A.R. & Machines - Echo (Vest-Tyskland, 2LP Polydor 1972)
Achim Reichel ga ut en fem - seks klassiske krautrockskiver på første halvdel av syttitallet. Senere ble han popstjerne og skuespiller og har vist null interesse for sin periode som seriøs musiker. Resultatet er at mannens katalog har blitt svært stemoderlig behandlet og skivene har stort sett vært utilgjengelige. Svært synd for dette er noe av det beste som kom ut av Tyskland i denne ekstremt kreative perioden i tysk musikkliv. Echo er hovedverket - en av tidenes ti beste krautrockskiver. Achim Reichels mesterverk består av tre sidelange spor pluss en side med to spor. Lange psykedeliske utladninger på akustiske og elektriske gitarer badet i, ja nettopp - echo. Echo har fellestrekk med samtidige som de første Ash Ra Tempel skivene, tidlig Klaus Schulze (i stemning) og kanskje Amon Duul II ca Yeti. En "halvoffisiell" reutgivelse på cd kom i 2005. Snapp opp den om du kan, om du da ikke vil betale 2000,-+ på ebay for en orginal vinyl...
Moolah - Woe Yeh Demons Possessed (USA, LP Druidstone 1974, reutgiv EM Records cd 2005)
Legendarisk hippie-kraut hyllest fra 1974, hørt av få - må si lykken var stor da jeg fant en orginal vinyl av denne for noen år siden. To dudes som ingen har hørt om hverken før eller siden smalt sammen en flott gumbo av pianokraut, hippiebabbel og generell stein prog stemning. Flott nyutgivelse på japanske EM Records i 2005. Moolah var selvsagt med på Nurse With Wound listen over inspirasjonskilder som fulgte med deres første og andre lp.
Groundhogs - Split (England, EMI LP 1971, div reutg på cd)
Om Moolah er obskurt så bør Groundhogs være rimelig kjent for den oppegående rockarkeolog. Groundhogs lagde en rekke ganske fine lp'er på slutten av sekstitallet og det tidlige syttitallet hvorav Split er det klare høydepunktet. Groundhogs spilte skitten, tung, bluesbasert biker grease med trøkk. Bandet ble ledet av Tony McPhee. McPhee var en stor gitarist og en fin sanger. Hard rock med en punkete tilnærming til et slags progrock sound serveres på Split.
Baris Manco - Dunden Bugune... (Tyrkia, LP 1971, reutg DIY cd )
Baris Manco var en sentral skikkelse i den tyrkiske psykedelia fra slutten av sekstitallet og frem til slutten av syttitallet. Dunden Bugune... er regnet for å være hans beste album og består av den sedvanlige blandingen av rock, psych og tradisjonelle tyrkiske rytmer og melodi. Temmelig uimotståelig og en av et snes helt nødvendige tyrkiske skiver du må ha i samlingen. Vi kommer helt sikkert tilbake til andre tyrkiske helter som Erkin Koray og Edip Akbayram i senere utgaver av denne spalten.
Double Leopards - Halve Maen (USA, 2LP 2003, Eclipse, reutgiv 2cd Eclipse)
Ganske enkelt dette tiårets beste droneutgivelse. Gruppa fra Brooklyn, New York benyttet electronics, piano, lekeinstrumenter og perkusjon og skapte på Halve Maen en helt egen verden av lyd. Halve Maen var gruppas tredje album og er høydepunktet i en haug vinyl, cd og cd-r utgivelser som gruppa slapp fra starten i 1998 og frem til 2006. Double Leopards bestod av Maya Miller, Mike Bernstein (begge idag i Religious Knives), Jon Chapman og Marcia Bassett (Hototogisu, Zaimph, GHQ).
På Halve Maen henter Double Leopards inspirasjon særlig fra den legendariske japanske drone/fluxus gruppa Taj Mahal Travellers. Svære skall av statisk lyd bølger ut av høytalerne mens små drypp av perkusjon, vokal og piano sender musikken på en kontinuerlig reise i et kosmos av små glemte melodilinjer fra tidenes morgen. Spill denne på høyt volum og musikken gir en nesten hallusinatorisk effekt.
Alexander "Skip" Spence - Oar (USA, LP Columbia 1969, reutg Sundazed cd 2000)
"Skip" Spence ble født i 1946 og døde i 1999 av lungekreft etter et tragisk liv som hjemløs med alkoholisme og store psykiske problemer. Spence var gitarist i en tidlig utgave av Quicksilver Messenger Service før han ble medlem av Jefferson Airplane. Han slo trommer på deres første lp Take Off. Deretter startet han Moby Grape hvor hans spilte gitar og var sentral på denne gruppas to første lp'er. Under innspillingen av Grapes andre lp Wow gikk det galt for vår mann og han ble innlagt på psykiatrisk sykehus i seks måneder. Han fikk her senere diagnosen skizofreni. Etter at han slapp ut spilte han inn Oar.
Oar er hans eneste soloalbum og har fortjent nok blitt stående igjen som en klassisk psykedelia/folk utgivelse. På mange måter er Oar en prototype for tonnevis av loners som Jandek, Joshua Burkett, Jacob Olaussen og hundrevis av andre privatepress dudes. En sleivete, dypt ensom stemning av fortapt liv dominerer musikken som har denne tvisten som gjør at ganske så konvensjonelle former fremstår som høyst orginale.
