Testicle Hazard og andre godsaker

Jeg kommer som snarest innom med noen korte omtaler av de senere dagers favoritter.

Vi begynner med 6degree SkyQuake av og med Stephen O'Malley og Attila Csihar ( Editions Mega cd). O'Malley og Csihar er svirebrødre fra flere prosjekter de siste årene og Csihar har også satt sitt grimme preg på flere utgivelser med O'Malleys hovedvirke Sunn O))). 6degree Skyquake er en 33 minutters lang doomodysse, ja nesten en messe over doomistiske, dystre verdensanskuelser; Csihar er ikke en mann som tar lett på ting. Bak Csihars konstant tilstedeværende dype ralling bygger O'Malley en minimalistisk sti av lyd med stive sinustoner og gurglende iskald knust is. Fint og på en merkelig måte beroligende. Et soundtrack til endetider ?

Etter denne rolige søyle av doom passer det fint å bygge seg litt opp med The Skull Effects fine digitaldronende The Black Hand (Riot Season lp). The Skull Defects består av de flinke svensker Henrik Rylander og Joachim Nordwall. The Black Hand serverer tre spor på en grom vinyldings med flott engelcover. A-siden har kun et spor, den stillestående elektriske strømtilstanden Skreamer som gjør ingenting på stramt og elegant vis. B-siden har to spor med større virilitet og tyngde. Cut Spider Leg og Acid Animal bråker mer, på et elektronisk harskere vis. Tilsammen viser de tre sporene frem et spennende orkester i grenselandet mellom droner, elektronisk musikk og noise.

Nå er vi vel klare til å ta litt kraftige saker? Og kraftkost serveres på splitalbumet Golden Serenades/Testicle Hazard (Segerhuva lp). En side til hver trupp, som begge serverer et langt spor med ram, elektroakustisk noise av høy kvalitet. Testicle Hazards (Lasse Marhaug og Tommi Keranen) Morning Star støyer deilig rampete og blander "typiske" harshnoise elementer med vilter vokal under lag på lag av kåt og fri støy. Morning Star er stri, vill og skjønn musikk. Golden Serenades (John Hegre og Jørgen Træen) følger fint opp med Evening Fix, hvor det arbeides med mange av de samme metalliske noisebliss virkemidler. Evening Fix er litt mer underkjølt kald og ikke fullt så besatt, men likevel svært kraftig og vanedannende kost. En fantastisk lp.

Otomo Yoshihides Core Anode (Ftarri cd) byr på tre liveopptak fra henholdsvis Tokyo i september 2002, København i juli 2006 og London i desember 2006. Tre urvoldsomme, improviserte musikkstykker på rundt 20 minutter hver. Kjennetegnet for hele sulamitten er en storm av toner i et hensynsløst frimusikkunivers, hvor hensikten synes å være å kjøre godstog over publikum. Besetningen varierer fra en liten kvartett på Tokyo-opptaket til en fjorten manns besetning i opptaket fra London. Musikken er stram og streng og det må lyttes konsentrert på høyt volum for å fange innholdet. Som passiv lytting er dette ulidelig, er du villig til å la deg knuse under volumet vil musikken åpne seg og skjønnheten formelig sprute ut av høytalerne.

Sist men ikke minst tar jeg med Skullflowers Desire For A Holy War (Utech cd). 5 spor på 55 minutter hvor Matthew Bower er i det rifftastiske hjørnet. Skullflowers gråsvarte velling av gitaronani, støy og flerr kan til tider være tung å svelge; Bowyers ønske om å drukne lytteren i tunglyd kan fjerne dynamikk og nyanser, og da blir det fort kjedelig. På Desire For A Holy War fungerer det imidlertid glimrende. Her er Bowyer ualminnelig konsentrert og i en tilstand av blackmetalsk rifforamatisk nirvana. Hele cd'en er en sugende avrivning av støyende gitarrock tatt så langt ut det er mulig å tenke seg rock som rock.

Sick Llama - Triptych (Fag Tapes 3xC33 kassett)

Sick Llama er Michigans store sønn Heath Morelands alter ego og labelen Fag Tapes er hans domene og verktøy for å sende ut skudd og utskudd av avantnoise og undergrunnskurr av ymse kaliber. Kassetter og cd-r's spyttes ut og Fag Tapes feiret faktisk 200 utgivelser nylig, med den store Fag Tapes 200 boksen; med en stabel kassetter med ymse artister i Fag Tapes stallen.

Fag Tapes representerer en avantvariant av noisemusikken med et dyptpløyende, tapehissende, improvisert uttrykk som er kjapt identifiserbart. Fag Tapes hates eller elskes; soundet er dypt undergrunnsk og forbi lo-fi; mer i retning av negative-fi. Undertegnede får aldri nok og særlig ikke av Heath Morelands egne prosjekter. Moreland har dyrket to hovedretninger. På den ene siden den synkende, improviserte reed/elektronikk-duo Slither (sammen med Chris Pottinger) med en sterkt overstyrt produksjon som har sendt lyden i retning av freenoisejazz og på den andre side; scumnoise/tapehissvarianten Sick Llama. Sick Llama skaper en underliggende stemning av meditativ ro bak hissende dypt psykedeliske noiseelementer klemt frem med totalt ødelagt elektronikk og strøm. Resultatet er en helt særegen noisemusikk et sted mellom Throbbing Gristle ca Second Annual Report og The New Blockaders tidlige elektroakustiske noise, alt kopiert fra kassett til kassett i det uendelige, til resultatet er helt ugjenkjennelig og bare Sick LLama. Sick Llama er noise musikkens psykedeliske mesterhjerne.

Triptych er den nye trippelkassetten fra Sick LLama og sammen med den store Born Again To Die lp på Hanson Records et solid høydepunkt i en omfangsrik katalog.

Triptych er 3 kassetter a' 33 minutter; tilsammen et 99 minutters psykedelisk noiseunivers av original og varig verdi. Triptych er variert over flere tema, men helhetlig. Er det et noise-på-kassett-gone-prog-konsept album? Hmmm...Nei, Triptych er essensen av Morelands fullstendig frie tilnærming til liv og lyd. En rensende oase av mothaker og trøst. Triptych fenger! Triptych tar tak og blir!

Jeg elsker den.

Lytt også til:
Sick LLama - Born Again To Die (Hanson lp 2005)
Sick LLama - Alien Facial (Heavy Tapes kassett 2007)
Slither - Slither (Tasty Soil cd 2007)
Wolf Eyes/Sick LLama/Raven Strain - Live At Oberlin (AA Records dvd-r 2008)

Acid Mothers Temple & The Cosmic Inferno - Pink Lady Lemonade - You`re From Outer Space (Riot Season cd)

Etter nærmere hundre utgivelser i en nesten umulig strøm de siste ti årene er det er lett å glemme hvilken voldsom smell det var å høre Acid Mothers Temple & The Melting Paraiso U.F.O for første gang i 1997. Et fullstending knusende hippiepsykedelisk monster av et gitarrockband som løftet lyden av flygende kameler inn og ut av kosmos med en knallrekke album som utforsket tid, space og hippierockklisjeer filtrert gjennom bortrøyka japanske hjerner med enorme spilltekniske egenskaper og en sunn humor, støpt i en hippiekommunal lagånd.

Acid Mothers Temple er på alle måter bandet til gitarist ekstraordinaire Kawabata Makoto og etter en lang periode med Acid Mothers Temple & The Melting Paraiso U.F.O. opprettet han the dark side varianten av bandet; Acid Mothers Temple & The Cosmic Inferno, med delvis overlappende bemanning og med ny fire. The Cosmic Inferno representerer et tettere og mer mørkt drivende ensemble. Det er derfor litt overraskende at det er denne konstellasjonen som tar for seg moderskipets ultimate melodiske øyeblikk, den tunge liveklassiker Pink Lady Lemonade.

Pink Lady Lemonade var med i en fortvilende kort versjon på bandets første "offisielle" utgivelse på PSF i 1997. Senere fikk vi en enorm timelang versjon på den triple samlecd'en Do Whatever You Want, Don't Do Whatever You Don't Want!!" hvor hele spekteret i The Acid Mothers Temple Family presenteres. Denne versjonen av Pink Lady Lemonade er et udiskutabelt høydepunkt i Acid Mothers katalogen og er totalt umistelig.



Hva kan så The Cosmic Inferno tilføre denne klassiker? Ikke så rent lite faktisk, Pink Lady Lemonade - You're From Outer Space er en drøyt timelang suite i fire deler med en overraskende ren og tiltalende produksjon og er på mange måter den perfekte inngangsbillett til Acid Mothers universet. Musikken er innspilt i bandets eget studio i Japan i to sessions i henholdsvis februar og juni i år. I tillegg til usual suspects som Tabata Mitsuru (bass) og Higashi Hiroshi (synth) og The Cosmic Infernos faste trommeslager Shimura Koji er Pikachu fra avantfem duoen Afri Rampo med på trommer, sang og "cosmic shaman" samt Audrey Ginestet med stemme og cosmos...

Åpningen med Pink Lady Lemonade - You're From Outer Space -Part 1 er en glidende spaceboogie med det svale Pink temaet gjentagende urhektende over en stødig temmet beat pyntet med kosmiske synthdripp før sologitar som øks strammer grepet etter et drøyt kvarter. Derfra og ut de siste 10 minuttene er det totalt psychnirvana ridende på Kawabatas mektige gitar. Spor 2 Message From Outer Space er enda lenger ute i verdensrommet; tyngre synthskyts og spacewhisper fra Pikachu og underliggende strengere mer kaotisk seksstrengerstyn fra Kawabata. Det fortsetter i spor 3, Take Me To The Universe, som forfører med mer glideflukt langs melodiøse gullårer med en konstant solospillende gitarKawabata, nok engang over en dryppende miks av kosmisk vokal, steady beat og tunge sveip av elektrisk krydder, før alt tas ned i starten av spor 4 som er part 2 av tittelsporet. Her står det urnydelige Pinkteamet alene og vibrerer mot himmelen over kosmiske chants og flagre vokal. Vakkert, hektende og svimlende; drømmerock for oss alle.

Lytt også til:
Acid Mothers Temple - Acid Mothers Temple (PSF cd 1997)
Acid Mothers Temple Family Compilation - Do Whatever You Want, Don't Do Whatever You Don't Want!! (Earworm Records 3cd 2002)
Acid Mothers Temple & The Cosmic Inferno - Starless And Bible Black Sabbath (Alian8 cd 2005)
Hawkwind - DoRemi Fasol Latido (United Artists lp 1972)

Bohren & Der Club Of Gore - Dolores (Ipecac cd)

Jeg har tidligere skrevet om Bohren & Der Club Of Gore i den lille metalliske serien tyngre enn en veldig tung ting, og beskrevet bandet som en blanding av jazz, hardcore og ambient. Bandet benytter trommer, saksofon, piano, mellotron og dobbel bass til å utgyte sakte drypp av melankolsk loungejazzdoom og har på tidligere utgivelser klart å holde spenningen oppe i musikken med forsiktig endring, en viss følelse av trussel og en stemning av våkenatt som kan suge deg inn når kulda kryper inn over vinduskarmen en sen november kveld.

Dolores er Bohrens sjette album og det første siden Geisterfaust fra 2005 og er en tilbakevending til kortere spor (ti i alt).

Bohren & Der Club Of Gore har alltid balansert på en knivsegg med sitt avmålte, ambiente jazztak på doomstemning; det er ofte så langt fra å kjede og søvndysse. Tidligere utgivelser har balansert dette fint, og bandet har lyktes i skape en luftig, sakte bevegelse av isfjell i smeltende oppløsning på vei fra pol til pol. Dolores inneholder de samme virkemidler og uttrykk som tidligere men jeg opplever ikke dette albumet som like tiltrekkende - den-må-jeg-høre-en-gang-til-følelsen er ikke til stede på samme vis - musikken blir litt forutsigbar, tam og kjedelig til tider. Det er på ingen måte dårlig, og utbyttet av Dolores stiger selvsagt etter gjentatt lytting - særlig på Ipod etter midnatt med en god bok - men likevel; litt skuffende.

Kanskje er formelen sliten, eller er det bare meg ?

Lytt også/heller til:
Bohren & Der Club Of Gore - Sunset Mission (Wonder cd 2000)
Bohren & Der Club Of Gore - Black Earth (Wonder cd 2002)
A - A (Die Schactel cd 2006)
The Necks - Drive By (ReR Megacorp cd 2003)

Tyngre enn en veldig tung ting del fjorten

Katharsis

Tysk bm horde av ondeste sort; her er det ikke mye lys og varme. Spastisk urmørk metall med vanvittig sinne. Likevel; det fester seg om du gir musikken tid og anledning til å åpne seg opp. Katharsis har laget noen av de dristigste og tyngste bm platene i dette årtusenet. Bandet tilhører sekten rundt Deathspell Omega og er på samme label. Katharsis har utgitt tre fullengdere.

Anbefalt:
Katharsis - Krusifixxion (Norma Evangelium Diaboli cd 2003)
Katharsis - VVorldVVithoutEnd (Norma Evangelium Diaboli cd 2006)


Kayo Dot

Med sitt seneste album fjernet Toby Drivers Kayo Dot siste flekk av metallrust på sin skinnende, dypt progressive rustning. Kayo Dot er et helt sentralt band i den nye reele progressive musikken, langt unna neoprog surret. Kayo Dots tidligere plater er en nydelig miks av tunge metalliske deler, progressiv utgydelse av tema og melodi og poppete elementer. Fine skiver alle sammen.

Anbefalt:
Kayo Dot - Choirs Of The Eye (Tzadik cd 2003)
Kayo Dot - Dowsing Anemone With Copper Tongue (Robotic Empire cd/2lp 2006
Kayo Dot/Bloody Panda - Split (Hloy Roar lp 2006)
Kayo Dot - Blue Lambency Downward (Hydra Head cd 2008)


Khanate

Supergruppe som splittet i 2006 men som bare må med i kraft av sin påvirkning og betydning. Khanate bestod av Alan Dublin, vokal (O.L.D), Stephen O'Malley, gitar (Sunn O))) og en haug andre prosjekt), James Plotkin, bass (O.L.D) og Tim Wyskida, trommer (Blind Idiot God). Khanate stod for en ekstremt sakte, dypt rystende art-metal som slepte seg frem gjennom totalskadde, ødelagte landskaper av sinne, sorg og elende. Lange spor brukte tid på å hekte og dyrket stemning med Dublins stemme som underkjølt duskregn av avfall som brant på huden. Khanate var en vellykket fusjon av atomavfall, Eye Hate God og Corrupted.

Anbefalt:
Khanate - Khanate (Southern Lord cd 2001)
Khanate - Things Viral (Southern Lord cd 2003)
Khanate - Capture And Release (Hydra Hyad cd 2005)


Khlyst

En slags fortsettelse av Khanate med James Plotkin og Runhild Gammelsæther (ex Thors Hammer og nå soloartist). Uttrykket er ganske så nærme Khanate men vokalen til Runhild er enda lenger ute en det Dublin var. Musikken brytes opp med skimmerende gitarglimmer og melankolske stemninger. Verdt å bryne seg på for utforskende sjeler med stor ørehøyde.

Anbefalt:
Khlyst - Chaos Is My Name (Hydra Head cd 2006)
Khlyst - Chaos Live (Archive dvd 2008)


Khold / Tulus

Khold er et norsk bm-band med en fin miks av typisk norske klassisk bm og mer hooktastisk nesten grungeaktige elementer. Dette gjør at bandets musikk er lett å like og spille mye. Khold opererer i en parallell verden med bandet Tulus; Sverre Stokland aka Gard og Thomas Berglie aka Sarke er med i begge gruppene. Tulus kom først og slapp sitt første album i 1996 og ga deretter ut to album til på siste halvdel av nittitallet før Khold overtok stafettpinnen i 2000. Khold har sluppet fem album og en ep siden starten. Tulus gjorde et overraskende og deilig comeback i 2007 med et nytt glimrende album.

Stoklands kone Hildr skriver tekstene for både Khold og Tulus.

Anbefalt:
Khold - Masterpiss Of pain (Moonfog cd 2001)
Khold - Krek (Tabu Recordings cd 2005)
Khold - Hundre År Gammal (Tabu cd 2008)
Tulus - Biography Obscene (Indie Recordings cd 2007)


Klabautamann

Duo fra Tyskland som lirer av seg en metallmusikk med inspirasjon fra postrock, bm, trad Iron Maidens rifforama, skogen og naturen. Det er noe inderlig og harmonisk i musikken til Klabautamann som ikke det grimmeste growl kan skjule. Dessuten er de ringlende gitarene aldri langt borte. Og de løfter stemningen - hver gang.

Anbefalt:
Klabautamann - Our Journey Though The Woods (Ingen label cd 2003)
Klabautamann - Der Ort (Heavy Horses Records cd 2005)

GHQ - Seven & Eight (Heavy Blossom cd-r)

Ved første ørelytt er det temmelig lang vei fra Double Leopards knugende vokaldronierer under et blygrått amerika til GHQs raga drivved av americanapusling over løp av gitaristisk spaceblues. Eller er det kanskje ikke den store avstand?

Felles for begge konstellasjoner er i alle fall selveste Marcia Bassett, denne stigende avantundergrunns herskerinne som utøver sine triks både her og der; tidligere sentral i oppløste (snufs) Double Leopards, halvparten av den sterkt strømførende gitarnoiseduo Hototogisu (sammen med Matthew Bower), soloartist som Zaimph og duo med Tom Carter under banneret Zaika. Og en haug andre saker og (u)ting. I tillegg til dette altså; GHQ.

GHQ har holdt på en stund nå og levert noen fine album. GHQ er Marcia Bassett og Steve Gunn, og mange ganger også Peter Nolan (Spectre Folk, Magic Markers et al). Denne gangen er ikke Nolan med; istedet hjelper Marc Orleans fra Sunburned Hand Of The Man til.

Det er lett (for lett?) å sette GHQ inn i Bassetts store bilde av amerikansk tradisjonsmusikk under et nytt lerrett; alt hun foretar seg synes å være rotfestet i en dyp respekt for den amerikanske musikkarven, som kvernes gjennom en avantgardistisk tenketank av punkholdninger og kjellerestetikk. Resultatet er etterhvert et stort stykke arbeid det er godt og utfordrende å dykke ned i ; Bassett har storheten i seg og er verdt å lytte til - alltid.

Ved første ørelytt er Seven & Eight nærme en tradisjonsplate - en gitarstund ikke langt fra american primitive størrelser som John Fahey og Robbie Basho (da) og Jack Rose (nå). Seven & Eight er ingen klassiker, mer av et hyggelig pusterom i hverdagen med sin vennlige, mildt godmodige stemning og stemming av blues fra verdensrommet og raga fra amerika. Et høydepunkt er Catfish Song, en versjon av Skip James Catfish Blues. Catfish Song leveres med boogietakter og får deg til å lukke øynene, trampe takten og ta turen tilbake "dit".

Ellers er Seven & Eight totalt seks spor på 44 minutter med titler som Drunk On Absinthe (vakkert åpningsspor) og Dome Raga (en deilig raga uten ragg). Seven & Eight har ikke den spenningen som deres forrige store album Crystal Healing har, der virkemidler på tatt videre og ut på en mer "artikulert kunstferdig" måte som virkelig sprengte og slo om seg. Seven & Eight er mer av en kosestund; deilig men ikke helt viktig.

Lytt også til:
GHQ - Crystal Healing (Three Lobed Recordings lp)
Skip James - 1931 Sessions (Mississippi lp)
John Fahey - The Legend Of Blind Joe Death (Takoma cd)
Robbie Basho - Venus In Cancer (Tompkins Square cd)

Lil Dusty - 2 Bits (Arbitrary Signs Cd-r)

Lil Dusty er et nytt soloprosjekt fra Pete Nolan. Nolan er best kjent som trommeslager i Magic Markers (verdens beste rock-som-rock band?). I tillegg har han dyrket en fin liten kjøkkenhage av soloprosjekter under navnet Spectre Folk og vært part-time medlem i GHQ.

Lil Dusty er langt unna det uttrykket vi kjenner fra Spectre Folk, hvor Nolan ruger ut en hjemmesnekret-mot-røttene versjon av americana type Crazy Horse, Byrds ca Sweetheart Of The Rodeo og generell Neil Young worship ca 1975 - alt behandlet i en ruglete undergrunns stil med de enkleste virkemidler i front. Lil Dusty er synth folkens - minimal synth i retning 70/80 tallet, et sted mellom Tangerine Dream før det gikk galt, mildeste form av Throbbing Gristle (tenk 20 Jazz Funk Greats) og en science fiction, nesten Der Plan aktig tilnærming til vær og vind.

2 Bits er utgitt på Nolans egen Arbitrary Signs label og er et fullblods album. 6 spor på drøye 40 minutter med ganske minimale synthøvelser parret med murrende vokal i P-Orridge land og noen filmmusikkaktige snutter som vrir til seg en plass i et rumlende univers. Men blir det bare en hipster retro-øvelse tenker du? Neppe er svaret, i dette tilfellet. Det er vanskelig å få denne type øvelser til å ta steget ut av tiden og bli tidløs, festende musikk - virkemidlene er begrensede og urettferdig "tidstypiske" og "åttitallsbefengte". Men Nolan lyktes fint; han Forsker! Det blir en underlig hektende, ambient men også rytmisk musikk med kjærlighet, lyttervennlighet og en fremadrettet homage til det som en gang var men likevel fortsatt er.

2 Bits er langt hevet over de mange analoge synthcrushøvelser som enhver idot og hans bror virrer rundt med i disse dager: ser en bort fra størrelser som Keith Fullerton Whitman, Jessica Rylan og noen få andre er det jammen ikke mange som får mye ut av dette. Men Nolan leverer et album som både skinner av "kommersielle" tråder og industriell (u)lykke. Godt levert.

Lytt også til:
Throbbing Gristle - 20 Jazz Funk Greats (Industrial lp 1979)
Keith Fullerton Whitman - A Bogan Apocolypse (Heavy Tapes kassett 2007)
Diverse Artister - Festival Der Geniale Dissidenten (Enfant Terrible lp + 7" 2007)
The Normal - T.V.O.D./Warm Leatherette (Mute 7" 1978)

Den Nødvendige musikken, del fem

Yatha Sidra - A Meditation Mass (Brain Lp 1973)

Et mesterverk av kosmisk tysk musikk fra denne glødende perioden i tysk musikkliv. Yatha Sidra var bandet til brødrene Rolf og Klaus Fichter som sammen med to andre krauthoder desverre bare produserte dette ene mesterverket. A Meditation Mass er en lang kosmisksymfonisk suite av meditativ (kremt) proggete krautrock med ganske tung jazzhelning og en lavstemt etnisk puls. Albumet hever sjeldent stemmen men holder likevel på oppmerksomheten hele veien. En soleklar krautklassiker som er gjenutgitt på cd ved flere anledninger.


Cabaret Voltaire - Red Mecca (Rough Trade lp 1981)

Red Mecca var Cabaret Voltaires tredje studioalbum og det siste som Chris Watson deltok på. Sammen med Richard H. Kirk og Stephen Mallinger skapte Watson et knugende industrielt mesterverk av mørke skyer og tungsinn. Red Mecca har stått seg godt og er like hektende og skummel lytting idag som den gang for 27 år siden. Albumet er en gnaging på kristendom som ekstremisme, islam under reisning (husk Iran 1979) og den tikkende bombe Midt-Østen generelt; Afghanistan, Iran - Irak; Red Mecca indeed. Red Mecca eksploderer kontinuerlig under Kirks synthezisers, Watsons tapemanipulasjoner og Mallingers knugende mumlevokal; ofte med en rytmisk puls i bevegelse mot hvit støy, sjekk f eks Sly Doubt og den lange A Thousand Ways. Red Mecca toppet den engelske indie-listen høsten 1981 og er et bindeledd mellom post-punk og industriell reisning ala Throbbing Gristle.

Tortoise - Millions Now Living Will Never Die (Thrill Jockey cd 1996)

Tortoise sin andre fullengder har alltid stått for meg som deres største øyeblikk. Grunnen til dette kan oppsummeres med fire bokstaver; Djed. Djed er det 21 minutters lange åpningsporet som viser frem hele bredden (og her også dybden!) i Tortoisemusikk når den er som best. Et stykke musikk som på mange måter oppsummerer det best i gruppas musikk; lange strekk av minimalistisk repeterende figurer av keys og vibrafon, krautrockske gitarmoduler og indierockaktige passasjer. I tillegg får vi 5 kortere spor hvor særlig Glass Museum er et fint lite stykke hvor bandet skritter godt ut av alle postrockske konvensjoner og lander sitt eget uttrykk. Alt komponert med stor kløkt; dette er flinke folk. På senere utgivelser har Tortoise mistet mye av spenningen i musikken sin synes nå jeg, selv om de fortsatt er enorme live.


Sonny Sharrock - Black Woman (Vortex lp 1969)

Black Woman var Sonny Sharrocks første album som leder av et ensemble og ble produsert av hans daværende "sjef" Herbie Mann. Sharrock, som døde så alt for tidlig i 1994, er tidenes suverent beste frijazz gitarist, punktum finale. Mannen spilte med det meste av de beste (Peter Brøtzman, John Zorn, Miles Davis, Ronald Shannon Jackson, Cecil Taylor og en haug andre) og hadde en unik sans for melodi og ikke minst bruk av enkle virkemidler; amp og gitar var alltid nok for Sharrock.

Black Woman er sterkt preget av Sonnys daværende kone Linda Sharrock som dominerer lydbildet med sang over hele spekteret av toner og sinnstilstand, fra det lavmælte melodiøse til det vrengende atonale. Under ligger Sonny med behersket, gnistrende spill - godt backet av størrelser som Dave Burrel, Norris Jones og Milford Graves. Herbie Mann var en underlig skrue som varierte i egne prestasjoner fra det helt store til det svært middelmådige, hans sans for melodi var imidlertid alltid til stede og det er lett å tenke at hans produksjonshånd er med på å holde dette sammen til slikt et flott hele.

The Adverts - Crossing The Red Sea With The Adverts (Bright lp 1978)

The Adverts var bandet til legendariske T.V. Smith og har fått evig liv i punkhistorien med de store singelene One Chord Wonders og Gary Gilmore's Eyes. Bandet ble kjent som notorisk inkompetente - T.V. Smith kunne kun to grep på gitaren og var ikke si stand til å synge og spille samtidig når de startet opp og Gaye Advert lærte å spille bass på gigene de hadde. Denne hypen klarte imidlertid ikke å skjule at bandet utviklet seg raskt og at T.V. Smith var en begavet låtskriver. Dessuten ble Gaye Advert noe av et kvinnelig stilikon under punken med sitt modellutseende, tunge sorte sminke og evig tilstedeværende skinnjakke. The Adverts rakk bare to album før de oppløst i 1979 og Crossing The Rea Sea er det beste - faktisk ett av de beste punkalbumene som kom. 12 låter fulle av slagord for punkgenerasjonen og fengende låtmateriale kjørt gjennom et kvern av hissig spilleglede og energi, rattet på plass av produsent John Leckie.

Adrian Baker & Tim Hecker - Fantasma Parastasie (Alien8 Recordings LP)

Ny drømmedrone lp fra den parrede enhet Adrian Baker og Tim Hecker.

Adrian Baker er som de fleste nå vel har fått med seg, head honcho i Nadja i tillegg til å spytte ut ca mange utgivelser i året som soloartist og i diverse samarbeidskonstellasjoner. Der Nadjautgivelsene ofte får et større drag av tung ting på grunn av bassingen til det andre medlem Leah Buckareff, er Baker solo mer svømmende i sine drømmetilnærmende dronerier over lange flater av Canadisk fjell, vann og skog. Er det miljøbliss?

Tim Hecker er langt unna en strategi av endeløs-strøm-av-utgivelser-bygger-et-berg; hans utgivelser er sjeldnere. Hecker tar seg tid og dyrker sitt uttrykk med vanning av en ganske strømfull noisedrone med dyptfølt melankoli og støt av glemte tider og underkjølt lengsel. Hecker kan bli vel forsiktig og dupper til tider nærme en støydronenewage som kan kjede og irritere. Men som regel klarer han å holde seg på rett side og da produserer han vakkert sus og skurr til ettertenksomme regndager type høst.

Hva kan så disse sørgmodige menn klare i fellesskap ? Tja, overraskende lyder det i hvertfall ikke; det lyder faktisk nøyaktig slik man kunne forvente. En sakte dans over vannene med få eller ingen vonde støt av hekt og flenger; en snill plate. Rene gitartoner lister seg på tå over lange flater av nada og Heckers patenterte avdempede knitresusende sorgtoner henger over det hele. Alt henger sammen med alt - Fantasma Parastasie må lyttes til i en strekk for effekt. Da vil den åpne seg opp og finne en liten plass i hjertet ditt. Den passer godt som kveldslyttng når du er "Burning The Midnight Oil" og vil skape ro i ditt fortvilte hjerte.

Lytt også til:
Tim Hecker - Harmony In Ultraviolet (Kranky cd)
Nadja - Radiance Of Shadows (Conspiracy 2lp)
Nijiumu - Era Of Sad Wings (PSF cd)

Young Widows - Old Wounds (Temporary Residence cd)

Andre album fra Young Widows, bandet som oppstod i ruinene av hardcore truppen Breather Resist. Som den uopplyste dust jeg er skled første utgivelsen fra Young Widows meg hus forbi (jeg retter opp i dette as we speak; skriver mens jeg sykler til Tiger for anskaffelse av Settle Down City fra 2006).

Old Wounds er produsert av Converge gitarist Kurt Ballou og inneholder en miks av studio og liveinnspillinger. Denne vanskelige kombinasjonen er håndtert fint og Old Wounds fremstår som et sammenhengende stykke noiserock ala AmRep på sitt beste. Musikken er overraskende livat; seig og hektende. The Jesus Lizard og et Melvins på popdop kan være en peilepinne.

Åpningssporet Took A Turn fikk dumboørene til å reise seg; for et fett bassriff! Herligheten velter sakte fremover som et Killdozer helt på høyden ca 12 Point Buck. Resten av albumet fortsetter med totalt 11 spor med seig, enkel rifforama noiserock. Neppe essensielt sier du, og det kan du har rett i.

Men deilig er det.

Lytt også til:
Killdozer - 12 Point Buck (Touch & Go lp 1989)
The Jesus Lizard - Goat (Touch & Go cd 1991)

Today Is The Day - Willpower (AmRep cd 1994)

Tyngre enn en veldig tung ting del tretten

I Shalt Become

Legendarisk enmanns bm band fra USA som lenge så ut til å bli stående med det albumet som ble utgitt i 1998, men supergledelig nok dukket det opp nytt materiale i 2008. Musikken er typisk midtvesten USA funeral bm med svære flak av rustdryppende melankoli ganske renset for ondskap. Det spennes opp store, sakte og svale lydvegger ala Xasthur møter et My Bloody Valentine på downers. Lydbildet er typisk demoifisert; utgivelsene klassifiseres likevel av bandet som reele utgivelser selv om det stort sett er demoer som er oppgradert. Dette setter bare en positiv spiss på det hele; vi får den kjellerlyden vi elsker.

Anbefalt:
I Shalt Become - Wanderings (Moribund cd 1998)
I Shalt Become - In The Falling Snow (No Colours cd 2008)
I Shalt Become - Requiem (Moribund cd 2008)


Indian

Sludge/doom metaltrio fra Chicago som har sluppet tre album og en ep siden starten i 2003. Lyder som en kombinasjon av Isis, Melvins, Khanate og Mastodon. Har en sikker sans for saaakte tuungdoom og knusende metaldynamikk. Indians to siste album (opprinnelig kun tilgjengelige i ca fem minutter på vinyl) ble sluppet på en hendig cd tidligere i år.

Anbefalt:
Indian - Slights & Abuse/The Sycophant (Seventh Rule Recordings cd 2008)


Inquisition

Colombia duo, nå bosatt i Seattle som utgyter en ekstremt mørk black metal med noen sunne dråper trash og med en suveren sans for løpende melodilinjer i alt det svarte. Inquisition feirer tyve års jubileum i år men har bare klemt ut fire fullengdere, det første i 1998. Bandets seneste album er en suveren oppvisning i tung metal med truende bm stemning.

Anbefalt:
Inquisition - Magnificent Glorifiaction Of Lucifer (No Colours lp/cd 2004)
Inquistion - Nefarious Dismal Orations (No Colours picturedisc lp/cd 2007)


Isis

Isis er en av de store slagskipene innen dagens metal; en sakte, blytung doomstemning av postrockifisert, Neurosis-inspirert rock som sleper seg frem mot tunge klimaks med tekster om savn og sårhet. Aaron Turner (gitar, sang) er hovedmannen i bandet og en aktiv herre i flere sammenhenger. Han er med i de to metalliske supergruppene Old Man Gloom og Twilight i tillegg til å være eier av plateselskapet Hydra Head (hjem for band som Pelican og Jesu). Isis har laget flotte plater men skal passe seg litt for å ikke stivne i oppgåtte spor. Bandet har utgitt fire studiealbum siden starten i 1998, i tillegg kommer en haug limiterte liveutgivelser og annet snask.

Anbefalt:
Isis - Celestial (Escape Artist cd 2000)
Isis - Oceanic (Ipecac Recordings cd 2002)
Isis - Panopticon (Ipecac Recordings cd 2004)
Isis - In The Absence Of Truth (Ipecac Recordings cd 2006)


Jablavad

En manns ambient/black metal hybrid fra North Carolina opprinnelig startet som en worship til mektige Weakling. Dytter ut kresne små dingser i latterlige fattige opplag. Blander Black Flags gitargnelder, svære arrangementer og postrock med buzzete bm og generell grimness. Utvikler seg stadig og jeg er den lykkelige eier av en av 45 eksemplarene av Primland 2xcd, utgitt i en håndlaget treboks - intet mindre. Men fortvil ikke, disse to cd'ene reutgis i disse dager.

Anbefalt:
Jablavad - Dead As Duck (Ingen label cd-r/lp/tape 2006)
Jablavad - Black As Pitch (Ingen label cd-r/tape 2007)
Jablavad - Primland (Ingen label 2xcd 2008)


Jesu

Jesu ble dannet etter oppløsningen av Godflesh. I Jesu har Justin Broadrick (gitar, programmering, sang) med seg Diarmuid Dalton (bass) og selveste Ted Parsons fra Godflesh og Prong (trommer). Musikken til Jesu beveger seg sakte men sikkert mot lyset; postrock, metalbliss og (nesten) popmusikk synes å være Broadricks agenda these days. Jesu skinner vakkert og varig; Jesu bør tiltale mange. Bliss on Justin.

Anbefalt:
Jesu - Jesu (Hydra Head cd 2005)
Jesu - Conqueror (Hydra Head cd 2007)
Jesu/Envy - Split Album (Daymare Recordings cd 2008)

Hive Mind & Dead Brain - Unearthed Union 3 (Chonditric Sound Cassette)

Greh Holger aka Hive Mind er mannen bak labelen Chonditric Sound som i en årrekke har sendt ut noiseskudd i små opplag på ymse format. Særlig eggende og sikkelfremskapende er den legendariske 3" cd-r serien hvor noisedudes og dudettes viser frem noisens muligheter innenfor rammen av tyve minutter musikk.

Holgers soloprosjekt Hive Mind dyrker en tilkneppet dronende industrinoise med minimalistisk tilnærming til bevegelse; effekten blir at når det skjer litt skjer det mye. Dette konseptet ble stor musikk på klassiske Sand Beasts fra noen år tilbake.

På Unearthed Union 3 samarbeider Hive Mind med Tovah & John Olson som i denne anledning kaller seg Dead Brian. Musikken ble sendt tur-retur Hive Mind - Dead Brain for bearbeiding og knuging under mørke amerikanske skyer av mild angst. Resultatet er en psykedelisk noisesuppe som bakes om til en kake med smak av såvel Hive Minds statiske lek med minimalistiske sykler og (kanskje mest) Olsonsk hjemmelyd ala parets fellesbøl Dead Machine; ikke harshnoise, men godt analog og "mennesklig" punk-med-skateboard-og-Bartok-på-walkman- aktig.

Resultatet er en godt fengende liten noisedings som både kan ta over rommet dit på grusomt volum og være en bakgrunnskompis til oppvasken en torsdag ettermiddag.

Eller ikke.

Rock og skurr fra dypet

Mouthus - Days Trough The Combine (Our Mouth Record cd-r)
Black Time - Double Negative (In The Red LP)
US Girls - Gravel Days (Chocolate Monk cd-r)
The Anals - Commando Of Love (Sweet Rot Records 7")
Ducktails - 2 (Future Sounds Cassette)

Utrolig mye snadder dupper rundt på undergrunnens opprørte og lunefull hav, og her du en stabel nye utgivelser som på forskjellig vis har gjort undertegnede til en merket mann de seneste ukene. Er det noen fellesnevnere spør du? Tja, inspirasjonskildene er på mange måter "same as it ever was"; noise inn i rockbeaten gir oss noiserock, Spacemen 3, Suicide og minimal synth, punkrock og krautrock ala Ashra. Det er i alle fall ingen mangel på godsaker som tyter frem fra dypet, og jammen om ikke det trengs. Når hørte du sist en ok rockplate på en major label ?


Mouthus har med utgangspunkt i Brooklyn kvernet ut en stram, perkusjonstung musikk et sted mellom noise, krautrock og industriell rock siden starten av 2000-tallet. Duoen har levert noen svært gode utgivelser som rocknoise bomben Slow Globes og fjorårets forsiktige tilnærming til låter/sang virkemiddel på Saw A Halo. Deres nye minialbum Days Through The Combine (Our Mouth Record cd-r) oppleves ikke like sjelsettende og "viktig", mer av en tygging - men ikke av drøv! - på ideer de har bakset med før. Tre spor på 23 minutter med instrumental noiserock med tung "innestengt" perkusjon under drøye strekk av bortstemt gitar og industriell gnaging og tjas. Likevel; en psyko-derelisk utgivelse som hekter og kiler med sin sammensatte uforståelige elektroniske harv.


Black Time er en engelsk trio med tilholdssted i garasjen og inspirasjon fra Spacemen 3, punkrock og The Cramps. 16 låtet sparkes ut med en røff kjellerproduksjon som gir musikken kraft; de kjeder ikke selv om virkemidlene er urkjente. Tenk; et engelsk rockband som ikke suger ! Trodde de tider var over gitt..Double Negative (In The Red lp) er full av fine låter i tradisjonen etter de ovennevnte, og du kan gjerne legge til f eks The Gories gone avant-garage som et lite peilemerke. Dessuten; Black Time har kvinnelig trommeslager som synger på et spor, slik det skal gjøres. You ain't no punk you punk...


Megan Ramey aka US Girls har en fin lp ute på Siltbreeze (verdens beste plateselskap ca nå) og følger fint opp her med Gravel Days (Chocolate Monk cd-r). 8 spor med en basstone, grusete trommemaskiner og elektronikk over lukket sang og instrumentale partier et sted mellom Suicide på downers og kjellerband uten egenskaper. Et originalt og treffsikkert uttrykk med en anti-produksjon som nok en gang tar deg ut "dit". Dessuten inneholder Gravel Days en urdrøy versjon av Dave Clark Five's Bits and Pieces.

The Anals - Commando Of Love (Sweet Rot Records 7") er en tidsmaskin fra 1978 - "nyveiv" husker du ? The Anals (å skan' si) er en fransk duo som klemmer ut to fine spor med rock som vi engang kjente den. Gitar, trommer og synth bakser i vei med klemmende, firkantede gitarløp over lett høyspent sang; et sted mellom Gang Of Four ca Entertainment! og AmRep anspenthet ti år senere. Egner seg sterkt til repeat and repeat. Rock on 45!

Vi runder av med Ducktails - 2 (Future Sound cassette). Ducktails er først og fremst Matt Mondaline fra Northampton, Mass. Her serverer han ti spor med musikk (instrumental og med sang) inspirert av krautrock ala Harmonia og Ashra, lett indiefisiert melodipop uten sutring og med tapehissifisert undergrunnstemning.2 er hjemmelagd (spilt inn på 2 og 4 spor), lett tilgjengelig og din venn - Ducktails fenger! Denne gikk på nonstop repeat søndag ettermiddag mens dette ble skrevet.

Ignatz - 3 (Kraak K LP)

Tredje "offisielle" lp fra den belgiske einstøing og bluesgnager Miles Devens aka Ignatz er hans beste så langt. 3 foredler formen Devens har funnet, dog med en sterkere blueshelning enn før.

Ignatz utrykk er unikt i 2008 og låter som en sammensmeltning av hillbilly, tredvetallsblues og undergrunnsrock spilt inn på knitrete acetater sendt frem og tilbake i tiden mellom 1920 og 2008. Lydbildet er grumsete, nattlig og fullt av skurrete støv. Jeg tenker; er det spilt inn nå eller i 1932?

Devens har med 3 festet grepet om sin egen musikk. Han dyrker frem kjellerritualer og lonerpsych med enkle grep; overtstyrt gitar og vokal med skurr i skurr. Tekstene bygger oppunder stemningen av tap og ensomhet; låtene har navn som Two Nights a Day, The Trail og Dead By Noon.

Åpningen med The Water er meget sterk; en forheksende, irritert sonde av Jandeksk motløshet sendes mot hjernen din, pakket inn i grisete bluespill foret gjennom en lett defekt c60 kassett innspilt på en håndholdt kassettspiller (ca). De resterende syv sporene holder interessen oppe i spilletidens førti minutter og 3 er lett å sette på varig rotasjon - den spiser seg inn i skolten din.

Er det så "ekte" ? Tja, vi snakker selvsagt ikke om den desperasjonen som skriker mot deg fra fortiden når du blaster ut førkrigsblues ala Robert Johnson eller Charley Patton, det er tross alt EU 2008 og ikke Mississippi for sytti år siden. Men Devens er en talentfull musiker med et originalt utrykk.

Ignatz er nok et tilskudd til undergrunnens kjellerhelter og liker du 3 bør du snappe til deg 1 og 2 også.

The Sensational Alex Harvey Band del to av to

Etter at SAHBs tredje album The Impossible Dream nådde topp tyve i U.K. i 1974 var bandet virkelig i siget og 1975 skulle bli det store året for Alex og kompani. I 1975 var faktisk SAHB det største livebandet i U.K. målt etter omsetning og bandet gjennomførte to lange turneer og var i tillegg headlinere på Reading Festivalen det året.


I 1975 rakk bandet å slippe to album pluss en hitsingle. Ikke rart at tempoet og usunne vaner til slutt skulle ta rotta på gjengen. I april 1975 kom bandets fjerde album Tomorrow Belongs To Me (Vertigo Lp 1975). Også dette ble en solid hit og dundret rett inn på topp tyve. Og det var vel fortjent. Tomorrow Belongs To Me er et flott rockalbum, selv om det også denne gangen er noen litt slappe spor. Åpningen Action Strasse er en slesk og røskete rocker med hekt og drift, Snake Bite følger fint opp med funky gitararbeid ala tidlig Funkadelic og tredje sporet Soul In Chains er neddempet soulblues av god klasse. The Tale Of the Giant Snakeeater er en åtte minutters symfonisk tripp som synes konstruert for en livesetting men som også fungerer bra på plate. Etter et litt tullete intermesso med den korte Ribs and Balls får vi albumets og kanskje SAHBs totalt sett største høydepunkt, den enorme, tunge og dystre Give My Compliments To The Chef. Med illevarslende orgelstemning, truende oppbygging og klimaks viser den SAHBs evne til å skape en nesten filmatisk rockstemning. En klassiker. Så langt er Tomorrow Belongs To Me en knall lp men desverre faller det hele litt sammen mot slutten. Shark's Teeth og Shake That Thing er begge halvslappe låter som ikke er resten av utgivelsen verdig. Deretter løfter det seg igjen til slutt med tittelsporet, en fin ballade, og den avsluttende snutten To Be Continued.


Som nevnt utviklet SAHB seg til å bli et gedigent liveband. I front piraten Alex med krøllete, uflidd rocksveis, fangestripete t-shirt og en stor svart frakk kvernende ut sine karnevalske og teatralske fantasier i musikk og opptreden. Zal Cleminson var en glimrende gitarist og utkledd i grønn catsuite med klovnesminke som gjorde figuren vekselsvis komisk og ondt flirende, var han den perfekte match for Alex. Bassist Chris Glenn så ut som en bodyguard praktiserende mislykkende Elvis-moves og trommeslager Ted McKenna var en kraft-trommis som sammen med tangentprofessor og reel musikalsk leder Hugh McKenna holdt skiten sammen uansett hvilke sprell Alex og Zal måtte finne på. Albumet The Sensational Alex Harvey Band Live (Vertigo LP 1975) ble spilt inn 25 mai på Hammersmith Odeon i London og viser bandet i god form. SAHB spinner igjennom favorittene Fanfare, Faith Healer, Tomahawk Kid, Give My Compliments To The Chef og en lang versjon av Framed. I tillegg får vi U.K. top syv hiten av året, Delilah, en cover av Tom Jones svisken.

1975 ble avsluttet på triumferende vis med konserter hjemme i Glasgow. Etter tre hektiske år hadde bandet, og særlig Alex , behov for en pust i bakken. Vertigo presset imidlertid på for å få mer nytt materiale og bandet ble sendt inn i studio for å lage en ny plate. Gutta hadde ikke rukket å jobbe med mye nytt stoff og resultatet ble at de skramlet sammen det de hadde og supplerte med coverlåter.


The Penthouse Tapes (Vertigo LP 1976) solgte bra men er ikke i nærheten av de fem foregående albumene. Tre middelmådige SAHB originaler fyllles ut med syv coverlåter av svært blandet kvalitet. Høydepunktene er en rampete versjon Alice Coopers Schools Out og ikke minst en alle-kuene-er-løs versjon av The Osmonds Crazy Horses. Crazy Horses åpnet gjerne SAHBs liveshow i starten av bandets karriere og det er godt å ha den på plate. Ellers er det slette saker.


SAHB Stories (Mountain Records LP 1976) ble sluppet i juni 1976. SAHB Stories er ujevn og mer neddempet enn de beste SAHB albumene, men den inneholder klare høydepunkter i den store singelhiten The Boston Tea Party og ikke minst i versjonen av Jerry Reeds Amos Moses. The Boston Tea Party kombinerer et glimrende gitarriff med et luskende refreng som hekter seg fast som superlim. Amos Moses er vill og mystisk og sender deg rett til Lousiana.


Med Alex satt ut av spill med helseproblemer valgte resten av bandet å spille inn et album uten ham. SAHB (without Alex) - Fourplay (Mountain Records LP 1977) viser fire blide herrer på frontcoveret og en bakside med Alex svinebundet med lapp for munnen bak en stor kasse merket The Sensational Alex Harvey Band. Humoren til tross, Fourplay er ikke mye å skrive hjem om. Åtte slappe rett frem rocklåter som skriker etter Harveys galskap og lure vrier.


Siste sprell fra gjengen var albumet Rock Drill (Mountain Records LP 1978). Selv om Alex er tilbake på plass er Rock Drill lite mer enn en krampetrekning. Punken har tatt over og SAHB er old farts. Egentlig urettferdig og ikke så lite ironisk; Alex var mer punk alene enn hundre snotty guttunger med sikkerhetsnål på jakka tilsammen. Eneste formildende spor på Rock Drill er den skrudde Water Beastie.

Dermed gikk The Sensational Alex Harvey Band over til de evige jaktmarker og Alex Harvey døde i 1982 etter to kraftige hjerteinfarkt. Det skal også nevnes at Alex ga ut to soloalbum i henholdsvis 1979 og 1982. Men det er en annen historie.