Yatha Sidra - A Meditation Mass (Brain Lp 1973)
Et mesterverk av kosmisk tysk musikk fra denne glødende perioden i tysk musikkliv. Yatha Sidra var bandet til brødrene Rolf og Klaus Fichter som sammen med to andre krauthoder desverre bare produserte dette ene mesterverket. A Meditation Mass er en lang kosmisksymfonisk suite av meditativ (kremt) proggete krautrock med ganske tung jazzhelning og en lavstemt etnisk puls. Albumet hever sjeldent stemmen men holder likevel på oppmerksomheten hele veien. En soleklar krautklassiker som er gjenutgitt på cd ved flere anledninger.
Cabaret Voltaire - Red Mecca (Rough Trade lp 1981)
Red Mecca var Cabaret Voltaires tredje studioalbum og det siste som Chris Watson deltok på. Sammen med Richard H. Kirk og Stephen Mallinger skapte Watson et knugende industrielt mesterverk av mørke skyer og tungsinn. Red Mecca har stått seg godt og er like hektende og skummel lytting idag som den gang for 27 år siden. Albumet er en gnaging på kristendom som ekstremisme, islam under reisning (husk Iran 1979) og den tikkende bombe Midt-Østen generelt; Afghanistan, Iran - Irak; Red Mecca indeed. Red Mecca eksploderer kontinuerlig under Kirks synthezisers, Watsons tapemanipulasjoner og Mallingers knugende mumlevokal; ofte med en rytmisk puls i bevegelse mot hvit støy, sjekk f eks Sly Doubt og den lange A Thousand Ways. Red Mecca toppet den engelske indie-listen høsten 1981 og er et bindeledd mellom post-punk og industriell reisning ala Throbbing Gristle.
Tortoise - Millions Now Living Will Never Die (Thrill Jockey cd 1996)
Tortoise sin andre fullengder har alltid stått for meg som deres største øyeblikk. Grunnen til dette kan oppsummeres med fire bokstaver; Djed. Djed er det 21 minutters lange åpningsporet som viser frem hele bredden (og her også dybden!) i Tortoisemusikk når den er som best. Et stykke musikk som på mange måter oppsummerer det best i gruppas musikk; lange strekk av minimalistisk repeterende figurer av keys og vibrafon, krautrockske gitarmoduler og indierockaktige passasjer. I tillegg får vi 5 kortere spor hvor særlig Glass Museum er et fint lite stykke hvor bandet skritter godt ut av alle postrockske konvensjoner og lander sitt eget uttrykk. Alt komponert med stor kløkt; dette er flinke folk. På senere utgivelser har Tortoise mistet mye av spenningen i musikken sin synes nå jeg, selv om de fortsatt er enorme live.
Sonny Sharrock - Black Woman (Vortex lp 1969)
Black Woman var Sonny Sharrocks første album som leder av et ensemble og ble produsert av hans daværende "sjef" Herbie Mann. Sharrock, som døde så alt for tidlig i 1994, er tidenes suverent beste frijazz gitarist, punktum finale. Mannen spilte med det meste av de beste (Peter Brøtzman, John Zorn, Miles Davis, Ronald Shannon Jackson, Cecil Taylor og en haug andre) og hadde en unik sans for melodi og ikke minst bruk av enkle virkemidler; amp og gitar var alltid nok for Sharrock.
Black Woman er sterkt preget av Sonnys daværende kone Linda Sharrock som dominerer lydbildet med sang over hele spekteret av toner og sinnstilstand, fra det lavmælte melodiøse til det vrengende atonale. Under ligger Sonny med behersket, gnistrende spill - godt backet av størrelser som Dave Burrel, Norris Jones og Milford Graves. Herbie Mann var en underlig skrue som varierte i egne prestasjoner fra det helt store til det svært middelmådige, hans sans for melodi var imidlertid alltid til stede og det er lett å tenke at hans produksjonshånd er med på å holde dette sammen til slikt et flott hele.
The Adverts - Crossing The Red Sea With The Adverts (Bright lp 1978)
The Adverts var bandet til legendariske T.V. Smith og har fått evig liv i punkhistorien med de store singelene One Chord Wonders og Gary Gilmore's Eyes. Bandet ble kjent som notorisk inkompetente - T.V. Smith kunne kun to grep på gitaren og var ikke si stand til å synge og spille samtidig når de startet opp og Gaye Advert lærte å spille bass på gigene de hadde. Denne hypen klarte imidlertid ikke å skjule at bandet utviklet seg raskt og at T.V. Smith var en begavet låtskriver. Dessuten ble Gaye Advert noe av et kvinnelig stilikon under punken med sitt modellutseende, tunge sorte sminke og evig tilstedeværende skinnjakke. The Adverts rakk bare to album før de oppløst i 1979 og Crossing The Rea Sea er det beste - faktisk ett av de beste punkalbumene som kom. 12 låter fulle av slagord for punkgenerasjonen og fengende låtmateriale kjørt gjennom et kvern av hissig spilleglede og energi, rattet på plass av produsent John Leckie.
The Adverts var bandet til legendariske T.V. Smith og har fått evig liv i punkhistorien med de store singelene One Chord Wonders og Gary Gilmore's Eyes. Bandet ble kjent som notorisk inkompetente - T.V. Smith kunne kun to grep på gitaren og var ikke si stand til å synge og spille samtidig når de startet opp og Gaye Advert lærte å spille bass på gigene de hadde. Denne hypen klarte imidlertid ikke å skjule at bandet utviklet seg raskt og at T.V. Smith var en begavet låtskriver. Dessuten ble Gaye Advert noe av et kvinnelig stilikon under punken med sitt modellutseende, tunge sorte sminke og evig tilstedeværende skinnjakke. The Adverts rakk bare to album før de oppløst i 1979 og Crossing The Rea Sea er det beste - faktisk ett av de beste punkalbumene som kom. 12 låter fulle av slagord for punkgenerasjonen og fengende låtmateriale kjørt gjennom et kvern av hissig spilleglede og energi, rattet på plass av produsent John Leckie.
