Hijokaidan - The Last Recording Album (Alchemy cd 2004)
Hijokaidan (非常階段) er sammen med Incapacitants og Merzbow de mest legendariske og utholdende av noise artistene fra Japan. Gruppa er prosjektet til gitarist Yoshiyuki "Jojo" Hiroshige som sammen med hans kone Junko og Toshiji Mikawa (også i Incapacitants) har vært sentrale medlemmer i gruppa i hele perioden, i tillegg har flere andre musikere vært involvert fra album til album. Ved siden av å dyrke en solokarriere og drive den suverene labelen Alchemy Records i Osaka har Jojo holdt det gående med Hijokaidan siden sent på syttitallet. Gruppa startet opp med ekstremperformance, og bandets tidlige opptredner var fullstendig anarkistiske, hvor utstyr, mat, oppkast og diverse kroppsvesker fløy vegg i mellom. Utover på åttitallet utviklet gruppa seg i mer "musikalsk" retning (musikalsk og musikalsk...) og perfeksjonerte
DEN STORE HVITE STØYSTORMEN.
Det som skiller Hijokaidan fra resten av støyuniverset er en ganske "rock" tilnærming gjennom instrumentering og oppsett; gitar, slagverk, vokal, elektronikk. Dette gjør at uttrykket blir en slags forbindelse mellom den harskeste støyen og intens fri rock og improv. Hijokaidan er intense og ekstreme - og sterkt vanedannende. Har du først fått fot for dette blir aldri hverken hjernen din eller musikksmaken din den samme igjen.
Bandet har sluppet i alle fall 15 utgivelser siden 1980 (hvorav en 4cdBox) og for meg er The Last Recording Album noe av et høydepunkt, både i Hijokaidankatalogen og i støymusikken overhodet. The Last Recording Album er 70 minutter superintens feedbackstøy møter rock møter fri musikk. Et nirvana for den nyskjerrige lytter. På dette albumet består bandet av Jojo Hiroshige (gitar), Junko (vokal), begge gutta fra Incapcitants, T. Mikawa and F. Kosaki, på elektronikk og sist men ikke minst Nao Shibata på trommer.
Åpningssporet 25 years on er en 25 minutter lang kraftoppvisning av noise-mot-rock som kun dette bandet er i stand til. En slags beat slås gjennom av Shibata mens Jojo vrenger gitaren sin i en slags forlengelse av Hendrix i feedbackoppløsning mens elektronikken koker i lydbildet - og på toppen Junkos high pitch vokal. Totalen blir en hensynsløs, eggende fremtidsrock - 25 years on indeed.
Deretter følger Second Theme of Nao som er en kortere lise' etter åpnerens brutale møte med virkligheten. Nesten vakkert.
Astounding gitar, amazing noise (for en tittel!) er nettopp det; Jojo avliver den elektriske gitaren i et støyinferno av dynamikk mot Junkos vokal. Fantastisk rockmusikk.
The Dodge Ball Gourmet er mer vokal-i-kamp-med-gitar-og-elektronikk, og jammen om ikke herrevokal blander seg inn i herligheten.
Avslutningen Hijokaidan The Fifth er tilbake i det hensynsløse terrenget fra åpningssporet. Her fyrer gruppa av på alle tilgjengelige sylindere og den voldsomme støymaskinen får fritt utløp. En hysterisk, innovativ og helt særegen fri musikk som overhodet ikke tar fanger og som er særdeles god å hjemme seg i.
Hijokaiden er de tøffeste i klassen.
