over ti år, nesten alltid i svært begrensede opplag. Jeg tipper vi snakker om over femti utgivelser, minst. Jeg har ikke hørt alle men av de tredve talls jeg har hørt kan i alle fall følgende anbefales:

• A Monument To British Rock (2cdr/3lp, 2006/2007)
• Four Raga Moods (cd, 1997)
• You Cannot Tell Cigars By The Picture On The Box (cd, 2004)
• Four More Raga Moods (cd, 2006)
• Dirt Mummies and Bloody Amps (lp, 2006)
• Yesterday's Teeth Cast In Gold (cd-r, 1996/97)

I tillegg er hans prosjekt sammen med vår egen støykonge Lasse Marhaug, Zen Nuns en godbit. Finner du deres cd-r Zen Nuns - Zen Nuns (Memoirs Of An Aesthete) så snapp den opp!

Long May You Run Phil Todd.

På terrassen

Varmen har inntatt solkysten og det er tvingende nødvendig å dra mitt potetkjellerfargede legeme /alibi for kropp ut i sola. Jeg går som vanlig ikke langt - anlegget er innen rekkevidde - og jeg gjør grundige forberedelser:

• Solkrem
• Øl
  
• Cap
• Lesestoff (Terrorizer,Bixobal #3, Kaleidoscope # 5, Don DeLillos White Noise)
• Musikk

Jeg lener meg tilbake i stolen og lytter til cd2 av den nye samlingen Thank You Friends : The Ardent Records Story (Ace Records 2cd 2008). Fantastisk samling med materiale fra denne Memphis labelen som hadde selveste Big Star (tidenes beste powerpop band) i stallen. Samlingen dekker perioden 1968 - 1974 , en periode som må kunne kalles rockens gullalder (jada jeg har hørt om hvordan punken røsket opp i musikkdinosaurusenes fordervelse i 1976 og alt det der- men ikke sluk alt du hører rått). Det er enda godt jeg bare har tatt to øl når spor nitten You and Your Sister med Chris Bell kommer. Det er nemlig verdens såreste og deiligste sang i en ufattelig sørgmodig fremføring. En øl til og jeg hadde antagligvis lekehengt meg i epletreet.

Sola steiker og vi holder oss i pophjørnet. Mildt solslappe hender vrenger plasten av den nye Aimee Mann, med den orginale tittelen @#%&* Smilers (Superego Records cd 2008). Alltid likt a' Aimee tenker jeg, helt fra hun sang (hush, hush) Voices Carry med supersensuell røst med det lett håpløse åttitallsbandet Till Tuesday. Svikter ikke denne gangen heller hun gitt. Flott pop fra California, tekster om rike og mindre rike døllinger som lever i en drøm - en temmelig vill en. Aimee kan skrive tekster og hun kan skrive melodier. Det er ikke en ting jeg ikke liker med denne skiva tenker jeg sløvt og setter den på en gang til.

Jeg velter ut av stolen, heller i meg litt øl og setter tenna i en løk. Nå må hjernen strammes opp etter all denne popmusikken mumler jeg for meg selv mens sola steker. Jeg vrenger forsterkeren opp på 11 og setter på Group Doueh - Guitar Music From The Western Sahara (Sublime Frequency cd 2008). Godt at denne er tilgjengelig på cd nå etter en førstegangs utgivelse på vinyl i et lite opplag. Dette er fantastisk gitarmusikk ; kantete, røft og stramt spilt og jeg tenker på Jimi Hendrix. Røft produsert, mye er spilt inn rett på kassett. Beste jeg har hørt fra Afrika noensinne ? Det er mange godbiter i brødrene Bishops (Sun City Girls et al) Sublime Frequencies katalog. Musikk fra Østen og Afrika. Radioedits, fieldrecordings, primitiv worldmusic, eksentrisk popmusikk og mye annet fra Burma, Thailand, Marokko, India og andre land. Jeg noterer på løkskallet at jeg må skrive litt om denne labelen.

Neste stopp er Sic Alps - A Long Way Around To A Shortcut (Animal Disguise cd 2008). Her samles vanskelig tilgjengelige godsaker som tidligere er utgitt på 12", 7" og kassetter. Sleivete rock med Velvet-takter, New Zealand-trash/scum og generell undergrunnsdoof. Totalt sjefete rockplate rett og slett. Jeg skrur lyden opp til 12 og spiser litt gressløk der jeg rocker rundt i hagen - har steget ned fra terrassen for å sjekke om ikke jeg så en grevling der borte under treet (falsk alarm).

Sola skinner fortsatt nådeløst men jeg holder ut. Kroppen begynner å nærme seg samme farge som den veldig røde picturediscen med det metalbandet jeg ikke husker navnet på. Jeg gir opp stereoanlegget og henter walkmannen. Dundrer gjennom noen noisekassetter;

• Cold Turkey - Clinical Studies (Hermitage Tapes)
• Andrew Coltrane - Nightmare Cavern (Hermitage Tapes)
• Taxi Drivers - Lunar Eclipse (Hermitage Tapes)

Tre strenge utgivelser fra John Olson/Graveyeards buddy Coltrane på hans egen ultramikro label - vi snakker opplag på tyve eks pr utgivelse. Gud jeg er hipp. Uansett er det deilig kraftig elektroakustisk noiseslamm.

Jeg avslutter med en gitarorgie ;

• Bill Nace - Solo Guitar 2 (Open Mouth kassett)

Super gitarelting med tanker til Fushitsusha på en ensom kveld.

Alt blir hvitt.
Hjernen er alene.
Sola går ned.