I 1975 rakk bandet å slippe to album pluss en hitsingle. Ikke rart at tempoet og usunne vaner til slutt skulle ta rotta på gjengen. I april 1975 kom bandets fjerde album Tomorrow Belongs To Me (Vertigo Lp 1975). Også dette ble en solid hit og dundret rett inn på topp tyve. Og det var vel fortjent. Tomorrow Belongs To Me er et flott rockalbum, selv om det også denne gangen er noen litt slappe spor. Åpningen Action Strasse er en slesk og røskete rocker med hekt og drift, Snake Bite følger fint opp med funky gitararbeid ala tidlig Funkadelic og tredje sporet Soul In Chains er neddempet soulblues av god klasse. The Tale Of the Giant Snakeeater er en åtte minutters symfonisk tripp som synes konstruert for en livesetting men som også fungerer bra på plate. Etter et litt tullete intermesso med den korte Ribs and Balls får vi albumets og kanskje SAHBs totalt sett største høydepunkt, den enorme, tunge og dystre Give My Compliments To The Chef. Med illevarslende orgelstemning, truende oppbygging og klimaks viser den SAHBs evne til å skape en nesten filmatisk rockstemning. En klassiker. Så langt er Tomorrow Belongs To Me en knall lp men desverre faller det hele litt sammen mot slutten. Shark's Teeth og Shake That Thing er begge halvslappe låter som ikke er resten av utgivelsen verdig. Deretter løfter det seg igjen til slutt med tittelsporet, en fin ballade, og den avsluttende snutten To Be Continued.
Som nevnt utviklet SAHB seg til å bli et gedigent liveband. I front piraten Alex med krøllete, uflidd rocksveis, fangestripete t-shirt og en stor svart frakk kvernende ut sine karnevalske og teatralske fantasier i musikk og opptreden. Zal Cleminson var en glimrende gitarist og utkledd i grønn catsuite med klovnesminke som gjorde figuren vekselsvis komisk og ondt flirende, var han den perfekte match for Alex. Bassist Chris Glenn så ut som en bodyguard praktiserende mislykkende Elvis-moves og trommeslager Ted McKenna var en kraft-trommis som sammen med tangentprofessor og reel musikalsk leder Hugh McKenna holdt skiten sammen uansett hvilke sprell Alex og Zal måtte finne på. Albumet The Sensational Alex Harvey Band Live (Vertigo LP 1975) ble spilt inn 25 mai på Hammersmith Odeon i London og viser bandet i god form. SAHB spinner igjennom favorittene Fanfare, Faith Healer, Tomahawk Kid, Give My Compliments To The Chef og en lang versjon av Framed. I tillegg får vi U.K. top syv hiten av året, Delilah, en cover av Tom Jones svisken.
1975 ble avsluttet på triumferende vis med konserter hjemme i Glasgow. Etter tre hektiske år hadde bandet, og særlig Alex , behov for en pust i bakken. Vertigo presset imidlertid på for å få mer nytt materiale og bandet ble sendt inn i studio for å lage en ny plate. Gutta hadde ikke rukket å jobbe med mye nytt stoff og resultatet ble at de skramlet sammen det de hadde og supplerte med coverlåter.
The Penthouse Tapes (Vertigo LP 1976) solgte bra men er ikke i nærheten av de fem foregående albumene. Tre middelmådige SAHB originaler fyllles ut med syv coverlåter av svært blandet kvalitet. Høydepunktene er en rampete versjon Alice Coopers Schools Out og ikke minst en alle-kuene-er-løs versjon av The Osmonds Crazy Horses. Crazy Horses åpnet gjerne SAHBs liveshow i starten av bandets karriere og det er godt å ha den på plate. Ellers er det slette saker.
SAHB Stories (Mountain Records LP 1976) ble sluppet i juni 1976. SAHB Stories er ujevn og mer neddempet enn de beste SAHB albumene, men den inneholder klare høydepunkter i den store singelhiten The Boston Tea Party og ikke minst i versjonen av Jerry Reeds Amos Moses. The Boston Tea Party kombinerer et glimrende gitarriff med et luskende refreng som hekter seg fast som superlim. Amos Moses er vill og mystisk og sender deg rett til Lousiana.
Med Alex satt ut av spill med helseproblemer valgte resten av bandet å spille inn et album uten ham. SAHB (without Alex) - Fourplay (Mountain Records LP 1977) viser fire blide herrer på frontcoveret og en bakside med Alex svinebundet med lapp for munnen bak en stor kasse merket The Sensational Alex Harvey Band. Humoren til tross, Fourplay er ikke mye å skrive hjem om. Åtte slappe rett frem rocklåter som skriker etter Harveys galskap og lure vrier.
Siste sprell fra gjengen var albumet Rock Drill (Mountain Records LP 1978). Selv om Alex er tilbake på plass er Rock Drill lite mer enn en krampetrekning. Punken har tatt over og SAHB er old farts. Egentlig urettferdig og ikke så lite ironisk; Alex var mer punk alene enn hundre snotty guttunger med sikkerhetsnål på jakka tilsammen. Eneste formildende spor på Rock Drill er den skrudde Water Beastie.
Dermed gikk The Sensational Alex Harvey Band over til de evige jaktmarker og Alex Harvey døde i 1982 etter to kraftige hjerteinfarkt. Det skal også nevnes at Alex ga ut to soloalbum i henholdsvis 1979 og 1982. Men det er en annen historie.
