Jeg har tidligere skrevet om Bohren & Der Club Of Gore i den lille metalliske serien tyngre enn en veldig tung ting, og beskrevet bandet som en blanding av jazz, hardcore og ambient. Bandet benytter trommer, saksofon, piano, mellotron og dobbel bass til å utgyte sakte drypp av melankolsk loungejazzdoom og har på tidligere utgivelser klart å holde spenningen oppe i musikken med forsiktig endring, en viss følelse av trussel og en stemning av våkenatt som kan suge deg inn når kulda kryper inn over vinduskarmen en sen november kveld.
Dolores er Bohrens sjette album og det første siden Geisterfaust fra 2005 og er en tilbakevending til kortere spor (ti i alt).
Bohren & Der Club Of Gore har alltid balansert på en knivsegg med sitt avmålte, ambiente jazztak på doomstemning; det er ofte så langt fra å kjede og søvndysse. Tidligere utgivelser har balansert dette fint, og bandet har lyktes i skape en luftig, sakte bevegelse av isfjell i smeltende oppløsning på vei fra pol til pol. Dolores inneholder de samme virkemidler og uttrykk som tidligere men jeg opplever ikke dette albumet som like tiltrekkende - den-må-jeg-høre-en-gang-til-følelsen er ikke til stede på samme vis - musikken blir litt forutsigbar, tam og kjedelig til tider. Det er på ingen måte dårlig, og utbyttet av Dolores stiger selvsagt etter gjentatt lytting - særlig på Ipod etter midnatt med en god bok - men likevel; litt skuffende.
Kanskje er formelen sliten, eller er det bare meg ?
Lytt også/heller til:
Bohren & Der Club Of Gore - Sunset Mission (Wonder cd 2000)
Bohren & Der Club Of Gore - Black Earth (Wonder cd 2002)
A - A (Die Schactel cd 2006)
The Necks - Drive By (ReR Megacorp cd 2003)
