Blide jenter
Den kvinnelige droneduo fra Los Angeles lister seg på indianervis (kremt..) frem fra (asfalt)skogen med en reutgivelse av sitt beste slipp så langt. Island Diamonds ble opprinnelig utgitt som en begrenset vinyldings på Arbour og forsvant temmelig med en gang. Det er derfor god public service av Not Not Fun å gjøre denne tilgjengelig igjen.
Pocahaunted har ørten utgivelser på vinyl, kasset, cd-r og cd bak seg men det spørs om ikke Island Diamonds bør stå øverst på pallen (selv om buzzen om deres kommende lp er betydelig). På Island Diamonds får Bethany og Amanda hjelp av Bobb Bruno fra Polar Goldie Cats. Sammen skaper de et forheksende brygg. Pocahaunted stiger opp og frem med en stadig mer foredlet strøm av dubdronepop som utvikles uten å låse seg fast i kjedsomhetens galge. Pocahaunteds vokalerier blir bedre - ikke som i røffere eller mildere - mer som i en kontinuerlig tilstand av heving og utgraving av sanne idealer og ikke-rustne ideer.
Island Diamonds er drømmedubifisert, bassblyloddtung dronepop over fire spor (pluss to bonus) med svevende hemmelig vokalbabbel (uten ord men med mening?) av feminint svev og klebende erotikk - hengt opp på veggen av rytmebiffifisert abstrakt perkusjon med blikket på et heidundrende samrøre mellom Bill Laswells bassdubeksprimenter og Cocteau Twins ca Treasure. Island Diamonds er ikke vanskelig men heller ikke rett inn; det skapes stemninger over land og vann mer enn sanger - kan det kalles ordløse tonebassdikt?
Fint er det i alle fall.
