The Sensational Alex Harvey Band var et undervurdert (og i dag nesten glemt) innslag på syttitallets rockscene med sin ville fremferd, utrolige liveshows og til tider inspirerte plateutgivelser. Bandets katalog er ujevn og den knallharde livsstilen (her åpnet baren tidlig, om den noengang var stengt) var med på å brenne kruttet til spesielt bandleder Alex Harvey fortere enn godt var. Alex Harvey ble født i Glasgow i 1935 og hadde sine røtter i Dixieland og skiffle. Alex vant sågar en "Skottlands svar på Tommy Steele"-konkurranse. I 1959 startet han sitt eget soulband og gjennom sekstitallet spilte han inn flere skiver med soul, blues og rock & roll uten den helt store suksessen. Han deltok også i en London oppsetning av Hair i 1968. I 1970 etablerte han Rock Shop sammen med den fenomenale gitaristen Ray Russell og en svær besetning på i alt tretten musikere. Bandet spilte inn to skiver med eksprimentell rhythm 'n' blues uten å oppnå noe gjennombrudd.
Det store breaket skulle Alex Harvey oppnå først etter at han slo seg sammen med rockbandet Tear Gas i 1972. Tear Gas hadde to lputgivelser bak seg med en litt pregløs protoprog variant og bestod av Zal Cleminson (gitar), Ted McKenna (trommer), Hugh McKenna (keyboards) og Chris Glen (bass). Sammen ble de til The Sensational Alex Harvey Band (SAHB) og fikk stor suksess spesielt i U.K. fra 1973 og helt frem til slutten av 1970 tallet. Det gutta fra Tear Gas manglet av særpreg hadde Alex Harvey i bøtter; den røffe piraten fra Glasgow; gjøgler, vokalist, vaudevillemann - sår, hes, nær og psyk; Alex Harvey var en hypnotisk frontfigur. Inspirert av Alex etablerte Zal Cleminson seg som den mimende gitaristen, fullt utstyrt med klovnesminke - og tilhørende attitude. Dermed var glam-prog-rock beistet SAHB etablert. Bandet slapp intet mindre enn 9 album i perioden 1972 til 1978. Da var det slutt, med rusproblemer, generelt søplete helse og dårlig stemning. Alex Harvey fortsatte likevel på egenhånd og ga ut flere album før han døde i 1982 av to kraftige hjerteinfarkt dagen før sin 47-års dag.
SAHBs musikk tok opp seg i rock & roll, blues, prog, vaudeville og generell galskap. Bandet var et fenomenalt skue live, både på grunn av Alex Harveys talent for komikk og det burleske men også for bandets tette og kraftfulle spill. SAHB laget ikke noen totalt klassiske album, men etterlater seg en katalog med mange fine ting på den yberfine Vertigo labelen som bør undersøkes av store og små rockarkeologer der ute. I denne vesle todelte artikkelen skal jeg se litt på bandets produksjon.
SAHB debuterte med Framed (Vertigo LP) i desember 1972. Albumet ble spilt inn på kort tid og bestod delvis av nyinnspillinger av ting Alex hadde gjort tidligere (coverlåtene og flere av originallåtene). Likevel fremstår Framed som rett så vellykket: Framed inneholdt 9 spor hvorav 2 velykkede coverlåter; Framed (Leiber/Stoller) blir høydramatisk i SAHBs hender og ble sentral i bandets liveshows, og Willie Dixons I Just Want To Make Love To You røskes og gurgles til en drøyt 6 minutters tung sexøkt. Hugh McKenna og Alex Harvey var et godt låtskriverteam og på debuten kom det gullkorn som den lange Isobel Goudie (om den skotske kvinnen som ble anklaget for hekseri på 1600-tallet) med proggete, tunge drag. Også Hammer Song og Midnight Moses er sterke spor som løfter Framed opp til å være et godt rockalbum. Hammer Song fikk et velfortjent nytt liv i 1990 da Nick Cave coveret den på albumet The Good Son. Kun ett par middels spor som den tradde og mildt kjedelige Buff's Bar Blues trekker ned inntrykket. SAHB produserte selv og lyden er deilig organisk og kraftfull; det låter like fint idag som den gang. Bruken av blåsere understreker det sleske tunge draget SAHB hadde når de skrudde på mojo'n.
SAHB ble latterligjort som liveband til å begynne med og salget av Framed var ikke storveis. Både platesalg og liverykte skulle imidlertid rette seg kraftig opp og allerede på neste album var SAHB i godt kommersielt driv både på plate og på scenen.
Allerede i november 1973 var SAHB klare med oppfølgeren Next(Vertigo LP). Tittelsporet var også denne gangen en cover; Jacques Brel's Au Suivant, her kalt Next. Next er et høydepunkt av en mektig undergangstango med hysterisk vokal fra Alex. Albumet består av syv spor med tung fin produksjon og trøkkete låter; åpningen med Swampsnake og Gang Bang er så utilslørt seksistisk at jeg blir rød på øreflippen bare av å tenke på det og den syv minutter lange The Faith Healer er en rockklassisker som raskt ble bandets faste liveåpner. Next inneholdt en cover til, den gamle rock & roll låta Giddy-Up-A-Ding-Dong som vel er rimelig utspilt og slitt idag men som gjorde vei i vellinga den gang da. Som en kul avslutning på et godt rockalbum får vi Last Of The Teenage Idols hvor Alex mimrer om sin fortid som Tommy Steele kopi og jentehelt. Next er også albumet hvor låtskriverduoen Alex Harvey og Hugh McKenna etablerer seg og skriver godt sammen; kombinasjonen av Harveys utilslørte Glasgowråskap i tekst og musikk og McKennas utvilsomme musikalitet skaper en balanse mellom det rett frem rockete og det mer sofistikerte som gjør SAHB så fiffige.
På syttitallet lå ikke folk på latsiden og allerede i oktober 1974 kom SAHBs tredje album The Impossible Dream (Vertigo LP). Nok en gang mye godsaker med det etterhvert patenterte SAHB soundet, med grisete teatralsk vokal fra Alex over et hamsterrumpetett band med spillesug og kunnskap om rock, glam, prog, soul/blues og pop. The Impossible Dream ble produsert av bandet selv sammen med David Batchelor som også bidra på låtskriversiden på tre låter. Åpningen er den tretten minutter lange todelte The Hot City Symphony hvor prog møter glam møter tidlig pubrock mens pirat Alex forteller noireventyr med psykotiske trekk og strekk, sjekk særlig andre delen The Man In The Jar. Toppformen holdes drøyt på plass på de to neste sporene River Of Love og Long Haired Music; deilig ganske rett frem rock & roll med tilstrekkelig sus og dus til at du jazzer med. Desverre opplever vi også på dette albumet en formsvikt midtveis med tre midlere spor som ikke lever opp til den flotte starten. Avslutningen med Tomahawk Kid og Anthem er imidlertid storveis. Tomahawk Kid er rock & roll med innlevelse, røverhistorie og sårvokal fra Alex kokt opp på en glammete allsangstemning av trøkk og glede. Avslutningen Anthem er nettopp det - en nesten åtte minutters antemisk ballademars med fullstendig skamløst melodifrieri og sekkepiper som sender nostalgiske, tårevåte fangarmer mot ditt svulmende patriotiske hjerte. Anthem ble også en slager live for SAHB.
I andre og avsluttende del av denne artikkelen skal vi se at Alex og Co fikk hits, ga ut et digg live album, spydde ut flere studioalbum og sakte men sikkert bukket under. Rock On!
