Terry Riley – The Last Camel in Paris (Elision Fields cd 2008)

Selskapet Elision Fields har en super liten serie gående som dokumenterer tidligere uutgitt og vrient tilgjengelig materiale med minimalismegigant Terry Riley. Rileys musikk har alltid stått for meg som den mest tilgjengelige og sympatiske av de store minimalistene (La Monte Young, Steve Reich, Philip Glass, Tony Conrad, Charlemagne Palestine) selv om de andre kongene på haugen vel så ofte har levert like sjelsettende og kraftfull musikk. Minimalisme er den gamle rocken – ”I like it because it rocks” som Alan Licht så korrekt har kommentert sitt forhold til denne musikken.

Rileys In C fra 1964 står som et av de verkene som lanserte minimalismen og bidro til dennes fremvekst, selv om for eksempel La Monte Young sikkert har en oppfatning om at hans ting fra slutten av femtitallet var den egentlige starten. Riley er den av store minimalistene som har vært nærmest rocken og dermed kanskje den mest størst appell til et bredere publikum. Musikken hans er ofte drømmende, taktfast og ganske tilgjengelig, uten å ende opp som kjip kitch eller glanset world music som f eks Glass har hatt en lei tendens til på sine eldre dager.

The Last Camel in Paris dokumenterer en solo orgel konsert som ble holdt i Theatre Edouard VII i Paris 10 november 1978. Riley spiller på et Yahama YC-450 portable combo organ kjørt gjennom et stereo digital delay, 4 kanaler – to live og to forsinket. Riley tar utgangspunkt i materialet han spilte inn under tittelen Shri Camel på CBS i forkant av denne turneen. Musikken er svært vakker og lett tilgjengelig. Det er en nydelig tone i instrumentet og det skapes en ganske sakral stemning av religiøs ro; endeløse strømmer av orgel dansene som spøkelser gjennom hodet ditt sender deg både innover i selvet og utover i space. Mye ut av lite – overhodet ikke statisk eller kjedelig, bare vakkert, beroligende og likevel varig. Denne vinner seg over tid og er som de fem –seks øvrige Elison Fields utgivelsene med Terry Riley verdt å ha.

Har du ingen kjennskap til Riley fra før vil jeg likevel anbefale deg å begynne med hans tre aller mest sentrale verk; In C (1964), A Rainbow in Curved Air (1967) og Poppy Nogood and The Phantom Band (1968). Disse finnes innspilt i flere versjoner og er obligatoriske i forståelsen av såvel avantrock som minimalisme.