Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; The Dead C er et av klodens beste rockband. I over tyve år har Den Fantastiske Trio fra Dunedin, New Zeland foredlet sitt stramme brygg av rock, noise og moderne psykedelia. The Dead C katalogen fra første halvdel av nittitallet representerer sammen med Fushitsushas to doble live album på PSF (PSF 3/4 og PSF 15/16) den siste utvikling av rock-som-rock musikk og har med det kloret ned et voldsomt statement i undergrunnsmusikkens historie. Det har faktisk ikke skjedd noen reel videreføring av rocken siden disse kvantesprangene - om rocken er død eller ikke er likevel en dustete diskusjon. Rocken lever og det lages fortsatt interessant musikk under dette banneret men noen særlig bevegelse på liket er det vanskelig å se (om en ser bort fra endel metalavantistiske tildragelser, ref tyngre enn en veldig tung ting gjennomgangen).
The Dead C er avantpunk - ikke punk som i punkrock, men punk i holdning og tilnærming til utforsking og tildragelse av uutforsket materie; de er unike. The Dead C spiller Dead C musikk; ingen i nærheten og ingen på langt hold. Tidlig Sonic Youth var et utgangspunkt for Den Fantastiske Trio ved oppstarten i 1986 og nå går det begge veier - Thurston Moore er stor fan. Som Byron Coley svarte da han ble spurt av en local New Zealander om hvorfor han hadde slik en fasinasjon for The Dead C, var det ikke bare et stort bråk? Jo, svarte Coley, er det ikke deilig...
Den Fantastiske Trio er fortsatt Den Fantastisk Trio som den alltid har vært. Michael Morley (gitar, elektronikk, vokal), Bruce Russel (bass, gitar, elektronikk) og Robbie Yeates (trommer) er The Dead C og The Dead C er i storform på den nye utgivelsen Secret Earth. Secret Earth er deres beste utgivelse på svært lenge, ja har de vært bedre siden The White House (1995) ?
Secret Earth gir oss fire spor på førtifem minutter og sender ut Dead Cmusikk av ganske kontrollert, stramt strukturert format (til dem å være). Åpningen er utrolig; Mansions er snaue syv minutters dronete punkpsykedelia med ualminnelig sløy Morley vokal langt fremme i et lydbilde som er en hissende, nedddopet suppe som nesten koker over. Det skal letes lenge før man finner bedre musikk enn dette i 2008. Stations er seksten minutters utflytende noiserockimprov av ganske "typisk" hektende Dead C kaliber; det flyter men det flyter aldri ut av form & fasong - Dead C kødder ikke. Plains strammer grepet ; ti minutters dust raseri av en øvelse over dronetaktikk som krigstilnærming mot "de andre". Plains er en anarkistisk øvelse av gitarharving som gitarspilling, strengene tar over verden mens Yates banker skiten fremover, fremover. Det hele avsluttes med Waves sin tolv minutter lange dekonstruksjon av en melankolsk støybadende ballade i en del av det psykedeliske kosmos som bandet har besøkt før. Fantastisk.
