På terrassen

Varmen har inntatt solkysten og det er tvingende nødvendig å dra mitt potetkjellerfargede legeme /alibi for kropp ut i sola. Jeg går som vanlig ikke langt - anlegget er innen rekkevidde - og jeg gjør grundige forberedelser:

• Solkrem
• Øl
  
• Cap
• Lesestoff (Terrorizer,Bixobal #3, Kaleidoscope # 5, Don DeLillos White Noise)
• Musikk

Jeg lener meg tilbake i stolen og lytter til cd2 av den nye samlingen Thank You Friends : The Ardent Records Story (Ace Records 2cd 2008). Fantastisk samling med materiale fra denne Memphis labelen som hadde selveste Big Star (tidenes beste powerpop band) i stallen. Samlingen dekker perioden 1968 - 1974 , en periode som må kunne kalles rockens gullalder (jada jeg har hørt om hvordan punken røsket opp i musikkdinosaurusenes fordervelse i 1976 og alt det der- men ikke sluk alt du hører rått). Det er enda godt jeg bare har tatt to øl når spor nitten You and Your Sister med Chris Bell kommer. Det er nemlig verdens såreste og deiligste sang i en ufattelig sørgmodig fremføring. En øl til og jeg hadde antagligvis lekehengt meg i epletreet.

Sola steiker og vi holder oss i pophjørnet. Mildt solslappe hender vrenger plasten av den nye Aimee Mann, med den orginale tittelen @#%&* Smilers (Superego Records cd 2008). Alltid likt a' Aimee tenker jeg, helt fra hun sang (hush, hush) Voices Carry med supersensuell røst med det lett håpløse åttitallsbandet Till Tuesday. Svikter ikke denne gangen heller hun gitt. Flott pop fra California, tekster om rike og mindre rike døllinger som lever i en drøm - en temmelig vill en. Aimee kan skrive tekster og hun kan skrive melodier. Det er ikke en ting jeg ikke liker med denne skiva tenker jeg sløvt og setter den på en gang til.

Jeg velter ut av stolen, heller i meg litt øl og setter tenna i en løk. Nå må hjernen strammes opp etter all denne popmusikken mumler jeg for meg selv mens sola steker. Jeg vrenger forsterkeren opp på 11 og setter på Group Doueh - Guitar Music From The Western Sahara (Sublime Frequency cd 2008). Godt at denne er tilgjengelig på cd nå etter en førstegangs utgivelse på vinyl i et lite opplag. Dette er fantastisk gitarmusikk ; kantete, røft og stramt spilt og jeg tenker på Jimi Hendrix. Røft produsert, mye er spilt inn rett på kassett. Beste jeg har hørt fra Afrika noensinne ? Det er mange godbiter i brødrene Bishops (Sun City Girls et al) Sublime Frequencies katalog. Musikk fra Østen og Afrika. Radioedits, fieldrecordings, primitiv worldmusic, eksentrisk popmusikk og mye annet fra Burma, Thailand, Marokko, India og andre land. Jeg noterer på løkskallet at jeg må skrive litt om denne labelen.

Neste stopp er Sic Alps - A Long Way Around To A Shortcut (Animal Disguise cd 2008). Her samles vanskelig tilgjengelige godsaker som tidligere er utgitt på 12", 7" og kassetter. Sleivete rock med Velvet-takter, New Zealand-trash/scum og generell undergrunnsdoof. Totalt sjefete rockplate rett og slett. Jeg skrur lyden opp til 12 og spiser litt gressløk der jeg rocker rundt i hagen - har steget ned fra terrassen for å sjekke om ikke jeg så en grevling der borte under treet (falsk alarm).

Sola skinner fortsatt nådeløst men jeg holder ut. Kroppen begynner å nærme seg samme farge som den veldig røde picturediscen med det metalbandet jeg ikke husker navnet på. Jeg gir opp stereoanlegget og henter walkmannen. Dundrer gjennom noen noisekassetter;

• Cold Turkey - Clinical Studies (Hermitage Tapes)
• Andrew Coltrane - Nightmare Cavern (Hermitage Tapes)
• Taxi Drivers - Lunar Eclipse (Hermitage Tapes)

Tre strenge utgivelser fra John Olson/Graveyeards buddy Coltrane på hans egen ultramikro label - vi snakker opplag på tyve eks pr utgivelse. Gud jeg er hipp. Uansett er det deilig kraftig elektroakustisk noiseslamm.

Jeg avslutter med en gitarorgie ;

• Bill Nace - Solo Guitar 2 (Open Mouth kassett)

Super gitarelting med tanker til Fushitsusha på en ensom kveld.

Alt blir hvitt.
Hjernen er alene.
Sola går ned.