Pocahaunted - Island Diamonds (Not Not Fun cd)

Blide jenter

Den kvinnelige droneduo fra Los Angeles lister seg på indianervis (kremt..) frem fra (asfalt)skogen med en reutgivelse av sitt beste slipp så langt. Island Diamonds ble opprinnelig utgitt som en begrenset vinyldings på Arbour og forsvant temmelig med en gang. Det er derfor god public service av Not Not Fun å gjøre denne tilgjengelig igjen.

Pocahaunted har ørten utgivelser på vinyl, kasset, cd-r og cd bak seg men det spørs om ikke Island Diamonds bør stå øverst på pallen (selv om buzzen om deres kommende lp er betydelig). På Island Diamonds får Bethany og Amanda hjelp av Bobb Bruno fra Polar Goldie Cats. Sammen skaper de et forheksende brygg. Pocahaunted stiger opp og frem med en stadig mer foredlet strøm av dubdronepop som utvikles uten å låse seg fast i kjedsomhetens galge. Pocahaunteds vokalerier blir bedre - ikke som i røffere eller mildere - mer som i en kontinuerlig tilstand av heving og utgraving av sanne idealer og ikke-rustne ideer.


Island Diamonds er drømmedubifisert, bassblyloddtung dronepop over fire spor (pluss to bonus) med svevende hemmelig vokalbabbel (uten ord men med mening?) av feminint svev og klebende erotikk - hengt opp på veggen av rytmebiffifisert abstrakt perkusjon med blikket på et heidundrende samrøre mellom Bill Laswells bassdubeksprimenter og Cocteau Twins ca Treasure. Island Diamonds er ikke vanskelig men heller ikke rett inn; det skapes stemninger over land og vann mer enn sanger - kan det kalles ordløse tonebassdikt?

Fint er det i alle fall.

Krallice - Krallice (Profound Lore cd)

Krallice er en ny black metal power trio bestående av Mick Barr (gitar) fra Orthrelm og diverse andre prosjekter, Colin Marston (gitar, bass) fra Behold...The Arctopus! og Lev Weinstein (trommer) fra Bloody Panda.

Disse tre herrene har lenge vandret rundt i et brutal prog- og metalisk avantrock-landskap som kjennetegnes av kompromissløs, kranglete rockmusikk med vanvittige krav til såvel utøvere som lyttere. Barr, Marston og Weinstein er representanter for den reelt progressive musikken av i dag, langt unna håpløse klisjevandringer i den såkalte neoproggen som utgis på tragiske labeler som Inside Out og andre. Det er synd at ikke musikken disse gutta representerer får større oppmerksomhet.

Mick Barrs tidvise blytunge gitarøvelser under navnet Ocrilm har på mange måter pekt fremover til Krallice. For med Krallice tar Barr det helt ut; dette er reinspikka, skinnende, heavy black metal for denne vår tid.

Krallice første utgivelse er et gedigent techsug av superkompleks spill over dyrking av blackmetalattack med stormproduksjon langt unna enhver forestilling om lo-fi bm. Dette er ekstremt flinke folk som lirer og koser seg under en bm-himmel.

Krallice inneholder seks spor hvorav fire på 10 minutter, et kortere spor og en 15 minutters lang avslutning. Dette er utrolig mektig og "relentless" musikk som kan virke litt stiv og overdrevent digital ved første ørekast der det varige i genren som oftest har et analogt sus-med-dus attack. Albumet vinner seg imidlertid overtid når du klarer å bryte inn under hu(n)den på den sinnsvake nesten Beethovenske stormen av toner.

Dead Reptile Shrine x 3

Dead Reptile Shrine - 1sth Naraj Ja (Antihumanism cassette)
Dead Reptile Shrine - N.t.K (Antihumanism cassette)
Dead Reptile Shrine - Burning Black Infinity (Antihumanism cassette)

Jøje meg! Intet mindre enn tre nye kassetter fra verdens mest bortreiste band, det finske enmanns bm-what the fuck ?? bandet Dead Reptile Shrine.

Denne dosen består av to reutgivelser og et flunkende nytt album. 1sth Naraj Ja og N.t.K. ble begge utgitt på cd-r i 2002, selvfølgelig i svært begrenset opplag. Burning Black Infinity er et nytt album som skal komme på både LP og cd etterhvert. Alle tre kassettene er begrenset til 400 ex og forsvinner sikkert fortere enn fort.

1sth Naraj Ja er en liten perle i Reptile discografien; et 65 minutters langt ambient album. Likevel, dette er ikke ambient som (du tror) du kjenner det. Det er selvsagt ambient med en solid Reptile twist. Tre lange spor med sørgmodig stemning som bygger seg sakte opp mot ikke-metalliske klimaks av uhygge gjennom stemmebruk (fra hvisking til etterligning av udyr ca hunden fra Baskerville - insane), skjelvende gitarer, dyptgående rumleelektronikk og bass. En slags (Tangerine Dreams) Zeit hentet fra en annen mer kaotisk dimensjon, kjørt gjennom et bm filter på sin vei over i vår virkelighet. 1sth Naraj Ja hekter og forfører, men ikke tale om å spille denne før Ole Lukkøye kommer, det er for vågalt.

N.t.K. er mer av et tradisjonelt stykke Reptile musikk, om det i det hele tatt er fornuftig å bruke dette ordet om denne musikken. N.t.K. låter som en blanding av Darkhtrone og Jandek ca 1986; et knippe låter som sjangler og snubler seg frem med en nesten cheesy mangel på spilleferdigheter, sangstemme og produksjon. Likevel henger det på et forunderlig vis sammen; takket være en stemning som eter seg inn i deg blir du på forunderlig vis nynnende med på galskapen. Akustiske gitarer, ramlende trommer så langt unna blastbeaten på "populær-bm" ala Dimmu Borgir som det er mulig å komme og gneldrende skogssang over punkete, folkdominert bm med smak av dødt brønnvann og fuktig mose. Deilig.

Tanken på å få lagt vantene på en dobbel vinylutgave av det nye albumet Burning Black Infinity gjør at siklet renner ned over mine slappe kjaker. For et album ! Nå har jeg bare rukket noen få lyttinger, men dette minner mistenkelig om en klassiker. Etter en orkestral innledning over noen spor dundrer det i vei med outsider bm av godt merke. Reptile soundet er strammet litt opp, det dundrer! til tider. Rein vokal og deathgrynting, strammere slagsverk og mer riffete gitarer gjør at det denne gangen er nærmere Darkhtrone enn Folkthrone. 15 mektige spor som besetter og uroer. Burning Black Infinity synes varig. Den er gjennomarbeidet -som gjennomtenkt - produsert men ikke istykkerpolertprodusert. Burning Black Infinity ivaretar en stemning av dyp, dyp kvlt undergrunn uten spor av dilletantiske trekk.

The Dead C - Secret Earth (Ba Da Bing Records cd)

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; The Dead C er et av klodens beste rockband. I over tyve år har Den Fantastiske Trio fra Dunedin, New Zeland foredlet sitt stramme brygg av rock, noise og moderne psykedelia. The Dead C katalogen fra første halvdel av nittitallet representerer sammen med Fushitsushas to doble live album på PSF (PSF 3/4 og PSF 15/16) den siste utvikling av rock-som-rock musikk og har med det kloret ned et voldsomt statement i undergrunnsmusikkens historie. Det har faktisk ikke skjedd noen reel videreføring av rocken siden disse kvantesprangene - om rocken er død eller ikke er likevel en dustete diskusjon. Rocken lever og det lages fortsatt interessant musikk under dette banneret men noen særlig bevegelse på liket er det vanskelig å se (om en ser bort fra endel metalavantistiske tildragelser, ref tyngre enn en veldig tung ting gjennomgangen).

The Dead C er avantpunk - ikke punk som i punkrock, men punk i holdning og tilnærming til utforsking og tildragelse av uutforsket materie; de er unike. The Dead C spiller Dead C musikk; ingen i nærheten og ingen på langt hold. Tidlig Sonic Youth var et utgangspunkt for Den Fantastiske Trio ved oppstarten i 1986 og nå går det begge veier - Thurston Moore er stor fan. Som Byron Coley svarte da han ble spurt av en local New Zealander om hvorfor han hadde slik en fasinasjon for The Dead C, var det ikke bare et stort bråk? Jo, svarte Coley, er det ikke deilig...

Den Fantastiske Trio er fortsatt Den Fantastisk Trio som den alltid har vært. Michael Morley (gitar, elektronikk, vokal), Bruce Russel (bass, gitar, elektronikk) og Robbie Yeates (trommer) er The Dead C og The Dead C er i storform på den nye utgivelsen Secret Earth. Secret Earth er deres beste utgivelse på svært lenge, ja har de vært bedre siden The White House (1995) ?



Secret Earth gir oss fire spor på førtifem minutter og sender ut Dead Cmusikk av ganske kontrollert, stramt strukturert format (til dem å være). Åpningen er utrolig; Mansions er snaue syv minutters dronete punkpsykedelia med ualminnelig sløy Morley vokal langt fremme i et lydbilde som er en hissende, nedddopet suppe som nesten koker over. Det skal letes lenge før man finner bedre musikk enn dette i 2008. Stations er seksten minutters utflytende noiserockimprov av ganske "typisk" hektende Dead C kaliber; det flyter men det flyter aldri ut av form & fasong - Dead C kødder ikke. Plains strammer grepet ; ti minutters dust raseri av en øvelse over dronetaktikk som krigstilnærming mot "de andre". Plains er en anarkistisk øvelse av gitarharving som gitarspilling, strengene tar over verden mens Yates banker skiten fremover, fremover. Det hele avsluttes med Waves sin tolv minutter lange dekonstruksjon av en melankolsk støybadende ballade i en del av det psykedeliske kosmos som bandet har besøkt før. Fantastisk.

Tyngre enn en veldig tung ting del tolv

Happy Days

Duo fra Florida som debuterte tidliger i år med den fine cd Melancholic Memories. Et brygg av deppedoominert bm fra gutterommet; satan hvor lei seg de er...Men musikken er deilig buzzete og drypper av hatefull, vakker melankoli. Fem spor hvorav de tre siste alle er mellom ti og tyve minutter lange. Avslutningen er en cover av det tsjekkiske bm bandet Trists låt Sneni. Cd'en er desverre bare utgitt i 3oo kopier men kommer du over denne så slå til, koste hva det koste vil.

Anbefalt:
Happy Days - Melancholic Memories (Mid Winter Records/War Against Yourself Records cd 2008)


Harvey Milk

Harvey Milk, oppkalt etter politikeren av samme navn, er Athens, Georgias mektige tvilling av Melvins; et blytungt, oppfinnsomt rockband. Harvey Milk debuterte i 1994 og holdt det gående til 1997 da bandet ble oppløst etter tre album og diverse singler. Deretter var det stille i mange år før comebacket i 2006 og bandet er nå heitere enn noen gang. Nittitallsutgivelsene deres er også utgitt på nytt etter å ha vært utilgjengelige i mange år. Selv om bandet er godt forankret i doomdirgemetallen har de også inspirasjonskilder som ZZ Top, Led Zeppelin og mer rootsy amerikansk musikk. Tredje albumet The Pleaser skiller seg ut i diskografien deres med sitt rett frem rock & roll sound.

Albumet av året er kanskje deres beste sålangt og lett ett av 2008s beste utgivelser. Alle gruppas fem album er vel verdt å ha.

Anbefalt:
Harvey Milk - My Love Is Higher Than Your Assessment Of What My Love Could Be (Yesha cd 1994/Reissue cd Relapse 2007)
Harvey Milk - Courtesy And Good Will Towards Men (Tumult cd 2005/Reissue cd Relapse 2007)
Harvey Milk - The Pleaser (Reproductive cd 1997/Reissue cd Relapse 2007)
Harvey Milk - Special Wishes (Megablade/Troubleman lp/cd 2006)
Harvey Milk - Life...The Best Game In Town (Hydrahead cd 2008)


Hey Colossus

London band som utgyter yberheavy, psykedelisk bråk. Tre gitarister sørger for et stadig rifforama som understøttes av doomdirgesludge av ganske bra kaliber. Er blitt beskrevet som Fudge Tunnel meets Can, ganske så presis beskrivelse. Bandet har to i seg til å levere ett superalbum og kom ganske nærme med siste utgivelsen Happy Birthday. Litt sånn toppen av nest øverste divisjon med klart potensiale for opprykk. Snapp til deg deres spilt med dot(.) om du finner den.

Anbefalt:
Hey Colossus/dot(.)- Split (Shifty LP 2006)
Hey Colossus - Project:Death (Shifty cd 2007)
Hey Colossus - Happy Birthday (Riot Season cd 2008)

High On Fire

San Francisco trio dannet i 1998 med Matt Pike (ex Sleep) (gitar, vokal) i spissen. High On Fire spiller dundrende tung metall et sted mellom Motorhead, Slayer og ekstrem metall. Bandet har prompet ut fire langspillere pluss et livealbum så lang, alle vel verdt å ha om du liker totaløsete metall med røtter i old school og en vokalist som har hørt mye på Lemmy. Metall for folk som liker metall. Tredje albumet er produsert av Steve Albini og det siste av Jack Endino. Flinke folk.
Anbefalt:

High On Fire - The Art Of Self Defense (Tee Pee Records cd 2000)
High On Fire - Blessed Black Wings (Relapse cd 2005)
High On Fire - Death Is This Communion (Relapse cd/LP 2007)

Horna

Finske gærninger som har dunket ut bm siden 1993 og som har en ualminnelig oppfangsrik diskografi med limiterte utgivelser, inkludert en haug splitsaker. Har desverre bare hørt det nedenstående albumet, som er en godt syk hyllest til Bathory.

Anbefalt:
Horna - Sotahuutu (Grievantee cd 2007)

Hypothermia

En manns Jønkjøping band hvis tekstlige tematikk kan oppsummeres som negativitet, ikke rom for mye sprell og morro her gitt. Men det låter brillefint! Kan jeg våge å si at musikken til Kim Carlsson er oppløftende i all sin vakre surmuling? Ringlende gitarer og postrock elementer sender til tider dette langt ut fra planeten metall. Et svært lovende prosjekt.

Anbefalt:

Hypothermia - Veins (Insikt cd/kassett 2006)

Hypothermia - Kold (Those Opposed Records cd 2006)

Hypothermia - Rakbladsvalsen (Total Holocaust cd 2007)

Hypothermia - Gråtoner (Turranum EP 2008)

Brightblack Morning Light - Motion To Rejoin ( Matador LP/cd )

New Mexico bandet Brightblack Morning Light er klare med sitt andre album og den psykedeliske steine tåka er tjukkere enn noensinne.

Brightblack Morning Light oppstod som en fortsettelse av Brightblack som utga noen singler og et album i perioden 2002 til 2004. Will Oldham tok bandet under sine vinger og med på turne` i 2002 i tillegg til å dele to split utgivelser med dem.

Virkelig fart i sakene ble det imidlertid først da Brightblack Morning Light slapp sin debut lp i 2006. Rachael Hughes (vokal, keyboards) og Nathan Shineywater (vokal, gitar) skapte et lite mesterverk av folkpsykedelia og oppnådde en solid buzz når de vandret ut av skogen med denne musikken under armen. To år etter er oppfølgeren Motion To Rejoin her.


Den særpregede kombinasjonen av supersteine ruslerytmer, soulfylt blås og gospelkor med langstrakte spor av hippieidealistisk solvarme kleber seg også denne gangen fast i ørene. Her er det røyka sokker over en lav sko...Lydbildet er deilig "analogt" susete - det låter langt unna dagens håpløse bling-bling og mobiltelefonringelyd (digresjon; hva er det igjen av hiphop'en når det bare er digitale blipp i lydbildet, hvor svarte er Da Funk blitt av, hjelpe og trøste så jævlig!)

Uttrykket kan bli litt på kanten nedpå til tider, det er nesten slik at du skal være godt nede i støvla og ha lyst til "å hvile" litt for å få fullt utbytte av Motion To Rejoin. Likevel, den vinner seg over tid og perlene detter ut av tåka etterhvert.

Motion To Rejoin er intet steg fremover, mer utvikling langs en fastlagt linje enn utvikling som fremskritt. Brightblack Morning Light foredler sin formel og det låter deilig. Men formelen oppleves nå kanskje på vei til å bli litt oppbrukt - neste slipp bør vise litt innvikling eller utvikling.

Uansett er Motion To Rejoin et sjelfullt, vakkert stykke musikk som vil smøre dine slitne nervetråder på mørke høstkvelder.

Hvor la jeg doobien ?

Tyngre enn en veldig tung ting del elleve

Gallhammer
Japansk trio etablert i Tokyo i 2003. Inspirert av Hellhammers mørke, morbide stemninger. Slapp sitt debutalbum i 2004 på labelen med det fiffige navnet Goatsucker Records og har utviklet seg til å bli et ganske seigt, doomete band med helning mot åttitallets mørkere avkroker.

Anbefalt:
Gallhammer - Gloomy Lights (Goatsucker Records cd 2004)
Gallhammer - The Dawn Of Gallhammer (Peaceville cd + dvd 2007)
Gallhammer - Ill Innocence (Peaceville cd 2007)



Geronimo
Trommeslager Ruiz, tidligere Sleestak, dyrker og forsker på en repetitiv, minimalistisk rock med metallegering og har med gruppa Geronimo nådd et slags klimaks for denne søkning. Sammen med Nelson (sang, elektronikk) og Francesco (bass) spiller han i Geronimo en insisterende tung rock med vidd og kraft. Foreløpig bare et album ute, det er til gjengjeld umistelig.

Anbefalt:
Geronimo - Geronimo (Three One G cd 2007)



Glorior Belli
Fransk progressiv black metal i tradisjonen etter Deathspell Omega. Etablert i 2002. Det seneste av to album er en voldelig kraftdemonstrasjon med blyproduksjon og deilig attack. Riffete, catchy progressiv metal av stort kaliber. Her gleder jeg meg til fortsettelsen!

Anbefalt:
Glorior Belli - Manifesting The Raging Beast (Southern Lord cd/lp 2007)



Gnaw Their Tongues
En manns dypt eksprimentelle dypdykk i black metal, noise og droner. Moires fra Holland lager en svært original suppe av metalliske impulser badet i såvel undergrunnsgrufs som mer pompøs gothifisert skrekkfilmvrede og har klart å etablere et uttrykk som hekter og grafser i sjelen din. Veien videre blir spennende.

Anbefalt:
Gnaw Their Tongues - An Epiphanic Vomiting Of Blood (Senor Hernandez / Roadburn lp 2007)
Gnaw Their Tongues - Reeking Pained And Shuddering (Paradigms cd 2007)



Gojira
Mektig groove-metal fra Frankrike som gir ut sitt fjerde album i disse dager. Gojira er en muskuløs, drivende kraftfull symbiose av sugende grooves og death/trash/tech-metal. Det vanvittige trøkket på åpningen av deres tredje album From Mars To Sirius ga meg et av dette tiårets mest sjelsettende metalliske øyeblikk. Gojira skriver flotte låter, spiller fantastisk og har en produksjon som er så teknisk fullkommen og saftig at det nesten er for mye.

Anbefalt:
Gojira - The Link (Boycott Records / Next cd 2003)
Gojira - From Mars To Sirius (Listenable / Moonslip cd 2005)
Gojira - The Way Of All Flesh (Listenable cd 2008)



Grey Daturas
Noisemetalrock trio fra Melbourne som siden starten i 2001 har en lang rekke utgivelser. Bandet lister opp størrelser som Stooges, Earth, John Coltrane og Darkthrone som inspirasjonskilder. Grey Daturas kan være inspirerte og langstrekkede med et metallutgangspunkt for dronete øvelser med støyelementer og avantgrep - kan vi kalle det dronedoom ? Bandet har også hatt flere flotte samarbeid med artister som Yellow Swans og Wolf Eyes.

Anbefalt:
Grey Daturas - Dead In The Woods (Crashing Jets cd 2004)
Grey Daturas/Yellow Swans - Copper/Silver (Jyrk 2xcd-r 2005/Olde English Spelling Bee 2xLP 2006)
Grey Daturas/Wolf Eyes - The Black Plague (Heathen Skulls cd 2006/Conspiracy LP 2006)
Grey Daturas - Return To Disruption (Neurot cd 2008)



Gromm
Kald, nattsvart og brutal black metal fra Ukraina. Gromme låter (kremt..) som også inneholder plenty melodisk løft og mer neddempede partier gjør at denne gjengen glir godt inn i hordene fra Ukraina sammen med band som Drudkh og Hate Forest. Gromm er ikke verdens mest spennende eller nyvinnende orkester men serverer nok faenskap og deilig trøkkete metal til at de må med på denne listen.

Anbefalt:
Gromm - Happiness-It's When Your Dead (Blackmetal.com cd 2005)
Gromm - Cold Old Thorns:Anthology (Blackmetal.com cd 2006 - samling av demos + en singel)

Zach Hill - Astrological Straights / Necromancer (Ipecac 2cd)

Zach Hill er en selvlært trommeslager fra Sacramento, California som sakte men sikkert stiger frem som en lysende stjerne på avantrockhimmelen. Hills hovedbøl gjennom de siste syv årene har vært bandet Hella som slapp sin fjerde langspiller i 2007, den utmerkede There's No 666 In Outer Space (Ipecac). Med denne utgivelsen etablerte Hella seg for alvor i teten av brutalprog bevegelsen med ekstreme spilleferdigheter høvlende over et stykke kompleks, drivende kakafonisk avantrock.

Ved siden av Hella har Hill deltatt i en stabel andre prosjekter, blant annet to album sammen med Mick Barr (Orthrelm, Flying Luttenbackers, Krallice, et tonn soloutgivelser under diverse alias). Han har også produsert begge de fine avantprogpoprockalbumene til Marnie Stern, en flott gitarist og sanger fra New York.

Hill er en aktiv herremann og jammen om han ikke også har rukket å slippe sitt første soloalbum nå i august. Og vår mann sparer ikke på kruttet; Astrological Straights /Necromancer er intet mindre enn en dobbelcd, stappfull av manisk, innfallsrik, ekstremt krevende og hektende avantrock med innslag av brutalprog, rock-nesten-som-rock og free jazz.

Cd nr 1, Astrological Straights; er tretten spor med hensynsløs polyrytmisk avantrock og progvarianter blåst ut av Hill og venner. Blant gjestene finner vi blant annet Lee Claypool (Primus), folk fra LCD Sound System og Dean Spunt og Randy Randall fra No Age. Særlig samarbeidet med No Age kara er vellykket; "Ummer" og "Stoic Logic" blir melodiøse liser i kaoset og jammen om ikke dette er det beste Spunt og Randall har hatt sine (lett overvurderte) fingre borti. Noen av sporene kan bli litt masete, litt hei-hvor-det-går-men-jeg-kommer-faen ikke-av-flekken-følelse og det kreves gjentatt lytting før ting fester og vokser seg stort. Jeg synes heller ikke Hills bruk av vocodersang alltid er like vellykket, det blir litt stivt ? Men alt i alt står Astrological Straights seg særdeles godt.

Cd nr 2, Necromancer er et helt annet type beist; Free Jazz! Necromancer er ett tredve minutter langt stykke med Zach Hill på trommer og Marco Benevento på piano. Etter en spoken word intro fra Marnie Stern braker det løs i noe som er et sjeldent vellykket stykke free jazz. Necromancer hekter, biter og forfører. Cecil Taylors skarpe anslag og frie løp ligger som åpenbar inspirasjon over Beneventos spill og Hill er enorm. Et supert stykke musikk som gjør at undertegnede vil ha mer av dette fra Hill.

Alt i alt er Zach Hills solodebut inspirerende, frisk musikk til glede for avanthoder i alle størrelser og varianter.

Ara - Pick Up And Run 2007 (What The...? Records LP)

Tredje slipp på C. Spencer Yehs "bootleg live" label er en deilig vinyldings type fullengder fra den mektige ømme due Sara O'Keefe (Eyes & Arms Of Smoke og senest Handicapper Horns med John Olson) og Trevor Tremaine (Burning Star Core/Hair Police et al). O'Keefe er en liten freakflagprinsesse og her håndterer hun reeds, vokal og elektronikk mens Tremaine prøver å dekomponere begrepet slagverk i tillegg til elektronisk bearbeiding av saker og (u)ting. Med andre ord ; den egyptiske prinsesse og luringen med bart - sjekk bildet på inserten...- i et odde samarbeid.

Lydbildet er stein og lett bootlegistisk tåkelagt med en sikker mine av at dette er freefolk som i frie folk. Side A er sakte toner av reeds som i (fri) jazz men ikke free som i fire music; mer stille ala dronende medative laange toner nærmere TåkelurGraveyards enn ColtraneiFlukt. Det er nært og rammende med en klype frivillig (?) overstyring av lyd og sinn. Perkusjon faller inn og rundt; Tremaine er oppfinnsom men disiplinert og lyden er bøttete og innestengt. Vokale sus og dus ala chants kommer flytende etterhvert.

Side B er vokale nynnerier ala en neddopet Patty Waters over perkusjon med spente støt av symbolbølgeskum og se! ; TrommeTremaine løfter og svever! Saksofonen durer som en litt redusert patinert Albert Ayler som fra sitt tilholdsted i den hvileløse dimensjonen vil prate bare litt med oss. Hele sulamitten avsluttes med litt feiring - er det Tremaine eller er det fyrverkeri ???

Digg.

American Tapes i 800

Dead Comet Alive - Universe For One (American Tapes AM-745 en sides LP)
Handicapper Horns - Sax In The City 1 (American Tapes AM-735 en sides LP)
DS Hastings & DL Savings Time - 95 Flashback Attack (American Tapes AM-775 en sides LP )

Tre nye en sides lp utgivelser fra American Tapes er vel i hus og vi gleder oss som vanlig stort der vi sitter med dumboører og lyden på 11 og suger inn den siste galskapen levert fra Michigan, US of A.

American Tapes er som kjent John Olsons "hjemmelabel" hvor han spytter ut undergrunnscrud med innfall og utfall copywright Wolf Eyes klanen i alle mulige og umulige konstellasjoner med tilhørende bekjentskaper på et slags slep. American Tapes har etterhvert nådd katalognummer 800! Intet mindre enn imponerende. Desverre er det slik i denne "bransjen" at ting SKAL være i microopplag og gjerne bare være tilgjengelig ved liveshows. Dermed nytter det ikke å grine når utgivelser går en hus forbi, man får heller glede seg når man lyktes med å nappe tak i saker som dukker opp.

Disse tre nye utgivelsene er ganske forskjellige og alle vel verdt å ha. Vi begynner med det beste; Dead Comet Alive er et soloprosjekt fra John Olson himself hvor han dyrker en slags lonernoise med dypt psykedelisk nerve og harv. Universe For One er første vinylslippet fra Dead Comes Alive etter en stabel cd-r's og kassetter. Universe For One er et nydelig stykke alene-i-kjelleren-med-meg-og-mitt stykke støyarbeid med analog DIY elektronikk, radiostemmer og fmstøy snurpet under som en tikkende hjerne av sår "mild" støy. To spor - varig verdi. Denne har jeg spilt fem ganger på rappen bare i dag.

Handicapper Horns var tidligere et solo reed prosjekt for John Olson. Her er HH utvidet med blant andre Sara O'Keefe fra Eyes & Arms Of Smoke. Elektronikk som et nostalgiskrørende bakteppe for blowouts av tenor og alt saksofon og diverse klarinetter skaper en ut-av-tåka stemning som sakte brer seg over vannet og inn i skallen din som et dunputeangrep du ikke så komme. Sax In The City 1 (ho-ho) er kontrollert, grusete og skaper en drømmevåpen stemning som ikke skal tas lett på. Spill den sent på kvelden etter en bedriten dag.

Tilslutt og kanskje minst blant disse kjempene finner vi DS Hastings & DL Saving Times, som er nok et alias for Olson. Man må spørre - hvor tar han det fra ? På 95 Flashback Attack finner du nettopp tretten år gamle opptak av typisk nittitalls analog noise med "rare" virkemiddel. Ikke så konseptuelt gjennomtenkt, mer av et punkete rop om noe mer? Tre spor med attack men ikke harsh ! Deler av dette høres ut som knust glass kjørt i tørketrommel og tatt opp av en mikrofon som "noen" har langt oppe i baken. Driftig.

Drmwpn - Bright Blue Galilee (Apollolaan Recordings cd-r)

Drmwpn (aka Dreamweapon) er et knippe Chicagomusikanter som rotter seg sammen i et drømmedroneprosjekt og Bright Blue Galilee er deres første dokument av lyd. Sentralt i dette timanns sterke dyret står Steve Krakow (alias Plastic Crimewave) og folk fra den fine gruppa Town & Country (som har et knippe gode album ute på Thrill Jockey).

Navnet skjemmer ingen - tvert imot i denne anledning. Bright Blue Galilee er ett 36 minutters langt dronestykke med sval start, tiltagende intensitet og flittig bruk av perkusjon, gitarer og andre strenger badet i keyboards og vokal nynning og chanting. Ganske så forsiktig og lite håndgripelig; der hadde jeg den tenker du og så slipper stykket ut mellom fingerene dine igjen. Med andre ord et stykke for gjentatt og konsentrert lytting; kanskje til søvnlytting og drømmetyding?

Alle dronisters store helter kan refereres ; AMM, LaMonte Young, Spacemen 3 og Pelt er uansett ikke skivebom.

Bright Blue Galillee er mild, oppbyggelig og vanedanende lyd. Se Drmwpn lage utstyr for alles tredje søvn.

The Sensational Alex Harvey Band, del en av to

The Sensational Alex Harvey Band var et undervurdert (og i dag nesten glemt) innslag på syttitallets rockscene med sin ville fremferd, utrolige liveshows og til tider inspirerte plateutgivelser. Bandets katalog er ujevn og den knallharde livsstilen (her åpnet baren tidlig, om den noengang var stengt) var med på å brenne kruttet til spesielt bandleder Alex Harvey fortere enn godt var. Alex Harvey ble født i Glasgow i 1935 og hadde sine røtter i Dixieland og skiffle. Alex vant sågar en "Skottlands svar på Tommy Steele"-konkurranse. I 1959 startet han sitt eget soulband og gjennom sekstitallet spilte han inn flere skiver med soul, blues og rock & roll uten den helt store suksessen. Han deltok også i en London oppsetning av Hair i 1968. I 1970 etablerte han Rock Shop sammen med den fenomenale gitaristen Ray Russell og en svær besetning på i alt tretten musikere. Bandet spilte inn to skiver med eksprimentell rhythm 'n' blues uten å oppnå noe gjennombrudd.

Det store breaket skulle Alex Harvey oppnå først etter at han slo seg sammen med rockbandet Tear Gas i 1972. Tear Gas hadde to lputgivelser bak seg med en litt pregløs protoprog variant og bestod av Zal Cleminson (gitar), Ted McKenna (trommer), Hugh McKenna (keyboards) og Chris Glen (bass). Sammen ble de til The Sensational Alex Harvey Band (SAHB) og fikk stor suksess spesielt i U.K. fra 1973 og helt frem til slutten av 1970 tallet. Det gutta fra Tear Gas manglet av særpreg hadde Alex Harvey i bøtter; den røffe piraten fra Glasgow; gjøgler, vokalist, vaudevillemann - sår, hes, nær og psyk; Alex Harvey var en hypnotisk frontfigur. Inspirert av Alex etablerte Zal Cleminson seg som den mimende gitaristen, fullt utstyrt med klovnesminke - og tilhørende attitude. Dermed var glam-prog-rock beistet SAHB etablert. Bandet slapp intet mindre enn 9 album i perioden 1972 til 1978. Da var det slutt, med rusproblemer, generelt søplete helse og dårlig stemning. Alex Harvey fortsatte likevel på egenhånd og ga ut flere album før han døde i 1982 av to kraftige hjerteinfarkt dagen før sin 47-års dag.

SAHBs musikk tok opp seg i rock & roll, blues, prog, vaudeville og generell galskap. Bandet var et fenomenalt skue live, både på grunn av Alex Harveys talent for komikk og det burleske men også for bandets tette og kraftfulle spill. SAHB laget ikke noen totalt klassiske album, men etterlater seg en katalog med mange fine ting på den yberfine Vertigo labelen som bør undersøkes av store og små rockarkeologer der ute. I denne vesle todelte artikkelen skal jeg se litt på bandets produksjon.


SAHB debuterte med Framed (Vertigo LP) i desember 1972. Albumet ble spilt inn på kort tid og bestod delvis av nyinnspillinger av ting Alex hadde gjort tidligere (coverlåtene og flere av originallåtene). Likevel fremstår Framed som rett så vellykket: Framed inneholdt 9 spor hvorav 2 velykkede coverlåter; Framed (Leiber/Stoller) blir høydramatisk i SAHBs hender og ble sentral i bandets liveshows, og Willie Dixons I Just Want To Make Love To You røskes og gurgles til en drøyt 6 minutters tung sexøkt. Hugh McKenna og Alex Harvey var et godt låtskriverteam og på debuten kom det gullkorn som den lange Isobel Goudie (om den skotske kvinnen som ble anklaget for hekseri på 1600-tallet) med proggete, tunge drag. Også Hammer Song og Midnight Moses er sterke spor som løfter Framed opp til å være et godt rockalbum. Hammer Song fikk et velfortjent nytt liv i 1990 da Nick Cave coveret den på albumet The Good Son. Kun ett par middels spor som den tradde og mildt kjedelige Buff's Bar Blues trekker ned inntrykket. SAHB produserte selv og lyden er deilig organisk og kraftfull; det låter like fint idag som den gang. Bruken av blåsere understreker det sleske tunge draget SAHB hadde når de skrudde på mojo'n.

SAHB ble latterligjort som liveband til å begynne med og salget av Framed var ikke storveis. Både platesalg og liverykte skulle imidlertid rette seg kraftig opp og allerede på neste album var SAHB i godt kommersielt driv både på plate og på scenen.

Allerede i november 1973 var SAHB klare med oppfølgeren Next(Vertigo LP). Tittelsporet var også denne gangen en cover; Jacques Brel's Au Suivant, her kalt Next. Next er et høydepunkt av en mektig undergangstango med hysterisk vokal fra Alex. Albumet består av syv spor med tung fin produksjon og trøkkete låter; åpningen med Swampsnake og Gang Bang er så utilslørt seksistisk at jeg blir rød på øreflippen bare av å tenke på det og den syv minutter lange The Faith Healer er en rockklassisker som raskt ble bandets faste liveåpner. Next inneholdt en cover til, den gamle rock & roll låta Giddy-Up-A-Ding-Dong som vel er rimelig utspilt og slitt idag men som gjorde vei i vellinga den gang da. Som en kul avslutning på et godt rockalbum får vi Last Of The Teenage Idols hvor Alex mimrer om sin fortid som Tommy Steele kopi og jentehelt. Next er også albumet hvor låtskriverduoen Alex Harvey og Hugh McKenna etablerer seg og skriver godt sammen; kombinasjonen av Harveys utilslørte Glasgowråskap i tekst og musikk og McKennas utvilsomme musikalitet skaper en balanse mellom det rett frem rockete og det mer sofistikerte som gjør SAHB så fiffige.

På syttitallet lå ikke folk på latsiden og allerede i oktober 1974 kom SAHBs tredje album The Impossible Dream (Vertigo LP). Nok en gang mye godsaker med det etterhvert patenterte SAHB soundet, med grisete teatralsk vokal fra Alex over et hamsterrumpetett band med spillesug og kunnskap om rock, glam, prog, soul/blues og pop. The Impossible Dream ble produsert av bandet selv sammen med David Batchelor som også bidra på låtskriversiden på tre låter. Åpningen er den tretten minutter lange todelte The Hot City Symphony hvor prog møter glam møter tidlig pubrock mens pirat Alex forteller noireventyr med psykotiske trekk og strekk, sjekk særlig andre delen The Man In The Jar. Toppformen holdes drøyt på plass på de to neste sporene River Of Love og Long Haired Music; deilig ganske rett frem rock & roll med tilstrekkelig sus og dus til at du jazzer med. Desverre opplever vi også på dette albumet en formsvikt midtveis med tre midlere spor som ikke lever opp til den flotte starten. Avslutningen med Tomahawk Kid og Anthem er imidlertid storveis. Tomahawk Kid er rock & roll med innlevelse, røverhistorie og sårvokal fra Alex kokt opp på en glammete allsangstemning av trøkk og glede. Avslutningen Anthem er nettopp det - en nesten åtte minutters antemisk ballademars med fullstendig skamløst melodifrieri og sekkepiper som sender nostalgiske, tårevåte fangarmer mot ditt svulmende patriotiske hjerte. Anthem ble også en slager live for SAHB.

I andre og avsluttende del av denne artikkelen skal vi se at Alex og Co fikk hits, ga ut et digg live album, spydde ut flere studioalbum og sakte men sikkert bukket under. Rock On!

Tom Carter - gitarspiller

Tom Carter - Shots At Infinity 1 (Important Records cd 2008)
Tom Carter - Shots At Infinity 2 (Important Records LP 2008)
Tom Carter - After Lunch, Only Devils (Wholly Other cd-r 2008)

Etter å ha vært medlem i Texaspsychbandet The Mike Gunn fra slutten av åttitallet og et stykke inn på nittitallet starter Tom Carter bandet Charalambides sammen med Christina Carter og Kyle Sifler. Charalambides er fortsatt aktive ( idag bestående av Tom og Christina Carter, hans eks kone) og ga senest ut det fine albumet Likeness på Kranky i 2007. I tillegg til utgivelser på Kranky gir Charalambides stadig ut limiterte ting på sin egen label Wholly Other. Tom Carter har etterhvert opparbeidet seg en stor og fin katalog med soloutgivelser og diverse samarbeidsprosjekter (Zaika, Friday Group, Sky City, Spiderwebs et al) i tillegg til et tonn utgivelser i ymse format med hovedbølet gjennom snart tyve år Charalambides.

Gitaristen Tom Carters særpreg er en langstrukket psykedelisk grunntone med innslag av dronerier, blues og neddempet innadagerende hippierocktoner. Solo har han spesialisert seg på rett så neddempede, lange strekk av helbredende gitaronani med minimalt ego og stort sinn - Tom Carter er nær, disiplinert og langsomt hektende; mer i tone og drone enn egentlig melodi. Han har fått kritikk for å trekke improvisasjoner og stemning for langt og blitt karakterisert som en nyhippie med helning mot usunn newage muzak. Denne kritikken er blodig urettferdig; Tom Carter er en søkende sjel med kraft og innlevelse mot uopptrukkede stier av gitarbliss og avantblues.

Jeg har lagt vantene på tre nye utgivelser med Tom. Først og fremst tvillingutgivelsene Shots At Infinity samt en limitert cd-r med liveopptak fra Belgia i våres.

Vi begynner med dobbelutgivelsen Shots At Infinity. En cd og et vinylalbum på Important Records er sluppet samtidig.


Cd'en Shots at Infinity 1 består av tre lange spor på tilsammen 53 minutter, spilt inn i "various basements in the northeastern USA from late 2007". Albumet viser frem en nydelig kombinasjon av tradisjonelle rock som rock grep med en tilnærmet "løs" glidning mot avantgardistisk tankespinn om elektrisk gitar som noe annet. Musikken er meditativ, trøstende men ikke kjedelig; det er tilstrekkelig råskap tilstede for løft og fangarmer. Åpningen Sleepy Golden Storm er nettopp det - en elektrisk gitar med enslige toner som tung varm luft hengende under en høy-på-himmelen-sol. Så følger den drøyt 25 minutter lange What We Knew When We Knew It med høyere temperatur; den spenner opp en mørkere himmel med agressivitet og flere lag; det nærmer seg fulle dronerier og loops som støtte og venn for svært elektriske gitartoner i flukt. Kaotisk massiv tremolobruk klarer ikke å hindre melodisnutter av elegant kaliber true seg gjennom. Suverent. Tilslutt roes det hele ned med den vakre Psyche Kinein.


Tvillingutgivelsen Shots At Infinity 2 er to lange improvisasjoner på grønn vinyl spilt inn live. En råere tone og større grad av utblåsning som virkemiddel for tredje øye åpning og syn så vel inn i din egen skalle som ut mot det usette? Loop pedal brukes og settes opp mot ganske så vakre melodier over gitarløp. Tom Carter står frem som en stor gitarist og melodisnekker.


After Lunch, Only Devils er en limitert cd-r med liveopptak fra Belgia våren 2008. Det musikalske innholdet ligger et sted mellom de to Shots.. utgivelsene og er nok et bevis på at Tom Carter er en gitarist som lett fortjener plass ved bordet sammen med folk som Loren Connors, Derek Bailey og John Fahey. Vi får to lange spor med godt spark og feste - Tom Carter er en gitarist som unngår teknisk flash og spill for spillets skyld.

Tre elektriske sologitar utgivelser med skapte melodier i bunn for improvisert spill med nerve. Sublimt.

Tyngre enn en veldig tung ting del ti

Mye black metal i denne utgaven av tung ting sier du. Ikke rart sier jeg. Bm i alle varianter og konstellasjoner har tatt et solid ballegrep på den avantastiske delen av metalluniverset. Så det så.


Flaskavsae

Mer unblack metal fra midt vestens USA. Enmannsband signet til E.E.E. Recordings. Musikken er en stram variant av buzzende gitarer, blastbeat og mye skurr og hiss. Omtrent som Burzum møter Tim Heckers ambiente skurrdroner mens alle andre på festen hyller hun der oppe, ikke han i kjelleren. Gripende saker.

Anbefalt:

Flaskavsae - Eclipse In Tides (E.E.E. Recordings cd-r 2006)
Flaskavsae - Philosophies (E.E.E. Recordings cd-r 2007)


Forgotten Woods

Legendarisk norsk band som gledelig nok smalt til med et nytt album i 2007, elleve år etter siste slipp. Race Of Cain viser heldigvis ingen tegn til god oppførsel og dyrker videre bandet bisarre, lo-fi bm med fuzz, skramlende trommer og grim vokal. Olav Berland (gitar, bass, trommer) og Rune Vedaa (gitar, bass) er bandets grunnleggere og eneste konstante medlemmer. Selveste Neige (vokal), kjent fra blant annet Pest Noire ble med i bandet i 2006. Alle Forgotten Woods utgivelser er nødvendige. Sykt, fengende og oppfinnsomt svart kaos for store og små.

Trippel cd'en Baklengs Mot Stupet (1992 - 1996) samler bandets to første album pluss ep'en Sjel Av Natten.

Anbefalt:
Forgotten Woods - As The Wolf Gather (No Colours cd 1994)
Forgotten Woods - Sjel Av Natten (Pagan Records cd ep 1995)
Forgotten Woods - The Curse Of Mankind (No Colours 2lp 196)
Forgotten Woods - Race Of Cain (20 Buck Spin cd 2007)


Dø Moribond, finneru' no' folk(lore) ?
Forteresse

Metal Noir fra Canada etablert i 2006. En duo bestående av Moribond (alle instrumenter) og Athros (vokal) som spytter ut en kraftfull, mildt pompøs og ekstremt fengende bm med melodi og energi. Midt opp i det hele finner du introer med ren folkemusikk, en hyllest til folklore og historie fra Quebec. To fine album med lange spor som gir musikken tid til å hekte og stramme grepet er beholdningen så langt.

Anbefalt:
Forteresse - Metal Noir Quebecois (Sepulchral Productions cd 2006)
Forteresse - Les Hivers De Notre Epoque (Sepulchral Productions cd 2008)


Frostmoon Eclipse

Italiensk gjeng med tung bm helning som gjennom fire album på tretten år har fått en bred pallett å spille på. På seneste albumet Another Face Off Hell fremstår gruppa som et mørkt, tungt rockband med sterke melodier, ambiente og akustiske partier blandet med et kraftfullt proggete bm attack. I 2005 ga Frostmoon Eclipse ut et tilnærmet akustisk album som også kan anbefales mykere sjeler.

Anbefalt:
Frostmoon Eclipse - Dead And Forever Gone (ISO666 cd 2005)
Frostmoon Eclipse - Another Face Of Hell (ISO666 cd 2007)



Fucking Champs

Instrumental heavy metal fra San Francisco med tunga godt plantet i kinnet. Kom fint tilbake i 2007 med sitt første album på fem år. Fucking Champs koser seg med metall klisjeer fra den gang da ala Maiden, Sabbath et al. Artig nok, selv om du neppe trenger alle de fire albumene deres.

Anbefalt:
Fucking Champs - VI (Drag City lp/cd 2007)


Furze

Woe J. Reaper, Trondheims onde sønn har laget tre langspillere siden debutalbumet Trident Autocrat kom i 2000. Et foreløpig superklimaks kom i 2007 med det store albumet UTD - Beneath The Odd-Edge Sounds Of The Twilight Contract Of The Black Fascist / The Wealth Of The Penetration In The Abstract Paradigms Of Satan. Et fullendt mesterverk av avantrock med utgangspunkt i bm. Men en bm som oppleves som den er vrengt med innsiden ut av en forrykt professor med seriøst absintinntak. Vridde riff som stikker innover og nedover i lydbildet, trommer som plasker rundt i bunnen av en brønn med store mengder surt råttent vann og en vokal som, ja vokalen? Fjern, så helt nær; skrikende, mumlende, tryglende. UTD er en av de beste avant album i dette og hvilket som helst tiår.

Anbefalt:
Furze - Trident Autocrat (Apocalyptic Empire Records cd 2000)
Furze - Necromanzee Cogent (Apocalyptic Empire Records cd 2003)
Furze - UTD (Candlelight cd 2007)

Trash Talk - Trash Talk (ttcollective001 LP)

Så vidt jeg vet er dette debut lp'en til hardcore bandet Trash Talk fra Sacramento, California. Tolv spor på blå vinyl bak et nadainfo cover og låttitler som birth plague die og immaculate infection.

Trash Talk er hardcore men også mer ; ingen digitalt nedstemte gitarklisjeer - mer punk og trash av "gammelt" kaliber; analogt sus av DIY, ungt sinne og angst ala SST og Touch & Go. Du kan høre Killdozer og des like flyte rundt i inspirasjonskildens dype brønn. Trash Talk varierer tempo; de fenger!

Trash Talk er nærme metall - de kan likes av mange. Trash Talk kan spilles mange ganger på rad uten at kjedsomheten napper deg i puppen; det er korte spor som sakte hekter kroken i skrukken din (om du har en).

Trash Talk gir deg den avrivningen du trenger. Gi meg mer!

Historien om Nurse With Wound, ellevte og siste del

I 2007 var det endelig duket for det lenge varslede samarbeidsprosjekt mellom Nurse With Wound og salige Faust. Det er viden kjent at Faust er et av Stapletons store forbilder og når vi vet hvilken innflytelse han har hatt på band som Stereolab og ikke minst Current 93 hvor han har virket som produsent og remikser, er det ikke fritt for at forventningene var store foran utgivelsen av Disconnected.



Faust / Nurse With Wound - Disconnected (Art-Errorist D/DIS 1/07 CD 2007) ble utgitt til stor begeistring fra fans og kritikere. Disconnected inneholder fire spor, alle mellom ti og fjorten minutter lange. Og dette er faktisk det beste Faust har prestert siden The Faust Tapes og IV på midten av syttitallet. Åpningsporet Lass Mich er nesten fjorten minutter krautrocknirvana; beatet fra Krautrock (fra IV) parret med Faust Tapes cut-ups banker denne hjem som en soleklar favoritt. Så følger tittelsporet med elleve minutters sakteflytende prognirvana med myke droner over keyboards og forvirret sang. Deilig. Deretter får vi Tu Mentends med flott perkusjon og hektende samples badet i viskevokal og skeivsang som tar deg med "dit" hver gang. Det hele avsluttes med It Will Take Time som best kan sammenlignes med tidlig Klaus Schulze og Tangerine Dream ca Zeit (1972). Fantastisk.

Nå i høst er Disconnected også utgitt som en deilig dobbel vinylutgave på Beta-lactam ring Records. Her får du en hel lp med tidligere uutgitt stoff; en side med ueditert Faust fra Disconnected sessionene og et sidelangt Nurse With Wound spor kalt Fine Writin' (For Lil' Fishy) som kun finnes på denne utgivelsen.

Da har vi jammen kommet det herrens år 2008, og sannelig om ikke våre venner holder koken fortsatt og kjører på; hvor skal dette ende ?


I januar 2008 ble Nurse With Wound - Two Shaves And A Shine Remix Project (United Jnana 222 CD 2008) sluppet. Cden består av femten remixer av Two Shaves And A Shine fra An Awkward Pause. Mark Logan i Jnana kom på ideen å gi alle som var interessert tilgang til basis-sporet for låten og lage sin egen remiks. De beste er så samlet på denne cden, etter at Stapleton lyttet til over hundre innsendte bidrag. Hele sulamitten er mikset sammen til en eneste stor jam og låter fett, selv om en føler seg godt ferdig med Two Shaves... når du har lyttet til denne noen ganger. Med andre ord en utgivelse for kompletister.



Steven Stapletons tvillingsjel David Tibet hadde etablert kontakt med de mektige doomkongene Greg Anderson og Stephen O'Malley i Sunn O))) og det er ganske sikkert denne forbindelsen som gjorde at Stapleton og Potter påtok seg å remikse Sunn O))) albumet ØØ Void i forbindelse med en limitert japansk reutgivelse. Resultatet, SunnO))) Meets Nurse With Wound - The Iron Soul Of Nothing (JP Daymore Recordings dymc024 cd) er utgitt som cd 2 på nyutgivelsen av ØØ Void. Resultatet er tre lange spor (fra sytten til tjuefem minutter lange) som er langt fra originalalbumets tverre og blytunge doom. NWW etablerer en mindre muskuløs men like skremmende og mørk droneambiens av utgangspunktet. The Iron Soul Of Nothing er Nursedoom; ambiente, mørke og langtonedraperte fantasier av metal(isk) undergang. Nice.




I mai i år så prosjektet Nurse With Wound - Images / Zero Mix (Beta-lactam Ring Records mt202 2cd + bok ) dagens lys. En flott boks begrenset til fire hundre ex, inneholdende Zero Mix cd'en, den uutgitte Requital For Lady Day og en tykk liten bok med illustrasjoner av Stapleton. Requital For Lady Day er to spor på førtito minutter - en åpenbaring av en mørkt proggete meditasjon. Tittelsporet er elleve stille og nydelige minutter hvor NWW avslutter forskningen på grunnlagsmaterialet fra X-Hol Caravan for Angry Eelectric Finger prosjektet. Ocean (For "Saucie" Redpath) er lengre, mørkere og mer dramatisk. Boksen er selvsagt et must for NWWhoder, men det finnes også en enklere variant med kun boken og Zero Mix.


I juni 2008 var det endelig klart for det lenge bebudede NWW easy listening albumet. Nurse With Wound - Huffin' Rag Blues (United Jnana UJ444 cd) var også NWWs første ordinære studiealbum på tre år og det var ikke fritt for at jeg skalv lett på hånden da denne ble satt i spilleren. Og hvordan låter det ? Huffin' Rag Blues er mer låtbasert enn noensinne, det er klare hilsener til easy listening, big band jazz og filmmusikk. Det er også litt skuffende. Noe av materialet er kjedelig rett og slett, uvanlig nok. Andre ting er intet mindre enn fantastiske. Som den lange The Funktion Of The Hairy Egg; magisk rytmespor, vakker kvinnesang og generell mystikk løfter denne mot himmelen. Og Juice Head Crazy Lady er fire minutters god NWW surrealisme.

Direkte mislykket i mine ører er Captain Beefheart/Tom Waitz varianten Black Teeth hvor Matt Waldon synger og peser. Cruisin' For A Bruisin' er bilkjøringfilmsoundtrack, kostelig nok men vi forventer mer av Nurse With Wound.

Så, litt surmuling her altså. Men for all del; Huffin' Rag Blues er selvsagt nødvendig og langt over 95 % av alt annet som utgis på denne kloden. Albumet ble også sluppet i en begrenset utgave i en tinnboks med en ekstracd hvor The Funktion Of The Hairy Egg er utvidet til tjuetre minutter. Å lykke!



Siste slipp fra våre venner sålangt er Nurse With Wound - The Bacteria Magnet (Dirtier Promotions DPROMEP66 12") hvor to spor fra Huffin' Rag Blues remixes og supleres med to uutgitte saker. Neppe essensielt, men coveret er fantastisk!

Puuuuuuuuhhhhhhhh!!!! - da var vi gjennom gitt. Tredve år med Stapletons virke er gjennomgått. En lang reise i en stor manns fantastiske produksjon. Vi avslutter med en liten liste over de helt nødvendige slippene som du bare må kjøpe, lytte til og holde tett inntil hjertet ditt til en hver tid:

Totalt essensiell Nurse lytting:
Merzbild Schwet (1980)
Homotopy To Marie (1981)
Spiral Insana (1986)
Soliloquy For Lilith (1988)
Rock 'n' Roll Station (1994)
Musical Pumpkin Cottage (Stapleton / Tibet) 1996
Acts Of Senseless Beauty (1997)
Man With The Woman Face (2002)
Salt Marie Celeste (2003)
Echo Poeme Sequence No. 2 (2005)

Fine samleplater:
Living Fear Of James Last (2005 - 2cd med tverrsnitt av NWW produksjonen)
The Swinging Reflective (1999 - 2cd med oppsamling av samarbeidsprosjekter)