Dead Reptile Shrine - 1sth Naraj Ja (Antihumanism cassette)
Dead Reptile Shrine - N.t.K (Antihumanism cassette)
Dead Reptile Shrine - Burning Black Infinity (Antihumanism cassette)
Jøje meg! Intet mindre enn tre nye kassetter fra verdens mest bortreiste band, det finske enmanns bm-what the fuck ?? bandet Dead Reptile Shrine.
Denne dosen består av to reutgivelser og et flunkende nytt album. 1sth Naraj Ja og N.t.K. ble begge utgitt på cd-r i 2002, selvfølgelig i svært begrenset opplag. Burning Black Infinity er et nytt album som skal komme på både LP og cd etterhvert. Alle tre kassettene er begrenset til 400 ex og forsvinner sikkert fortere enn fort.
1sth Naraj Ja er en liten perle i Reptile discografien; et 65 minutters langt ambient album. Likevel, dette er ikke ambient som (du tror) du kjenner det. Det er selvsagt ambient med en solid Reptile twist. Tre lange spor med sørgmodig stemning som bygger seg sakte opp mot ikke-metalliske klimaks av uhygge gjennom stemmebruk (fra hvisking til etterligning av udyr ca hunden fra Baskerville - insane), skjelvende gitarer, dyptgående rumleelektronikk og bass. En slags (Tangerine Dreams) Zeit hentet fra en annen mer kaotisk dimensjon, kjørt gjennom et bm filter på sin vei over i vår virkelighet. 1sth Naraj Ja hekter og forfører, men ikke tale om å spille denne før Ole Lukkøye kommer, det er for vågalt.
N.t.K. er mer av et tradisjonelt stykke Reptile musikk, om det i det hele tatt er fornuftig å bruke dette ordet om denne musikken. N.t.K. låter som en blanding av Darkhtrone og Jandek ca 1986; et knippe låter som sjangler og snubler seg frem med en nesten cheesy mangel på spilleferdigheter, sangstemme og produksjon. Likevel henger det på et forunderlig vis sammen; takket være en stemning som eter seg inn i deg blir du på forunderlig vis nynnende med på galskapen. Akustiske gitarer, ramlende trommer så langt unna blastbeaten på "populær-bm" ala Dimmu Borgir som det er mulig å komme og gneldrende skogssang over punkete, folkdominert bm med smak av dødt brønnvann og fuktig mose. Deilig.
Tanken på å få lagt vantene på en dobbel vinylutgave av det nye albumet Burning Black Infinity gjør at siklet renner ned over mine slappe kjaker. For et album ! Nå har jeg bare rukket noen få lyttinger, men dette minner mistenkelig om en klassiker. Etter en orkestral innledning over noen spor dundrer det i vei med outsider bm av godt merke. Reptile soundet er strammet litt opp, det dundrer! til tider. Rein vokal og deathgrynting, strammere slagsverk og mer riffete gitarer gjør at det denne gangen er nærmere Darkhtrone enn Folkthrone. 15 mektige spor som besetter og uroer. Burning Black Infinity synes varig. Den er gjennomarbeidet -som gjennomtenkt - produsert men ikke istykkerpolertprodusert. Burning Black Infinity ivaretar en stemning av dyp, dyp kvlt undergrunn uten spor av dilletantiske trekk.
